UNESCO – Reformert, refset og ydmyket

UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Gjennom historien har UNESCOs stab bestått av mange viktige internasjonalistiske og anti-imperialistiske tenkere. «Når jeg tenker på UNESCO, forestiller jeg meg mine gode venner som dro dit for å kjempe for en bedre verden, for retten til utdanning og kultur.»
escolares.jpg

Av Andre Vltchek

Den ferskeste regjeringen til Japans statsminister Shinzo Abe er tydeligvis i ferd med å gå amok. Den rasler med sablene, militariserer grunnloven og bevæpner Japan til tennene. Den blander seg i strider – unødvendig – hovedsakelig for å vise sin troskap til dens overherrer i Washington og europeiske hovedsteder.

Nå, ifølge The Guardian, «truer Japan med å stanse støtte til UNESCO på grunn av oppføringen av Nanjing-massakren»:

«Japan har truet med å trekke tilbake sin støtte til UNESCO etter at FN-organet inkluderte omstridte kinesiske dokumenter om Nanjing-massakren i sin liste over verdensminner, til tross for protester fra Tokyo.»

Mot slutten av 1937, over en periode på seks uker, myrdet styrker fra den imperiale japanske armeen brutalt hundretusener av mennesker i den kinesiske byen Nanking (eller Nanjing). De forferdelige hendelsene er kjent som Nanjing-massakren, eller ‘Voldtekten av Nanjing’ ettersom mellom 20 000 og 80 000 kvinner ble seksuelt misbrukt.

Bare en galning ville prøve å bestride at Nanjing-massakren faktisk fant sted. Og selv kabinettet til Abe bestrider egentlig ikke det. Men Japan er «irritert» over at landet ikke var «konsultert». Og det nekter også å innrømme at det faktisk massakrerte cirka 300 000 kinesere bare i Nanjing.

Japans arroganse kjenner ingen grenser. Den såkalte «liberale» dagsavisen Asahi Shimbun fornærmet nylig kinesiske akademikere og journalister, ved å hevde at kinserne ikke egentlig kan få tilgang numrene på ofrene fra Nanjing, fordi de ‘ikke har frihet» til å selvstendig gjøre det. Som om de fleste i japansk media og akademia er noe annet enn en stivnet og servil gruppe av kollaboratører med Vesten.

Men tilbake til UNESCO! verdensminnet er en av de siste store prosjektene fra denne en gang progressive og anti-imperialistiske organisasjonen. Det er her de utallige forbrytelser mot menneskeheten er udødeliggjort, så vel som den modige og bestemte motstanden mot vestlig overlegenhet, kolonialisme og krig. Og når vi går gjennom listen blir det klart at de fleste av de forbrytelsene faktisk ble begått av høyreekstreme regimer støttet av vestlig imperialisme: fra Chile, Paraguay og Argentina til Angola, Sør-Afrika og andre steder.

Listen inneholder også Bandung Asia-Afrika konferansen i Indonesia 1955, samt mange former for kulturminner fra hele kloden.

Fra begynnelsen av har Vesten og dets allierte alltid sett med avsky på UNESCO og dens posisjoner. De har gjort alt som er mulig for å redusere støtten til et absolutt minimum, og for å redusere dens innflytelse på verden.

I fortiden har FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) pleid å gjøre forsøk på å fungere som en uavhengig progressiv global hjerne, som forbinder noen av de største pedagoger, tenkere, forskere og kunstnere av planeten.

index

Organisasjonens første generaldirektør var Julian Sorell Huxley, en britisk vitenskapsmann og internasjonalist, bror av forfatteren og filosofen Aldous Huxley, forfatteren av Vidunderlige Nye Verden.

UNESCO ble sterkt påvirket av det cubanske utdanningssystemet, av marxistisk ideologi og anti-kolonialistisk og anti-imperialistisk kamp i Afrika og over hele verden.

Gjennom historien har UNESCOs stab bestått av mange viktige internasjonalistiske og anti-imperialistiske tenkere. Ikke overraskende gjorde dette faktum vestlige og pro-vestlige imperialistiske makter rasende. I 1956 trakk Sør-Afrika seg fra organisasjonen, og det var ikke før fallet av apartheid i 1994 under ledelse av Nelson Mandela at landet ble ble med igjen.

USA forlot UNESCO i 1984, og erklærte: «Organisasjonen er pepret med korrupsjon og åpenbart påvirket av Sovjetunionen». Det amerikanske utenriksdepartementet skrev på sin offisielle webside: «De forente stater tilsluttet seg UNESCO ved starten, men trakk seg senere i 1984 på grunn av et økende misforhold mellom amerikansk utenrikspolitikk og UNESCOs mål.»

