Caesar-fotografiene og straffrihet i Syria

Av de 10 største landene som er mottakerne av amerikanske hjelpeprogrammer i 2014, praktiserer alle av dem tortur. Mens tortur i Syria er altfor ekte, er det som ofte blir utelatt 3 små ord: «Med vår støtte»
abc_caesar_syria_torture_5_sk_150313_16x9_992

Av Steven Chovanec

Vestlige medier rapporterer med store overskrifter at «nye bevis støtter påstander om dødsfall i syrisk statlig arrest», og sier at «en ledende menneskerettighetgruppe har publisert nye bevis på at opp til 7000 syrere som døde i statlige interneringssentre ble torturert, mishandlet eller henrettet». De merket seg at denne informasjonen er en moralsk vekker, og at det bør være «sentralt i fredsarbeidet» at disse tjenestemennene blir stilt til ansvar.

Men som regel så er ikke alt helt som det synes. Så la oss ta en titt på fakta.

Først tidspunktet.

Som vanlig, sammenfaller tidspunktet av rapporter som disse nesten alltid med viktige diplomatiske møter eller like etter at viktige FN-resolusjoner har blitt vedtatt.

For eksempel, begynte det i midten av mars å renne inn med påstander om at Assad hadde brukt klorgass mot sine motstandere. Medieoppslag sitere det faktum at bare to måneder senere hadde regjeringen allerede blitt beskyldt for å bruke klorgass 35 ganger. Hva de imidlertid unnlot å nevne var  at ingen påstander ble fremsatt i hele 7 måneder før dette. Så hva endret seg etter disse 7 månedene?

Vel, en FN-resolusjon ble vedtatt som fordømmer bruk av klorgass – det er forskjellen.

Regjeringens påståtte klorgass-kampanje «begynte litt over en uke etter at FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon under kapittel 7 i FN-pakten som fordømmer bruken av den,» rapporterte the Guardian. I mer enn et halvt år ble ingen påstander fremsatt, og deretter, en uke etter at en FN-resolusjon er vedtatt, ble plutselig til sammen 35 fremsatt i underkant av 2 måneder.

Hvis Assad virkelig brukte klorgass, hvorfor skulle han vente i hele 7 måneder, bare for å bruke gassen på nøyaktig det tidspunktet det skulle vise seg å være mest katastrofalt for ham?

Dette, kombinert med det faktum at tidligere inspektører fra OPCW (Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen) innrømmer at det ikke var nok bevis til å påvise bruk av klorgass, enn si tildele skylden for hvem som gjorde det.

Mer urovekkende er påstandene kommer fra «sivilforsvargruppen» «White Helmets», som har vært beryktet for å fabrikere usanne påstander mot den syriske regjeringen. I virkeligheten er «White Helmets» en del av en sleip propagandakampanje beregnet på å mobilisere støtte for utenlandsk intervensjon og oppmodinger om en «flyforbudssone» for å styrte presidenten. De har økonomiske forbindelser til vestlig-støttede ikke-statlige organisasjoner som hele tiden jobber for å fremme de amerikanske planene i regionen, og har selv forbindelser til al-Qaida og ISIS. Deres hovedsaklige funksjon er å demonisere den syriske regjeringen mens de opptrer som al-Qaidas oppryddingsmannskap, både bokstavelig og i form av propaganda. En video viser dem mens de venter på å fjerne døde kropper rett etter at al-Qaida begår summariske henrettelser mot ubevæpnede sivile. De har produsert en rekke falske videoer, falske bilder, og falske fortellinger for å manipulere verdensopinionen slik at den skal akseptere sitt synspunkt. (her,og her)

Det er unødvendig å si at deres ord ikke er troverdig.

Når det gjelder Caesar-fotografiene, ble de også publisert bare noen dager før en viktig syrisk fredskonferanse mellom USA og Russland, noe som videre skaper spørsmål om hvorvidt tidspunktet har noe å gjøre med å hjelpe syriske fanger eller om det bare handler om politisk innflytelse.

Som det ble bemerket av organisasjonen ‘Human Rights Investigations‘, ble en tidligere reportasje om fotografiene laget av advokatfirmaet ‘Carter-Ruck & Co‘ i London og publisert gjennom CNN og the Guardian i januar 2014. Rapporten fra Carter-Ruck hevder at de 55.000 tilgjengelige bildene viser 11.000 døde fanger. Men ifølge den siste rapporten fra HRW, er det bare 28.707 av menneskene på fotografiene som «det er forstått skal ha dødd i regjeringens varetekt», mens de resterende 24.568 er døde soldater, drept i kamp. Det vil si at halvparten av de påståtte «torturofrene» faktisk er døde soldater.

Av den resterende halvparten (6786), hevder HRW at deres «forståelse» av bildene er at de viser døde fanger, (dette er hvor media får tallet «7000» fra), men de selv innrømmer senere at de var bare «stand til å verifisere 27 tilfeller av fanger der familiemedlemmenes uttalelser om at de ble arrestert og fysiske kjennetegn matchet fotobevisene.»

