Jeg har allerede sett denne filmen før I

Et langt essay av Daniel Wedi Korbaria. Basert i Italia, forsvarer han sitt fødeland Eritrea, som er blitt utsatt for den vanlige behandlingen for ulydige land. Siden essayet er ganske langt må jeg oversette det i to deler.

index
Asmara, Eritrea

Av Daniel Wedi Korbaria

«Hvem skal være hovedpersonen denne gangen? Neste! Iran? Eller Pakistan?»

Bakgrunnen

Fortellerstemme fra en eritreisk innvandrer: «Kanskje jeg er synsk, men jeg har allerede sett denne filmen, og jeg vet hvordan det ender.»

I de tjue årene jeg har vært i Italia har jeg lest haugevis av aviser fulle av journalistenes løgner. I løpet av de tjue årene har jeg lært å kjenne dem igjen, jeg vet hvordan de fungerer; å daglig sverte noen som er i USAs trådkors. På slutten av 1990-tallet var målet Milosevic før NATO bombet Beograd. Så kom turen til Saddam, han ble påstått å drepe sitt eget folk. Påstandene var historier om undertrykte sivile, som døde i klørne hans på grunn av fattigdom og mangel på frihet. Men interessant nok klarte ikke alle avisene i deres tilsynelatende omsorg for det irakiske folk å skrive om de «utilsiktete tapene » påført sivilbefolkningen på grunn av amerikanske sanksjoner og embargoen av legemidler.

Jeg husker så at den italienske opinionen støttet USA når de begynte å bombe Irak i 2003. «Det var på tide» sa de som hadde lært å kjenne Saddam som legemliggjørelsen av djevelen. De var alle djerve og fornøyde av det militære angrepet, slik at han – samfunnsfiende nummer én – aldri igjen ville være i stand til å bruke disse masseødeleggelsesvåpene som journalistene hadde omtalt så mye, og greid å overbevise folkemeningen om deres eksistens.

I februar samme år var det svært få av oss på Piazza San Giovanni i Roma som protestere mot krigen i Irak; det var ikke nok pasifister til å stoppe denne fordømte krigen.

Handlingen i filmen

Arbeidet til journalister og aktivister som jobber for ikke-statlige organisasjoner (NGOer) provoserer fram en internasjonal reaksjon. Demonstrasjoner i gatene for menneskerettigheter oppfordret til en «humanitær intervensjon» av FNs Sikkerhetsråd. På samme tid avholdes et ekstraordinært møte i NATO, en militær opptrapping og brøl fra flymotorer som tar av lastet med «demokratiske» bomber.

Etterpå faller bombene av frihet, rettferdighet og respekt for menneskerettighetene i tusenvis. Dette er krigen for demokrati, mot regimet. Bomber dreper kvinner og barn, utløser en utvandring av tusenvis av flyktninger, etablering av teltbyer for flyktninger og spredningen av ikke-statlige organisasjoner som administrerer flyktningleirene. Det er den samme historien om og om igjen.

Dette er mitt spørsmål til offentligheten: «Hvorfor har du lyst til å se en film når du allerede vet hvordan det ender, etter å ha sett det mange ganger i nyere verdenshistorie? Vil du fortsatt betale for billetten?» Offentligheten svarer: Ja!, og det er kø på billettkontoret!
Hvem vil være hovedpersonen denne gangen? Neste! Iran? Eller Pakistan?
Etter fallet av Afghanistan og Irak kom de arabiske vårene og fargerevolusjonene. Deretter var det Gaddafi tur, som ifølge avisene syntes plutselig ha blitt gal og bombet sin egen befolkning og kastet dem i massegraver. «Vi kom, vi så, han døde» sa en synlig glad Hillary Clinton i et intervju.

Etter utløsningen helvete i Libya, det mest utviklede landet i Afrika, var turen kommet for Assad og det syriske opprøret der. I følge avisrapporter ble folk der var kvalt av kjemiske våpen av en tyrann. Hadde det ikke vært for at russerne tvilte på hvor disse kjemiske våpnene egentlig kom fra, ville Bashar al-Assad ha endt opp som Saddam og Gaddafi, med FNs velsignelse.

