Den libyske fredsavtalen: Enda en mislykket vestlig intervensjon?

Kriger, eller snarere militære intervensjonisme, har blitt en kontinuerlig politikk siden 2011. Og der de vestlige maktene tidligere var begrenset i sine politiske korstog av vekten av folkeretten ,skapte den arabiske våren og den beleilige krigen mot terror en ny politisk og juridisk virkelighet; Vi har blitt solgt kriger i fredens navn, og vi ble fortalt at for å bedre hevde og forsvare folkeretten, måtte vi operere utenfor dens regler.
potd-libya-fire_3150650k.jpg

Av Catherine Shakdam

I en melding som forsøkte å sammenfalle med både datoen for Libyas uavhengighetserklæring fra kolonistyre (den 24. desember 1951) og den nylig signerte fredsavtalen (undertegnet i Marokko den 17. desember 2015) gratulerte USAs president Barack Obama libyerne for deres seier mot politisk tyranni. Han hevdet at siden fjerningen av oberst Muammar Gaddafi, har Libya gjort store fremskritt for å bli en selvstendig demokratisk stat.

«Nå finnes det vanskelige utfordringer, som det libyske folket har vist innsatsvilje til å løse» la presidenten til.

Mange vil betrakte Obamas uttalelser som enkle politiske floskler – enda et PR-utspill beregnet på å betrygge det amerikanske folk og det internasjonale samfunnet om at vestlig politikk sørger for solide demokratiske endringer i verden; Libyerne var langt mindre imponert over Washington.

De dro på Twitter og Facebook for å lufte sin frustrasjon, libyere langet ut mot Obama og vestlige politikere generelt for å hevde tomme seire, mens millioner ble fortsatt slet med politisk uro og svært vanskelige økonomiske forhold.

Libya_FB_34d73
Sinte libyere på facebook

 

Mens han var likegyldig til det kaoset USA hjalp til å lage i regionen, innrømmet president Obama kun at hans hjemland hadde mislyktes i begynnelsen med å bedømme hvor mye «ombygging» Libya krevde for å komme på fote. Når det kom til USAs rolle i selve ødeleggelsen av Libya og Libyas statlige infrastruktur … total radiotaushet.

For å si det nok en gang: midt i de totale ødeleggelsene erklærte Amerika seier og hevdet at uten sin militære intervensjon ville libyere ha forblitt fanger under et brutal regime – og mens det godt kan være slik, vil jeg hevde at NATOs intervensjon banet vei for en svært «radikal overtakelse».

Hvis ikke for vestlig militær imperialisme ville Libya, Syria, Irak, Afghanistan og Jemen kanskje ikke har blitt utsatt for fremveksten av wahhabi-inspirerte radikale grupper innenfor sine grenser. Og hvis ikke hadde vært for krigene, ville kanskje de beleirete statene faktisk hatt en sjanse mot hærene under det svarte flagget. Dette betyr selvfølgelig ikke at reformer var unødvendige i disse landene, bare at folkeviljen aldri fikk lov til å komme til uttrykk – vold ble i stedet fremstilt som den eneste mulige løsningen.

Det er krig de vestlige krigsmaktene har støttet og anmodet om siden 2011; det er krig, og det iboende kaoset krigen innebærer som styrker terrorgrupper og tillater deres våpenmakt å oppnå ting som gikk langt utover det som lot seg demme opp.

Nok et land uten enhver form for statsstyre; Libya er i dag et tomt politisk og økonomisk skall – en nasjon plaget av stammemotsetninger, religiøse motsetninger og radikalisme. Landet er dypt delt langs regionale og stammelinjer; libyere ble introdusert for giften av religiøst basert hat – en av bærebjelkene i wahabisme, og gjør et hvert håp for nasjonal samhørighet til en umulig oppgave.

Men kanskje nettopp denne oppdelingen av landet har vært på dagsorden hele tiden. David Stanton, en uavhengig forsker ved ‘Shafaqna-instituttet for Midtøstenstudier’ bemerket hvordan den såkalte arabiske våren sammenfalt med et plutselig vestlig militær skifte, der vestlige styresmakter begynte å fremme kriger som et demokratisk verktøy.

«Kriger, eller snarere militære intervensjonisme, har blitt en kontinuerlig politikk siden 2011. Og der de vestlige maktene tidligere var begrenset i sine politiske korstog av vekten av folkeretten, skapte den arabiske våren og den beleilige krigen mot terror en ny politisk og juridisk virkelighet. Jeg burde si en parallell-virkelighet, siden denne ny modellen bare gjelder for en viss elite», sier Stanton.

