Mørketidsblues for Putin

Putin og hans medarbeidere er liberale i gammel stil, ikke sosiale reformatorer. De ønsker ikke å heve opprørbanneret. De ønsker å passe inn i verden som den er, men som likeverdige.
shutterstock_112667396-600x402

Av Israel Shamir

Det er mørke dager i nord; solen dukker sjelden fram mellom skyene. I år har Russland merkbart mindre gatebelysning og stemningen er alt annet enn festlig. Bare det hvite gjenskinnet fra snøen og juletrærne bryter tungsinnet og minner oss om den kommende laveste punktet på den kosmiske hjulet, vintersolverv, når dagene begynner å bli lengre og nettene å bli kortere. Ettersom denne stjernehendelsen forutsier vår frelsers fødsel, er dette en periode med håp etter et svært vanskelig år over hele verden.

Putins støttespillere er misfornøyd

Russerne fortsette å gjette på hva president Putin vil fortelle dem i hans tradisjonelle tv-tale til nasjonen ved begynnelsen av det nye året. Folk foreslår at han burde si: dette året er over, og vi skal alle være glad for det.. Selv de mest optimistiske er skuffet over en laber økonomi, og de skylder på regjeringen til statsminister Medvedev og hans liberale monetaristiske team. I mellomtiden heves Putin over skylden for dette, men regjeringen blir mindre og mindre populær.

  • Mens rubelen faller, skrev selv den store pro-Kreml avisen KP (avsløring: Jeg skriver en og annen spalte for KP) en oppfordring om at økonomi- og finansministrene burde trekke seg eller bli sparket. Det er en veldig liten sjanse for at Putin vil følge dette rådet og rydde opp i sin regjering.
  • Han kunne øke hans troverdighet ved å fjerne noen (eller alle) av sine statsråder, men Putin er sta og usedvanlig lojal mot sine kolleger. Ingen anklage har noen gang overbevist ham til å sparke et medlem av hans team. Hans tidligere forsvarsminister Serdijukov har angivelig vært involvert i en eller annen slags lyssky affære, der Serdijukovs elskerinne/assistent tjente millioner ved å selge eiendommer fra forsvarsdepartementet til hennes venner. Likevel dumpet Putin ikke ham, og reddet ham fra fengsel. (Han måtte trekke seg, for så å bli en administrerende direktør, mens hun kun sonet et par uker i fengsel, om det).
  • Forrige uke luftet opposisjonslederen Navalnij en del alvorlige anklager mot justisminister Tsjhaijka. Til hans forsvar, sa Tsjhaijka at mannen bak kampanjen er den beryktede Bill Browder. Browder er en amerikansk kjeltring som klarte å grafse til seg mange verdifulle russiske aktiva for slikk og ingenting under Jeltsins privatisering. Til slutt ble han tvunget til å gi tilbake deler av byttet, og han har blitt dømt til mange års fengsel i absentia. Browder er en slimål, det hersker det ingen tvil om, men det er et svakt forsvar for Tsjhaijka. Likevel nektet Putin å fjerne Tsjhaijka, eller iverksette en uavhengig etterforskning av hans påståtte forbrytelser.
  •  Putin beskytter den mest forhatte politikeren fra Jeltsins tid, Anatolij Tsjubajs. Den britiske avisen The Financial Times kalte ham oligarkenes far‘. Etter å ha forlatt regjeringen, har Tsjubajs blitt utnevnt til å lede RUSNANO, et statlig aksjeselskap beryktet for underslag og sløseri. Putin har reddet ham mange ganger fra rettsforfølgelse.
  • Putin gikk, med hatten i hånden, til Jekaterinburg for den store åpningen av Boris Jeltsins minnesenter (prislapp – ni milliarder rubler/11 millioner kroner) og talte vennlig om den avskydde avdøde presidenten som utnevnte Putin til sin etterfølger. Folk var rasende over se sin president kose seg blant stortyvene fra Jeltsins regime.
  • Kan du forestille deg at Fox TV sender russisk propaganda? I Russland sender en stor del av russiske medier, både statseide eller subsidiert av skattytere, en pro-vestlig og anti-russisk dagsorden, påstår den fremstående filmregissøren Nikita Michalkov, en trofast støttespiller for Putin, i hans video sett av over to millioner seere på noen dager. Han oppfordret Putin til å hevde sin linje og forvise indre fiender, men statlig TV nektet å kringkaste videoen.
  • Putins siste pressekonferanse ga en mulighet for mer kritikk. Ved siden av de punktene som er nevnt ovenfor, spurte journalistene hvorfor ledere for statlige foretak blir betalt millioner av dollar i året, mens alle andre blir oppfordret til å stramme beltet. De spurte hvorfor den russiske sentralbanken fortsetter å kjøpe amerikanske obligasjoner og støtter den amerikanske dollaren på bekostning av rubelen. De spurte hvorfor importsubstitusjon ikke fungerer osv.

