Den saudiske provokasjonen har klare geopolitiske mål

1032677844.jpg

Av Andrew Korybko / Sputnik

Saudi-Arabias henrettelse av den sjiamuslimske sheikh Nimr al-Nimr var beregnet på å sammenfalle med den forventede opphevelsen av sanksjonene mot Iran og fornyelsen av den syriske fredsprosessen.

Saudi Arabia halshugget for et par dager siden en fremtredende aktivist mot styresmaktene, den sjiamuslimske geistlige Nimr al-Nimr, med oppdiktede anklager om «terrorisme». De henrettet ham sammen mistenkte krigere fra al-Qaida. Meldingen Riyadh sendte var enkel nok – sjiaaktivister er det samme som terrorister i kongedømmets tankegang. Dette skapte forutsigbart nok raseri over hele verden, spesielt i Iran hvor sjiamuslimer utgjør majoriteten av befolkningen. Protestene som var et resultat av dette, hvor noen av disse beklageligvis ble voldelige og angrep saudiske diplomatiske bygninger, ble brukt som «bevis» for Irans «aggresjon» mot Saudi Arabia og var den offentlig brukte årsaken til hvorfor Riyadh kuttet alle diplomatiske og økonomiske forbindelser med Teheran.

Mistenkelig Tidspunk

Opphevelse av sanksjoner

Tidspunktet for denne provokasjonen kunne ikke være mer mistenkelig, siden det ganske tydelig ser ut som om saudiaraberne iscenesatte dette i nøyaktig det øyeblikk da Iran var forventet å bli reintegrert i den globale økonomien. Sikkerhetsrådets sanksjoner var allment forventet å bli løftet på slutten av måneden eller begynnelsen av februar, og det ser ut som Saudi-Arabia ønsker å ødelegge dette ved å fremprovosere en anti-iransk storm, som skal legge press på EU for å revurdere unionens planlagte investeringer i energi og infrastruktur i landet.

Til syvende og sist vil Frankrikes og Tysklands økonomiske engasjement med Iran koke ned til hvorvidt USA gir dem tillatelse til å fortsette i det tempoet de forventer. Med tanke på hvor vellykket Washington var i å tvinge Brussel til å kutte sine tidligere og svært lønnsomme bånd til Moskva, kan det ikke utelukkes at USA kan gjøre det samme for å hindre ikke underskrevne og fremtidige avtaler med Teheran.

Det er relevant at amerikanerne forbereder en ny runde med ensidige sanksjoner mot Iran på grunn av sistnevntes rakett-tester i oktober. Dette peker på et skifte i den strategisk holdningen til landet som sterkt antyder en tilsvarende reaksjon fra Europa.

Samtalene om Syria

En annen hendelse som må bringes opp i sammenheng med Saudi-Arabias siste stunt mot Iran, er at neste runde av den syriske dialogen om forsoning vissnok skal begynne i slutten av måneden. Ulike terrorgrupper (ansett som «moderate opprørere» av mainstream media) har allerede møttes i Riyadh i forkant av dette kommende toppmøtet for å motta konsultasjoner, så det er en selvfølge at saudierne har en stor innflytelse over en rekke militante gruppen på bakken.

Interessant nok besøkte den tyrkiske president Erdogan kongeriket rett før den uanmeldte henrettelsen og kort tid etter terrorsammenkomsten. Slik forbindes de anti-syriske komplottmakerne. Det ser ut til at den Tyrkisk-saudiske-qatarske blokken av destabiliserende stater planlegger å undergrave både den interne syriske dialogen i Genève og fredssamtalene i Wien mellom utenlandske makter. Når det gjelder den førstnevnte, kan de nå kommandere sine radikale islamistiske marionetter til å forlange urimelige krav for å sabotere dialogprosessen. Angående det sistnevnte kan de true med å midlertidig suspendere deres deltakelse dersom Iran ikke blir sparket ut.

Skjulte motiver

Jemen

Saudiarabernes krig mot Jemen har vært en stor fiasko på slagmarken, men deres lederskap er fortsatt besatt av å fortsette konflikten. De håper at sin ferskeste anti-iranske felle kan få «anti-terror» koalisjonen til å øke sitt støttende bidrag til krigsteateret under dekke av å «motvirke Iran».

Leseren bør bli minnet på om at dette ikke er så mye en «anti-terrorist» organisasjon og mer enn kvasi-legitimert markedsplass for internasjonale leiesoldater. Hva saudierne egentlig ønsker, er en halvveis sannsynlig grunn til å leie inn flere soldater til krigen.

I tillegg er Ansarallah-gruppen i Jemen sjiaer, og det knytter både dem, deres sekt, og Iran til «terrorisme» i den sekteriske sunniskapte tankegangen, Dette er også ment å gi dekke for enhver storstilt aksjon mot folket i Bahrain og demonstranter i den saudiske østlige provinsen, (som begge har et sjia-flertall)  med oppdiktede grunner om «anti-terrorisme».

Sluttresultatet av alt dette er å forvandle denne «anti-terrorist koalisjonen» til en anti-sjiamuslimsk én, og institusjonalisere militant muslim sekterisme.

