Jeg har allerede sett denne filmen før II

Et langt essay av Daniel Wedi Korbaria. Basert i Italia, forsvarer han sitt fødeland Eritrea, som er blitt utsatt for den vanlige behandlingen for ulydige land. Eritrea, i motsetning til sine naboer, er ikke vert for amerikanske militærbaser eller soldater fra amerikanske AFRICOM, som ellers er til stede i hele Afrika. Del 2 av 2.

5523092987_d13470bda3_b
Kinoen ‘Roma’ i Asmara, Eritrea

Del 1 av essayet:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/12/24/jeg-har-allerede-sett-denne-filmen-for/

Av Daniel Wedi Korbaria

For mange sjakaler kjemper om det samme beinet

En sekvens av scener : Innvandring og flyktningkrisen skaper arbeidsplasser for mange italienere som er involvert i dette mens de utgir seg for å være ‘frivillige’. Fra de som er ansvarlige for mottak, til journalister, fotojournalister, aktivister i ikke-statlige organisasjoner (NGO), nyhetsanalytikere og Afrika-eksperter på TV, menneskehandlere; de alle biter og gnager på dette beinet.

Innvandring i Italia er mer lukrativt enn narkotikasmugling. For de fleste journalister er det bare en enkel plikt: «Alt Arbeid er godt arbeid», dvs. artikkelen som på slutten av måneden vil sikre ham eller henne en god lønn. Det vises ingen medmenneskelighet gjennom deres artikler og fotografier av likene ; de er kalde, kyniske og grusomme bilder. De gjentok ordene uten følelser. Dette er moderne bødler bevæpnet med kameraer, nettbrett og mobiltelefoner, eksperter på sosiale nettverksmedier som klarer å forandre hver «like» til kontanter. For å tjene mer, har de ingen skrupler å plaske rundt sammen med likene som flyter i den blod-røde gravplassen. De er der for å få sin historie, sitt scoop, og så selger de produktet til høystbydende. Til tross for deres skarpe tenner føler de seg ikke som vampyrer. Dette er deres demokrati som innvilger dem denne pressefriheten.

Og likevel, den visjonære Giorgio Gaber karakteriserte dem veldig godt allerede i 1980, da han definerte dem slik: «Dere er kannibaler, nekrofile, patetiske, smarte, og man kan si tilfreds med dere selv; dere kaster dere over menneskelige katastrofer for en smak av tårer på førstesiden.»

Bak scenen av utvandringen

«Så hvorfor flykter unge mennesker fra Eritrea?» Dette er det store spørsmålet, og det mest banale svaret ville være: «På grunn av det grusomste regimet i verden». Men dette manuset er for svakt, for opplagt. Dette er et klisjéaktig vestlig perspektiv som vil ende opp med å kjede tilskueren. Hva med den andre siden av historien, den andre fortellingen, det afrikanske perspektivet for eksempel? Er vi virkelig sikker på at ting ikke er forskjellig fra hvordan de ser ut? Hva om det hele hadde blitt organisert for å svekke de eritreiske styresmaktene? Og her blir historien blir mer interessant, urovekkende og avvæpnende.

De eritreiske styresmaktene har anmodet om FNs oppmerksomhet i lang tid, og foreslår åpningen av en uavhengig etterforskning om menneskesmugling fra Eritrea til Europa. Styresmaktene sier de har nye tilstrekkelig og fellende bevis om bakmenn, bevis hevet over tvil, med fornavn og etternavn. Men FN har ikke til hensikt å starte denne uavhengige undersøkelsen, fordi det kan avdekke skjeletter i skapet til organisasjonen som vil undergrave dens troverdighet.

asmara
Asmara i Eritrea

Hvem står egentlig bak kulissene? Hvem er den egentlige regissøren? Hvem tjener på dette?

«Jeg har nylig fornyet sanksjoner på noen av de verste overgripere, inkludert Nord-Korea og Eritrea. Vi samarbeider med grupper som hjelper kvinner og barn flykte fra grepet av sine overgripere. Vi hjelper andre land å trappe opp sin egen innsats. Og vi ser resultater,» gjentok president Obama i sin tale på konferansen ‘Clinton Global Initiative’.

