Liten ståhei om en stor bombe i Nord-Korea

En av de mest interessante gåtene i nord-asiatisk diplomati er grunnen til at USA ikke reagerer på Kims indirekte atom-tilnærmelser, og benytter anledningen til å gi Folkerepublikken Kina et nederlag ved å gjennomføre en bilateral tilnærming med Nord-Korea
8562

Av Peter Lee

Etter min mening er mye av av latterliggjøringen av den nordkoreanske prøvesprengningen – av typen en tåpelig liten mann med hans tåpelige lille bombe – bare rasisme som forsterker fordommer. Det minner på forklaringen om hvorfor mange fattige hvite på den amerikanske landsbygda inntok en holdning av rasediskriminering i stedet for klassesolidaritet med de fattige svarte i de amerikanske sørstatene: «fordi hvis du ikke er bedre enn en n***r, hvem er du bedre enn? «. Med andre ord, vi kan ha våre problemer, men i det minste er vi ikke Nord-Korea.

Men selvfølgelig, bak hånen ligger en annen, mer foruroligende, baktanke: at Nord-Korea er et problem vi ikke har løst. Og vi ønsker å overse dette ved å trekke oss tilbake til den trøstende påstanden om at ledelsen i Nord-Korea rett og slett er splitter pine gal.

Det er en ulempe at den amerikanske politikken ovenfor Nord-Korea har vært en pågående fiasko de siste ti årene. Det nådde et klimaks etter to år med kaos i 2005-7 da de nykonservative forsøkte å gjennomføre et regimeskifte i Nord-Korea gjennom en kampanje med økonomiske sanksjoner. Forsøket slo tilbake, bokstavelig talt, med Nord-Koreas første atomprøvesprengning i 2006, ledsaget av paniske forsøk på å roe situasjonen fra Bush-administrasjonen, og et halvt år med desperate forsøk på sabotasje fra de nykonservative som nå var kommet i unåde. Det har vært en samlet innsats for å forvandle denne flekken på rullebladet til en av de store prestasjonene til kraftfullt amerikansk diplomati. […]

I dag er den amerikanske diplomatiske maktesløsheten vis a vis Nord-Korea akseptert som en politikk med «strategisk tålmodighet», der ingenting blir gjort.

Og en masse feilplassert humring om de dumme «NORKene».

På Twitter så jeg merkelige om enn noe humoristiske påstanden om at Kim Jong-un hadde gjennomført testen av trass fordi Kina usentimentalt hadde avlyst en turné av NK-pop bandet Moranbong på grunn av «anti-amerikanske tekster».

morambong

Hva dette sannsynligvis egentlig betydde var at Kina visste om den kommende testen, enten fordi Nord-Korea enten offisielt eller uoffisielt fortalte dem, eller fordi Kina selv fant det ut (forberedelsene er ikke så lett å skjule), og at Beijing ønsket å på forhånd fjerne noe inntrykket av vennlige, gode forbindelser med Pyongyang.

Å gjøre narr av den nordkoreanske mislykte prøvesprengningen ved å spørre om Kim Jong-un virkelig hadde mannlig kraft nok til å sprenge en hydrogenbombe har også en engstelig undertone. Nord-Korea trenger ikke egentlig en «termonukleær bombe» dvs. en bombe som bruker røntgenstråler fra en fisjonspakke til å fusjonere hydrogenatomer og som kan brukes til å bygge våpen av tilnærmet ubegrenset sprengkraft – og har tradisjonelt blitt levert av en styrke strategiske bombefly eller langtrekkende interkontinentale raketter; begge er ting som Nord-Korea ikke har. Men det Nord-Korea har, er en interesse i en «forsterket» bombe, en bombe som er avhengig av fusjon fra en liten mengde hydrogen i kjernen av et fisjonsvåpen for å øke effektiviteten, dvs. frigjøre mer energi før uran eller plutoniumsfæren fragmenteres og kjedereaksjonen slutter.

