Storbritannia stupbomber inn i krigen

Storbritannias stormløp mot krig minner om Blairs «tvilsomme dossier» om angivelige irakiske masseødeleggelsesvåpen. Krigsmotstandere blir beskrevet som forrædere.

uk

Av Finian Cunningham

Bare én time etter at det britiske parlamentet denne uken stemte for militær intervensjon i Syria, begynte krigsfly fra RAF å bombe Syria. Dette er nok ett hasteløp til krig av Storbritannia, med en liste av nylige militære intervensjoner som har vært en absolutt katastrofe. Afghanistan, Irak og Libya har alle blitt bombet til de har ble mislykte stater og terrorskoler, av Storbritannia, sammen med landets allierte i Washington. Hvorfor skulle Syria bli annerledes, hvis vi ser på det kriminelle rullebladet til dette imperialistiske barbariet?

Det er virkelig utrolig at britiske parlamentsmedlemmer kunne være så nærsynt om nyere historie og Storbritannias ansvar for å slippe løs konflikter og terrorisme over hele Midtøsten og Nord-Afrika.

Storbritannias konservative statsminister David Cameron fikk endelig godkjennelse fra parlamentet for å utvide britiske luftangrep fra Irak til nå å inkludere Syria. For to år siden ble Camerons planer om å bombe Syria solid avvist av Underhuset. Denne uken vant han godkjenning med et bredt flertall av 174 stemmer, deriblant 66 fra det viktigste opposisjonspartiet, det britiske arbeiderpartiet Labour.

Arbeiderpartiets leder, Jeremy Corbyn, hadde oppfordret sitt parti å stemme mot regjeringens forslag. Men Corbyn ble trosset i et åpent opprør, der halvparten av hans skyggeregjering, inkludert partiet nestleder, Tom Watson og hans utenriksminister Hilary Benn. Sistnevnte er sønn av den avdøde Tony Benn, en overbevist anti-krig sosialist. (Snakk om et svik av hans idealer!)

Corbyn hevdet at Camerons militære planer i Syria ikke «ga mening». Arbeiderpartiets leder sa: «Han [Cameron] vet at motstanden mot hans dårlig gjennomtenkte hasteløp til krig er økende. Når det gjelder planlegging, strategi, bakkestyrker, diplomati, terrortrusselen, flyktninger og sivile tap, er det blitt stadig klarere at statsministerens forslag om rett og slett ikke gir mening».

Corbyn la til at Storbritannias intervensjon vil føre til mer terrorisme i hele regionen, og at det var en snikende skritt mot «krypende utviding» som vil føre til dypere militært engasjement.

Så hvordan har Cameron lykkes i å få det britiske parlamentet til å støtte ham? Som kommentator Simon Jenkins i the Guardian skrev: «Som Tony Blair før invasjonen av Irak i 2003, har [Cameron] vært avhengig av å skjelle ut hans motstandere, skremme offentligheten og videreformidle tvilsom etterretning».

Den konservative lederen hadde to dager før avstemningen fordømt Corbyn og enhver som var i mot forslaget som «en haug med terroristsympatisører». Det var en skittent triks for å demonisere og forgifte debatten. Det var også en reprise av tidligere giftige bemerkninger som beskrev Corbyn som en «britisk-hatende ekstremist».

I kjølvannet av terrorangrepene i Paris 13. november da 130 mennesker ble drept av selvmordsbombere som tilhører den såkalte ‘islamske staten’ (IS), beveget den britiske regjeringen seg raskt for å slå politisk mynt av offentlighetens frykt. Cameron hevdet at den samme terrorgruppen «planla å drepe briter … og vi kan ikke lene oss tilbake og vente på at de angriper oss».

Og så var det det tvilsomme kravet fra statsministeren om at britiske krigsfly skulle samarbeide med «70.000» moderate opprørerne i Syria, noe som vil sikre at president Assad kunne fjernes og samtidig bekjempe Den islamske statens terrorister. Cameron hevdet at han fått tallet 70.000 fra sine egne etterretningstjenester, men selv et ledende medlem av hans eget parti hånte anslaget, og sa at ideen om «oppdiktede bataljoner» minnet om Blairs «tvilsomme dossier» om angivelige irakiske masseødeleggelsesvåpen .

I tillegg til frykt og tvilsom etterretning har den konservative regjeringen også spilt på følelsesmessig utpressing. Michael Fallon, forsvarsministeren, sa at det var en moralsk sak at Storbritannia burde «komme til unnsetning av vår allierte Frankrike». Dager etter Paris-massakren ga den franske regjeringen klarsignal for økte luftangrep i Syria. Britiske ledere sa nå at landet måtte vise solidaritet med de franske ofrene for terror. Å protestere mot militæraksjonen var ensbetydende med å bli stemplet som «ufølsom og feig».

Britiske krigsfly vil nå bli med amerikanske og franske jagerfly som allerede bomber Syria, angivelig for å bekjempe terrornettverket ISIS. Allerede har britiske Tornadofly som ble sendt denne uken bombet oljeanlegg i det østlige Syria, ifølge Londons forsvarsdepartement.