Det er åpenbart at strategien er å frata Eritrea landets fremtid: dets ungdom. Ja, de svært unge mennesker som kommer til Lampedusa ombord i båter, risikerer livet hver gang. Ingen kan nekte for at Etiopia – USAs allierte nummer én i Afrika – ønsker tilgang til det eritreiske havet, som er lettere å oppnå hvis det ikke er noen unge mennesker som forsvarer eritreiske grenser. På samme måte kan det ikke nektes for at USA ønsker en militærbase i Eritrea for å utnytte landets strategiske posisjon i Rødehavet. Human Rights Watch erklærer derfor at Eritreas bestrebelser for nasjonalt forsvar og nasjonsbygging er «slaveri», og dermed hvitvasker de deres egne forfedres forbrytelser.

Men Eritrea, i motsetning til sine naboer, er fortsatt fri og suveren og ikke vert for amerikanske militærbaser eller soldater fra amerikanske AFRICOM, som ellers er til stede i hele Afrika.

«Etiopia, den viktigste amerikanske allierte i Afrika ønsker tilgang til det eritreiske havet, som er lettere å oppnå hvis det ikke finnes noen unge mennesker som kan forsvare eritreiske grenser.»

På dette punktet, for å holde på publikums oppmerksomhet, må du overraske dem ved å skape spenning ved hjelp av en annen dramatisk vending.

I flyktningeleirer drevet av UNHCR løper alle hovedpersonene i regimeendringen rundt som tullinger: etterretningsagenter, frivillige organisasjoner, journalister, fotojournalister. Deres humanitære oppgave er å lage en fil på folk, presse informasjon, skjule sannheten – med andre ord å kaste mer bensin på bålet for å ytterligere destabilisere landet som folk er på flukt fra. Ekte ulver i fåreklær!

«Legg til rette for full tilgang for UNHCR til eritreiske asylsøkere» er de kategoriske instruksjonene fra Human Rights Watch til regjeringene i landene som er vert for flyktningleirene. I rapporten fra september 2014 skriver den samme [Human Rights Watch]: «Eritreiske flyktninger har blitt en viktig kilde til informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Eritrea (…)»

Med unnskyldning om påståtte represalier fra den eritreiske regjeringen på deres slektninger, er deres identitet og virkelige navn skjult, andre navn valgt, blant de som er lettere å uttale, slik at opinionen kan bli kjent med dem; jo kortere de er jo bedre vil de bli husket i Vesten. Så navn som Dawit, Abel, Sara, Musie, Haile blir publisert. Og det må sies at selv journalister burde kunne stave navn som Ghebremedhin, Habtemariam eller Abdelkadir.

Trekk-faktoren

Eritreere i den siste migrasjonen vet bare så altfor godt den økonomiske situasjonen for familier i Eritrea, og vi vet at 100 euro i måneden utgjør en stor forskjell. Disse unge mennene vet at bare ved å underskrive på at «Dette er et diktatur,» vil de automatisk klare å få sine asyldokumenter og disse 100 euroene å sende hjem. Jeg vil ha gjort det samme i deres sko; faktisk, for å få dokumenter vil jeg også tilstått å ha drept bin Laden. Aviser undervurderer og fornærmer intelligensen til sine lesere, fordi de vet at for å få en oppholdstillatelse må du bli forfulgt av politiske grunner, og ikke bare være en økonomisk migrant.

Av denne grunn, når de har gått i land på Lampedusa, gjør de alt de kan for å unnslippe også fra Italia, som regnes som å ha for dårlig velferd, mens Nord-Europa er rikere og mer sjenerøs. Hvis de flykter fra (dårlige) Italia, hvorfor er da fattigdom i Eritrea betraktet som et diktatur etter to kriger med Etiopia som varte i nesten 40 år, og to nylige runder med FN-sanksjoner?

