Var angrepene i Mali et budskap til Kina og Russland?

Angrepet var nøye planlagt og utført med sikte på å sende et klart budskap til Kina og Russland. Man kan være trygg på at Beijing og Moskva mottok meldingen klart og tydelig.

134862714_14486279965511n

 

Av Eric Draitser

Rett i hælene på terrorangrepet i Paris kom masseskytingen og beleiringen av hotellet Radisson Blu i Bamako, hovedstaden i det afrikanske landet Mali. Det er ytterligere et bevis på opptrappingen av terrorisme over hele verden. Mens det allerede har vært skrevet mye om hendelsen i både vestlige og ikke-vestlige media, har en viktig vinklingi denne historien blitt fullstendig ignorert: motivet.

For selv om det er sant at folk flest tenker på terrorisme som helt ideologisk drevet, med motiv som er religiøse eller kulturelle, er det like sant at mye av det som blir definert som «terrorisme» faktisk politisk motivert vold som er ment å sende en melding til målgruppen eller mål-nasjonen. Så det virker som angrepet i Mali godt kan ha vært en slik handling, siden nyheten om ofrene stiller svært alvorlige spørsmål om akkurat hva motivet for denne grufulle forbrytelsen kan ha vært.

Internasjonale medier har nå bekreftet at minst ni av de 27 drepte i angrepet var kinesere og russere. Mens dette faktisk er merkverdig, er det identitetene og stillingene til de drepte som er spesielt slående. De tre kinesiske ofrene var viktige ledere i ‘Kinas statsselskap for jernbanebygging’ (CRCC), mens russerne var ansatte i det russiske flyselskapet ‘Volga-Dnepr’. At det var disse personene som ble drept i starten av angrepet tyder på at de var de sannsynlige mål for hva som kunne kanskje med rette kalles en terroristisk attentatoperasjon.

Men hvorfor disse mennene? Og hvorfor nå? For å besvare disse spørsmålene må man ha en forståelse av rollene begge disse selskapene spiller i Mali, og på større nivå, hva Kina og Russland driver med i Mali. Videre bør attentatene sees i lys av begge landenes økte selvsikkerhet, i kampen mot terrorisme i Syria og internasjonalt. Tatt i betraktning det strategiske partnerskapet mellom de to landene – et samarbeid som utvides tilsynelatende hver dag – synes det som kampen mot terrorisme har blitt enda en samlende punkt mellom Moskva og Beijing. I tillegg må det minnes på om at begge land har hatt sin andel av terrorangrep de siste årene. Begge har gjort kampen mot terrorisme til et sentralt element i sine nasjonale sikkerhetsstrategier, samt sin utenrikspolitikk.

Og så, gitt disse grunnleggende fakta, blir det klart at angrepet i Mali ikke var en tilfeldig terrorhandling, men nøye planlagt og utført med sikte på å sende et klart budskap til Russland og Kina.

Angrepet, ofrene og betydningen

Fredag den 20. november 2015 angrep et team av angivelig «tungt bevæpnede og godt trente væpnede menn» et velkjent internasjonalt hotell i Bamako, Mali. Mens de første rapportene var litt uklare og motstridene, har nye detaljer som unektelig er foruroligende kommet fram i dagene etter angrepet og beleiringen som fulgte, ettersom de gir et mulig motiv for terroristene.

Det har siden blitt kunngjort at tre kinesiske statsborgere ble drept i begynnelsen av angrepet: Zhou Tianxiang, Wang Xuanshang, og Chang Xuehui. Bortsett fra den åpenbart tragiske faktumet at disse mennene ble myrdet i kaldt blod, må man undersøke nøye hvem de var for å få en full følelse av betydningen av drapene på dem. Zhou var daglig leder av China Railway Construction Corporation (CRCC) sitt internasjonale konsern, Wang var assisterende daglig leder i CRCC sin internasjonale avdeling, og Chang var daglig leder av Vestafrika-avdelingen av CRCC. Betydningen bør umiddelbart være synlig, siden disse mennene var de viktigste bindeleddene mellom Beijing og den maliske regjeringen angående de store jernbaneinvesteringene Kina har gjort i Mali. Siden jernbanebygging er en av de viktigste økonomiske utviklingsprogrammene for infrastruktur i Mali, som ikke har tilgang til havet, er dødsfallet av disse tre kinesiske statsborgere helt klart både et symbolsk og veldig konkret angrep på Kinas samarbeid med Mali.