Pause

Jeg hadde i lengre tid begynt å tvile på italienske aviser, jeg var overbevist om at de var et talerør for amerikansk propaganda. Jeg trodde de var partiske fordi de ofte oversatte og publiserte artikler av Washington Post, The New York Times, eller enda verre, av CNN og Fox News, og jeg forsto ikke hvorfor de var så åpenlyst ensidige. En lurer: hadde den italienske journalisten, Fulvio Grimaldi rett når han snakket om «rævsleiker-journalistikk»?

Jeg har lært av personlig erfaring at når du er sammen med en italiener, hvis du kritiserer hvor dårlig landet hans fungerer, vil han si «Du har dessverre rett …» Men hvis du retter din kritikk mot en amerikaner, vil han bli rasende, som om du hadde fornærmet mora hans, og vil begynne å forsvare USA, noe som gjør at du føler deg som en konspiratør, eller enda verre, som en terrorist.

Svaret på det åpenbare spørsmålet er innebygd i den andre verdenskrigs historie, da amerikanerne frigjorde Italia fra nazi-fascismen og marsjerte opp den italienske halvøya mens de delte ut sjokolade.

Marshall-planen bandt Italia med en navlestreng og forandret det til en nordamerikansk provins. Det er unektelig at frigjøringen fra de tyve årene med fascisme innebar seksti år med militær okkupasjon, hvis man skal bedømme fra tilstedeværelsen av om lag hundre amerikanske militærbaser på italiensk jord.

Å være en del av NATO betydde å de facto oppgi sin nasjonale suverenitet. Siden da har Italia aldri vært uavhengig igjen. Det eneste unntaket er Craxi, som i Sigonella-affæren, gjorde opprør mot USA ved å nekte å løslate de fire palestinske terroristene fra Achille Lauro.

Bare Gud vet hvor mange flere år Italia er nødt til å adlyde sin herre!

En herre som er så dyktig i å skape Al Qaida, Al-Shabaab, ISIS, Boko Haram, og andre ekstremistgrupper, ved behov. Dette utelukker ikke muligheten for at selv de Røde Brigader kan ha vært et av USAs skapelser! Og hvis denne teorien er riktig, da kunne det historiske kompromisset og dens regjeringer i den første og andre republikk (på 50-60 tallet) holdes ansvarlig. Så mye for nasjonalheltene fra samlingen i 1860-årene, Mazzini, Cavour og Garibaldi!

Den dramatiske vrien i plottet

På et aviskontor i Roma eller Milan, dagtid: De sitter på sine kontorer, som om de var arvinger av Salgari [italiensk TV-serie på syttitallet], som i «den malaysiske tigeren» klarte å beskrive en verden han aldri hadde sett. Slik begynte italienske journalister å beskrive Eritrea med sin demoniske tankegang. En daglig jobb som tar sikte på å ødelegge dagens «skurk», president Isaias Afewerki, som er ansett som et opplyst progressiv leder av eritreere, ikke korrupt, og unik i Afrika. I vantro, begynte jeg å bekymre meg.

«Hvorfor i all verden skulle italienske journalister skrive løgner om et land de aldri har satt sin fot i?», spurte jeg forvirret til meg selv. Hvorfor valgte de å demonisere Eritrea, ut av 54 afrikanske stater? Hvem ga ordren? Og hvorfor?

Det faktum at de mekanisk gjentatte løgnaktige etiketter som ble skapt av amerikanerne som «Afrikas Nord-Korea», «Kjempefengsel» og «Helvete på jord» for å beskrive Eritrea, gjør klart svaret på spørsmålet om hvem som gir ordren. Ellers ville noen ha funnet på betegnelser som: «Guantanamo på Afrikas Horn» eller «det afrikanske Abu Ghraib,» med mindre disse regnes som «demokratisk tortur.»

De kopierer hverandre frem og tilbake, og med en ‘klipp ut og lim inn’ verdig en multinasjonal skredderbutikk sverter de Eritrea, selv om de ikke kan peke ut på et geografisk kart hvor det ligger.

De spør: «Er du inder?

Svarer jeg: Nei, jeg er afrikaner. Hvorfor?

De spør igjen: «Er ikke India i Afrika?»

Og hvis verdens herskere har bestemt seg for å angripe Eritrea, ville journalister dra inn og gjøre det skitne arbeidet før marinekorpset ankommer. Journalistene ville stilt seg opp som soldater i skyttergravene, klar til å kjempe for føden.

«Hvorfor valgte de å demonisere Eritrea, ut av de 54 afrikanske statene?»

