Betraktninger om den siste måneden i Syria

shutterstock_275311736-600x398

 

Av Israel Shamir

Tre viktige hendelser har påvirket forløpet av den syriske krigen i løpet av de siste måneden: styrten av Metrojet flight 9268 på Sinaihalvøya den 31. oktober, Paris-angrepene fredag den 13. november og nedskytningen av et Sukhoi-24 bombefly den 24. november 2015.

Styrten av Metrojet flight 9268

Ulykken med Metrojet ble til å begynne med ikke ansett som en terrorhandling. De første beretningene konsentrerte seg om den charterflyets dårlige tilstand, om manglende vedlikehold, om flyets problematiske fortid (en ulykke under landing noen år tidligere), eller et mulig motorhavari. Rapportene var forvirrende og motstridene. Pilotene hadde bedt om tillatelse for nødlanding, – nei, det hadde de ikke. Flyet styrte voldsomt bort fra kursen og endret raskt dets høyde et par ganger – nei, det gjorde det ikke. Det var ingen spor av eksplosiver – det var spor av eksplosiver overalt.

I en løpet av få dager, vokste mengden av både konspirasjons- og anti-konspirasjons versjonene rundt ulykken, både i Russland og andre steder. For eksempel, en eksplosjon i en hydrogenfylt dykkeflaske som regelmessig ble brukt av dykkere i Sharm el Sheikh.

Jeg la merke til et interessant sammentreff: militærøvelsen ‘Blue Flag‘ med israelske og amerikanske luftstyrker skjedde i nærheten av ulykkesområdet. Ulykken skjedde nærmere enn 50 kilometer fra den israelske grensen, og Israel bruker tilfeldigvis droner for å drepe sine fiender i Sinai. Øvelsen inkluderte «å skyte simulerte våpen mot fiktive fiendtlige rakettutskytere, konvoier og fly», ifølge den offisielle rapporten. Hva om noen av disse våpnene ikke var «simulerte»? Jeg antyder ikke en forsettlig ødeleggelse av et sivilt russisk passasjerfly, men ‘vennlig ild’ er ikke uhørt. En rakett kan komme på avveie. ‘Blue Flag’ var ment å vare fram til 3. november. Men etter Metrojet-ulykken ble det hevdet at øvelsen var over den 29. oktober.

En israelsk nettavis spurte hærens talsmann når øvelsen skulle bli ferdig, og fikk svaret: den 3. november. Nettavisen spurte igjen, mens de henviste til krasjet av den russiske passasjerflyet. Denne gangen var svaret: den 29. oktober. Dette avviket er ikke et bevis på noe; og uansett har denne versjonen fått lite utbredelse. Imidlertid ble det videreformidlet av en amerikansk nettside, og senere av et radikalt russisk nettsted (de beskyldte meg for «tildekning» for å ikke vurdere israelske skumle hensikter). Jeg tror ikke dette er den sanne forklaringen; bare nok en versjon i fravær av at sannheten er fastslått.

I lang tid nektet russerne for at ulykken var forårsaket av fiendtlige handlinger, og lette etter en teknisk svikt, selv om Storbritannia og USA foreslo at styrten var forårsaket av et terrorangrep. Daesh (ISIS) hevdet skjøt ned flyet med en rakett, og de publiserte en video av denne angivelige bragden. Denne påstanden ble møtt med avvisninger, siden MANPAD-raketter ikke kan nå høyden der passasjerfly er. Det ble sagt at snart ville ISIS ta ansvar for senkingen av Titanic.

Russerne sørget over sine døde. Deres kampanje i Syria fortsatte, med en del suksesser på bakken, mens Vesten fortsatte å fordømme landet for å bekjempe «moderate opprørere» og ga tomme ord om støtte i krigen mot ISIS. Russerne insisterte på at de bekjempet ISIS «eller andre lignende grupper».

Paris

Paris-angrepene endret spillet. 130 personer ble drept, og ISIS tok ansvaret for det. Dette var ikke en sofistikert handling; de totale utgiftene var rundt 7000 euro, mens skaden var i milliardklassen og bevilgningene til sikkerhetsnæringen er i tusen-milliard klassen. ISIS hevdet de var ansvarlig, mens al-Qaida aldri tok på seg ansvaret for 9/11. Denne gangen var det en stor bølge av medfølelse og sorg over hele verden. Ingen steder var den sterkere enn i Russland.