Russland

Saudi Arabia og sine amerikanske herrer som «leder bakfra», ønsker å øke presset mot Iran og straffe landet for sitt anti-terror samarbeid med Russland. I den unipolare verden er særlig de medlemmene som investerte milliarder av dollar i terrorister for regimeendring blitt ytterst provosert av suksessen Russland har hatt i bokstavelig talt å sprenge i luften deres ‘aktiva’ i Syria.

Tatt i betraktning både den aktive og den støttende rollen Iran har spilt på Russlands og Syrias side, mest fremtredende ved bruk av militære rådgivere og tillate angrep fra krysserraketter gjennom sitt luftrom, bør det ikke ha rådet noen tvil om at noen slags konsekvenser ville følge.

Det blir tydelig i ettertid at USA og Saudi-Arabia tok sin tid i å pønske ut sitt svar. Som det synlig blir demonstrert, er dette en dramatisk opptrapping av den nye kalde krigen. I ånden til disse anspente og ekskluderende tider, er det blitt utført et fokusert forsøk på å «isolere» Iran fra resten av det internasjonale muslimske samfunnet. De fleste av disse er en del av den Saudi-ledede «anti-terrorist» koalisjonen og dermed under saudisk innflytelse.

Kuppfrykt

Den siste viktigste grunnen til at Saudi Arabia valgte dette bestemte tidspunktet til å forverre spenningene med Iran, var å styrke forsvarsdepartementets rolle og motvirke en eventuell frykt for et kongelig kupp. For å forklare litt mer; kong Salman blir i stor grad sett på som en seremoniell gallionsfigur som er fysisk ute av stand til å styre landet, mens den reelle makten hviler i hendene på innenriksministeren og hans sønn, forsvarsministeren. Disse er henholdsvis kronprins og vise-kronprins. De er begge bare i sine nåværende posisjoner på grunn av en overraskende rokering i de kongelige rekkene for et par måneder siden, etter at kong Abdullah døde.

Mange i den saudiske kongefamilien var misfornøyde med denne avgjørelsen, og 30-åringen Mohammad bin Salmans uvørene krig mot Jemen provoserte dem enda mer. Ryktene begynte å svirre om at noen av de kongelige mente alvor i kuppsammensvergelsen. Ryktene nådde et slik omfang at selv The Guardian rapporterte i slutten av september om en mystisk navnløs prins som var fremst i rekkene til bevegelsen for regimeskifte. Men uansett hvor langt fremskreden kupplanene kunne ha vært, er de nok i stor grad satt på sidelinjen nå som spenningene med Iran med vilje har blitt opptrappet. Av hensyn til «rikets sikkerhet», er den gjennomgripende stemningen slik at ingen «patriotisk» saudi-arabisk medlem av kongefamilien ville våge å true landets stabilitet i en tid da båndene med Teheran aldri har vært verre. Dette stilner i hovedsak det interne opprøret så lenge krisen fortsetter (og den vil sannsynligvis uansett ikke forsvinne på en stund).

Det globale perspektivet

For å oppsummere, så gjenspeiler taktikken med iscenesatte provokasjoner og multilateral ‘isolasjon’ som blir prøvd mot Iran for øyeblikket, den taktikken som tidligere ble brukt mot Russland. For å minne alle på om det; den amerikansk-organiserte fargerevolusjonen i Ukraina og den påfølgende nasjonalistisk volden skapte forutsetningene for at Krims innbyggere følte seg usikre og valgte å forene seg med den russiske føderasjonen.

Det patriotiske opprøret i Donbass dukket opp nesten samtidig med det, og den påfølgende borgerkrigen (alt dette var provosert frem av De forente stater) ble brukt som unnskyldning for Vesten å sanksjonere Russland.

I begynnelsen av 2016, skjer nesten nøyaktig det samme nå med Iran. Saudi Arabia valgte å brutalt halshugge sheikh al-Nimr for å skape den «ukrainsk-lignende» kjeden av destabiliserende unnskyldninger for å «rettferdiggjøre» en planlagt multilateral respons mot Iran. Akkurat som NATO og EU rottet seg sammen mot Russland, ser det nå ut som om den saudiarabiske ‘»anti-terror» koalisjonen og andre institusjoner dominert av Riyadh i Midtøsten vil gjøre det samme mot Iran. Til sammen, er den generelle strategien å skape koalisjoner for ‘oppdemming’ over hele Eurasia i et desperat forsøk på å hemme de mest aktive multipolare kreftene på superkontinentet, det være seg Russland i Øst-Europa eller Iran i Midtøsten.

Det følger av dette at Kina vil bli neste, og oppvarmingen som er nødvendig for den neste provoserende handlingen som har blitt planlagt på forhånd blir allerede utført i Sørkinahavet. Dersom noen medlemmer av ASEAN (som Vietnam og Filippinene) formelt slår seg sammen med USA og Japan for å «demme opp for» Kina, så vil de tre multipolare stormaktene bare ha det delte rommet i Sentral-Asia mellom dem for å utøve strategisk manøvrering. Som et resultat, vil det Eurasiske sentrale området blir ‘ground zero‘ for neste regionale destabilisering, det være seg en «Sentral-asiatisk vår ‘eller en ISIL-lignende terroristinvasjon. Men dette vil ha muligheten til å sette alle de tre multipolare ledere ut av balanse med ett slag.


Andrew Korybko er en amerikansk geopolitisk analytiker bosatt i Moskva.

 

Advertisements