Apokalyptisk kapitalisme

 

cowbones

 

av Chris Hedges

Narrespillet FNs 21. klimatoppmøte vil ende, som tidligere klimatoppmøter har endt, med verdig retorikk og virkningsløse kosmetiske reformer. Siden det første toppmøtet for mer enn 20 år siden, har utslippene av CO2 steget. Kraftig. Å håpe på at våre politiske og økonomiske eliter skal redde dagen, de som har mestret kunsten av falskhet og propaganda på vegne av næringlivet, er å overse all erfaring.

Det er bare noen få måter igjen å ærlig håndtere klimaendringer: vedvarende sivil ulydighet som forstyrrer utbyttingsmaskineriet; å forberede seg til de uunngåelige forstyrrelsene og katastrofene som vil komme fra ugjenkallelige stigende temperaturer; og kutte våre personlige økologisk fotavtrykk, som betyr å drastisk redusere vårt forbruk, spesielt av animalske produkter.

«Vår sivilisasjon,» skrive professor Richard Oppenlander i boken «matvalg og bærekraft», viser et merkelig instinkt når den blir konfrontert med et problem knyttet til overforbruk – vi finner bare en måte å produsere mer av hva det vi bruker, i stedet for å begrense eller stoppe forbruket.»

De globale elitene har ingen hensikt om å hindre fortjenesten eller slutte med statlige subsidier for den fossile brenselindustrien og utvinningsindustrien. De vil ikke innskrenke utvinning eller ilegge store karbonavgifter for å holde fossile brensler i bakken. De vil ikke begrense overforbruket som er motoren i den globale kapitalismen. De oppfører seg som om den største bidragsyteren av klimagasser ikke eksisterer – det industrielle husdyrholdet.

Eliten suger til seg billioner av dollar og bruker vitenskapelige og tekniske ekspertise – kompetanse som bør rettes mot å forberede for miljøkatastrofen og investere i fornybar energi – for å føre endeløse kriger i Midtøsten. Hva de vagt antyder, som en løsning på krisen i en fjern fremtid – vindturbiner og solcellepaneler – er det, som forskeren James Lovelock sier, tilsvarende da leger på 1800-tallet forsøkte å kurere alvorlige sykdommer med igler og kvikksølv. Og mens elitene plaprer floskler om å redde klimaet, presser de gjennom enda en handelsavtale, Trans-Pacific Partnership (TPP), ned over oss. TPP tillater bedrifter å overse ikke-bindende klimaavtaler gjort på konferanser som den i Paris, og det tillater dem, i hemmelige handelsdomstoler, å trosse miljøforskrifter pålagt av de respektive stater som underskriver.

Ny teknologi – fracking, drivstoffeffektive biler eller genmodifisert mat – handler ikke om å dempe overforbruk eller spare ressurser. Det handler om å sikre at forbruket fortsetter på kunstig høye nivåer.

Teknologiske oppfinnelser, brukt for å bygge mer og mer komplekse systemer, har fragmentert samfunn til kadre av spesialister. Kompetansen til hver av disse spesialistene er begrenset til en liten del av det forseggjorte teknologiske, vitenskapelige og byråkratiske maskineriet som driver de store selskapenes kapitalisme fremover, ganske likt som det spesialiserte byråkratiske maskineriet som definerte folkemordet utført av nazistene. Disse teknokratene er en del av den gigantiske, tankeløse bikuben som får et hvert system til å virke, selv et dødssystem. De mangler den intellektuelle og moralske kapasiteten til å stille spørsmål ved dommedagsmaskinen som er skapt av den globale kapitalismen. Og de er de som styrer.

Sivilisasjoner som sjangler mot kollaps skaper stadig mer komplekse strukturer og mer innviklet spesialisering for å utnytte minskende ressurser. Men til slutt er ressursene er ødelagt eller oppbrukte. Systemer og teknologier som er utviklet for å utnytte disse ressursene blir ubrukelige. Økonomer kaller et slikt fenomen for «Jevons paradoks.» Resultatet er system-kollaps.

