Tolkningen av Sør-Amerikas bevegelse mot høyre

Enkelte analytikere sliter med å forstå hvorfor venstreorienterte politikere er på defensiven i Sør-Amerika.
1031463903

av Andrew Korybko

De nylige valgene i Argentina og Venezuela har igjen etterlatt noen observatører i sjokk, siden de ikke hadde forventet en seier av høyresiden. Det ble antatt at Cristina Fernandez de Kirchners politiske etterfølger, Daniel Scioli, ville vinne den argentinske presidentskapet, akkurat som det ble antatt at De forente sosialistpartiet ville komme ut først i Venezuelas valg. Begge prognosene viste seg å være feil, og etterlater noen analytikere forvirret om hva de hadde feilbedømt. Å forstå hva som skjedde i Argentina og Venezuela er av presserende betydning fordi Brasil synes å være på kanten av å gjennomgå den samme forskyvningen (riktig nok via en mulig riksrett). Alle de tre landene opplevde lignende ‘oppvarmingfaser’, noe som tyder på at en større politisk prosess er i gang.

Oppvarmingen

Hvis man sammenligner innledningen til de overraskende valgene i Argentina og Venezuela, samt situasjonen som for tiden pågår i Brasil, så er det åpenbart å se at spesielt tre faktorer innvirker.

Forbehandlingen av samfunnet: Alle opposisjonspartier, enten de er venstreorienterte eller høyreorienterte, engasjerer seg i denne praksisen før valg, men gitt at fokuset er på hvordan sistnevnte har kommet til makten, eller truer med å gjøre det, i det som ble antatt å være solide venstreorienterte stater, vil jeg si noen ord om nøyaktig hvordan forbehandlingen ble utført. Konseptet her er at disse partiene aktivt driver valgkamp i sine land, der de fremmer ideen om at venstreorientert økonomisk politikk har en iboende feil og er forutbestemt til å mislykkes. Deres mål er å overbevise velgerne om at det er bedre at de endrer sine stemmegivning nå i stedet for å vente på den tilsynelatende uunngåelige kollapsen de forkynte var nødt til å skje før eller senere. Denne skremselspropagandaen er laget nettopp for å utnytte befolkningens angst for fremtiden, ved å ta deres nåværende økonomiske vanskeligheter ut av sammenheng og med vilje tilskrive dem til ideologien til dagens lederskap.

Strukturelle forandringer:     Mens enkelte av befolkningen er klar over de internasjonale økonomiske faktorene som innvirker på deres land, har andre ingen anelse om dette, eller tror at slikt snakk er «irrelevant» eller en «konspirasjonsteori».

Argentina og Venezuela har falt offer for en brutal politikk av økonomisk krigføring ført av USA. Washington har brukt »gribbefond» mot Argentina og manipulert den global oljeprisen kombinert med sanksjoner for å destabilisere Venezuela. Når det gjelder Brasil, har den globale nedgangen i råvarepriser og den relative kinesiske økonomiske nedgangen stjålet fremdriften fra landets tidligere tiårige vekst. Begge faktorene er utenfor kontroll av enhver brasiliansk leder. Til sammen har høyresidens valgstrategi i disse tre landene utnyttet disse ytre faktorene for å hevde at det er nødvendig med et målrettet strukturelt skifte tilbake til en nyliberal økonomisk modell for å redde landene, mens de beleilig utelater den større sammenhengen om hvorfor deres folk i dag lider i utgangspunktet.

Informasjonskrig:    Aktivister på høyresiden har ironisk nok brukt en taktikk tatt fra den amerikanske venstresiden, ved å bruke en av Saul Alinskys mest populære «regler for radikalere», som er å «velge et mål, holde fast på det, få det til å handle om person og polarisere det». Dette er nøyaktig hva de har gjort med Kirchner, Maduro, og Rousseff, ved å finne måter å implisere dem i skandaløse korrupsjonsskandaler som resulterte i at deres omdømme ble skadet, både om beskyldningene blir påvist sanne eller ikke. Målet er å tilskrive alle deres lands sorger til en enkeltperson, og deretter overbevise folk om at de må stemme for å fjerne den personen og det politiske partiet knyttet til dem fra makten som den eneste mulige løsningen. Formuleringen av personlige økonomiske problemer som en personlig sak mellom dem og den utvalgte politikeren er en felles opposisjon-taktikk. Tanken er å motivere de stemmeberettigete nok til at de vil gå ut og stemme for å søke deres hevn gjennom valgurnen.