Det russiske folket føler seg nær til Frankrike og til Paris – trolig like mye som amerikanerne i F. Scott Fitzgeralds generasjon. Paris er stedet gode russere – som gode amerikanere – drar til når de dør, for å omformulere Oscar Wilde. Maijakovski, den store russiske dikteren på 1920-tallet, sa en gang: ‘Jeg vil gjerne leve og dø i Paris’, men la raskt til: ‘hvis det ikke var for Moskva’. Denne kjærligheten til Paris og Frankrike har vært et varemerke for russiske adelsmenn siden 1800-tallet: Pusjkins generasjon lærte fransk før de mestret sitt eget språk. Russerne elsker å føle seg europeiske, og Frankrike er det eneste landet i Europa de virkelig bryr seg om.

I Frankrike var det oppfordringer til hevn, og russerne delte dem. De ville elske å gå til krig i en koalisjon med franskmennene, som de gjorde under første og annen verdenskrig. Parisangrepet passet Putins kampanje mot ISIS som hånd i hanske. På den tiden, 18 dager etter ulykken og 4 dager etter Parisangrepet, erklærte russerne at sitt fly ble skutt ned av ISIS. Mange tidligere påstander om ulykken ble fornektet, rapporter tolket på nytt og tilpasset den nye versjonen. I stedet for Vesten mot Russland, begynte en ny formasjon å dannes: Russland og Frankrike mot alle de andre.

ISIS oppførte seg som en god sportsmann og tok ansvaret for det russiske krasjet neste dag. De hadde også tilpasset sin versjon. Tidligere sa de at de skjøt ned flyet med en rakett. Nå er de enige med russerne, og sa at de gjorde det med en Schweppes-brusboks. Ingen spurte hvordan de klarte å presse noe som tilsvarer 1 kilo TNT i en brusboks. Den russisk-franske koalisjonen mot ISIS begynte å ta form.

Russisk TV kringkastet at det franske hangarskipet Charles de Gaulle møttes opp med den russiske rakettkrysseren Moskva utenfor kysten av Syria, et gripende symbol på to store europeiske nasjoner som gjorde felles innsats mot barbarene.

En kort stund glemte russerne at de hadde kommet med invitasjon fra den syriske regjeringens, for å kjempe for Syria, mens den franskmennene anser president Assad som en verre plage enn ISIS. De slapp mange bomber på territorium holdt av Den islamske staten. Russerne skrev «For Paris!» på sine bomber.

I dag føler mange pro-vestlige russerne seg «hvite», siden de ble smittet av rasistisk retorikk fra Vesten etter Sovjetunionens sammenbrudd og ble utsatt for en strøm av sentralasiatiske migranter. De har også importert europeisk nasjonalistisk ordbruk som sørger over at Europa og Frankrike blir oversvømt av fargede innvandrere. I deres tanker er den arabiske flyktningbølgen og terrorangrepene i Paris slått sammen til én kamp, i et sammenstøt mellom sivilisasjoner.

Den israelske forbindelsen, av innflytelsesrike jøder blant russerne, la til noen anti-arabiske fordommer. Anton Nosik, en populær russisk blogger og borger av Israel, skrøt av sin israelske forbindelse, og oppmuntret til å drepe kvinner og barn i Syria. Han anklaget også den svært moderate russiske muslimske muftien for å ha finansiert bombingen av Metrojet-flyet. Michael Weller, en bestselgende forfatter, publiserte en rasistisk tirade mot mørkhudede arabere som oversvømmer og sluker Europa. Begge oppmuntringene til folkemord ble publisert av ‘Echo Moskvy’, det mest pro-vestlige, ultra-liberale og anti-Putin nettstedet i landet.

Den tidligere lederen for Mossad oppmodet til at Syria skulle bombes slik Dresden ble bombet. I Dresden ble kanskje opp til en halv million sivile drept i et bombeangrep utført av de britiske og amerikanske luftstyrkene, godt beskrevet av Kurt Vonnegut. For å være på den sikre side og ikke å gå glipp av en del av handlingen, bombet Israel de russiske allierte i Syria: den syriske hæren og deres allierte Hizbollah.

Samtidig dro den franske presidenten til USA for å prøve å bygge en stor koalisjon mot ISIS.

Bombeflyet

Samarbeidsånden mellom Russlands og Vesten var på sitt høyeste da en velrettet luft-til-luft-rakett fra et tyrkisk F-16 jagerfly skjøt ned det russiske Su-24M taktiske bombeflyet. Ifølge tyrkerne hadde bombeflyet oppholdt seg hele 17 sekunder i tyrkisk luftrom og ble blitt skutt ned 2 kilometer inne i syrisk territorium. Ifølge russerne krysset bomberen ikke den tyrkiske grensen i det hele tatt. I alle fall var dette en dødelig planlagt bakholdsangrep.