I kjølvannet av kollapser, som dokumentert gjennom historien, fragmenteres samfunn politisk, kulturelt og sosialt. De blir mislykkede stater; dystre og øde utposter der lov og orden bryter ned, og det er en vilt og ofte voldelig kappløp for grunnleggende livsnødvendigheter. Barbari regjerer.

«Bare de sterke overlever; de svake blir ofre – ranet og drept» skriver antropologen Joseph Tainter i boka The Collapse of Complex Societies.  «Det pågår en kamp for mat og energi. Hva som er igjen av sentralmyndigheter mangler ressurser til å gjenskape orden. Band av ynkelige, lemlestete overlevende lever fra hånd til munn blant ruinene av fordums storhet. Gresset vokser i gatene. Det finnes ikke høyere målsetninger enn overlevelse».

Elitene er utdannet på handelshøyskoler og lederkurs, ikke for å løse reelle problemer, men for for enhver pris opprettholde systemene til den global kapitalismen, mens de personlig tjener på angrepet. De samler ufattelige summer av rikdom mens deres ofre, underklassene rundt om i verden, blir skubbet inn i økende nød fra global oppvarming, fattigdom og kollapsende samfunn. Statsapparatet, som er beslaglagt av denne næringslivs-kabalen, er fiendtlig innstilt til ekte forandring. De tvinger gjennom lover, som de gjorde for Denton i Texas etter at innbyggerne stemte for å forby fracking i byen deres. Lovene overkjører lokalsamfunns mulighet til å kontrollere sine egne ressurser. Det forfølger dissidenter, sammen med miljø- og dyrevernsaktivister, som prøver å stanse galskapen. Elitene arbeider ikke for oss. De arbeider ikke for planeten. De arrangerer drapet på planeten (‘gaiacide‘). Og de blir godt betalt for det.

Den antropocene epoken – menneskets epoke – som har forårsaket masseutryddelsen av plante- og dyrearter og forurensning av jorden, luften og havet – har ankommet. Tempoet i ødeleggelsen er akselererende. Klimaforskere sier at for eksempel havnivået stiger tre ganger raskere enn forutsett, og at isen i Arktis forsvinner i en fart som var uforutsett. «Hvis karbondioksidkonsentrasjonene nå er 550 ppm,» skriver Clive Hamilton i Requiem for a Species, «hvis utslippene deretter falt til null, vil den globale temperaturen fortsette å stige i minst et århundre til.» Vi har allerede passert 400 deler per million (PPM), et tall ikke sett på jorden på 3 til 5 millioner år. Vi er på vei til å nå minst 550 ppm innen år 2100.

Mange spår at planetens sammenbrudd vil være ikke-lineært, noe som betyr at ulike systemer som opprettholder liv – som Tainter lager en liste over i sin studie av sammenfalne sivilisasjoner – vil gå i oppløsning på samme tidspunkt. Infrastruktur som distribuerer mat, leverer vår energi, sørge for vår sikkerhet, produserer og transporterer vår forbløffende mengde produkter og opprettholder lov og orden, vil smuldre samtidig. Dette vil ikke være mye moro: Temperaturer som stiger kraftig. Synkende øystater og kystbyer. Store migrasjoner. Artsutryddelse. Kjempestormer. Tørke. Hungersnød. Fallende avlinger. Og en sikkerhets og overvåkingsapparat, sammen med et militarisert politi, som vil bruke strengere og strengere metoder for å takle kaoset.

Vi må gi slipp på vår endeløse positivisme, vår absurde mani for håp, og møte dysterheten av virkeligheten som står foran oss. Å kjempe i mot betyr å erkjenne at vi lever i en verden som allerede er sterkt skadet av global oppvarming. Det betyr å nekte å delta i ødeleggelsen av planeten. Det betyr å ikke samarbeide med autoriteter. Det betyr trosse på alle mulige måter forbruker-kapitalismen, militarismen og imperialismen. Det betyr å justere vår livsstil, inkludert hva vi spiser, for å motarbeide de kreftene som er innstilt på vår utslettelse.

