Syria er selve innbegrepet av en krig om rørledninger

Nok en artikkel fra Pepe Escobar som tar situasjonen på kornet. Økonomisk dreier krigen i Syria  seg om langt mer enn en borgerkrig; den er en ondt maktspill om rørledninger.
0_93c99_1df1d450_L
av Pepe Escobar

Krigen i Syria er en energikrig. Med selve kjernen av striden en brutal geopolitisk konkurranse mellom to foreslåtte gassrørledninger, er denne krigen innbegrepet av Rørledningstan, begrepet jeg laget for lenge siden for å beskrive det 21. århundres imperiale slagmarker om energi.

Det hele startet i 2009, da Qatar kom med et forslag til Damaskus. Qatar ønsket å bygge en rørledning fra sitt eget gassfelt ‘North Field’ – som er sammenhengende med feltet ‘South Pars’, som hører til Iran. Denne rørledningen skulle gå gjennom Saudi-Arabia, Jordan og Syria hele veien til Tyrkia, for å forsyne EU.

Damaskus valgte i stedet, i 2010, å godkjenne et konkurrerende prosjekt som ville koste 10 milliarder dollar, rørledningen Iran-Irak-Syria, også kjent som «Den islamske rørledningen». Avtalen ble formelt kunngjort i juli 2011, da den syriske tragedien allerede var i gang. I 2012 ble en bindende avtale signert med Iran.

Inntil da var Syria geo-strategisk oversett, siden landet ikke har så mye olje og gass i sammenligning med Gulfrådets petrodollar-klubb. Men folk med kunnskap visste allerede om landets betydning som en regional energikorridor. Senere ble denne betydningen forsterket med oppdagelsen av store muligheter i offshore olje- og gassutvikling.

Iran, på sin side, er en etablert stormakt i olje og gassektoren. Vedvarende uro i Brussel – som fortsatt ikke klarer å skape en enhetlig europeisk energipolitikk  10 år senere- forklarte den knapt skjulte begeistringen rundt den islamske rørledningen; den ville være en ideell strategi for å være mindre avhengig av forsyningene fra russiske Gazprom. Men Iran hadde atomrelaterte sanksjoner fra USA og EU.

Dette endte opp som en viktig strategisk årsak, i hvert fall for europeerne, for en diplomatisk løsning på det iranske atomspørsmålet; et «rehabilitert» (for Vesten) Iran er i stand til å bli en viktig energikilde for EU.

Likevel, fra Washingtons synspunkt, ble et geo-strategisk problem liggende igjen: hvordan bryte alliansen mellom Teheran og Damaskus. Og til slutt, hvordan å bryte alliansen mellom Teheran og Moskva.

Besettelsen om at «Assad må gå» i Washington er et mangehodet monster. Det inkluderer å bryte en allianse mellom Russland-Iran-Irak og Syria (nå svært aktiv, som «4 + 1» alliansen, inkludert Hizbollah. De kjemper alle aktivt mot alle typer av jihad-salafier i Syria). Men det inkluderer også å hindre energi-samordning mellom dem, til fordel for USAs klienter/vasaller i Gulfen, som bruker petrodollarene og er knyttet til de amerikanske energigigantene.

Dermed er Washingtons strategi så langt å starte den velkjente kaosstrategien i Syria; å fyre opp flammene av internt kaos, en lenge planlagt operasjon utført av CIA, Saudi-Arabia og Qatar, der sluttspillet er et regimeskifte i Damaskus.

Rørledningen Iran-Irak-Syria er uakseptabelt i de indre kretsene i Washington, ikke bare fordi amerikanske vasaller vil tape, men mest av alt fordi i når det handler om valutakrig vil dette omgå petrodollaren. Iransk gass fra South Pars vil bli solgt i en alternativ blanding av valutaer.

Legg dette sammen med den forskrudde ideen, en utbredt oppfatning i Washington, at denne rørledningen vil bety at Russland ytterligere kontrollerer gasstrømmen fra Iran, Det kaspiske hav og Sentral-Asia. Tull. Gazprom har allerede sagt at det er interessert i noen aspekter av avtalen, men at dette egentlig er et iransk prosjekt. Faktisk ville denne rørledningen utgjøre et alternativ til Gazprom.

