Amerika var forberedt på å tilintetgjøre Praha, Warszawa og andre hovedsteder.

De strategiske planleggerne i Pentagon var villige til å utslette statene i Øst-Europa for å frigjøre dem. Det amerikanske luftvåpenet ba om en systematisk ødeleggelse av store befolkningssentra i området med å angripe først.

1950s-Boeing-B47-Stratojet-U_S_-Air-Force-by-John-Young

Av Wayne Madsen / Strategic Culture

Nylig avgraderte dokumenter fra 1959, angående atommål, beskriver hvordan Washington planla å utslette hovedstedene i det som nå er de amerikanske NATO-allierte i Øst- og Sentral-Europa. Åpenbaringen sår tvil om amerikanernes engasjement i den kalde krigen for vern av hva de kalte «nasjonene i fangenskap» i Europa. Dokumentene finnes i en rapport med tittelen «Den strategiske bomberkommandoens studie av behov for atomvåpen 1959».

506489992_1fc0864fc9_o

Studien fra det amerikanske luftvåpenet ba om en «systematisk ødeleggelse» av store befolkningssentra som Warszawa, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti, Tallinn, og andre, samt Peiping (Beijing), Leningrad (St. Petersburg), og Moskva.

Atombomber med åtte ganger den ødeleggende kraften som USA slapp på Hiroshima var rettet mot en rekke mål i Moskva og St. Petersburg. Det var 179 utpekte «ground zero» for atombombene i Moskva og 145 i St. Petersburg.

USA atomvåpen ville ha gjort til aske Wittstock, der vindretningen gikk mot Templin i Brandenburg, den tyske forbundskansleren Angela Merkels hjemby i det tidligere Øst-Tyskland. Og det er ganske sikkert at hvis USA hadde startet et atomangrep på Europa, ville Merkel, hennes foreldre Horst og Herlind Kasner, og broren Marcus ha blitt gjort til aske i det massive angrepet på forhåndsinnstilte målområder i Øst-Berlin og regionene rundt.

Budapest, hjembyen til George Soros, ville ha blitt fullstendig ødelagt etter at USA traff den militære flyplassen Tokol ved bredden av Donau med en av sine atombomber stor nok til å ødelegge byer. Eksplosjonen ville ha gjort Donau en radioaktiv dreneringsgrøft og utsatt alle nedenfor for det giftige Donauvannet. De ville ha bukket under i en pinefull død av strålingskader. Noe som legger til elendigheten til alle som bor langs Donau, er det faktum at Bratislava, også ved bredden av Donau, også var et mål for kjernefysisk utslettelse. De første store tapene fra et bysentrum utenfor Ungarn og daværende Tsjekkoslovakia fra det radioaktive Donauvannet ville ha vært Beograd, hovedstaden i nøytral Jugoslavia.

761902517_04b592157f

Den kjernefysiske bombingen av Viborg ved den finske grensen ville ha brakt død og ødeleggelse til grenseregionen i det nøytrale Finland. Fire atombomber var rettet mot den tidligere finske byen: Koyvisto, Uras, flyplassen Rempeti, og østlige Viborg.

Atomvåpen, som USA visste meget godt i 1959 og fortsatt vet i dag, er ikke «presisjonsstyrt ammunisjon».

I motsetning til all propagandaen som strålte til Øst-Europa fra Radio Free Europe og Radio Liberty, var amerikanerne villig til å ofre de samme folkeslagene de proklamerte de ønsket å «frigjøre» fra den sovjetiske blokken. USAs politikk om «massiv gjengjeldelse» var basert på å øke antallet «mega-dødsfall» rundt om i verden, ved å ha muligheten til å treffe fienden med større mengder megatonn. [Mega=million. Mega-death/  1 mega-dødsfall =  1 million dødsfall.]

Økning av mega-dødsfall var grunnen til at USA siktet på så store befolkningssentra som Peiping (Beijing), Shanghai, Mukden (Shenyang), og Tientsin i Kina. Sønderbombingen av byområdet Moskva med atombomber hadde også til hensikt å øke dødstallet. Den tidligere topp hemmelige dokumentet over atombombemål nevner følgende områder av Moskva som mål: Bykovo flyplass sentralt i Moskva, Chertanovo, Fili, Izmaylovo, Khimki, Kuchino, Lyubertsy, flyplassen Myachkovo, Orlovo, Salarevo, Shchelkovo, og flyplassen Vnukovo.

506519977_31dfc78054

Atten kjernefysiske mål ble programmert for Leningrad: Det sentrale Leningrad (inkludert den historiske Eremitasjen), Alexandrovskaya, Beloostrov, Gorelovo, Gorskaya, Nord-Kamenka, Kasimovo, Kolomyagi, Kolpino, Krasnaya Polyana, Kudrovo, Lesnoy, Levashovo, Mishutkino, Myachkovo, Petrodvorets, Pushkin , Sablino, Sestroretsk, Tomilino, Uglovo, og Yanino.

Bucuresti i Romania, var målet for tre bomber store nok til å utrydde byen; de var rettet mot Baneasa, flyplassen Otopeni og Pipera. Ulan Bator, hovedstaden i dagens Amerika-dyrkende Mongolia ville ikke ha blitt spart. Pentagons liste over atommål nevnte ikke engang Mongolia som et eget land. Oppføringen for atomangrep lyder: «Ulaan Baatar, Kina».