Den avgjørende forskjellen med russiske luft-operasjonene er at de sistnevnte blir utført med samtykke fra den syriske regjeringen. Russiske luftangrep blir også koordinert med syriske hærens bakkestyrker. Noe som gjør dem både lovlige og effektive i å ødelegge IS og andre jihadistiske terrorbaser. Moskva gjentok denne uken sin kritikk av de amerikanske, franske og nå britiske luftoperasjonene om at de er i strid med folkeretten, ettersom den syriske regjeringen ikke har gitt samtykke til deres handlinger på syrisk territorium. Det kan ikke bli mye mer skamløst kriminelt enn dette.

Resultatene av Russlands nesten to måneder gamle intervensjon har overgått resultatet av over ett år av amerikansk-ledede bombeoperasjoner. Det er fordi Russland har en effektiv alliert på bakken i form av den syriske hæren. Amerika, Frankrike og Storbritannia har ikke en like god spydspiss i sine operasjoner. Og det er grunnen til den amerikansk-ledede bombekampanje bare kan føre til mer kaos og vold. For å bruke en vulgært uttrykk av nytteløsheten, det er ‘som å pisse i en fiolin for å lage musikk’.

Så er det selvfølgelig spørsmålet om hvorvidt den vestlige koalisjonen egentlig er alvorlig i den erklærte målsetningen om å «redusere og bekjempe terrorister» i Syria. Mens Washington, Paris og London har svært forsinket fokusert på IS sin oljesmugling, er deres innsats undergravd av det overordnete målsetningen om å velte Assad-regjeringen ved å hjelpe en uklart nettverk av «opprørere». De fleste av disse er ikke «moderate» eller «sekulære» som Vesten får det til å høres ut som, mot all fornuft og alle bevis.

Pentagons egen innrømmelse av hvor mislykket der har vært i å rekruttere en styrke av «anti-IS opprørerne», er et bevis på at det ikke er folkelig støtte for det i Syria. Det er også nok av bevis som viser at våpen pøst inn Syria av Vesten og deres regionale allierte, Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar, har havnet i hendene på ekstremistiske jihadister. Den vestlige selektive fokuset på IS – ineffektiv som det er – er basert på en falsk forutsetning om at alle de andre militante grupper liksom ikke er tilknyttet terrorgrupper.

Camerons vilt oppblåste tall om at «70.000 opprørere» skulle tilhøre Den frie syriske armé er en grov fordreining, om ikke rett og slett feilinformasjon. Som jeg har skrevet tidligere, er FSA like barbarisk som IS-brigadene. De vestlige forsøket på å skille disse brigadene er en kynisk villfarelse, som tar sikte på å prøve å overbevise opinionen om at deres styremakter ikke bare involvert i en kriminell krig for regimeendring i et uavhengig land gjennom utplassering av utallige terror-stedfortredere.

Etter avstemningen å bombe Syria, sa Cameron at «Storbritannia vil bli tryggere nå». Dette er nok en skamløs manipulering av folkets følelser. Sannheter er sannsynligvis det motsatte, som den erfarne Midtøsten-korrespondenten Patrick Cockburn argumenterte for i The Independent.

Som i Afghanistan, Irak og Libya, kommer Storbritannia og dets regimeendrende allierte til å vesentlig øke sjansene for at Syria vil bli en mislykket stat der terrorgrupper multipliserer seg og går amok. Fire år etter bombingen Libya inn i en vedvarende tilstand av blodig kaos,er Cameron og hans NATO-allierte nå nær ved å gjenta det samme ødeleggende eksperimentet i Syria.

Bare Russlands intervensjon i Syria har logikk, lovlighet og moral på sin side. Å støtte den syriske staten fra en utenlandsk-orkestrert krig for regimeskifte er den eneste fornuftige militære strategien for å bekjempe terrorisme. Enhver handling av regimet-skifterne er nødt til å føre til mer konflikt.

Russiske krigsfly kappes om det syriske luftrommet med amerikanske, franske og britiske fly. På dette tidspunktet, sier alle at deres virksomhet dreier seg om det samme – mot IS. Men hva skjer hvis deres NATO-kollega Tyrkia bestemmer seg for igjen å skyte ned et russisk jagerfly? Hva vil dets vestlige allierte gjøre hvis russerne med rette fjerner en tyrkisk overtreder med deres nylig installerte S-400 luftvernsystemet?

Hva vil skje når Russland fortsetter å kjempe mot jihadister og «moderate» som Vesten hevder, oppfinnsomt, er «legitime opprørere»? Hvordan vil Russland reagere hvis NATO-styrker bomber den syriske hæren mens den angriper (angivelig) vestlig støttede «opprørerne»?

At Storbritannia øker antallet krigsfly til det allerede overfylte syriske konflikten er helt feil, akkurat som nå amerikanerne og franskmennene gjør det. De underliggende kriminelle målene om regimeskifte utelukker dem fra tilføye noe godt til situasjonen.

Det er derfor de fleste i den britiske offentligheten og størstedelen av Arbeiderpartiet under Corbyn har rett når de heftig motsetter seg dette hasteløpet til krig. Det kan bare føre til en forverret menneskelig katastrofe i Syria, med mer terrorisme i regionen og i Europa. Og i verste tilfelle, en lemengang mot en konfrontasjon mellom verdensmaktene.

Oversatt av TM med tillatelse fra:
http://www.strategic-culture.org/news/2015/12/04/britain-dive-bombs-into-another-disastrous-war.html

 

BONUS Som far, ikke som sønn. Hilary Benns far, Tony Benn i 1991 (2minutter). Engelsk, uten undertekst.

 

 

 

Advertisements