En annen trekkfaktor for unge eritreere er at prima facie [en erklæring er nok for å bli trodd] flyktningstatus blir gitt utelukkende til eritreere, til tross for det faktum at det finnes mer uheldige land i Afrika.

Prima facie politikken med å innvilge politisk asyl til eritreere blir brukt av både Italia og EU, mens de adlyder ordre fra utlandet og risikerer en skikkelig invasjon av migranter. Denne politkken lokker stadig flere uheldige mennesker fra hele Afrika, spesielt etiopiere, som selvfølgelig erklærer at de er eritreere ved innreisen til Europa, gitt deres likhet i utseende. Men dette fenomenet er oversett av UNHCRs statistikk og rapporter til journalister som bare er interessert i å bekrefte at utvandringen bare dreier seg om eritreere. Gjør som dere vil.

For et stykke papir må disse stakkarene, selv enslige mindreårige, gjenta det som er skrevet i manuset: «Jeg flyktet fra obligatorisk militærtjeneste.» Faktisk, å selge og kjøpe oppdiktede historier om tortur i Eritrea til alle og enhver, har blitt en lukrativ forretning.

Selv nå som verneplikten er tilbake til dens 18 måneders varighet vil de fortsatt flykte for ikke å motsi de tidligere gitte grunnene. Men denne gruppen migranter inneholder også infiltrerte tigrayerne fra naboområdet i Etiopia, som ikke ønsker å være enkle tilskuere, men i stedet velger å villig representere «motstanden» mot de eritreiske styresmaktene.

De flinkeste lærer umiddelbart, på de ulikeste språk (skandinavisk, tysk, fransk eller italiensk,) hvordan man sier tortur, fengsel, tvangsarbeid, og religiøs forfølgelse. For dem betyr kontrakten som «opposisjon» mer penger, raske papirer, bolig og arbeid. For eksempel, i Italia har de pressekonferanser i parlamentssalen til Camera dei Deputati, takket være noen venstreorienterte «humanitære» politikere og selvsagt takket være tilstedeværelsen av journalister som jobber som forsterkere, for å få dem til å føle seg som om de var i flertall.

Sanne eritreere er klar over mediakrigen mot Eritrea, og det er av denne grunn at de stadig demonstrert mot den, som den nylige demonstrasjonen i Genève mot COI, FNs granskningskommisjon, som dro til Etiopia for å intervjue eritreiske flyktninger. Som Beaton Galafa sier: «Det er som å intervjue en nordkoreansk avhopper i Seoul.» Men la oss gå tilbake til hovedhistorien, fordi dette ville være en side-handling

«Hvis unge mennesker flykter fra den eritreiske diktaturet så hvorfor etablerer de seg ikke i UNHCRs flyktningleirer bygget over grensen i Etiopia, Djibouti og Sudan?» Flyktningleirer i de tre nabolandene til Eritrea har strategiske posisjoner, og har blitt bygget bare for å tiltrekke seg unge mennesker. Eritrea kan ikke militært invadere de tre landene – hadde det gjort det ville mer enn en krig ha brutt ut med nabolandene.

Når de har krysset grensen er disse unge menneskene til slutt frie, frigjort fra «undertrykkerens grep» og til slutt under beskyttelse av UNHCR. For disse unge mennene slutter det «beryktede eritreiske diktaturet» når de kommer inn portene til disse flyktningleirene, hvor de kan vurdere seg trygge i armene til UNHCR hvor de kan vaskes, kles og matet. Enkelt.

Så hvorfor tar de fatt på den helvetesreisen? Så de er også på flukt fra den moderlige omsorgen til UNHCR? Hvorfor? Hva som foregår der inne?

Fra flyktningers bekjennelser kan du forstå at de er instruert om hvordan de skal gå gjennom ørkenen og krysse Middelhavet av operatørene og aktivister fra de frivillige organisasjonene. Det er de som gir dem de «riktige» reiseanvisninger og telefonnummer.