Dette var en hendelse som ødela mange illusjoner; det var slutten på en kort opptining som begynte med ødeleggelsen av det russiske passasjerflyet, fortsatte med Parisangrepet og endte med pilotene i det russiske bombeflyet som dalte ned i fallskjerm over åsene i det nordvestlige Syria. I løpet av denne korte opptiningen prøvde russerne å overbevise verden, og definitivt overbevise seg selv, om at storkoalisjonen fra 1941-1945 var kommet tilbake til live og de kjemper skulder-til-skulder med franskmennene og amerikanerne mot en felles fiende. Bare én rakett var nok til at denne søte drømmen gikk i oppløsning, lik den uheldige Sukhoi-bomberen.

Nedskytningen var ikke en overraskelse for meg, og det bør den heller ikke være for deg: jeg advarte faktisk deg, min leser, om at det ville komme, en hel måned før det skjedde. Den 19. oktober 2015 hadde jeg blitt advart av mine tyrkiske korrespondansepartnere i gruppen ‘Shamireaders‘. Jeg ga denne advarselen videre den 22. oktober: «Erdogan planlegger å bringe Tyrkia til randen av krig med Russland. Erdogan har gitt ordre om å skyte ned russiske fly som opererer i Syria, mens tyrkerne vil påstå at de har trengt inn i tyrkisk luftrom.» Jeg publiserte også denne advarselen i en ledende russisk avis noen dager tidligere.

Nedskytingen var et forferdelig sjokk for russerne siden de ikke forventet et angrep fra den tyrkiske siden. De trodde på sin egen retorikk. De snakket i det uendelige om behovet for å bekjempe terrorister, og overbeviste seg selv om alle stod på samme siden som dem selv. Tyrkerne befridde dem fra denne illusjonen. Naturligvis stos tyrkerne og deres NATO-allierte mot russerne. Den russiske oppfordringen om at «vi burde alle bekjempe ISIS» hadde en propagandaverdi, men ikke en operativ verdi, og de har lært dette på en smertefull måte.

burglarsyria-s
Tyrkia og USA har prøvd regimeskifter i Syria tidligere. Her en Tsjekkoslovakisk karikaturtegning fra 1958

De arabiske avisene sier at president Erdogan fikk president Obamas velsignelse for operasjonen da de møttes på G20-toppmøtet i Tyrkia. De sier også at timingen ble valgt for å avspore Hollandes ærend. Vi vet ikke om dette er sant, men USA og de andre NATO-medlemmene uttrykte begrenset støtte for det tyrkiske angrepet. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg «uttrykte solidaritet med Tyrkia og støtte til Tyrkias territorielle integritet». USAs beslutning om å sanksjonere en russisk forretningsmann for å handle med Bashar al Assad minnet alle om at for amerikanerne, har hovedfienden i Syria vært – og er – den legitime regjeringen i Syria, mens Den islamske staten (Daesh) er en uregjerlig alliert.

Tyrkerne gjennomførte sitt forsettlige angrep på det russiske bombeflyet fordi de beskytter IS. De er IS sine regionale oppassere. I forrige uke avviklet IS-myndighetene i Raqqa bruken av syriske lire som lovlig betalingsmiddel på sitt territorium. Fra nå av er det tyrkiske lira som skal brukes i det nye kalifatet. Tyrkerne kjøper mesteparten av oljen som produseres av IS, selv om litt av denne oljen tilsynelatende finner veien til Damaskus i tillegg. Det er vanskelig å klandre Bashar Assads regjering for sitt forsøk på å vinne tilbake noe av sin olje fra tyvene i IS, selv om de må betale løsepenger for det. Imidlertid kan en slik unnskyldning ikke bli gjort når det gjelder tyrkerne. Det sies at Erdogans sønn er personlig involvert i å kjøpe stjålet olje, men om dette er sant eller ikke, blir oljen uansett transportert til Tyrkia.

