Ukrainas mange livliner

Meldingen til verden er åpenbar: graden av korrupsjon i den nåværende regjeringen og generelt i det ukrainske statsapparatet spiller ingen rolle.
44e24fe345bedf95a130733bedf5e1c0

Av Brian Cloughley

Uansett hvor mye Ukrainas ledere gjør for å redusere sitt land til et økonomisk og administrativt kaos og hva enn de gjør for å øke spenningen med Russland, så fortsetter landene i militæralliansen USA-NATO å støtte Kiev-regjeringen når den slenger med kjeften mot Russland – selv når Kievs holdning er åpenbart absurd.

Og absurditeten forfalt til klovneri i Ukrainas parlament Verkhovna Rada i begynnelsen av desember, da det skjedde to interessante hendelser.

Først kom Joseph Biden på besøk, De forente staters visepresident, som i ordene til det britiske tidsskriftet the Economist «har blitt spydspissen i amerikansk politikk», og han snakket til parlamentet med passende ord.

Hans opptreden ble fulgt noen dager senere av en slapstick-komedie der en folkevalgt, Oleh Barna, en tilhenger av president Porosjenko, «fysisk plukket opp statsminister Arsenij Jatsenjuk og trakk ham fra podiet», noe som resulterte i «et rasende slagsmål».

(Som avslørt i en lekket telefonsamtale fra 2014 av USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland, var statsminister Jatsenjuk – ‘Yats’ som hun kjærlig kaller ham – den personen mest favorisert av Washington for å være regjeringsleder etter at det USA-støttede kuppet mot President Janukovitsj lyktes.)

YouTube-opptak av basketaket mellom Barna og Yats gjør ingenting for Radaens verdighet, men er en god pekepinn på effektiviteten av den ukrainske regjeringen, som visepresident Biden ganske riktig påpekte er tvilsom. Han sa rett ut at «korrupsjon spiser Ukraina som kreft», noe som var en usedvanlig hard kommentar fra de vanlige amerikanske besøkende til Ukraina.

Dette var Bidens fjerde besøk til Kiev siden den amerikansk-fostrete kuppet i fjor resulterte i at Yats og Porosjenko kom til makten. Selv om Biden kom med gaver – «en formell godkjenning av en tredje lånegaranti på en milliard dollar», for eksempel – han hadde instruksjoner fra Washington å skjelle ut ukrainske lovgivere for deres udugelighet, noe som ikke ble vel mottatt. Hans erklæring om at «Vi så oligarker som ble styrtet fra makten, bare for å se dem å vende tilbake» ble møtt med en trykkende stillhet, som ikke var overraskende, fordi samme dag rapporterte London Times at «Ukrainas øverste påtalemyndighet etterforsker påstått involvering av Arsenij Jatsenjuk, landets statsminister, i en korrupsjonssak verdt 90 millioner dollar i året … David Sakvarelidze, Ukrainas vise-statsaktor, sa at et raid mot den statseide havneanlegget i Odessa hadde avdekket dokumenter som knyttet statsministeren til tyveri av foretakets fortjeneste».

Korrupsjonsviruset har vært tydelig i Ukraina i lang tid, og Newsweek bemerket i april at «Når vi ser [Ukrainas] øverste påtalemyndighet forlate kontoret i dyre dresser og stige inn i skinnende Porscher, BMWer og Land Rovers, er det klart at en gjennomsnittlig statlig aktorlønn, tilsvarende 400 euro per måned, ikke er deres eneste inntektskilde … De skal se verdenscupen i Rugby i London senere i år, en hendelse der en billett selger for tilsvarende 400 euro».

Stedet er pillråttent, og på tross av Biden breking, kommer det ikke til å bli bedre. The New York Times anså at «Biden gjorde rett i å refse Russland» i sin tale (som resulterte i den eneste applausen han fikk), og kritisere Ukraina for dets tøylesløse korrupsjon, bedrageri og bestikkelser, men gjorde det klart at uansett hvilken grad av korrupsjon det var, hadde USA sagt seg enig i «å love ekstra 190 millioner dollar i bistand til Ukraina».

