Valget i Venezuela: Mot i møte med trusler.

Fiender av Venezuela, både i landet og i USA, brygger en økonomisk storm i et forsøk på å tvinge dem til å forlate den bolivarianske revolusjonen i favør av en høyreekstrem, pro-amerikansk, pro-IMF, nyliberal herskerklasse som teoretisk vil gjenopprette orden og garantere sikkerheten.
chavez-maduro

I venezuelansk sammenheng er bolivarianisme = sosialisme

Av Eric Draitser

Det er viktig ikke å overse den svært reelle økonomisk krigen som føres av USA og deres allierte i Venezuela og i hele Latin-Amerika.

Denne morgenen jeg så solen stige opp over Venezuela fra 10.000 meter høyde. Mitt fly begynte nedstigningen til Caracas i lyset fra det tidlige daggryet. Da mørket trakk seg tilbake kom en robust, majestetisk kystlinje til syne: de små bølgene skvulper mot den steinete kysten, som bare var merkbar av en tynn stripe av hvitt skum mot den mørkebrune fargen på klippene og den dypgrønne fargen å den frodige lia like ovenfor det.

Dette var mitt første glimt av Venezuela, et land jeg har fulgt siden de tidlige dagene av min politiske utvikling, da en mann ved navn Hugo Chavez ble valgt og ristet selve grunnvollene i Latin-Amerika. Han utfordret hegemoniet til det amerikanske imperiet i dets egen «bakgård».

Snart var jeg på flyplassen, og nippet sterk kaffe fra en liten plastkopp sammen med et par medlemmer av min delegasjon fra USA og Canada. Vi var kommet til den bolivarianske republikken for å vitne om det svært viktige valget planlagt å finne sted på søndag, samt volden og destabiliseringen som sannsynligvis vil følge hvis den amerikansk-støttede opposisjonen taper.

Fra baksetet i bilen som tok oss fra flyplassen til sentrum av Caracas, stirret jeg ut av vinduet, og drakk inn med øynene landskapet, folket, blandingen av moderne høye sosiale  boligblokker og små, nedslitte boliger langs åssidene. Men da jeg observerte omgivelsene var det ett par øyne som syntes å stirre tilbake: El Comandante.

Chavez er en legende i Venezuela, et land der «Chávez» både en bevegelse og en ideologi, forankret i arven fra denne helten og lederen, selv i døden. Ansiktet hans pryder veggplakater. Hans signatur er i murpussen på veggene av bygningene. Øynene hans har bokstavelig talt kommet til å bli symbolet på PSUV, ‘Venezuelas sosialistiske parti’, som han bygget opp til en politisk kraft i den bolivarianske republikken (også skapt av Chavez) og i hele Latin-Amerika.

Men man kan ikke unngå å bli truffet av vanskelighetene landet står overfor nå. Mange grunnleggende nødvendigheter som deodorant, solkrem og toalettpapir enten mangler fra butikkhyllene eller er en slik mangelvare at køer som går rundt kvartalet er et vanlig syn på travle apotek i byen. Inflasjonen har herjet dagliglivet for vanlige venezuelanere, som har blitt tvunget til å vente i timevis ved minibanker bare for å få ‘bolivares’ med offisiell valutakursen på 6.5 til en amerikansk dollar, mens den uoffisielle vekslekursen er rundt 800 til 1.

Selv kafeene og restaurantene langs de store avenyene i Caracas er ofte fri for grunnleggende matvarer som bønner, svinekjøtt og diverse annet. Etter visjonene mine om varme, dampende arepas (Venezuelas nasjonalrett) fylt med saftig pernil (strimlet svinekjøtt) som danset i hodet mitt i dagene fram til min reise, var mangelen på slike basisvarer en viktig erkjennelse av hvor ille den økonomiske situasjonen har blitt.