Dette er protester fra den Putinvennlige siden, fra folk som støttet hans overtakelse av Krim og hans inntreden i den syriske krigen. De kunne ofre litt, men de er opprørt over at Putin tolererer tyver, hans tilsynelatende kameraderi og hans oligarkvenner. Inntil nå har kritikerne unngått å angripe Putin, men disse er de første svalene. Professor Stefan Sulaksjkin, leder av en tenketank i Moskva, anklaget offentlig Putin for å bevisst lede Russland inn i ytterligere fornedrelse.

Denne boblende misnøyen fra Putins støttespillere kan bli farligere for presidenten enn Fronden i 2011 av hans hipster-fiender. I mellomtiden ønsker en sta Putin ikke å gi etter, å ofre noen av de mer forhatte ministrene og administrerende direktørene, eller tilpasse innenrikspolitikk til hva offentligheten forventer seg. Kanskje har han rett, og ting ikke er hva de synes, men rettferdighet må bli sett, ikke bare utført.

Angående Tyrkia og Israel

De tyrkiske vanskelighetene forårsaket av Erdogans beslutning om å skyte ned det russiske bombeflyet er en annen kilde til Putins problemer. Han hadde brukt mye krefter på å pleie forholdet til Tyrkia. Alt dette arbeidet gikk i vasken. Det finnes prosjekter i mangemillionklassen, alt fra en gassrørledning til turisme. Alt dette ble lagt på is på en gang. Putins planer om å levere gass til Europa utenom det fiendtlige Ukraina kollapset. Dette er et stort tilbakeslag for den russiske presidenten.

Retorikken mellom lederne ble bitter. Hissige stemmer i Russland snakker om å ta kontroll over Bosporos og Dardanellene, forandre Istanbul til Konstantinopel og plante korset på den gamle Sofiakirken. Den tyrkiske presidenten truet med å okkupere Russland innen en uke – med hjelp fra NATO.

Tyrkias valg er et resultat av landet over-engasjement i Syria. Med så mye investert der, var Erdogan uvillig til å se Syria bli borte. Mens hans beslutning om å skyte ned det russiske jetflyet var ganske ekstremt. Forholdet var allerede spent.

Putins reise til Jerevan og hans fordømmelse av «det tyrkisk folkemordet på armenerne i 1915» var en unødvendig provokasjon. Ingen andre verdensledere gjorde det, bortsett fra Francois Hollande fra Frankrike som fløy inn for to timer og reiste videre til Baku, hovedstaden til de azeriske tyrkerne og dermed balanserte spillefeltet. Jeg oppfordret faktisk Putin til å unngå dette steget, men den sterke armenske lobbyen insisterte på denne reisen.

Etterpå var det en angivelig lekkasje (i virkeligheten: et falskneri) av en rett frem og fornærmende samtale mellom Putin og den tyrkiske ambassadøren. Jeg sjekket dette nøye. Dette var et falskneri, men falskneriet har blitt spredd over millioner av nettsteder og innlegg.

Imidlertid er 48000-kroners spørsmålet om Syria: vil det bli en vasallstat til de gjenoppståtte ottomanene, eller vil det forbli en suveren stat med sterke bånd til Russland? Russerne trodde de hadde en sterkere hånd siden de var invitert av den syriske legitime regjeringen; Tyrkia nektet for at Bashar var legitim.

Splittelsen mellom Tyrkia og Russland er et faktum. De som tjente mest på dette var USA – og Israel. De siste fem årene var forholdet mellom Israel og Tyrkia var fiendtlig, siden israelske kommandosoldater massakrerte ni fredsaktivister ombord den tyrkiske fartøyet Navi Marmara. Som svar på den russiske trusselen sa tyrkerne seg enige om å slutte fred med Israel.

Israel er involvert i konflikten mer enn det innrømmer. Russerne har publisert sine bevis for at olje fra IS blir smuglet til Tyrkia av tyrkiske selskaper. Dette forårsaket mye harme i Russland og andre steder. Hvordan våger de å kjøpe stjålet olje og finansiere terrorister!

Russerne glemte å nevne at den smuglete oljen går til Israel. Israel er den viktigste kjøperen av olje produsert av kurderne og av IS. Dette ble rapportert og bekreftes av FT og av Al Araby al Jadeed. De russiske mediene har unngått temaet, ettersom Putin setter stor pris på sitt gode forhold med Netanyahu.