Spillet er i gang

Ser vi på de siste valgene i hvert land, kan det antas at befolkningen er både splittet og forvirret. Brasils presidentvalg i 2014 ble snevert vunnet av Dilma Rousseff, akkurat som opposisjonslederen Mauricio Macri snevert vant Argentinas valg i 2015. I begge tilfellene beviser dette at befolkningen er delt i to leirer, som uventet kan bevege seg begge veier i fremtiden.

I tilfellet Venezuela led Det forente sosialistpartiet et stort og pinlig tap, men dette kan for det meste forklares med at mange sosialistiske velgere «deserterte» til opposisjonen for å sende en proteststemme mot den upopulære Nicolas Maduro. Dette signaliserer at opposisjonen i stor grad har lykkes i sin kampanje for informasjonkrig, og at opposisjonen var i stand til å midlertidig sette ut av spill sine svakheter når det gjaldt forbehandlingen av samfunnet.

Årsaken til disse nære og overraskende valgene i disse landene er fordi stemmegivningen nå er rettferdig og demokratisk, i motsetning til årene under den kalde krigen, da valgresultatene i høyreorienterte diktatur alltid var forhåndsbestemte – hvis et valg ble holdt i det hele tatt. Den søramerikanske politiske kulturen er kjent for nettopp disse radikale politiske endringene i én retning eller den andre, enten gjennom kupp eller gjennom demokratiske overbevisning, og det naturlige resultatet har vært en dypt polarisert befolkning.

De siste politiske svingningene fram og tilbake kan forventes å fortsette i fremtiden. Den eneste kuren til denne ustabilitet er en samlende personlighet som kan konsolidere sine politiske fremganger og dyrke økende støtte fra grasroten. Chavez, Kirchner, og Lula da Silva var de respektive eksemplene av dette for Venezuela, Argentina og Brasil, men det virker beklageligvis som om deres politiske etterfølgere ikke helt greier å skape den politiske karismaen som er nødvendig for å holde den «rosa bølgen» ved makten.

Sluttspillet

Men det er mere som skjer enn bare usammenhengende politiske endringer i hver av disse statene (eller fare for det slik som i Brasil), siden alt dette kommer til å ha betydelige konsekvenser for hele kontinentet. For øyeblikket er det meste av Sør-Amerika delt inn i to økonomiske blokker; den nyliberalistiske Stillehavsalliansen og den delvis proteksjonistiske Mercosur. Colombia, Peru og Chile utgjør den første (men den inkluderer også Mexico og Costa Rica), mens Brasil, Argentina, Venezuela, Paraguay, Bolivia og Uruguay utgjør den sistnevnte blokken. Det er viktig å legge merke til at Stillehavsalliansens medlemmer Peru og Chile (samt Mexico) er en del av den amerikansk-ledede handelsavtalen TTPP, mens Mercosur har sett i motsatt retning for å prøve å lage en frihandelsavtale med EU.

USA har en strategisk interesse i å svekke Mercosur innenfra, slik at de skaper et konkurransefordel på kontinentet for Stillehavsalliansen. Fremveksten av den nyliberale høyresiden i de tre viktigste økonomiene i Mercosur kan muligens gjøre nettopp dette. Det er en mulighet for at de ytterligere kunne forsinke de fastlåste forhandlingene mellom EU og Mercosur om frihandel, forsinke dem lenge nok til at TTIP trer i kraft før den blir underskrevet. Hvis dette skjer, så ville det gi Washington siste ord i å avgjøre om dets økonomiske juniorpartner EU skal få lov til å fortsette med dette forsøket på selvstendig handling. EU vil da ha blitt formelt dominert og juridisk underordnet USA). Dette øker den sannsynlig risikoen for at USA kommer til å tvinge prosjektet til å bli avlyst. Det er også en mulighet for at enkelte nyliberale krefter kommer til å regelrett fjerne landet fra Mercosur hvis muligheten oppstår. Hvis dette skjer med Brasil vil det da ikke bare føre til en kollaps av hele ordningen, men det kan ha alvorlige konsekvenser for BRICS også.

Advarselen som må aktes er at selv om velgerne vanligvis avgjør valg basert på lokale og synlige økonomiske interesser og under påvirkning av overbevisende kampanjeslagord og valgkamp, så kan deres valg ha alvorlige konsekvenser som muligen går mot deres opprinnelige hensikt, og som de ikke engang var klar over da de stemte. Dette kan indirekte innordnes i USAs store strategiske planer.

 

Oversatt av TM med tillatelsen gitt på Sputniknews fra:
http://sputniknews.com/columnists/20151209/1031480625/latin-america-changes-election.html

Hvis du likte artikkelen, så del den med så mange du kan!

Les også:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/21/militariseringen-av-latin-amerika/

Advertisements