En vurdering av valgene i Venezuela: det gode, det dårlige og det likegyldige

45624124.cached.jpg

Av Eric Draitser

Alle visste valgresultatet ville være nært: meningsmålingene hadde antydet såpass i ukene fram til valget. Mange eksperter som forutsa en seier for det høyreorienterte opposisjonspartiet Mesa de la Unidad Democrática (MUD).

Jeg reiste over hele hovedstaden, og spesielt i de fattige- og arbeiderklasse-nabolagene. Men stemningen var optimistisk, og de fleste Chavistas (tilhengere av det regjerende Sosialistpartiet PSUV) forventet fullt å vinne denne dagen og opprettholde sin kontroll over nasjonalforsamlingen. I nabolaget ‘23. januar’, en høyborg for det regjerende sosialistpartiet (PSUV) og et arnested for radikal aktivisme og motstand, var lokale parti- og samfunns-ledere optimistiske da de viste meg rundt. De pekte ut vinningene gjort i årene med Chavista-styre: hvert hus har nå en gasstilkobling for matlaging, forbedret kloakksystem, garanterte offentlige pensjoner, billige offentlige boliger, blant mange andre konkrete forbedringer.

I El Valle, et annen solid rødt arbeiderklassestrøk, besøkte jeg to av de mange punto rojos (røde punkter) – Sosialistpartiets telt bemannet av frivillige som hjalp til med å organisere valgdeltakelsen i sine respektive nabolag – hvor stemningen var festlig, midt mellom en gatefest og et lokalmøte. Punto rojos, interessant nok, sto nesten alltid motsatt fra MUD sine telt (et nyere fenomen, siden høyreopposisjonen kopierte PSUVs organiseringstrategi), og alt var fredelig og rolig, ingen konfrontasjoner å se. Ja, det virket overalt jeg dro, at disse valgene var en modell av en fredelig demokratisk prosess, nettopp hva Venezuelas regjering lenge har rost seg selv for, og nøyaktig hva vestlige medier alltid har benektet.

Etter å ha møtt med en rekke samfunnsledere, inkludert PSUVs kandidat Jesús Faria, som ønsket meg velkommen med et håndtrykk og en klem, og takket meg for å komme til hans land for å se på demokrati i praksis, gikk jeg (sammen med min delegasjon fra USA) til Tiuna el Fuerte, et kulturhus og felles utendørs møteplass støttet økonomisk av den venezuelanske regjeringen. Med intrikate graffitimalerier som prydet veggene i containere forvandlet til boligkvarter, datarom og andre viktige samfunnsressurser, så Tiuna el Fuerte ut som noe tatt ut av hipsterstrøkene Brooklyn eller Oakland, en møteplass hvor ‘hip hop’ og reggae-musikk skrek ut fra høyttalerne, og sancocho (en tradisjonell type suppe) ble øst i boller for alle som måtte ønske det.

Men da jeg satt og grådig slukte den deilige sancocho-suppen, og stirret rolig på trærne og de offentlige boligene på den andre siden av den støvete gaten, var det umiddelbart klart at det var en spenning i luften, en uro liksom følbar i forsiktige bevegelser og ansiktsuttrykkene hos tjue og tretti-åringene som hadde ansvaret for dette kulturelle senteret. Det var åpenbart at disse menneskene var nervøse, at de hadde en følelse av at alt ikke var som det skulle. Fjernsynet som alle samlet seg rundt sendte bilder fra hele landet. Den viste valgsteder som fortsatt åpne til langt på kveld, der velgere ventet i kø for å avgi sine stemmesedler. Tekst- og Whatsapp-meldinger gikk fram og tilbake som elektriske signaler skutt av digitale nevrotransmittere gjennom synapsene til en kollektiv Chavista-hjerne. Disse menneskene var bekymret, og nå var jeg det også.

Jeg kom ikke til Venezuela for å være objektiv – Jeg er en venstreorientert og en anti-imperialist, en sterk tilhenger av Hugo Chávez og den bolivarianske revolusjonen. Jeg kom i stedet hit for å vitne om disse valgene og se Venezuela for meg selv, dette landet jeg har fulgt og forsvart kraftig som en bastion for motstand mot global imperialisme de siste 17 årene. Jeg kom for å dokumentere virkeligheten, men også for å motvirke de store medieselskapenes propaganda: President Maduro som diktator, Venezuela som mislykket stat, og andre slike løgner og forvrengninger solgt av talerør for den nyliberale finanskapitalen. Jeg kom for å være en del av dette viktige valget og for å fortelle dets historie.