I sine artikler nevner de aldri den eritreiske regjeringens investeringer i folkehelse, kampen for å drastisk redusere barnedødeligheten og utryddingen av smittsomme sykdommer, gratis utdanning fra barnehage til universitetsnivå, miljøvennlig utvikling og en hard kamp for å stoppe forørkning . De mislykkes også i å snakke om fremtiden til unge eritreere frigjort fra gjeld til Verdensbanken og IMF, mens deres egne sønner og døtre er født med en gjeld på 30.000 euro hver.

Sannheten er at italienske journalister ikke vet noenting om Eritrea, bortsett fra at det er typisk matretten er Zighini og at den er veldig sterkt krydret? Vet de for eksempel at Eritrea nådde målene i FNs tusenårsmål, og de hundrevis av dammene som er bygget for å oppnå matsikkerhet? Blir de informert om Eritreas selvhjulpenhetsfilosofi, eller selvforsyning, som lærer oss å jobbe i stedet for å tigge? Eritrea er faktisk det eneste afrikanske landet som nekte humanitær «hjelp» av USAID, og likevel dør ingen barn av sult. Eritrea har praktisk talt utestengt alle ikke-statlige organisasjoner fra hele landet, sammen med deres «livslange» bistand beregnet på å ødelegge og utarme Afrika.

Og dette er noe vestlige ikke-statlige organisasjoner aldri har likt. De er vant med å fortelle afrikanere «Hvis du ikke godkjenner at jeg er i ditt land, er det fordi du ønsker å hindre befolkningens menneskerettigheter.» De forlater stedet motvillig, de tilga aldri den eritreiske regjeringen for å skape en presedens for andre afrikanske land, som ville ha vært «trusselen om et godt eksempel», for å bruke ordene til Noam Chomsky. Så de frivillige organisasjonene hevder at et regimeskifte er nødvendig!

Italiensk utakknemlighet

Flashback: Disse italienske journalistene er utakknemlige mennesker, leiesoldater for feilinformasjon, maktens fotsoldater og stenografer, med en kort hukommelse; de har ikke engang ydmykhet, intellektuell ærlighet eller nysgjerrighet til å ønske å vite om Eritrea og dets kamp for reell uavhengighet. De burde ha følt en slags form for takknemlighet overfor eritreere; de burde ha følt gjeld og flauhet for deres mangel på respekt for de hundretusener av ascari (koloniale eritreiske soldater), som døde for deres innbilninger om storhet.

ascari-adunata-a-roma-1937
Ascari – imperialismens leiesoldater og også en kilde til stolthet

Hadde det ikke vært for eritreere, rekruttert mot sin vilje, ville de aldri har erobret Kyreneika og Tripolis, Somalia og Etiopia. Det var takket være eritreere at de fikk en smak av sin drøm om å være et imperium og få sin plass i solen. Men det ikke de eritreiske ascarienes feil hvis de mistet besinnelsen, og den andre verdenskrig med den, sammen med deres tre afrikanske kolonier. Italia startet en ildprøve for eritreere for et århundre siden, og den pågår fortsatt.

Britene ga sitt krigsbytte til den etiopiske monarken Haile Sellassie. Det var med medvirkning av USA og det nydannede FNs taushet at eritreere ble etiopiske undersåtter, først forent og deretter annektert. Konsekvensene av dere italieneres skyldige selvsikkerhet betydde tretti år med krig for det eritreiske folk, den lengste afrikanske kampen for frihet, der 80.000 eritreere døde. Dette var din forbannede arv. Til slutt vant vi denne krigen i 1991 og erklærte vår uavhengighet i 1993, på tross av Italias utakknemlighet, noe som fikk dem til å finansiere oberst Menghistu Hailemariam, som massakrerte titusenvis av eritreere. Og i dag fortsetter Italia å forråde de eritreiske folket ved å alliere seg med Etiopia, den tidligere fienden helt siden slaget ved Adua i 1896. For å si det enkelt, så fører Italia en mediekrig mot hennes tidligere «førstefødte» koloni.

«Italia startet en prøvelse for eritreere et århundre siden, og den pågår fortsatt .»

Daglig bombarderer de Eritrea med forgiftede ord som dekker det med skjensel, og når de ikke har nyheter de sette løgnaktige propagandaartikler sakset rett fra etiopiske nettsteder.

