Syria er Midtøstens Stalingrad

1363751874_stalingradvolgograd-32.jpg
Stalingrad 1943, Volvograd 2015

Av Andre Vltchek

Dag og natt, i årevis, har en overveldende styrke hamret løs på denne stille nasjonen, en av vuggene til den menneskelige sivilisasjonen.

Hundretusener har dødd og millioner har blitt tvunget til å flykte til utlandet eller har blitt internt fordrevet. I mange byer og landsbyer er det ikke ett hus igjen intakt.

Men Syria, mot alle odds, står fremdeles.

I løpet av de siste 3 årene har jeg jobbet i nesten alle av Syrias grenseområder, jeg påviste fødselen av ISIS i de NATO-ledete leirene bygget i Tyrkia og Jordan. Jeg jobbet i de okkuperte Golanhøydene og i Irak. Jeg har også jobbet i Libanon, et land som nå er tvunget til å være vert for over 2 millioner (for det meste syriske) flyktninger.

Den eneste grunnen til at Vesten begynte sin fryktelige destabiliseringskampanje var fordi den «ikke kunne tolerere» Syrias ulydighet og statens sosialistiske trekk. Kort sagt: måten den syriske ledelsen satte velferden til sitt folk over interessene til multinasjonale selskaper.

For mer enn to år siden krevde min tidligere indonesisk filmredigerer i en litt sint tone et svar:

«Så mange mennesker dør i Syria! Er det virkelig verdt det? Ville det ikke være enklere og bedre for syrerne å bare gi opp og la USA få det som de forlanger?»

Kronisk forstenet, denne unge kvinnen lette alltid etter enkle løsninger som ville la henne være trygg og sikker med betydelige personlige fordeler. Som så mange andre i vår nåværende epoke, så hadde hun, for å overleve og gå oppad i verden, utviklet et avansert system som hviler på svik, selvforsvar og bedrag.

Hvordan svare på et slikt spørsmål?

Det var tross alt legitimt.

Eduardo Galeano fortalte meg: «Folk vet når det er på tide å slåss. Vi har ingen rett til å fortelle dem … men når de bestemmer seg for det, er det vår plikt å støtte dem, selv til å lede dem hvis de spør seg oss.»

I dette tilfellet avgjorde det syriske folket. Ingen styresmakter, ingen politisk kraft, kunne bevege en hel nasjon til et slikt enormt heltemot og oppofrelse. Russerne gjorde det under andre verdenskrig. Syrerne gjør det nå.

For to år siden svarte jeg slik: «Jeg har vært vitne til total kollaps av Midtøsten. Det var ingenting som stod der lenger. Land som har valgt sine egne veier ble bokstavelig talt jevnet med jorden. Land som bukket under for Vestens diktat mistet sin sjel, sin kultur og sin essens, og ble omgjort til noen av de mest jævlige stedene på jorden. Og syrerne visste det: hvis de overga seg, ville de bli forandret til nok et Irak, Jemen eller Libya, til og med et Afghanistan».

Og så reiste Syria seg. Det besluttet seg for å kjempe, for seg selv og for sin del av verden.

Igjen og igjen holdt landet seg sammen gjennom valg av sin regjering. Det støttet seg på sin hær. Uansett hva Vesten sier, uansett hva de forræderske ‘frivillige’ organisasjonene skriver, viser denne enkle logikken det hele.

Denne beskjedne nasjonen har ikke sine egne kraftige media som kan dele omfanget av sitt mot og smerte med verden. Det er alltid de andre som kommenterer dens kamp, ofte på en helt ondsinnet måte.

Men det er unektelig at mens de sovjetiske styrkene stoppet fremmarsjen av de tyske nazistene ved Stalingrad, har syrerne klart å stoppe de fascistiske kreftene til de vestlige allierte i sin del av verden.

Selvfølgelig er Russland direkte involvert. Selvfølgelig Kina stod der, selv om det ofte er i skyggen. Og Iran gir støtte. Og det Libanon-baserte Hizballah gjorde hva jeg ofte beskrev som en episk kamp på vegne av Damaskus mot de ekstremistiske monstrene skapt og bevæpnet av Vesten, Tyrkia og Saudi-Arabia.

Men den viktigste æren går til det syriske folket.

Nå er det ingenting igjen av Midtøsten. Nå er det flere tårer enn regndråper som synker ned på dette gamle landet.

Men Syria står. Brent, såret, men det står oppreist.

Og som det blir mye rapportert om; etter at de russiske væpnede styrkene kom til unnsetning for det syriske folk, var mer enn 1 million syrere i stand til å dra hjem … ofte for bare å støte på aske og ødeleggelser, men hjemme.

Som folk som dro tilbake til Stalingrad for rundt 70 år siden.

Så hva ville svaret mitt være på det spørsmålet i dag: «om det ville være lettere den andre veien», å overgi seg til Imperiet?

Jeg antar noe sånt som dette:

«Livet har betydning, det er verdt å leve hvis noen grunnleggende vilkår kan oppfylles. Man trenger ikke forråde en stor kjærlighet, det være seg kjærlighet til en annen person eller kjærlighet til sitt land, til menneskeheten eller til idealer. Hvis man gjør det, er det bedre å ikke bli født i det hele tatt. Da sier jeg: overlevelse av menneskeheten er den mest hellige mål. Ikke noen kortsiktig personlig vinning eller «sikkerhet», men overlevelsen av oss alle, av menneskeheten, samt sikkerhet for oss alle. «

Når livet selv er truet har folk har en tendens til å instinktivt reise seg og kjempe. I slike øyeblikk blir noen av de mest monumentale kapitlene i menneskets historie skrevet.

Dessverre, i løpet av disse øyeblikkene har millioner en tendens til å dø.

Men ødeleggelsene er ikke på grunn av de som forsvarer vår menneskelige rase.

Det er på grunn av de imperialistiske monstrene og deres tjenere.

De fleste av oss drømmer om en verden uten krig, uten vold. Vi vil ha ekte godhet til å råde på jorden. Mange av oss jobber utrettelig for et slikt samfunn.

Men inntil det er bygget, inntil alt ekstrem egoisme, grådighet og brutalitet er beseiret, må vi kjempe for noe mye mer «beskjedent» – for overlevelsen av mennesker og av humanisme.

Prisen er ofte fryktelig. Men alternativet er et enormt gapende tomrom. Det er rett og slett ingenting – slutten; et punktum!

I Stalingrad døde millioner slik at vi kunne leve. Ingenting ble igjen av byen, bortsett fra litt smeltet stål, spredt murstein og et hav av lik. Nazismen ble stoppet. Vestlig ekspansjonisme begynte sin retrett, den gang mot Berlin.

Nå står Syria rolig, men stoisk og heroisk, mot vestlige, qatarske, saudiske, israelske og tyrkiske planer om å gjøre slutt på Midtøsten.

Og det syriske folket har vunnet. Hvor lenge, vet jeg ikke. Men det har vist seg at et arabisk land fortsatt kan beseire de mektigste morderiske horder.

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.