Så med andre ord, halvparten av den opprinnelige nummeret av bilder er ikke torturofre, mens av den andre halvparten, kan bare 27 verifiseres av HRW.

Det er også grunn til å tvile på påliteligheten av disse 27 tilfellene.

De tidligere rapportene om bildene falt også sammen med viktige diplomatiske begivenheter som Genève II konferansene i 2014. Men på den tiden innrømmet FNs menneskerettssjef Navi Pillay at rapportene var ubekreftet: «rapporten … hvis bekreftet, er virkelig skremmende.» Selv om det ble innrømmet av nyhetsformidlere som Reuters at de ikke var i stand til «å avgjøre ektheten av Cæsars fotografier eller kontakte Caesar», mens Amnesty International påpeker at også de «ikke kan bekrefte bildene.»

Man lurer på hva som skjedde i løpet av denne tiden som tillot HRW til å gjøre hva disse andre ikke kunne gjøre bare et år før.

Men la oss gå videre. La oss si at de er sanne; at de beviser at den syriske regjeringen torturerte 27 individer, og at å stille de som står bak dette til ansvar bør være sentralt i alt eventuelt fredsarbeid.

Det følger da at de store lovbryterne bør holdes til ansvar. Nemlig USA.

Av de 10 største mottakerne av amerikanske utenlandske hjelpeprogrammer i 2014, praktiserer alle av dem tortur, mens minst halvparten av dem angivelig gjør det på stor skala, ifølge ledende menneskerettighetsorganisasjoner.

For eksempel, ifølge FN, fortsetter tortur i Afghanistans fengsler å være utbredt, mens ifølge Human Rights Watch om politiet i Kenya, så «torturerte, voldtok, og ellers misbrukte og vilkårlig arresterte de minst 1000 flyktninger mellom midten av november 2012 og sent januar 2013.»

De verste overgrepene med tortur i statlige fengsler var i Nigeria, som fikk 693 millioner dollar av amerikanske skattebetaleres penger. Det døde, ifølge Amnesty, nesten 1000 mennesker i militær varetekt bare de første 6 månedene av 2013. Dette betyr at «Nigerias militære har drept flere sivile enn terrororganisasjonen Boko Haram» innen samme tidsramme. Nylig har den nigerianske hæren, i stedet for å slåss Boko Haram, massakrert i overkant av 1000 muslimer som tilhørte en fredelig bevegelse som var mot ekstremisme.

Når det gjelder Israel, er landet den desidert største mottakeren, med 3,1 milliarder dollar. ‘Den offentlige komiteen mot tortur’ i Israel anklaget regjeringen for å torturere og utføre seksuelle overgrep mot palestinske barn mistenkt for mindre forbrytelser, mens de samtidig holder fanger i bur utendørs i løpet av vinteren. «Flertallet av palestinske barnefanger blir anklaget for å kaste stein, og 74 prosent opplever fysisk vold under arrestasjonen, overføringen til fengsel eller avhør.»

For ikke å nevne vårt eget ganske kjente torturprogram.

Ifølge den offisielle fortellingen, begynte CIAs program for ‘ekstraordinær utlevering‘ under Bush etter 9/11, og ble betraktet som «avvik» fra normal praksis for CIA. De ble godkjent på høyeste nivå av styresmaktene, men til slutt endte de under Obama i 2009.

operacion condor
De vanlige mistenkte har lang erfaring med tortur i Sør-Amerika

Likevel, som den ledende forskeren på internasjonal sikkerhet professor Nafeez Ahmed har funnet i en fersk og grundig etterforskning, så «forbød ikke Obama tortur i 2009, og har ikke trukket tilbake godtkjennelsen ennå. Han rehabiliterte i stedet tortur med et nøye utformet presidentdekret som har fått liten gransking.»

Ordren krevde at avhørteknikker skulle bringes i tråd med den amerikanske hærens feltmanual, som er i samsvar med Geneve-konvensjonen. Imidlertid ble den manualen revidert i 2006 til å omfatte 19 former for avhør og praktisering av ‘ekstraordinær utlevering’. «En ny torturkomité fra FN (UNCAT) gjennomgikk manualen og påviste at et bredt spekter av torturteknikker fortsetter å bli brukt av amerikanske styresmakter, inkludert isolasjon, ‘fjerning av stimuli’ (sensory deprivation), smertefulle stressposisjoner, kjemisk skapt psykose, og justeringer av regler for omgivelsene og kosthold.»

nazipfahlbinden
Eksempel på smertefulle stressposisjoner.

I sin bok «Tortur og Straffrihet: Den amerikanske læren om tvangsforhør» viser den svært anerkjente professor i historie ved Universitetet i Wisconsin-Madison, Alfred McCoy, at fra 1950-tallet og framover har CIA brukt milliarder på å «forbedre» avhørteknikker.