Og så skjedde det. Uventet. Valgkommisjonen (CNE), et upartisk organ som styrer valget, kunngjorde en overveldende seier for høyreopposisjonen og MUD. Nabolagene der de rike og middelklassen bodde i Caracas, brøt ut i jubel og feiringer, mens de fattige og arbeiderklassedelene av byen tilsynelatende var tause.

Landet hadde tatt en fantastisk sving til høyre, en forbløffende ting for det mest venstreorienterte landet på den vestlige halvkulen. Hvordan kunne dette ha skjedd? Hva førte til disse utrolige utviklingene? Og hva kan dette bety for fremtiden for den bolivarianske republikken og dens revolusjon?

Valgene gjennom venezuelanske øyne

Det ville være ganske enkelt å analysere valgresultatet i rent politiske termer: inflasjon og økonomisk krig, korrupsjon, kollapsen i globale oljepriser, voldelig kriminalitet, manglende respons på folks behov fra det regjerende sosialistpartiet, og et dusin andre faktorer som spilte en rolle i å bringe den pro-nyliberale, pro-amerikanske høyresiden til makten i nasjonalforsamlingen. Det er faktisk verdifullt i å gjøre det fra en strengt objektiv og frittstående perspektiv. Men dette valget, og den bolivarianske revolusjonen fra dens begynnelse, handler (og har alltid handlet) om det venezuelanske folket. Og det er de venezuelanske folket selv som kanskje kan gi de beste innsiktene i hva som har egentlig skjedde her.

Morgenen etter valget tok jeg en tur på Metrocable-systemet i Caracas, en kabeldrevet metrolinje som forbinder arbeiderklassesamfunnet San Agustín høyt oppe i åsene med resten av byen via taubaner som går hundrevis av meter over bakken, noe som gir passasjerene en fantastisk utsikt over byen. Prosjektet, et initiativ fullfinansiert av den venezuelanske staten under Hugo Chávez, er laget for å integrere San Agustín inn i den større økonomien og gi de fattige adgang til byen, mens den hjelper utvikling på begge ender av prosjektet. Som sådan, er systemet et synlig og svært avansert testament til de store prosjektene som Chávez sin regjering så for seg som en del av utviklingsprosessen i den bolivarianske revolusjonen.

Jeg hadde en sjanse til å småsnakke i en av vognene, med en ung kvinne fra San Agustín, hennes lilla, blekk-fargete lillefinger indikerte at hun hadde stemt på søndag. Hun forklarte at hun hadde gitt sin stemme til sosialistpartiet fordi hun forble lojal mot Chávez og regjeringen som ga henne lett tilgang til byen, samt en tilstrekkelig og rimelig bolig. Men bak hennes høflig smil var det en klar understrøm av raseri, sinne over det faktum at hennes nabolag, som hadde tjent så direkte fra offentlige programmer, faktisk hadde gått over til opposisjonen i valget. «De av oss som stemte for MUD er enten uvitende eller utakknemlige,» forklarte hun,  og la ikke bladet for munnen når hun beskrev mange av sine naboer, venner og til og med familie. «De vil snart innse hva de har gjort.»

På neste stasjon, spurte en venezuelansk kollega og guide for vår amerikanske delegasjon, et ungt par om de hadde stemt, og pekte på sin egen lilla finger. «Selvfølgelig» var svaret, med kvinnen vilt gestikulerende. Hun kunne ikke holde tilbake sitt sinne «Hva faen skal jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg få en rimelig leilighet? Hvordan vil jeg ha råd til de grunnleggende livsnødvendighetene?» Hun raste, hennes frustrasjon fosset ut av henne som så mange tårer natten før.