«Vi har blitt solgt kriger i fredens navn, og vi ble fortalt at for å bedre hevde og forsvare folkeretten måtte vi operere utenfor dens regler… Takket være en slik politikk, og fordi vi gjorde det mulig med USAs følelse av å være det utvalgte landet, har vår verden i dag blitt et minefelt. Libya burde være en advarsel for alle aspirerende nykonservative», la han til.

Men mens Libya vil forhåpentligvis vil tjene som nok en advarende historie for å hindre en starten på et nytt militært eventyr i regionen, har libyere blitt sittende igjen for å plukke opp bitene av sitt ødelagte land, i en tid da horder av wahhabi-inspirerte radikalere skriker etter blod.

Tidligere i desember advarte den franske forsvarsministeren Jean-Yves Le Drian om at IS (også kalt Daesh) tatt sikte på Libyas lukrative oljebrønner, siden det russiske flyvåpenet ødela gruppens ulovlige oljevirksomhet i Syria. Le Drians uttalelse ble faktisk gjentatt av nyhetsrapporter som bekreftet at militssoldater fra Daesh allerede hadde infiltrert byen Sirte, i hjertet av Libyas oljeregion.

Men Libyas radikale problem dreier seg ikke bare om Daesh … det er andre grupper som landet trenger å stri med, også de som fortsatt forkler seg som «moderate islamister.»

I en rapport for Al Masdar News identifiserte Chris Tomson 5 hovedgrupper som konkurrerer om makten i Libya: Den nye nasjonalkongressen – Ny dag Libya (Libya Dawn) , Ansar al-Shariah, Det libyske shura-rådet, tuaregiske stammemilitser, og Daesh.

Han skrev: «Siden Mu’ammar Gaddafis fall i slutten av 2011 har ulike militsgrupper med svært ulike politiske planer forsøkt å gripe makten i Libya.»

«Valg ble avholdt i landet i både 2012 og 2014; Men valgdeltakelsen sank fra 60% til 18% i stor grad på grunn av at de islamistiske partiene og folk trofaste til Gaddafi boikottet valget i 2014. Så en koalisjon av nasjonalister kjent som «Majlis al-Nuwaab» (dvs. rådet av folkevalgte) fikk makten etter et år med ustabilitet. Men den islamistiske paraplyorganisasjon «Den nye nasjonalkongressen» (som hovedsakelig utgjøres av den libyske grenen av Det muslimske brorskapet), styrtet den nyvalgte regjeringen fra Tripoli. Fra da av kunne libyere igjen se sitt hjemland i full krig. I mellomtiden dukket Ansar al-Sharia (al-Qaidas avdeling i Libya) opp i 3 viktige byer, Benghazi, Ajdabiyah og Derna mens Den islamske staten i Irak og Ash-Sham (ISIS) klarte å skape soldater tilsynelatende ut av ingenting, og dermed ta kontroll over både Sirte og Sabratha.»

Stilt foran slike realiteter på bakken, har vestlige makter tilbudt en vag politisk løsning – en samlingsregjering. Dette er hva som ble solgt som det store politiske gjennombruddet i 2015, koalisjonen som var svaret på alle Libyas problemer!

Libyere er ikke akkurat overbevist … spesielt siden nettopp denne oppskriften allerede har vist seg å vært totalt mislykket i Afghanistan, Irak og Jemen.

Og hvis Afghanistan, Irak og Jemen er en pekepinn på hvor Libya er på vei, er dette en nasjon som har en vanskelig tid foran seg.

Vestlige ledere burde kanskje revurdere sin definisjon av seier.

Catherine Shakdam er en politisk analytiker, forfatter og kommentator for Midtøsten, med et spesielt fokus på radikale bevegelser og Jemen. Hun dukker regelmessig opp på RT og andre TV-stasjoner; hennes arbeid har blitt publisiert i publikasjoner som MintPress, RT, Press TV, Foreign Policy Journal, Mehr News, Guardian, Middle East Eye, Middle East Monitor og mange andre. Hun er programleder ved Shafaqna-instituttet for Midtøstenstudier. Catherine er også medstifter av Veritas Consulting.

Oversatt av TM med Creative Commons tilatelse fra:
http://ahtribune.com/world/africa/295-the-libyan-unity-accord.html

Advertisements