Frimurerenes stormester

«Vi hadde Italia i våre hender» sa Gelli i et intevju i 2008. Vi ville aldri ha ønsket å angripe, men vi var som en vaktpost som nøye passet på at kommunistpartiet aldri skulle vinne.» «Jeg er fascist, og vil dø som fascist»

Licio Gelli, født 21. april 1919, død 15. desember 2015

Av Eric Margolis

Franskmennene, som vet mye om intriger, har en svært nyttig uttrykk, «en italiensk skandale». Dette betyr en skandale eller et komplott som er så komplisert eller flokete at det ikke kan forstås og aldri blir løst.

Licio Gelli, som døde i en alder av 96 år, var stormester i frimurerlosjen. Hans død denne uken gjenåpnet mysteriet med en av Italias største og mest grumsete politiske skandaler. Jeg har fulgt denne fantastiske saken siden 1980-tallet. Gelli, en livslang fascist, var det som ble kjent i USA som «en av våre drittsekker»

Mens amerikanske republikanere hysterisk advarer om «terrorisme», er det nyttig å se tilbake til den kalde krigen, og se hvem som virkelig har hatt – og har – rene hender.

Gelli dukket først opp som en 18-år gammel frivillig fascistisk svartskjorte (squadrista) sendt av Mussolini til Spania for å kjempe mot kommunistene.

Like etter andre verdenskrig ble Gelli rekruttert av CIA for å bidra til å bygge «Gladio», en topp hemmelig underjordisk organisasjon i 14 vesteuropeiske nasjoner, som besto av tidligere fascister og andre høyreorienterte, for å bekjempe en forventet sovjetisk invasjon.

Den sovjetiske trusselen ble etterhvert borte, men Gladio, dens våpenlagre og deres høyreekstreme medlemmer forble. I 1970 og 1980-årene og tidlig på 90-tallet var Gladio og Gelli involvert i mange plott og intriger kjent som «blyårene» (Anni di piombo), som tok sikte på å blokkere kommunistene fra makten og banet vei for fascistiske kupp. CIA og britiske MI6 var innblandet.

Gelli slo seg sammen med en notorisk siciliansk bankmann, Michele Sindona,kjent som lo squalo – haien, for å øke innflytelsen til hans frimurerlosje P2. Medlemmene ble kjent som ‘frati neri‘ – svarte munker. Sindona ble senere forgiftet mens han var i fengsel. Gelli rekrutterte en kabal av 1000 innflytelsesrike bankfolk, kristeligdemokratiske politikere, etterretningsfolk, militære offiserer, prester og forretningsmenn som satt på toppen av det italienske samfunnet. Inkludert var tidligere statsminister Silvio Berlusconi.

Blant dem var også erkebiskop Paul Marcinkus, sjef for Vatikanets sentralbank. Han og den lyssky bankmannen Roberto Calvi fra ‘Banco Ambrosiano’ jobbet med Vatikanet, P2 og CIA for å finansiere Polens fremvoksende bevegelse ‘Solidaritet,’ via mellomleddbanker i Sentral- og Sør-Amerika.

Marcinkus og Calvi underslo også store summer fra Vatikanets sentralbank. Like etter ble Calvi funnet hengt, kledd i munkeklær under Blackfriars-bruen i London. Beskjeden var klar. Filmen «Gudfaren» berører noen av disse hendelsene.

P2 var knyttet til kidnapping og drapet i 1978 av Italias tidligere statsminister Aldo Moro. Italias ekstremistiske Røde Brigader fikk skylden, blant høye rop om begrensning av borgerrettigheter som hørtes ganske lik den hysteriske tonen fra dagens amerikanske republikanerne på høyresiden. Rykter om kupp florerte. Israel ble anklaget for å være involvert med Røde Brigader i et forsøk på å styrte Italias pro-arabiske regjering.

I en beryktet ‘falsk flagg‘ operasjon i 1980, sprengte Gellis agenter en bombe i Bolognas togstasjon som drepte 85 mennesker. Som P2 håpet, fikk de kommunistiske Røde Brigader igjen skylden for denne forbrytelsen. Italias etterretningstjenester, SISDE og SISMI, kom under sterk innflytelse fra P2. SISMI, som var nær CIA og Israels Mossad, spilte senere en nøkkelrolle sammen med amerikanske nykonservative for å skaffe falsk informasjon om antatte salg av uran til Irak, som ble gitt til den godtroende amerikanske presidenten George W. Bush.

SISMI og den paramilitære politistyrken Carabinieri var involvert sammen med P2 og mafiaen i ulike komplott for å styrte Italias vaklende demokratisk regjering. Fly ble skutt ned eller bombet, politikere og journalister ble myrdet, og bedrifter utpresset. I mellomtiden fortsatte CIA å finansiere Italias Kristeligdemokrater og mange aviser – inkludert, ble det hevdet, frimurerlosjen P2. I dag ville kanskje mordere og kriminelle i P2 bli kalt «Offentlig/private forretningsfolk.»

Jean Casimir-Perrier, en fransk president fra slutten av det 19. århundre, sa det kort og konsist: «All politisk makt er en permanent sammensvergelse» Slik var det i massevis i Licio Gellis æra, en condottiere, intrigemaker og eventyrer som burde ha blitt født i renessansen.

 

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.