Da vi gikk av taubanen, påpekte min venezuelanske venn en høy bygning ved siden av stasjonen, og forklarte at det er et fritidsanlegg nylig bygget av staten. Han bemerket at denne bygningen inkludert en idrettshall, klasserom for unge voksne og voksenopplæring, et lite marked og mange andre nødvendigheter for folk i samfunnet. Han la hans åpne hånd til pannen, som om det smertet fysisk når han innså det. Han sa bare «Jeg har absolutt ingen anelse om hva som vil skje med dette stedet. Høyrefolkene vil trolig stenge det fordi de ikke kunne bry seg katta om folk som bor her.»

Senere samme ettermiddag, dro jeg ned til området med det treffende navnet «Hot Corner», bare noen få meter fra nasjonalforsamlingen, hvor venezuelanere jevnlig samles for å diskutere politikk. Det var en stor folkemengde der, med Chavistas som sint fordømte høyresiden, og uttrykte sin urokkelige støtte for el Comandante og revolusjonen. En mann ropte direkte inn i kameraet mitt «Chavez er i mitt hjerte, revolusjonen er i mitt blod. De må yte mitt blod for å ta min revolusjon». Tårene i øynene hans, og i øynene hos mange andre i mengden, var nok til å bevege selv de mest utenforstående observatører. Jeg måtte selv holde tilbake tårene da jeg så denne mannen og andre som snakket direkte til meg. Han visste jeg var en gringo som var der for valget, mens han prøvde desperat å vise akkurat hvor meget revolusjonen betydde for ham, hans familie, hans folk og hans land.

Mens det finnes utallige historier som disse fra rundt Caracas, og faktisk over hele landet, er det unektelig mange som enten var fornøyd med eller likegyldige til valgresultatet.

Jeg tok en taxi gjennom fjellene som forbinder Maracay til kystbyen Choroni, hvor man stiger ombord i båter som tar folk til den isolerte Afro-venezuelanske fiskerlandsbyen Chuao. Sjåføren (kalt Pedro) var en middelaldrende mann fra middelklassen som knapt kunne holde tilbake sin glede over å se Chavistas beseiret.

«Denne regjeringen er inkompetent og korrupt,» sa han, og legger til når jeg spør ham videre, «de har rotet til alt med deres dårlige økonomiske politikk og dumme avgjørelser».Jeg spurte ham om han trodde at sammenbruddet av den globale oljeprisen – en fall fra en topp på 140 dollar per fat til mindre enn 40 dollar, som er en nedgang på om lag 75% av inntekten – hadde noe å gjøre med problemene i Venezuela. Han avviste tanken med en lett håndbevegelse. Han avviste like mye tanken om at en økonomisk krig utkjempes mot Venezuela, som inkluderer hyper-spekulasjon; en uformell embargo utført av utenlandske selskaper og innenlandske private distributører av visse viktige forbruksvarer og basismatvarer; ulovlig smugling av varer over grensen mellom Venezuela og Colombia; og mange andre former av bevisst økonomisk destabilisering.

«Jeg kan høre at du er en Chavista» halvt utbrøt han, halvt lo han, mens vi tok en annen skarp sving på veien som slynget seg omtrent ett tusen meter opp i fjellene. «Se her,» sa han, «Jeg er utdannet i økonomi og jeg pleide å jobbe for en bank, men siden jeg ikke er en Chavista kan jeg ikke få en jobb og har måttet jobbe som drosjesjåfør og åpne en restaurant.» Når Jeg spurte om han virkelig trodde at det ville bli bedre under et nyliberalt, pro-amerikansk parti, svarte Pedro utvetydig: «Ja. De vil kvitte seg med prisreguleringer og økonomien vil stabilisere seg.»

Men når jeg spurte videre, og bemerket at en slik politikk uunngåelig betydde kraftige prisøkninger som ville uforholdsmessig skade de fattige og arbeiderklassen, slo han igjen ut med hånden og sa: «Vi får se. Jeg tror endringen vil være bra. Så snart MUD er satt inn, vil USA lette opp trykket og Venezuela vil komme tilbake på fote.» Naturligvis var min umiddelbare reaksjon: «Men innrømmer du akkurat der ikke at USA bevisst forverret disse problemene gjennom en samordnet kampanje for økonomisk omveltning?» Pedro så på meg i baksetet, gliste lurt, og sa «Kanskje det.»