Men hvorfor blir de ikke lastet på FN-fly, fra flyktningleirene i Etiopia, og transportert trygt til europeiske land, der de vil bli innvilget flyktningstatus? Hvorfor må turen absolutt være til fots eller på usikre måter, siden de vil i alle tilfeller bli akseptert av Europa? Betyr det at EU bare innrømmer dem hvis de overlever Middelhavet? Du trenger ikke en akademisk grad for å svare på dette spørsmålet. Du trenger en tragedie for å oppnå målet om regimeskifte!

asmara4
Asmara

Reisen er et hinderløp, og som i en gigantisk julekrybbe er stien innredet med de grusomste mulige saker: beduinske organsmuglere, vakter og fengsler i landene rundt Middelhavet, menneskesmuglere som organiserer overfarten, menneskesmuglere som sender ut gamle kasserte holker på havet, journalister og fotoreportere klare til å informere opinionen og – sist men ikke minst – også morderne i ISIS.

For aggresjonen mot Eritrea og tømmingen av landet for ungdommer – det som er kjent som «strategisk avfolking» – må hundrevis av bakmenn ha vært involvert, dusinvis av «innfødte» menneskerettighetsaktivister med satellitttelefoner, og til og med prester og nonner mer hellige enn Mor Theresa i Calcutta. De fortsetter det religiøse snakket om «mangel på religionsfrihet», som plutselig berører Eritrea, på tross av det faktum at kristendommen og islam har levd sammen i landet i århundrer i fred og harmoni.

Hver oppgave foregår i et godt koordinert samarbeid som forsterker hverandres resultat; hver og en bidrar mye til det vestlige geopolitiske prosjektet, slik at åpningen av en ny krigsfront kan bli rettferdiggjort; fordi i et demokrati trenger man enighet i folket for å bombe et land.

I et demokrati er enighet alfa og omega, og for å oppnå det du må få opinionen, dvs. de demokratiske velgere, på din side. Og for å overbevise velgerne kan det ikke være tilstrekkelig å informere dem om fiendens brutalitet; for å overbevise dem må du opprette en perfekt tragedie, må du bringe scener av tragedien rett til deres hjem. Og tragedien må nå hele verden på svært kort tid, og dette kan oppnås bare gjennom den mirakuløse kraften til de store mainstream mediaselskapene. I denne forbindelse spiller de italienske journalistene sin rolle helt perfekt.

Den perfekte tragedie

Ute i Middelhavet – på natten: Som i de beste thrillerne, representerer tragedien det endelige klimaks, når noe forferdelig vil skje, og tilskuernes angst er vekket. Like etterpå vil noe skje som vil gjøre at alle roper høyt, vil bevege enhver samvittighet, vil føre til harme, og vil provosere frem en vanlig reaksjon: en tørst etter rettferdighet og hevn.

Og i tragedien som er i ferd med å utspille seg, skjer alltid det samme: redningen kommer aldri dit i tide. Det samme skjer med tragedier i Middelhavet. De som kommer dit først erklærer at årsaken til forliset alltid er det samme: migrantene flyttet seg alle til den ene siden, de satte holken ut av balanse og de druknet. Et kollektivt selvmord? De reiser i perfekt balanse i dagevis, for deretter å komme ut av balanse når noen nærmer seg dem for å redde dem, og så drukner de. Ingen mistanke om at noen kan ha ved et uhell, eller enda verre, bevisst, truffet dem? Du får ikke lov til å se dette i filmen.

Tragedien ved øya Lampedusa den 3. oktober 2014, der 366 mennesker omkom, sjokkerte ikke opinionen så veldig, verken i Italia eller internasjonalt. Den stoppet visselig ikke italienerne, som bruker å spise middag foran fjernsynet, fra å fortsette å tygge og svelge sine måltid. Antageligvis må en annen, mye større, tragedie med tusenvis av omkomne – som Titanic – være nødvendig. Først da vil det bli offentlig opprør som fører til en kraftig reaksjon, noe som vil føre til at de ber NATO om en intervensjon i menneskerettighetenes navn. På tross av de ikke-statlige organisasjonene og journalistenes ramaskrik (de som ankom åstedet for å bade i de uskyldiges blod), har tragedien blitt omgjort til et TV-show med reklame og et sted å vise seg frem for politikere.