En forsterket bombe øker sprengkraften du kan få ut av et våpen lite nok til å passe på toppen av en Scud-basert rakett. Og Nord-Korea har en betydelig kapasitet av disse mindre mellomdistanse-rakettene, som kan nå Japan og, selvfølgelig, Sør-Korea.

Når det gjelder motivasjonen for testen, er det tydeligvis for enkelt for mange kommentatorer til selv å vurdere : Nord-Korea ønsker å overbevise USA om at kostnadene ved ikke å direkte forhandle blir uakseptable fordi Nord-Korea ukontrollert forbedrer og øker sitt arsenal i fraværet av amerikanskforhandlingsvilje.

Den andre siden er at Kim Jong-un gjentatte ganger har vist hans vilje til å distansere seg fra Kina – en nedlatende nabo som bare delvis er dets beskytter, og med en interesse i å drive rovdrift på ressursene i nord mens de blander seg inn i landets politikk. Jeg mistenker at Nord-Koreas kjernefysiske program er tenkt som en dobbel avskrekking, mot tanker om regimeendring både i Folkerepublikken Kina så vel som USA.

En av de mest interessante gåtene i nord-asiatisk diplomati er grunnen til at USA ikke reagerer på Kims indirekte atom-tilnærmelser, og benytter anledningen til å gi Folkerepublikken Kina et nederlag ved å gjennomføre en bilateral tilnærming med Nord-Korea på samme måte som med Myanmar, i stedet for å fortsette å gi sin tilslutning til Kinas formular om forhandlinger mellom seks stater. Dette formularet sikrer Beijings fortsatte dominans over Nord-Koreas engasjement med utlandet.

Selvfølgelig er USA hindret av president Obamas satsing (verdig en Nobels fredspris) om kjernefysisk ikke-spredning, og det klossete faktum at Nord-Korea aldri vil gi opp sine atombomber, takket være president Obamas forsøk (som knapt er verdig for Nobels fredspris) på å ta litt av æren for den arabiske våren ved å støtte den blodige styrtingen av Muammar Gaddafi i Libya.

I tillegg å skape et svart hull av forfall, anarki og terror i det som pleide å være en av de mer velstående enklavene i Nord-Afrika, omgjorde den libyske intervensjonen en av de få utenrikspolitiske suksessene til George W. Bush. Det var fjerningen av atommateriale (og oppgivelsen av alle ambisjoner om masseødeleggelsesvåpen) fra Gaddafi, i en ekstremt kostbar avtale. Det er verdt å gjenta hovedpunktene:

Gaddafi avslørte og avskaffet hans programmer for kjernefysiske og kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Dette ble gjort under internasjonal kontroll. Libya tiltrådte konvensjonen om kjemiske våpen, gjenåpnet Libyas oljeindustri for utenlandske investeringer, og hostet opp over 1 milliard dollar i erstatning for Lockerbie-bombingen (hvis, som noen mistenker, Iran arrangerte Lockerbie som gjengjeldelse for den amerikanske nedskytningen av Iran Air 655, må mullaene i Teheran faktisk være takknemlige). Til gjengjeld fikk Libya normalisert det diplomatiske forholdet, en garanti fra amerikanske styresmakter mot søksmål om terrorisme, besøk fra Condoleezza Rice og Tony Blair, og gleden av å motta, fengsle og torturere hjemsendte anti-Gaddafi dissidenter. Den «libyske modellen» ble faktisk presentert som en forbilde for å bringe Nord-Korea inn fra kulden.

I dag fungerer «Libya-modellen» den andre veien.

Nord-Koreas skeptiske syn på enhver sikkerhetsgaranti USA kan være villig til å gi er presentert i en av de sjeldne eksemplene en møter på veltalenhet i landets engelskspråklige pressemeldinger. Når de offentliggjorde sprengningen av den termonukleære bomben, uttalte Nord-Korea:

Ekte fred og sikkerhet kan ikke oppnås gjennom ydmykende lokkemidler eller kompromiss ved forhandlingsbordet.