På denne måten er de i ferd med å snu historiens gang ved å benekte Eritreas 30-års kamp for frihet, for å levere Eritrea til Etiopia ferdig innpakket, som en vakker gave, slik at det kan bli annektert på nytt. De glemmer at i 13 år, det vil si siden 2002, har en del av eritreisk suveren jord vært okkupert av etiopiske militære styrker, til tross for Alger-traktatene, som Italia er en garantist for. Endelige og bindende avtaler der FNs grensekommisjon (EEBC) definitivt tildelte disse territoriene til Eritrea, og som Etiopia nekter å trekke seg tilbake fra, en overtredelse av folkeretten og avtaler. I mellomtiden truer makthaverne i Addis Ababa fra Tigraya-provinsen med nok en krig mot Eritrea, spesielt etter Obamas siste besøk, (Attila utenlands), som synes å ha gitt grønt lys for et nytt angrep. Hvis Eritrea ble truet med en ny krig som risikerer vår uavhengighet, vår suverenitet og vårt flagg, kunne de åpenbart ikke lenger anse seg selv som nøytrale og upartiske. De ville ikke være noe forskjellige fra etiopiske soldater.

 

Hvilket demokrati?

Fra mitt synspunkt: Jeg, barnebarn av en ascari, kan hevde å vite noe om Italia. Jeg kjenner hennes språk, dialekter og ordtak vel. Jeg kjenner hennes kunst og kultur, monumenter, litteratur, musikk av visesangere, samt alternativ musikk, hennes filmhistorie av gode regissører og skuespillere, hennes teater, museer, festivaler og messer, helgendagene, hennes arrangementer i gater og torg, hennes historie og grunnlov, arbeidsliv og sosiale sentre, hennes eldre og hennes sykehus, maten, politikken, aviser og journalister, sport og den magiske fotballklubben AS Roma. Men jeg vet også om problemene som dere har. Siden min ankomst i Italia, er Bel Paese styrt av dårlig politikk, av folk som skifter parti like raskt som de endrer skjorte, av mafia av alle slag, et land der ‘koden av stillhet’ – omerta, bestikkelser og korrupsjon er overalt. Et land der meritokrati ikke brukes, et land av folk med venner på de riktige stedene, et land med dødsfall på arbeidsplasser, svartebørs, utnytting av afrikanske arbeidere i landbruket, et land med bestikkelser, utpressing, nepotisme, og korrrupte fagforeninger, der den ene hånden vasker den andre, for bytting av stemmer, for juksing med anbud, et land der ulovlig eiendomsutvikling er overalt, med utbredt skatteunndragelse, der du dør i fotgjengerfelt, der barn blir kidnappet og kvinner blir drept, et land der de beste hjernene velger å emigrere til andre steder og de som blir igjen har usikre jobber.

Jeg kom til Italia, og jeg innså straks at det ikke var det samme Italia av Dante, Leopardi, Michelangelo og Leonardo, som jeg hadde studert og drømt om som en ung student i Eritrea. Det er til og med ikke lenger Italia av filmkunstnere som De Filippo, Totò, Fellini og Mastroianni, av De Andrè og Giorgio Gaber. Det er ikke lenger Italia av kommunistledere som Pertini og Berlinguer, til modige dommere som Falcone og Borsellino. Det er ikke Italia av forskere og Nobelprisvinnere, av Guglielmo Marconi og Enrico Fermi. At Italia er død og begravet, og er en plass for slike folk som Riina, Schettino, for Mafia Capitale, korrupte politikere og underdanige journalister som tjener eliten. Dette er et middelmådig Italia; middelmådig, men demokratisk. Men hva i landet kan defineres som demokratisk når det blir styrt av sensur, når staten stopper gatedemonstrasjoner, når loven er ikke upartisk, og belønner de smarte typene som stjeler milliarder og fengsler noen som har stjålet et eple? Det er et demokrati bare fordi det er valg hvert halvannet år? Det er en elendig demokrati, verdig et land av naive dumskaller!

asmara3
Asmara, Eritrea

 

Pressefrihet, se hvem som snakker!

En oversikt over fortiden: På tross av min avsky for keiser Haile Selassie, var skrikene for å stoppe ham fra å snakke i Folkeforbundet i 1936 (da Mussolini invaderte Etiopia) fra mitt afrikanske perspektiv, skammelig og anti-demokratisk. Han ble nektet menneskeretten et statsoverhode bør ha for å forsvare sitt land fra militær aggresjon.