I forrige uke angrep israelere forstedene til Damaskus og drept noen russiske allierte, krigere fra Hizbollah. Igjen tok russerne det rolig. Ingen av den indignasjonen forårsaket av nedskytningen av bombeflyet sivet inn i russiske medier.

Israel støtter al-Nusra, som er erklært en terroristorganisasjon av FN. Dette er ikke en hemmelighet: nylig publiserte britiske Daily Mail en rapport som lovpriste israelske soldater som reddet livene til de islamistiske krigerne. Tusenvis av sårede geriljasoldater fikk medisinsk hjelp på israelske sykehus og dro tilbake for å bekjempe Bashar.

Israel har et godt arbeidsforhold også med IS. Jeg ble fortalt at tropper fra IS gikk inn i den palestinske flyktningeleiren al Yarmuk utstyrt med lange lister med palestinske aktivister. De ble samlet sammen og offentlig henrettet. Palestinerne mener at IS fikk navnene fra den israelske etterretningstjenesten og handlet på deres forespørsel. Videre har IS aldri angrepet et sionistisk mål.

Putin – og russiske medier – sa ikke et ord om det. Kanskje Putin har rett; Russland trenger ikke en så sterk fiende som Israel, siden israelske ledere kan si «Hopp, Uncle Sam», og Uncle Sam vil spørre «Hvor høyt?» Men de kunne godt tone ned sin indignasjon over den tyrkiske oljesmuglingen, tyrkisk hjelp til geriljaen og andre tyrkiske ugjerninger.

Israel er objektivt sett en fiende: det er en fiende av Russlands allierte Hizbollah og Iran; det ønsker å lemleste Syria for å beholde Golanhøydene for godt; det foretrekker en ‘Somalia-liknende’ Syria fremfor en sunn og sterk stat. Men Netanyahu spiller hånden forsiktig til tross for sin følelse av usårbarhet.

Det israelske angrep på noen forsteder i Damaskus fant sted til tross for den russiske luftvernsystemet S-400 som opererer i Syria. Eksperter sier at S-400 har blitt utplassert i Latakia, og at det ikke effektivt kan beskytte luftrommet over den syriske hovedstaden, mens systemet S-300, kjøpt av syrerne og utplassert i Damaskus, har blitt rammet av israelere. I mellomtiden trener det israelske flyvåpenet på å unngå og å mestre S-300 på Kypros, siden det landet har en S-300 i sitt arsenal, nylig kjøpt fra russerne.

Putin har ingenting å tjene på konfrontasjon med Israel; Israel foretrekker å få det som de vil uten å kjempe mot russerne. Kanskje vil før eller senere de israelske og russiske flyvåpnene utkjempe dueller; men i mellomtiden foretrekker begge sider å utsette det øyeblikket.

Putin håper Erdogan vil gi opp Syria. Dette er ikke en lett oppgave, men heller ikke en umulig en. For å oppnå det må Putin samarbeide med president Obama – eller med den neste amerikanske presidenten.

Putin mot de vestlige lederne

Det blir ofte sagt at president Obama er en svak leder. Jeg tror ikke det. Han er en slu og sofistikert spiller. Han annullerte alle avtalene hans land gjorde med Russland. Det fantes, og finnes, avtaler i fleng: fra Minsk til de siste FN-resolusjonene. Ved første (og andre) blikk, følger avtalene den russiske linjen. Ellers ville ikke russerne ha signert dem. Men etter en stund har Obama en annen tolkning. Jeg ville ikke ønske å argumentere mot ham i en rettssal. Han er like sleip som enhver advokat.

Ga han opp på de gjentatte kravene om at «Assad må gå»? Det er ikke klart. Han, og hans utenriksminister John Kerry, sier noen ganger at Assad kan forbli, men motsier raskt seg selv og insisterer på hans avgang. De introduserer nye og særegne ideer daglig. For eksempel sier de «Kun sunniene kan håndtere den syriske krisen». Denne merkelige ideen inspirerte saudiaraberne, og de hevdet at de organiserte en stor koalisjon av sunnistater for å bekjempe IS. Det er unødvendig å si at i løpet av få dager forsvant denne «koalisjonen» som dugg for solen.

Men til slutt spiller Obama et manuskript fra den kalde krigen mot Russland. Akkurat som en drukkenbolt anklager andre for stupfyll, anklaget han Mitt Romney for å «ha en tankegang fra den kalde krigen», og advarte Putin for hans «tenkemåte fra den kalde krigen», men som en disippel av Zbigniew Brzezinski kan han selv knapt tenke på noe annen måte. Selv Pentagons generaler klaget på denne tenkemåten, sier Seymour Hersh.