Det industrielle husdyrholdet har, i en svimlende handling av nær total sensur, klart å undertrykke den offentlige diskusjonen om bransjens medvirkning til global oppvarming. Den er knapt nevnt i klimatoppmøter. Likevel (som Kip Andersen og Keegan Kuhn påpeker i sin bok, «The Sustainability Secret» og dokumentarfilmen «Cowspiracy,») lager husdyr og deres biprodukter minst 32.000 millioner tonn karbondioksid (CO2) i året, eller 51 prosent av alle klimagassutslippene i verden.

Metan og nitrogenoksid er sjelden nevnt i klimaforhandlingene, selv om disse to klimagassene er, som forfatterne påpeker, henholdsvis 86 ganger og 296 ganger mer ødeleggende enn karbondioksid. Storfe over hele verden produserer 560 milliarder liter metan daglig. Og 65 prosent av nitrogenoksiden produsert av menneskelige aktiviteter er forårsaket av industrielt husdyrhold. Anslagene av mengden vann som brukes i fracking varierer fra 250 milliarder til 530 milliarder liter årlig.

Anslagene for vannforbruket i industrielt husdyrhold varierer fra 130 milliarder til 290 milliarder liter årlig. Å ale opp dyr for forbruk bruker opp til 45 prosent av planetens land. 91 prosent av avskogingen av regnskogen i Amazonas og opp til 80 prosent av den globale tapet av regnskog er forårsaket av å rydde landet for beiting av husdyr og dyrking av fôravlinger for kjøtt og melkeproduksjon. Ettersom mer og mer regnskog forsvinner, mister planeten en av sine viktigste måter å trygt binde karbondioksid. Det industrielle husdyrholdet er også en av hovedgrunnene til artsutryddelse og skapelsen av mer enn 250 000 kvadratkilometer av døde soner i havet, overveldet av nitrogen.

En person som spiser et vegansk kosthold, en diett fri for kjøtt, meieriprodukter og egg, sparer 4000 liter vann, 20 kilo korn, 2.8 kvadratmeter med skog, 9 kilo CO2-ekvivalenter, og ett dyrs liv hver dag.

Det industrielle husdyrholdet har presset gjennom «Ag-Gag» lover i mange stater som kriminaliserer og knebler protester, kritikk av industrien og varslingforsøk for å bringe publikums oppmerksomhet til den svimlende ødeleggelsen utført på miljøet av industrien som aler opp 70 milliarder landdyr hvert år over hele verden for å bli utnyttet og konsumert av mennesker. Og de har gjort det, antar jeg, fordi å trosse det industrielle husdyrholdet er like enkelt som å bestemme seg for ikke å legge animalske produkter – som har enorme, vitenskapelig beviste helserisikoer – i din munn.

Vi har liten tid igjen. De som herjer jorden gjøre det for personlig vinning. De tror at de kan bruke sin priviligerte status til å unnslippe skjebnen som vil ramme den menneskelige arten. Vi kan kanskje ikke være i stand til å stoppe angrepet. Men vi kan nekte å medvirke det. Avgudene makt og grådighet, som de bibelske profetene advarte oss om, truer med å dømme den menneskelige rasen.

Timothy Pachirat forteller i sin bok «Hvert tolvte sekund: Industrialisert nedslakting og politikken med å se» om en historie fra den 5. august 2004 i en avis i byen Omaha. En gammel mann som bodde 10 kilometer fra slaktehusene i Omaha mintes vinden som bar en stank av nesten seks og en halv millioner storfe, sauer og griser som ble drept hvert år i sørlige Omaha. Den sykelige lukten satte seg inn i alle bygningene i hele området.

«Det var lukten av penger,» sa den gamle mannen. «Det var lukten av penger.»

 

 

Oversatt av TM fra:

http://www.informationclearinghouse.info/article43636.htm

Les også Chris Hedges om Vietnamkrigen:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/11/12/drep-alt-som-beveger-seg-den-virkelige-amerikanske-krigen-i-vietnam/

 

Advertisements