På 1980-tallet forlot også Storbritannia og Singapore organisasjonen.

Situasjonen endret seg først etter at organisasjonen ble såkalt «reformert», særlig under ledelse av enda en japansk pro-vestlig byråkratlakei, generaldirektør (1999-2009) Koichiro Matsuura. Utdannet i USA, denne japanske karrierediplomat tok over den Paris-baserte organisasjonen i 1999. Siden da har Mr. Matsuura uten opphold drevet lobbyvirksomhet for at USA skulle vende tilbake, mens han rensket ut «fundamentalistiske» anti-imperialistiske ansatte fra rekkene av sin organisasjon. Under hans ledelse ble UNESCO tannløs, underdanig til Vesten, og teknokratisk. Han klarte å strippe den for alle ideologiske prinsipper. Kort sagt: han forvandlet UNESCO til ‘nok et annet FN-byrå’.

«Det er absolutt ingenting vi kan gjøre» fortalte flere UNESCO-ansatte til meg i Paris for noen år siden under Matsuuras styringstid. «Dette er kanskje slutten på organisasjonen slik vi kjenner den. Det er slutten på dens uavhengige og progressive globale standpunkt.»

The New York Times rapporterte i 2002 «Hvordan lederen av UNESCO fikk Washington til å vende tilbake»:

«Generaldirektøren Koichiro Matsuura … har brukt tre år med energisk lobbyvirksomhet i Washington for å overbevise administrasjonen og lovgiverne at denne rehabiliterte FN-organisasjonen kan være et verdifullt verdensforum – særlig for USA … «Med andre ord», sa han i et intervju, «har Amerika gått så langt som det kan gå i å reformere UNESCO fra utsiden, og nå er det tid for Washington for å holde trykket fra innsiden av organisasjonen den forlot for 18 år siden, da USA hevdet at organisasjonen var pepret med korrupsjon og altfor påvirket av Sovjetunionen …»

The New York Times skrev dette uten ironi eller sarkasme. Dette er hvordan verden skulle fungere. «Et verdifullt verdensforum – særlig for USA» Er dette hva FN-byrået skulle representere? For en japansk byråkrat var kanskje dette tilfelle. Men for hele verden?

Britain sluttet seg til 1997, USA i 2003 og Singapore i 2007. UNESCO var aldri det samme etterpå.

Selv før i tiden ble UNESCO av og til tvunget til å forlate sine internasjonalistiske og ofte pro-kommunistiske meninger. Som beskrevet av Charles Dorn og Kristen Ghodsee i deres akademiske rapport «Politisering av leseferdighet under den kalde krigen: kommunismen, UNESCO og Verdensbanken»:

«Gjennom hele den kalde krigen kjempet UNESCOs direktører for å både utvikle en klar strategi for å eliminere analfabetisme og få den nødvendige finansieringen for å fullt ut å gjennomføre deres leseprosjekter. Dessuten, som med andre FN-organisasjoner som for eksempel Verdens helseorganisasjon, utsatte spenninger i den kalde krigen UNESCO for amerikansk kritikk om at den hadde kommet under kommunist innflytelse og at målene for basisutdannelse var «i strid med amerikanske idealer og tradisjoner.» Videre, etter den vidt anerkjente suksessen for Cubas «massekampanje» mot analfabetisme i 1961, kom UNESCO overfor økende press fra Johnson-administrasjonen om å omdefinere dens leseprogrammer som «funksjonelle» (begrepet som brukes for å referere til yrkesrettet kompetanse) i stedet for «masse» (begrepet brukes for å referere til leseferdighet som var ment å oppnå en politisk eller sosialt mål som for eksempel bevisstgjøring), sistnevnte etter å ha blitt assosiert med Cuba og kommunisme.»

*

I 2011 ble Palestina en medlemsstat av UNESCO etter at 107 medlemsland stemte for og 14 stemte mot. Ifølge den israelske avisen Haaretz (4 november 2011):

«Lover vedtatt i USA i 1990 og 1994 betyr at USA ikke kan bidra økonomisk til enhver FN-organisasjon som godtar Palestina som fullverdig medlem. Som et resultat av dette trakk de finansieringen som utgjorde om lag 22% av UNESCOs budsjett.»

Nesten umiddelbart frøs Israel utbetalingene til UNESCO, og ilagt sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene. Så mye for demokrati og autonomi innenfor FN-organer! Vesten og dens allierte sendte nok en gang en klar melding: «Du gjør som vi sier, eller vil vi sulte deg i hjel».