Pedros historie er ikke unik, men hans perspektiv er mer stivsynt enn de fleste. Jeg opplevde mer enn bare én Chavista hvis frustrasjon med regjeringen forlot dem helt likegyldig til valget, til tross for deres kjærlighet til el Comandante Chávez. En slik mann jeg møtte var Glen Martinez, bestyrer for en kollektiv og radiostasjon ‘Colectivo Radio 23‘ i arbeiderklassebydelen ’23 januar’. Før dette valget hadde han alltid vært sterkt Chavista. Med sin partner som holder ham i armen (Glen er blind) forklarte han at han ble desillusjonert med regjeringen på grunn av det han beskrev som inkompetanse og manglende evne til å bekjempe volden og kriminaliteten som plager nabolaget hans. «Vi har trygge soner der barn leker … disse er ment å være beskyttet og fri for all vold, men ingen håndhever dette.»

Glen fortsatte med å si at hans frustrasjon med regjeringen hadde ført ham til å ikke være involvert i denne valgkampanjen for PSUV, noe som han hadde vært i alle tidligere valg. «Vi – jeg snakker for kollektivet – deltok ikke, fordi vi ikke føler at regjeringen har lyttet nok til folket» Jeg erkjente legitimiteten i hans mange klager, men måtte be ham om det grunnleggende spørsmålet: «Jeg skjønner alt dette, men Glen, er ikke den bolivarianske regjeringen grunnen til at du har denne radiostasjonen og kollektivet i første omgang? Uten de lokale Chavista-styresmaktene ville du ikke ha hatt dette stedet oppusset fra et gammel bilverksted til en fungerende radiostasjon, samfunnshus og et splitter nytt teater med en kapasitet på 500 personer, alt med statlige midler… Og det faktum at Venezuela er et av landene i spydspissen av motstanden mot global imperialisme? Betyr ikke det noe?» Han svarte: «Det er sant. Dette er en veldig komplisert sak. Det finnes ingen enkle svar.»

Både Glen og Pedro illustrerer en forvrengt og farlig tankerekke både blant Chavistas som ikke stemte og opposisjonsvelgere: troen på at en opposisjonregjering ikke vil være i stand til å omgjøre fremganger gjort under den bolivarianske regjeringen. Glen mener bestemt at Colectivo Radio 23 vil bestå som det er, og at en høyrevridd, nyliberal kapitalistisk regjering på linje med Washington ikke vil gjøre noe for å stenge den, privatisere stedet og ødelegge infrastrukturen for uavhengige samfunnskrefter innebygd i ’23 januar’ siden initiativene fra Chávez ble startet.

Som Glen, tror Pedro på ideen om at kontrakters hellighet og at avtaler vil bli hedret av en MUD-regjering. «Det er umulig for den nye nasjonalforsamlingen å bli kvitt våre gratis helsetjenester og utdanning. Det er avtaler på plass, løfter som må holdes.» Jeg advarte ham om at en slik forutsetning av god vilje fra de nyliberale reaksjonære ikke bare er feil, men direkte farlig. Jeg sa selvfølgelig dette høflig.

Visste du…?

Venezuela er full av motsetninger, og dette er ingen steder mer opplagt enn i disse valgene. Men det som har blitt like tydelig i de to ukene jeg har vært her er enstemmighet blant meningmann om viktige spørsmål, i hvert fall blant de fattige, arbeiderklassen og middelklassen; de rike i Venezuela (som cubanske gusanos i Miami) lever i et annet univers. De er hinsides all fornuft. Blant de fleste delene av befolkningen er det nær enighet om at Chávez var en helt og en god leder som er sårt savnet. Jeg hørte dette selv fra Pedro som hadde nesten ingenting positivt å si om regjeringen og partiet Chávez etterlot.

En annen felles tema som stadig dukket opp er hva som vil skje hvis den nye høyreorienterte regjering gjør forsøk på å fjerne revolusjonens fremganger. Hver eneste person jeg snakket med gjentok ganske kraftig at dersom den MUD-ledede regjeringen gjør forsøk på å fjerne den bolivarianske grunnloven – uten tvil den mest progressive grunnloven hvor som helst i verden – vil det bli opprør, og massene vil gå i gatene for å forsvare den. Nesten hver venezuelaner har sagt at de tror en folkeavstemning om fjerning av president Maduro – som tillates av Grunnloven siden opposisjonen nå har en majoritet i nasjonalforsamlingen – er usannsynlig, og at hvis MUD beveger seg i denne retningen, vil mange av dem som stemte for dem stemme for Maduro for å holde ham ved makten.