To ukomfortable fakta skiller seg ut fra beskrivelsen av listen over mål. For det første forblir USA det eneste landet i historien som har brukt atomvåpen i krigføring – da de bombet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945. For det andre, ba noen av embetsmennene i Pentagon, særlig stabssjefen for luftvåpenet Curtis LeMay og lederen av generalstaben Lyman Lemnitzer, om et kjernefysisk førsteangrep på Sovjetunionen og dens allierte i Warszawapakten. Faktisk, mens Sovjetunionen, Kina og Frankrike avviste førstebruk av atomvåpen, hadde på den annen side NATO og USA meislet i stein førstebruk av taktiske atomvåpen i tilfelle en sovjetisk invasjon av Vest-Europa. Men som vi så med ønskene fra LeMay, Lemnitzer, og andre, var et massivt forebyggende kjernefysisk angrep på Sovjetunionen og dens allierte, inkludert Kina, på ønskelisten til Pentagons toppgeneraler.

506520809_9f9dfe9c13_o

Fordi Sovjetunionen nesten ikke hadde noen interkontinentale ballistiske raketter i 1959 og baserte landets kjernefysiske stridsevne på strategiske bombefly, ønsket generalene i Pentagon å treffe Sovjetunionen med et forebyggende angrep før sovjeterne greide å lage like mange raketter som USA. I hjertet av det sinnsyke resonnementet fra Pentagon var hva forkjemperne for kjernefysisk krig kalte «rakett-gapet».

Det er ikke mye av et sprang fra den svarte komedien om atom-Armageddon i «Doktor Strangelove» til møter om første-angrep som faktisk ble holdt i Det hvite hus og Pentagon under den kalde krigen. Justisminister Robert Kennedy marsjerte ut av et slikt møte i avsky, mens utenriksminister Dean Rusk senere skrev: «Ikke under noen omstendighet ville jeg ha deltatt i en ordre om å starte et første-angrep». I 1961 stilte president John F. Kennedy spørsmål ved motivene til sine generaler og admiraler etter en slik skrytetale om atomkrig fra toppledelsen i Pentagon, ved å erklære «Og vi kaller oss den menneskelige rase».

839232688_4c1d159913

John F. Kennedy og hans bror Robert hadde all grunn til å være redd for at Pentagon ville omgå sivile myndigheter og starte et kjernefysisk angrep enten mot Cuba, Sovjetunionen, eller begge deler i løpet av Cubakrisen i 1962. Ifølge Nikita Khrustsjovs memoarer, fortalte Robert Kennedy den sovjetisk ambassadøren i Washington da krisen var på sitt mest spente, at «presidenten er ikke sikker på at militæret ikke vil kaste ham og gripe makten. Det amerikanske militæret kan komme ut av kontroll».

I dag fortsetter folkene i Sentral- og Øst-Europa sitt kjærlighetsforhold til NATO og amerikanerne. Likevel var det den samme NATO og forfedrene til dagens entusiastiske militære intervensjonister i Washington som en gang ønsket å regne ned atom-ild mot byene Warszawa (seks siktepunkt for atombomber: Ozarow, Piastow, Pruszkow, Boernerowo, Modlin, og Okecie), Praha (14 utpekte målområder: Beroun, Kladno, Kralupy nad Vltavou, Kraluv Dvor, Neratovice, Psary, Radotin, Roztoky, Slaky, Stechovice, Velvary, Kbely, Ryzyne, og Vodochody), Budapest, Bucuresti, Sofia (tre mål: Bozhurishte, Kumaritsa, og Vrazhdebna), Bratislava, Kiev (tre kjernefysiske mål: Bortnichi, flyplassen Post-Volynskiy , og flyplassen Svyatoshino), Leipzig (hvor syv atombomber ble rettet mot Altenhain, Boehlen, Delitzsche, Grimma, Pegau, Wurzen, og Brandis), Weimar, og Wittenberg.

506520523_816ace0048

Byer som heller ikke ville blitt spart fra kjernefysisk utslettelse var Potsdam, Vilnius (fem mål for atombomber: Novo Vilnya, Novaya Vileyka, Vilnyus (Sentrum), Øst-Vilnyus, og sørvestre Vilnyus), Lepaya (Latvia), Leninakan (Gyumri) i Armenia, Alma Ata (Kasakhstan), Poznan, Lvov (tre bomber: Gorodok, nordvestre Lvov, og Sknilov), Brno, Plovdiv i Bulgaria, Riga (fire bomber: Salaspils, Skirotava, Spilve, og vestre Riga), Ventspils i Latvia (to mål : Ventspils Sør og Targale), Tallinn (to bombemål: Lasnamäe og Ulemiste), Tartu, Tirana, Vlone (Albania), Berat/Kucove (Albania), Kherson (Ukraina), Baku/Zabrat, Birobidzhan i den jødiske autonome republikken, Syktyvkar i den autonome republikken Komi, den autonome republikken Nakhitsjevan på grensen mot Iran, Osh i Kirgisistan, Stalinabad (Dushanbe) i Tadsjikistan, Tashkent i Usbekistan, og Tbilisi (syv bombemål: Tbilisi sentrum, Agtaglya, Orkhevi, Sandar, Sartichala, Soganlug og Vaziani).

NATO og de nykonservative propagandistene fortsetter å male fanden på veggen, der Russland beskrives som en fiende av folkene i Sentral- og Øst-Europa. Men det var ikke Russland som en gang hadde atomvåpen siktet inn på byene i den eurasiske landmassen, men USA. Hadde Pentagons generaler og admiraler fått det på slin måte, ville den østlige fronten av et raskt voksende NATO ikke ha vært noe annet enn en ulmende og radioaktivt kjernefysisk ødemark, alt takket være USAs atomvåpenarsenal.

 

 

 

Advertisements