I starten ble det lagt vekt på elektrosjokk, hypnose, psykokirurgi og narkotiske stoffer, inkludert den beryktede bruken av LSD på intetanende soldater (men som viste seg å være ineffektiv). Det ble senere funnet ut at sensorisk desorientering og «selvpåført smerte», slik som å tvinge et offer til å stå i mange timer med utstrakte armer, var et langt mer effektivt middel for å bryte ned individer; nøyaktig de torturteknikkene det viser seg at USA fortsatt bruker den dag i dag. (2)

CIA funnet ut at ved å bruke kun bruk av ‘sensory deprivation‘, kan et offer settes i en psykotisk tilstand på bare 48 timer.

De fant at KGBs mest effektive torturteknikk ikke var rå fysisk vold, men rett og slett tvinge ofrene til å stå oppreist i dagevis. «Bena svulmet opp, huden brøt ut i utslett, nyrene sluttet å virke og hallusinasjoner begynte» forklarer McCoy, «alt dette er utrolig smertefullt.»

Metodene har blitt raffinert gjennom tiår med praksis. «CIAs bruk av sensorisk deprivasjon er avhengig av de tilsynelatende banale prosedyrene varme og kulde, lys og mørke, støy og stillhet, overflod og sult», men dette danner til sammen «et systematisk angrep på de sensoriske banene i det menneskelige sinn», med ødeleggende effekt.

phillippines
Filippinene 1901

Dette er ikke «avvik», men i stedet resultatet av over et halvt århundre med arbeid med eksperimentering i vitenskapen å knekke koden til det menneskelige sinn, av perfeksjon av psykologisk tortur i dens mest sofistikerte former.

«Med valget og gjenvalget av president Barak Obama har problemet med tortur ikke (som mange av oss har en gang håpet), rett og slett forsvunnet, fjernet gjennom et presidentdekret» forklarer McCoy, «I stedet er det nå godt inne i en særlig skitten andre fase, som kalles den ustraffete fasen.»

Enkelt sagt, straffefrihet er den politiske prosessen med legalisering av ulovlige handlinger.

«I dette tilfellet, tortur.» (3)

I stedet for å ha sluttet med tortur, «fortsetter den å bli brukt av de amerikanske styresmaktene», og det på dens mest destruktive måter.

De har blitt fått ny innpakning og blitt rehabilitert, skrevet inn i loven, og ‘forsvunnet’ fra allmennhetens bevissthet.

Videre, ikke bare bruker amerikanerne tortur på en massiv skala, de, og også deres allierte, setter bort torturen til ulike regimer, som utnytter sine etterretnings- og sikkerhetstjenester til å gjøre det skitne arbeidet for dem.

 

Det ble nylig avslørt av mange libyske dissidenter at den britiske regjeringen hadde viklet seg inn i et dypt og skittent forhold til Muammar Gaddafi som utgjorde «en kriminell sammensvergelse», som det hevdet til britisk høyesterett. En sammensvergelse der Storbritannia hadde blitt «innviklet i ulovligheter» og er involvert i «utlevering, ulovlig frihetsberøvelse og tortur.»

Ofrene hevder at britisk etterretning rutinemessing utpresset dem og truet deres familier med ulovlig fengsling og mishandling hvis de ikke samarbeidet. Informasjon ble utpresset gjennom tortur i fengsler i Tripoli og matet inn i det britiske rettssystemet som hemmelige bevis som ikke kunne bli utfordret i retten.

Likevel representerer dette bare en større trend der vestlige styresmakter begår fryktelige forbrytelser i samarbeid med fremmede stater, for deretter å bruke de samme handlingene som begrunnelse for aggresjon mot dem.

USA forsøkte å rettferdiggjøre invasjonen av Irak med ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen, etter at de hadde levert de samme våpen til landet flere tiår før under krigen mot Iran.

I tillegg var det Gaddafis brutalitet og bruk av tortur som rettferdiggjorde det ødeleggende angrepet på Libya som etterlot landet i ruiner, med stor lidelse og terrorisme.

Og slik er det også i Syria.

Ikke bare er USA mer skyldig – i en annen størrelsesorden – for den forbrytelsen som tortur er. USA var også svært involvert i å sette bort deres forbrytelser til syriske fengsler.

Syria var en sentral aktør i CIAs hemmelige utleveringprogram, et av de «vanligste destinasjonene for utleverte personer.»

Så mens tortur i Syria er altfor ekte, er det som ofte blir utelatt 3 små ord: «Med vår støtte»

Først bruker vi, utnytter og viderefører grusomhetene, for deretter å fortsette med å sole oss i vår egen moralske rettferdighet mens vi fordømmer andre for de forbrytelsene som vi hjalp dem begå. Til slutt utnytter vi dem for å rettferdiggjøre ytterligere overgrep og aggresjoner for kortsynte geopolitiske mål.

Hvis kravet om at «tjenestemenn må holdes ansvarlig» virkelig er «sentralt for enhver fredsinnsats» når det gjelder tortur, vet vi nøyaktig hvor du finner dem: her hjemme.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra:
The Caesar Photos and Impunity in Syria

 

Advertisements