Tragedien har blitt showbiz.

Aldri knel ned, vi skal aldri knele!

En konklusjon: Det internasjonale tribunalet er fullt av disse journalistene, som de siste årene har ærekrenket navnet Eritrea. Listen er veldig lang. Mange av dem har fråtset på bekostning av stakkarene. Nå tørker de samme journalistene pannen når de ubehagelige spørsmålene fra den offentlige anklageren blir stilt. De stotrer: «Kan du vennligst gjenta spørsmålet?» De burde i det minste ha gjort en mea culpa, som deres tyske kollega Udo Ulfkotte. Men det er for sent nå. Sannheten er ute i offentligheten, fordi Ondskapens Imperium har falt, akkurat som Julius Cæsars, Alexander den stores, Napoleons, Hitlers og Mussolinis imperier før det. Og her er disse journalistene på tiltalebenken, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. I dag feirer vi Nürnberg-rettssaken mot pressen; deres stilling er ikke misunnelsesverdig, det er sikkert.

Zoom: Den eritreiske innvandreren i rollen som anklager setter dem under press: Hvorfor ga dere næring til hat ved bruk av «splitt og hersk» -prinsippet og bidro til en de facto ødeleggelse av kulturer og suverene land? Hvorfor har dere feilinformert oss? Hvorfor har dere alltid løyet, villedet, og skjult Imperiets forbrytelser når deres yrkesetikk forbyr dere dette? Hvorfor korrumperte dere opinionen og fikk den til å rettferdiggjøre og legitimere disse forbrytelsene? Hvorfor fikk dere hele befolkninger til å utryddes bare å gjøre bankkontiene deres feite? Dere har underskrevet alle de menneskelige tragediene i de siste tiårene i bytte for deres egne privilegier. I hver av disse krigene, som «frelserne» fremprovosert over hele verden, forlot dere blekkspor trykket i svart og hvitt. Talte ord flyr vekk, skrevne ord forblir! Dere har bombet byer først, og deretter ankom marinesoldatene for å fullføre jobben, og det er av denne grunn at dere i dag er tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, akkurat som dem. Fortell meg hvorfor dere solgte sjelen til djevelen? Var det verdt det?

Innvending ærede dommer!

Innvending avvist!

Hvis dere bare hadde stoppet i et sekund for å tenke etter, ville dere ha forstått at Eritrea er forskjellig fra andre land. Det betyr at dere ikke forstår noe, det betyr at dere har undervurdert verdien av disse heroiske menneskene. Før i tiden hadde de allerede gitt dere livet til sine fedre og bestefedre uten å få noe tilbake unntatt din utakknemlighet; nå vil de ikke gi deg dere sønners fremtid.

Eritreas skjebne tilhører bare dets folk, fordi det har vært flere titusener av martyrer som døde for dets frihet og for dets flagg. Og for å hedre disse eritreere som er martyrer har de sverget: de vil betale den samme prisen for å overlevere deres fedreland til sine barn. De vil aldri fire sine flagg, i stedet vil de forsvare det med nebb og klør.

Du bør allerede ha mistenkt at de samme eritreiske ungdommene du har utpresset for en forbannet oppholdstillatelse en dag vil komme tilbake og forsvare sitt land. Så dere trodde feil, kjære journalister, om at dere kunne vinne denne krigen; dere burde ha husket et folk som vant en tretti år lang krig, som slåss mot alt og alle, mot Etiopia med den største afrikanske hæren og som var støttet av: Sovjetunionen, USA, Øst-Tyskland, Cuba, Libya, Israel, Jemen, Storbritannia og til og med Italia.

Del 1 av essayet:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/12/24/jeg-har-allerede-sett-denne-filmen-for/

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra:

http://www.blackagendareport.com/eritrea_and_war_by_media

Daniel Wedi Korbaria er en eritreisk forfatter og manusforfatter  som har bodd og arbeidet i Roma siden 1995.
Advertisements