Mens mange i Nord-Amerika og Europa hevder at disse harde realitetene er et resultat av regjeringens vanstyre og korrupsjon, eller, enda verre, uunngåelige problemer for sosialismen, overser en slik reduksjonistisk analyse en svært reell økonomisk krig som føres av USA og deres internte allierte i Venezuela og i hele Latin-Amerika. Som økonomen og tidligere Venezuelas ambassadør til FN Julio Escalona nøye forklarte til oss over middag og drinker:

Størstedelen av Venezuelas import og distribusjonsnett er i hendene på eliten, den samme eliten som en gang også kontrollerte staten frem til 1999 og Chavez sin oppstigning. Mange av varene som trengs for Venezuelas forbruk blir sendt til Brasil og Colombia. Vi opplever en kunstig laget knapphet, en krise bevisst skapt som et middel for å destabilisere regjeringen. For eksempel har vi et stort selskap som produserer kylling, faktisk mesteparten av kyllingen i landet. Denne kyllingprodusenten stengte, men fortsetter å betale ansatte for å gjøre ingenting. Den bevisst reduserer tilbudet av kylling i landet for å frata folk i denne viktige basismaten. Dette er en psykologisk krig som utkjempes mot folket i Venezuela i et forsøk på å skremme dem til å helt forlate regjeringen og det sosialistiske prosjektet.

Selvfølgelig er det vanskelig å overbevise en mor med tre barn og ingen kylling til middag om at hun bør vurdere de politiske, økonomiske og psykologiske aspektene av problemet. Akkurat som det er lett å forstå frustrasjonen selv hos regjeringens støttespillere, mens de venter i kø bare for å få penger som har en verdi som minsker for hver dag. Men disse sidene ved situasjonen er viktige for å forstå den bredere sammenhengen som Venezuela er nå arbeider i, den nye virkeligheten som er blitt tvunget på landet.

Jeg har hørt historier om utlendinger som har kommet til Venezuela de siste månedene og vekslet en liten mengde dollar eller euro eller yuan for et berg av Bolivar. Selv om kunstig knapphet er ett element i større strategi for å ødelegge Venezuela, er en like viktig komponent manipulering av valutaen i et forsøk på å sette i gang hyperinflasjon. Jeg kan allerede se for meg e-poster fra folk som ønsker å holde foredrag for meg om de finere punktene i økonomifaget, og refse meg for et «forsvarsskrift» på vegne av president Maduro og regjeringen, som fritar dem fra deres «synder» av økonomisk vanstyre og korrupsjon. Sannheten er imidlertid at regjeringen ikke kan styre, og ikke styrer, økonomien så mye at de er i stand til å stoppe spekulasjonene som fortsetter å drive pengeverdien gjennom gulvet.

Her har igjen Julio Escalona konsist sagt den viktigste sannheten: «Vår valuta blir ikke devaluert av spekulasjon, men av hyper-spekulasjon.» Denne typen økonomisk krigføring kan forstås ved å se på statistikkene, men den kan også bli følt på gatene. Folket, millioner av dem vil fortsatt stemme på de venstreorienterte pro-regjeringspartiene på søndag. De sliter, de har fått sin levestandard redusert nesten like raskt som oljeprisen har kollapset. Og sammenhengen mellom disse fenomenene er ikke bare tilfeldig.

Hvis man lytte til mainstream media, skulle man tro at Venezuela var en barbarisk sted hvor menn, kvinner og barn blir skutt ned i gatene tilsynelatende uten grunn. Man kan bli tilgitt hvis man ser for seg en by hvor veggmalerier av Che og Chavez bare overgås av kritt-konturene av døde kropper på hvert gatehjørne. Men sannheten er at vold og kriminalitet – begge svært reelle fenomener – er symptomer på en større lidelse: økonomisk og psykologisk krig.

Fiender av Venezuela, både i landet og i USA, brygger nettopp denne typen kriminalitet og vold for å manipulere folks kollektive bevissthet, i et forsøk på å tvinge dem til å forlate den bolivarianske revolusjonen i favør av en høyreekstrem, pro-amerikansk, pro-IMF, nyliberal herskerklasse som teoretisk vil gjenopprette orden og garantere sikkerheten.

Til syvende og sist er dette hva denne søndagens valg egentlig dreier seg om: motet i møte med trusler.

Venezuela er ikke alltid like vakkert som den ser ut fra et flyvindu. Det er et land som kjemper for å overleve mot Imperiet, slike kamper er sjelden pene. Men ved å gjøre dette, kjemper Venezuela også på vegne av alle land som er i Imperiets sikte, og det er virkelig noe vakkert.

Oversatt av TM med vennnlig tillatelse fra forfatteren:

http://www.telesurtv.net/english/opinion/Venezuelas-Elections-Courage-in-the-Face-of-Economic-and-Psychological-War-20151204-0019.html

 

Advertisements