Likevel var Obama-administrasjonens posisjon alltid å «støtte» Qatar-rørledningen «som en måte å balansere Iran» og samtidig «spre Europas gassforsyninger fra Russland.» Så både Iran og Russland ble tenkt på som «fienden» .

syria_pipelines

Tyrkia ved et veikryss

Qatars prosjekt, ledet av Qatar Petroleum, klarte forutsigbart å forføre diverse europeere. Dette på grunn av det enorme presset fra USA og Qatars mektige lobbyister i de store europeiske hovedstedene. Rørledningen vil gå gjennom noe av ruten til en beryktet Rørledningstan-opera, den nå kasserte Nabucco, et prosjekt med tidligere hovedkontor i Wien.

Så underforstått støttet faktisk EU fra begynnelsen et forsøk på regimeskifte i Damaskus – som så langt kan ha kostet Saudi-Arabia og Qatar minst 4 milliarder dollar (og kostnadene fortsetter). Det var en ordning svært lik den afghanske jihaden i 1980; Arabere finansierte og utrustet en multinasjonal gjeng jihadister/leiesoldater, hjulpet av en strategisk mellommann (Pakistan når det gjelder Afghanistan, Tyrkia i tilfellet Syria), men nå kjemper de direkte mot en sekulær arabisk republikk.

Det ble mye mer brutalt, selvfølgelig, da USA, Storbritannia, Frankrike og Israel gradvis turbo-ladet alle slags hemmelige operasjoner som skulle hjelpe «moderate» opprørere og ellers alltid hadde målet om et regimeskifte

Spillet har nå blitt utvidet enda mer, med den nylig oppdagede offshore gassformuen over det østlige Middelhavet – offshore utenfor kystene av Israel, Palestina, Kypros, Tyrkia, Egypt, Syria og Libanon. Hele dette området kan inneholde så mye som 1,7 milliarder fat olje og opp til 122 billioner kubikkfot naturgass. Og det kan være kun en tredjedel av den totale uoppdagede rikdommen av fossilt brensel i Levanten.

Fra Washington synspunkt, er spillet klart: å prøve å isolere Russland, Iran og et «regime-uendret» Syria så mye som mulig fra det nye Klondyke i det østlige Middelhavet.

Og det bringer oss til Tyrkia – nå i skuddlinjen fra Moskva etter nedskytningen av et Su-24.

Ankara ambisjon, faktisk Ankaras besettelse, er å posisjonere Tyrkia som den store energiportalen for hele EU. 1) Som en transittland for gass fra Iran, Sentral-Asia og, inntil nå, Russland ( gassrørledningen Turkish Stream er lagt på is, ikke avlyst). 2) Som et knutepunkt for store gassfunn i det østlige Middelhavet. 3) Og som et knutepunkt for gass importert fra de kurdiske selvstyremyndighetene (KRG) i Nord-Irak.

Tyrkia spiller rollen som viktige energiportal i rørledningprosjektet fra Qatar. Men det er alltid viktig å huske på at Qatar-rørledningen ikke trenger å gå gjennom Syria og Tyrkia. Det kan like lett krysse Saudi Arabia, Rødehavet, Egypt og nå det østlige Middelhavet.
Så i det store bildet, fra Washington synspunkt, er det som teller mest av alt er «isolere» Iran fra Europa. Washingtons spill er å gi Qatar fordeler som leverandør (ikke Iran), og Tyrkia som knutepunkt, for å få EU til å bruke flere leverandører enn Gazprom.

Dette er den samme logikken bak byggingen av den kostbare rørledningen Baku-Tblisi-Ceyhan (BTC), tilrettelagt i Aserbajdsjan av selveste Zbigniew («det store sjakkbrettet») Brzezinski.

Som stillingen er i dag er utsiktene for begge rørledningene temmelig dystre. Fredsprosessen i Wien om Syria vil ikke gå noe sted så lenge saudierne insisterer på å regne sine bevæpnete grupper i listen over «ikke-terrorister» og tyrkerne tillater fri flyt av jihadister over grensen mens de deltar i tvilsomme forretninger med stjålet syrisk olje.

Hva som er sikkert er at geo-økonomisk dreier Syria om langt mer enn en borgerkrig; det er en brutalt maktspill om Rørledningstan, på et svimlende komplekst sjakkbrett, hvor den store premien vil være en viktig seier i det 21. århundres kriger om energi.

Pepe Escobar er en uavhengig geopolitisk analytiker

oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren fra:
http://www.strategic-culture.org/news/2015/12/07/syria-ultimate-pipelineistan-war.html

Advertisements