Fremfor alt annet er det ett tema som jeg har hørt gjentatt til det kjedsommelige de siste dagene: avstemningen var en stemme mot PSUV, ikke for MUD. Med andre ord mange, om ikke de fleste, av de avgitte stemmene for opposisjonen var rett og slett en protest mot regjeringen, snarere enn et bifall av den nyliberale kapitalismen som MUD representerer. Selv om dette unektelig er frustrerende, er det også på en måte oppmuntrende, fordi det viser klart at de generelle ideene for det store flertallet i landet forblir uendret: de ønsker sosialisme og den bolivarianske revolusjonen, de ønsker bare at den skal bli bedre. Jeg hørte dette nesten overalt jeg dro, fra ’23 januar’ til El Valle, fra San Agustín til kollektivet Simón Bolivar.

Med andre ord er Chávez levende og i godt behold i Venezuela, er det selve partiet som har mistet støtte fra mange av innbyggerne der. Tallene viser faktisk dette. Med 40% støtte fikk PSUV fortsatt stemmene fra mer enn fem millioner venezuelanere, selv midt i uutholdelig motgang. Fem millioner venezuelanere forbli fast forpliktet til sosialismen og Chávez sin visjon. Fem millioner venezuelanere har reist seg, for å si nei til USA-imperialismen og kapitalismen, i møte med en knusende økonomisk krig, i møte med en umiskjennelig drift mot høyre i Latin-Amerika fordi Imperiet gjør mottrekk mot alle fremgangene venstresiden har gjort i det siste to tiårene. Fem millioner venezuelanere forbli urokkelige i sin forpliktelse til den bolivarianske revolusjonen.

Etter å ha vært her i Venezuela de siste ti dagene, har jeg kommet til å innse noe jeg alltid visste på et intellektuelt nivå, men aldri forstått på et menneskelig nivå: at revolusjoner er historiske prosesser, ikke historiske øyeblikk. Den bolivarianske prosessen har truffet en veisperring, og det er tid for selvrefleksjon i Sosialistpartiet. Faktisk virker det som det er hva president Maduro gjør.

I de siste 48 timene han har bedt om at hans ministre trekker seg, han ledet en demonstrasjon for å vise at partiet ikke vil gå glipp av denne muligheten til å forbedre seg, beveget seg for å utnevne nye dommere og lovet ytterligere reformer i de kommende dagene og ukene før den nye nasjonalforsamlingen inntar sine seter den 5. januar. Maduro gjort forsøk på å demonstrere for folk at han har hørt meldingen høyt og tydelig; at han og PSUV vil arbeide for å gjenvinne folkets tillit; at revolusjonen vil fortsette.

Det finnes utallige mennesker som Pedro og Glen over hele dette vakre landet. Det er også millioner av mennesker som jentene med lilla fingre i vognene og plattformene på Metrocable, og mannen med tårevåte øyne på ‘Hot Corner’. De fattige og arbeiderklassen fortjener en lys fremtid i dette fantastiske landet, og revolusjonen må arbeide for å fortsette å bygge en slik fremtid.

Anacoana, en ung kvinne og leder jeg møtte i ‘comuna El panal 2021‘ i Caracas, sa det kanskje så poetisk som mulig. Mot slutten av valget spurte jeg henne: «Hva vil skje med kollektivbevegelsen og med revolusjonen hvis valget går mot Chavista-regjeringen, og høyresiden kommer tilbake tilbake til makten? Vil kollektivbevegelsen komme til en slutt?» Hennes svar var fantastisk, og jeg vil sitere det ordrett:

«NEI!!! Vi vil ikke gå tilbake (No volverán). «Vi vil ikke gå tilbake» er ikke bare et slagord … No volverán er ikke et uttrykk for en T-skjorte. Det er et prinsipp. Det er vårt prinsipp.»


Eric Draitser er en uavhengig geopolitisk analytiker bosatt i New York. Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren.

Advertisements