Også UNESCO fikk det verst tenkbare resultatet : USA forblir som en medlemsstat, sprer sin demagogi og innflytelse, men samtidig nektet det å betale sin kontingent, mens det gjemmer seg bak noen groteske og overlegne «lover» landet selv hadde skapt flere tiår tidligere.

I Midtøsten infiltrerer vestlige og israelske interesser hele tiden UNESCO. De pådriver for et samarbeid med «opposisjonen», mens selve organisasjonen forsøker å arbeide direkte med regjeringen i Syria.

Og nå truer Japan med å holde tilbake ytterligere 10 prosent av finansieringen.

En ansatt i UNESCO er bekymret for den siste utviklingen:

«Dette er en veldig vanskelig tid for organisasjonen, og det vil bli enda mer vanskelig hvis Japan beslutter seg for å trekke tilbake eller redusere sin medlemsbidrag. USA og Israel stoppet deres bidrag for fire år siden, da Palestina ble et fullverdig medlem av UNESCO. Det er et kutt på mer enn 20 prosent. Japan bidrar nå den største summen: rundt 10 prosent. For Japan er dette faktisk ikke engang et spørsmål om penger, men om å nekte for landets avskyelige gjerninger begått i Kina under andre verdenskrig.»

Når jeg tenker på UNESCO, forestiller jeg meg mine gode venner som gikk dit for å kjempe for en bedre verden, for retten til utdanning og kultur. Unescos ansatte dro til alle verdenshjørner, noen fortryllet av vestlig imperialisme. Mange av dem dro fordi de var sanne internasjonalister, sanne anti-imperialister, og sanne revolusjonære.

Jeg husker også en vakker villa i Santiago de Chile, hvor Unescos ansatte tilbød politisk asyl til medlemmene av Allendes regjering, rett etter det amerikansk-støttete militærkuppet til general Augusto Pinochet, den 11. september 1973.

Siden de dagene tvang Vesten og dens lakeier UNESCO å endres!

Men alt er ikke tapt. Det er de som fortsatt tror på organisasjonens oppdrag; de som er villige til å kjempe for den opprinnelige UNESCO, som eksisterte før menneskene som Matsuura forandret den til «et verdifullt verdensforum – særlig for USA»

President Rafael Correa i Ecuador talte i et plenumsmøte foran 195 medlemsstater på den 37. generalkonferansen til UNESCO den 20. november 2013. Hans tale var poetisk, filosofisk, latinamerikansk, full av den opprinnelige gløden som organisasjonen ble dannet av i dens tidlige dager:

«Unescos oppgave er å bidra til konsolidering av fred, å utrydde fattigdom, å støtte bærekraftig utvikling og interkulturell dialog, men dette er avhengig av mindre veldedighet og mer rettferdighet. Hvis kunnskap ikke ble privatisert, men plassert i tjenesten til menneskeheten som helhet, kan det fremme utviklingen av de fattigste landene. De trenger ikke veldedighet så mye som de trenger ferdigheter, vitenskap og teknologi. Ingen er mer klar enn jeg er av det faktum at i lys av de krefter i spill i verden i dag, og av den nåværende tilstanden av menneskeheten – er dette utopisk. Men UNESCO ble opprettet for Utopia. Som den uruguayanske skribenten og forfatteren av Latinamerikas åpne årer, Eduardo Galeano, en gang sa: «Utopia er på horisonten. Jeg går to skritt nærmere; den beveger seg to skritt lenger unna. Jeg går ytterligere ti skritt og horisonten går ti skritt lenger unna. Uansett hvor langt jeg går, vil jeg aldri nå den. Så hva er poenget med utopi? Poenget er dette: å fortsette å gå’».

Som han fortalte meg i Montevideo, hadde Eduardo Galeano to muser: Virkeligheten og Utopia. UNESCO bruke å dele dem med den søramerikanske mesterskribenten.

Men imperialismen dreper muser, sprøyter inn nihilisme, vestlige «verdier» og markedspragmatisme.

UNESCOs ansatte bør insistere på å forsvare de opprinnelige verdiene til deres organisasjon. Den bør nok en gang å tjene menneskeheten, ikke psykopatene i Washington eller Tokyo!

Den 11. november 2015 ble USA valgt inn som medlem av hovedstyret i UNESCO for en periode på fire år. Landet fikk 158 stemmer. Det var virkelig en bisarr hendelse, med tanke på at landet allerede mistet sin rett til å stemme etter ikke å ha betalt sin kontingent siden 2011.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren:
http://journal-neo.org/2015/11/20/reformed-disciplined-and-humiliated-unesco/

 

Andre Vltchek er en filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i dusinvis av land. Hans nyeste bøker er Exposing Lies Of The Empire”, og“Fighting Against Western Imperialism” Discussion with Noam Chomsky:

Advertisements