Som far, så sønn! Med samme anti-demokratiske metoder nekter de i dag Eritrea den samme retten til å forsvare seg mot Vestens medie-beskyldninger, og de anklager hele det eritreiske samfunnet bosatt i Italia for å være «tilhengere av regimet», «samarbeidspartnere», «spioner, «etc.

De anklager andre for diktatur når deres egen demokratiske pressefrihet bare er en monolog uten motstand. De er de første til å sensurere eritreernes stemme ved å slette den og forby den på sosiale nettverk, slik at de kan fortsette å spotte uforstyrret. «Dine kommentarer venter på moderering» er deres hersketeknikk. Og når alt annet svikter, i et desperat forsøk på å holde munner lukket, skriker de «fascist!» til en afrikaner, og tror ikke at historien kan bli omskrevet igjen fra begynnelsen, og at deres stygge fortid kan overføres til ofrene. Det finnes ingen slik omsnuing i verden: Bødlene forbli bødler, og ofrene forblir ofre. Det hele er et mislykket forsøk på å gjenskape en gammel film, som allerede var ekkel fra starten.

Makten til de «gode»

Nå er det en kontinuerlig konkurranse mellom journalister, på bekostning av stakkarene, om hvem som er den mest humane og bedre enn resten. Hvis vi skulle spørre, med ordene til John Pilger: «Hvem gir dere rett til å gjøre hva du gjør rundt i verden?» ville de alle svare med overbevisning: «Vi gjør det for menneskerettigheter.»

Takket være vestlige kriger har journalister oppdaget de er våre dagers «hellige», som hvert år konkurrerer om å vinne premien for beste menneskerettighetsforsvarer. Vinnerne er de som enten ved hjelp av artikler eller bilder best beskrive sivile lemlestet av bomber. Selvfølgelig er premien i samsvar med lengden og intensiteten av krigen; jo høyere antall sårede, vil mere berømmelse og gullmedalljer være i vente for vinneren.

«Vinneren av prisen for den mest humanitære av 2015 er det ukentlige magasinet …» stående, applaus og høylytt applaus.

Og det er internasjonale ikke-statlige organisasjoner fra utlandet – som har vært involvert i flere tiår i forsøkene på regimeendring, fargerevolusjoner og arabiske vårer – som finansierer disse konkurransene og viktige journalistiske prisene. Faktisk er de autentiske bestikkelser! Bingo!

Til gjengjeld siterer italienske journalister de samme ikke-statlige organisasjonene som anerkjente kilder i sine løgner. De tilskriver dem den ukrenkelige og udiskutable sannheten, og de gjentar som en bønn: «Amnesty sa dette:» «Human Rights Watch bekrefter dette», «i følge en klassifisering av Journalister Uten Grenser eller av Leger Uten Grenser».

For å si det rett ut er alle disse organisasjonene finansiert av Open Society Foundation av denne moderne helgenen, George Soros, bakmann for spekulasjoner verdt milliarder av dollar og av blodige fargerevolusjoner; en «filantrop» som er i stand til å bringe til Roma, i en OTPOR-lignende operasjon (fargerevolusjon i Serbia), 120 journalister fra hele verden for å best tale varmt for ankomsten av flere flyktninger. «Vi er en koalisjon av journalister, programmerere, designere, digitale strateger og globale borgere som er kommet sammen for å takle migrasjonskrisen i Middelhavet,» står det i deres twitter-profil. Stakkars Europa!

Journalister som har blitt humanitære aktivister fortsetter å rope: «Kom, kom!», vel vitende om at deres velkommende holdning fungerer som en «trekkfaktor» og lokker hundretusener av desperate mennesker fra Afrika til Europa.

De vil ikke innrømme det, faktisk, de er de som dreper migranter, drukner dem i denne forbannede sjøen og forvandler overlevende fra forliset til zombier forlatt på fortauene rundt jernbanestasjoner i store byer. Italia har ikke kapasitet eller vilje til å tilby skikkelige mottak; Hvis landet gjør det, er en annen grunn bak det: vanlig italiensk korrupsjon.

Del 2 av artikkelen:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/12/24/jeg-har-allerede-sett-denne-filmen-for-ii/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.