Dagens dystre virkeligheten beviser tydelig nok en gang den uforanderlige sannhet at ens skjebne må forsvares av ens egen innsats.

Ingenting er mer tåpelig enn å senke jaktgeværet foran en flokk av blodtørstige ulver.

Hvis du ser nøye på saken, ser det ut til at Nord-Korea er villig til å vise seg ved forhandlingsbordet. Så lenge atombomber ikke er på det bordet.

Å være altfor konsistent angående ikkespredning er ikke en av USAs feil (eller dyder), så en mulig bytte av strategi til en av forhandlinger med et Nord-Korea væpnet med atomvåpen kan antagelig bli arrangert. Når det gjelder presedens, har president Obama fulgt president Bush i å gi fritt leie til India for å bringe dets atomsektor inn i det internasjonale systemet ved å megle en fritak for inspeksjoner for Indias kjernefysiske våpenprogram. India gjengjeldte sjenerøst Amerikas tillit ved å fortsette med byggingen av en hemmelig «atom-by«. Byen har som sannsynlig mål å tilrettelegge for hydrogenbomber – de ordentlige bombene, med sprengkraft målt i megatonn. Dette vil legge til Indias kjernefysiske arsenal som er beregnet mot Kina.

En faktor i den amerikanske tilbakeholdenheten i å engasjere seg med Nord-Korea er trolig at Kina har utvetydig erklært at Nord-Korea er urørbart, og at Beijing ikke vil godta et nordkoreansk regime som er på lag med USA mot Kina. Med andre ord må Washingtons vei til Pyongyang gå gjennom Beijing. Og USA er ikke egentlig interessert i gjøre dette uansett, og bidra til en fornyet Nord-Korea som bare ville tjene som en mer funksjonell og formidabel strategisk og økonomisk ressurs for Folkerepublikken Kina.

Amerikanerne kan stilltiende erkjenne Nord-Korea som i den kinesiske strategiske sfæren – en nordlig parallell til den mye omstridte formuleringen angående Sør-Kinahavet » en kjerneinteresse» – , men det kommer med en pris.

En pris å betale er opprettholdelsen av status quo; Nord-Korea som en paria-stat under sanksjoner; en fornærmet, avhengig, forstyrrende, bombesprengende mareritt, som synes Kina egoistisk og urimelig blokkerer landets forsøk på å engasjere seg med det økonomiske verdensystemet.

Når det gjelder den andre prisen å betale, mistenker jeg at alle amerikanske prioriteringer knyttet til engasjement med Nord-Korea om landets atomtrussel og / eller samarbeidet med Kina for å fjerne atomvåpen fra den koreanske halvøya ikke er alvorlige.

Tanken er: for strategien om å ‘demme opp for’ Kina, og det vulgære hensynet profitten til militære leverandører, er det bedre å bruke den nordkoreanske programmet som en begrunnelse – å bruke det for det er verdt og bygge så mange rakettforsvars-systemer som mulig i Nord-Asia og rundt Kina. Med andre ord er det er ingen hast i å løse en relativt ubetydelig trussel på bekostning av et større strategisk og økonomisk gode.

Denne måten å tenke på deles tydeligvis av den japanske statsministeren Abe, USAs bestevenn for øyeblikket i Asia. Så fortellingen om trusselen / den militære oppbyggingen må uunngåelig få forrang over forsøk på diplomatiske samtaler.

Som sluttanalyse: Nord-Koreas sprenging av en «termonukleær bombe’ er prisen for ikke å gjøre noe. Og det er en pris det synes som alle er ganske fornøyd med å betale.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse av forfatteren:
http://chinamatters.blogspot.com.au/2016/01/north-koreas-h-bomb-no-ado-about.html

Advertisements