Det er ikke kjent hvor disse 190 millioner dollarene vil ende opp, men det er rimelig å anta at noen millioner av dem kan ende opp i lommene på noen av de «50 magnatene [som] i dag eier om lag 85 prosent av Ukrainas brutto nasjonalprodukt» .

Washingtons «innsats for å hjelpe Ukraina» stoppet ikke bare ved å dele ut 190 millioner dollar for uspesifiserte formål, men inkluderte en invitasjon til statsminister ‘Yats’ å besøke det amerikanske hangarskipet Harry S. Truman, som ligger for anker utenfor den amerikanske militærbasen på Sigonella på Sicilia den 3. desember Han ble ledsaget av sin forsvarsminister, og ifølge mediameldingen ble de to regjeringsmedlemmene «kjent med hangarskipets evner, dets operative senter og utstyret på skipet». Det ble ikke forklart hvordan denne bekjentgjøringen ville komme Ukraina til nytte, men det er antatt at mottakelsen var ment å demonstrere USAs støtte, på samme måte som besøket til NATOs hovedkvarter den 17. desember av president Porosjenko, som lydig uttalte at han var «glad for å være i NATO-hovedkvarteret og fortsette den oppriktige og konsistente dialogen med min venn generalsekretær Jens Stoltenberg, som ble startet for noen uker, i løpet av Stoltenbergs besøk til Ukraina».

stoltenberg poriosjenko
«Min venn generalsekretær Jens Stoltenberg» Det skal bli interessant å se hvor raskt Stoltenberg dropper dette vennskapet hvis ting går galt.

 

USA-NATO-alliansen gir ikke selv penger til Ukraina (bortsett fra fem «fond» beregnet på ulike militære formål), men president Porosjenko er glad for at «forholdet mellom Ukraina og NATO er på høyeste nivå», mens som radiokanalen Voice of America rapporterte den 7. desember, «Obama-administrasjonen har gitt 470 millioner dollar i direkte økonomisk bistand siden den pro-russiske tidligere presidenten Viktor Janukovitsj ble drevet fra makten».

Meldingen til verden er åpenbar: graden av korrupsjon i den nåværende regjeringen og generelt i det ukrainske statsapparatet spiller ingen rolle for Washington. Den påståtte involveringen av landets statsminister i «en korrupsjonssak verdt 90 millioner dollar i året» er uten betydning. ‘Yats’ vil fortsatt bli invitert til å besøke amerikanske atomhangarskip, og lignende ærbødighet vil fortsatt gis til hans nå bitre rival, president Porosjenko.

Det amerikanske utenriksdepartementet har kanskje glemt innholdet i en kabel fra sin ambassadør i Ukraina den 6. mai 2006, der han skrev «Bezsmertny [en politiker] sa at … Porosjenkos omdømme ble smittet av alvorlige korrupsjonspåstander, men han utøvet betydelig innflytelse i ‘Vårt Ukraina’ [et politisk parti], og hans interesser måtte imøtekommes – det var så enkelt som dette».

Og ti år senere fortsetter det å være «så enkelt som dette», fordi det er viktig for USAs at den harde anti-russiske holdningen hos sine menn Poroshenko og Yats støttes for enhver pris – uansett hvor inkompetente de har vist seg siden de tok makten.

På tross av Bidens erklæring om at «korrupsjon spiser Ukraina som kreft», har Kiev fått massiv støtte fra det Washington-baserte Internasjonale pengefondet IMF, som støttet opp Ukraina til en verdi av 17,5 milliarder dollar, og stiltiende endret sine regler slik at det kan fortsette å låne til (utvalgte) land selv om de misligholder gjeld – som Ukraina har nettopp gjort, ved å unnlate å tilbakebetale Russlands et Eurobond-lån pålydende 3 milliarder dollar.

Som Reuters observerte den 18. desember, kastet pengefondets regelendring «Ukraina en livline». Men det skal bli interessant å se hvor mange livliner kommer til å bli kastet før havet av korrupsjon drukner de uskyldige innbyggerne av det tidligere velstående Ukraina.


Brian Cloughley tjente i den britiske og australske hæren i Borneo og Vietnam. Han tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og som australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.


Oversatt av TM fra:
http://www.strategic-culture.org/news/2015/12/21/ukraine-lifelines.html

Advertisements