Vi burde minne oss selv på årsakene til krigen i Syria, slik at vi skjønner dagens hendinger. Det var ikke slik at folk i Syria bestemte seg for å reise seg mot en tyrann. Den syriske krigen ble startet av Vesten i 2011 for å styrte Bashar Assad og hans regime i et opprenskningskampanje mot de statene som var på Sovjetunionens side i den kalde krigen. Vi vet såpass fra Wikileaks-kablene fra den amerikanske ambassaden i Damaskus. Frankrike støttet planen på grunn av landets egne ny-koloniale planer, siden Syria tidligere var fransk protektorat. Syrias naboer hadde sine egne grunner til å støtte den amerikansk-ledede krigen.

Israel ønsket å gjøre Syria til et nytt Somalia, å forårsake oppstykkingen av landet. Dette ville passe inn i Israels Yinon-plan. Israel ønsket også å plassere en sunnimuslimsk ministat mellom seg selv og sine fiender Iran og Hizbollah. Qatar ønsket å bygge en gassrørledning til Tyrkia via Syria, men Bashar al Assad var ikke enig. Saudiaraberne ønsket å eliminere Bashar, siden han var vennlig mot Iran. De ønsker ikke at en alawitt som Assad skulle styre et arabisk muslimsk land. Tyrkias Erdogan ønsket å innsette en moderat islamist i Damaskus, i forsøket på å gjenskape Det osmanske riket. Sammen med Qatar ville han bygge denne gassrørledningen. Sammen med saudiarabere ville han at det Muslimske brorskapet skulle forene araberne. Dessuten ønsket Erdogan å støtte en vinner, og han var overbevist om at Assads fall bare var et spørsmål om uker.

Fire år har gått siden da, og grunnene deres er fortsatt gyldige, og det i enda større grad. Disse landene hadde brukt mye penger. De følte at de var nær målet. Inn kommer Russland, og Assads regime fikk nytt liv. Tyrkia var mer irritert enn resten, ettersom det bar hovedtyngden av den militære innsatsen: det tok i mot flyktningene og ga våpen til opprørerne. Tyrkerne var opprørt over at russere hadde kuttet livslinjen til IS med å bombe oljetransporter; de ønsket å beskytte ulike islamistiske grupper, noen av dem sine etniske slektninger og venner, mens andre var sine ideologiske og religiøse allierte. De rasende tyrkerne angrep det russiske flyet for å uttrykke sitt sinne. De håpet at NATO ville hindre en voldelig reaksjon fra Russland, og ideelt sett ville NATO gjennomføre militære operasjoner mot Russland og dermed avløse de syriske opprørere.

growler sa21.jpg

Det var en annen grunn til at amerikanerne godkjente denne handlingen. De ønsket å teste den russiske besluttsomheten og militære beredskap. Det er umulig å vurdere fiendens styrke riktig unntatt i kamp. Dette gjelder spesielt i forhold til Russland. Det fantes ulike rapporter med påstander om militær svakhet i Russland.

Vi må huske at i 1930-årene prøvde det japanske keiserdømmet å utføre noen væpnede streiftog inn i Sovjet-Russland. Disse streiftogene ble slått tilbake ganske overbevisende, og Japan valgte å underskrive en ikkeangrepsavtale med Sovjetunionen. I vest lyktes ikke russerne i sin finske krig, og Hitler konkluderte med at Russland ville være et lett bytte.

I 2008 forsøkte Georgia å angripe russiske styrker. Den daværende georgiske presidenten, Mikhail Saakasjvili, skrøt av at hans hær ville nå Moskva uten å møte sterk motstand. Styrkene hans ble banket på et par dager. Tyrkia er mye sterkere enn Georgia, og en begrenset russisk-tyrkisk krig ville gi en mye bedre vurdering av russisk militær styrke.

Russerne er godt klar over denne grunnen, og dette er grunnen til at de brukte krysserraketter og strategiske langtrekkende bombefly i Syria. De ønsket å imponere de amerikanske generalene, slik Pentagon ikke ville provosere fram en konflikt.

Russerne ble ganske opprørt av at NATO støttet Tyrkia. De håpet europeerne ville være takknemlige for at russerne kjempet for Europa mot Den islamske staten. Dette skjedde ikke, selv om russerne faktisk bombet IS i en rasende hevnkampanje «for Paris».

Likevel bestemte de seg for å utsette sitt svar for nedskytningen. Putin ønsker ikke å slåss mot Tyrkia hvis det kan unngås; enda mindre ønsker han å kjempe mot NATO. Sannsynligvis bør en begrenset respons forventes. Leveringen av luftvernsystemet S-400 til Syria skaffer til veie midlene. En tyrkisk fly på vei til å bombe kurdere i Syria eller Irak vil sannsynligvis bli det som vil få føle den russiske responsen.

 

 

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.