Det er ikke noe Putin ønsker mindre enn en ny runde av den kalde krigen. Han er ikke en ny sovjetiske leder. Mennesker som drømmer om en ny Stalin har ikke funnet rette mann. Man kan angre på det, og mange russere angrer på det, men Putin har ingen store planer for sosial omorganisering. Hans ambisjon er mer beskjeden: han ønsker at Russland skal være uavhengig, velstående, stort og lik andre store nasjoner, som det var i det 19. århundre.

Forrige uke var jeg på ‘Kulturforumet i Sankt Petersburg’, en samling av kunstnere, kuratorer og kulturministre fra 40 land, og det var klart at Putins Russland er mye mer interessert i sin før-revolusjonære fortid og i det 19. århundre generelt, enn i det 20. eller 21. århundres kunst. De spilte et [nylig gjenfunnet musikkstykke] av Puccini, de rekonstruerte Petipa-balletter, de leste Tolstoj. De gjenoppbygde palasser, de reparerte gamle teatre, selv det før-revolusjonære sirkuset hadde blitt restaurert til sin gamle prakt, inkludert sitt gamle og lenge glemte navn og den kongelige tribunen. Svært mange restauranter bærer navn som minner om tsartiden.

Det blåser en vind av nostalgi i Russland, og det er for det gamle Russland av Lev Tolstoj og Tsjaikovskij. Putin har beordret at de jordiske restene av hvite generaler, filosofer og kunstnere bli brakt tilbake for å bli begravd på russisk jord. Sovjetiske og kommunistiske minner er undertrykt. Nylig anmodet statsminister Medvedev om enda en rekke av markeringer av Stalins ofre. Jeg er ikke sikker på at dette er en klok politikk; kanskje det ville være bedre å la fortiden ta vare på seg selv. Men her er vi: Putin og hans medarbeidere er liberale i gammel stil, ikke sosiale reformatorer. De ønsker ikke å heve opprørbanneret. De ønsker å passe inn i verden som den er, men som likeverdige.

Problemet er at det finnes folk som er fast bestemt på hegemoni og dominans på alle områder, og det er ikke sannsynlig at de vil tillate Russland å gå sin egen vei. De ønsker å pålegge sine regler og installere føyelige herskere. Det er derfor Putins svært beskjedne hensikter møter så mye motstand i NATO, Pentagon, i Det hvite hus og i Westminster. Hva som verre er, disse menneskene kontrollerer allerede mainstream politikk i mange land, fra USA og Japan til Frankrike og Sverige. Det spiller ingen rolle hvilken av de ordinære politikere som vinner valget, resultatet er alltid det samme.

Putins (og Russlands) håp ligger i politikere utenfor det kontrollerte mainstream. Donald Trump er et godt eksempel. Putin er ikke spesielt interessert i amerikanske innenrikspolitikk og i Trumps uvanlige forslag. Dette er en intern sak i USA, og Putin holder seg unna det, som han ønsker USA å holde seg unna Russlands indre anliggender. For ham er hva som er viktig at Trumps Amerika ikke vil prøve å dominere verden og påtvinge den sin dagsorden. Det moralske spørsmålet om Trumps ideer angående muslimer eller latinos er godt eller dårlig, er et spørsmål for det amerikanske folket å bestemme. Putin og mange andre utenlandske ledere ønsker amerikansk ikke-innblanding i sine indre anliggender.

Den uhøflige Donald Trump synes å være den kandidaten som minst sannsynlig vil trykke på knappen for atom-selvmord for menneskeheten. Mye mindre sannsynlig enn hyggelige Hillary Clinton som kunne atombombe Russland fordi russerne ikke anerkjenner homofile ekteskap. Husk at hennes hyggelige mann bombet Beograd fordi de ekle serberne ikke tillot løsrivelse for kroaterne (eller var det albanerne?)

Trump – eller enhver noenlunde anstendig politiker som ikke tar ordre fra de som kontrollerer den offentlige debatten – ville være i stand til å jobbe med Putin etter klassiske regler i folkeretten. Trump og Putin kunne sette begrepet suverenitet tilbake i dets privilegerte posisjon. Dette ville ende mange kriger. Krigen i Syria begynte da Obama og Hollande sa «Assad må gå». Ifølge de klassiske reglene, kan ikke stater gripe inn i en annen suveren stats interne anliggender. Fra russisk synspunkt, er krigen i Syria først og fremst en krig for suverenitet og mot at hele verden skal være Imperiets vassaller.

Russerne ønsker å sette lys på sine juletrær og ønske God Jul og gå med sine kvinner og barn til en kristen kirke uten å bli kjeftet opp av denne verdens Obamaer og Clintoner for utilstrekkelig politisk korrekthet og unnlatelse av å nevne Kwanzaa.

Det er derfor dette er viktig for oss alle hvis en fred skal være mulig, denne julen eller den neste.

 

Advertisements