Sent i 2014 reiste Malis president Ibrahim Boubacar Keita til Kina for å delta på Verdens økonomiske forum i Tianjin. Samtidige underskrev den maliske presidenten en rekke viktige utviklingsavtaler med kinesiske styresmakter. De mest høyprofilerte av disse var avtalene om byggingen og utbedringene av jernbane. Det største av prosjektene er byggingen av en 900 km lang jernbanestrekning, til en verdi av 8 milliarder dollar, som knytter Malis hovedstad Bamako med havnebyen Conakry, hovedstaden i nabolandet Guinea. Prosjektet ble sett av mange eksperter som avgjørende for å bringe Malis mineralrikdommer til verdensmarkedet. Dette er av avgjørende betydning for den økonomiske utviklingen av landet. I tillegg ble CRCC også anmodet om å renovere jernbanen som kobler Bamako med Senegals hovedstad Dakar. Prosjektet har en prislapp på nesten 1,5 milliarder dollar.

Disse to prosjektene var alene verdt nesten 10 milliarder dollar, mens en rekke andre prosjekter, blant annet veiutbygging i hele den konfliktfylte norddelen i landet, samt bygging av en sårt tiltrengt ny bro i trafikkplagete Bamako, brakte den samlede verdien av de kinesiske investeringene til nær (eller over)Malis totale brutto nasjonalprodukt (12 milliarder dollar i 2014).

Slike massive investeringer i landet var åpenbart av stor betydning for den maliske regjeringen, både på grunn av deres muligheter til å forvandle landet økonomisk, og også fordi de hadde styrket Kina som kanskje den mest dominerende investoren i Mali. Landet har i evigheter lidd under det franske post-koloniale økonomiske åket, og USAs militære åk.

Det virker svært usannsynlig, for å si det mildt, at en tilfeldig terrorangrep som utelukkende var interessert i å drepe så mange sivile som mulig, ville ha som sine tre første ofre disse tre mennene, kanskje tre av de viktigste mennene i landet når det skjedde. Men de usannsynlige tilfeldighetene stopper ikke der.

Blant de døde er også seks russere, som alle skal ha vært ansatt i den russiske kommersielle flytransport selskapet Volga-Dnepr. Mens det ved første øyekast kan virke irrelevant at de russiske ofrene jobbet for et flyselskap, er det faktisk svært talende, siden det antyder et lignende motiv som drapet på de kinesiske statsborgerne.

For å være presis, Volga-Dnepr er ifølge sin Wikipedia-side «en verdensleder i det globale markedet for flytting av overdimensjonert, unik og ekstra tung flyfrakt … [Det] betjener offentlige og kommersielle organisasjoner, inkludert ledende globale virksomheter i sektorene olje- og gass, energi, luftfart, landbruk og telekommunikasjon samt humanitære og nødhjelps-sektorene.» Selskapet har fraktet alt fra gigantiske gravemaskiner til fly, helikoptre, mini-fabrikker og kraftverk, og ikke minst tunge maskiner som brukes i energiutvinning.

Dette faktumet er viktig, fordi det er ganske sannsynlig at flyselskapet har blitt brukt til å transportere mye av det tunge, overdimensjonerte utstyret som brukes av kineserne og andre utviklere over hele landet. I praksis var det russiske mannskapet en del av den pågående økonomiske utviklingen og de utenlandske investeringene i landet. Så drapene på dem, som drapene på lederne av CRCC, er et symbolsk angrep mot kinesiske og russiske investeringer i landet. Og kanskje enda viktigere, angrepet var et symbolsk angrep på selve kjernen i det kinesisk-russiske samarbeidet og partnerskapet, særlig i sammenheng med økonomisk utvikling i Afrika og utviklingsland generelt.

Det ville være verdt å legge til at Volga-Dnepr har også vært involvert i militære transporttjenester for NATO og USA, i det minste til begynnelsen av konflikten i Ukraina og Krimhalvøyas gjenforening med Russland.

Hvorvidt dette faktisk har noen betydning for at de ansatte var målene, ville være ren gjetning. Det er nok å si at Volga-Dnepr ikke var et vanlig flyselskap, men et selskap som var integrert i hele det økonomiske utviklingsinitiativet i Mali. Og dette er virkelig nøkkelpunktet: Kina og Russland er utviklingspartnere for denne tidligere franske koloniale besittelsen og amerikansk marionettstaten.

Kina, Russland og Malis fremtid

Kina, og i noe mindre grad Russland, har blitt store handels- og utviklingspartnere for Mali over de siste årene. Bortsett fra det lukrative byggeprosjektet for jernbane og vei som er nevnt ovenfor, har Kina utvidet sitt samarbeid med Mali på mange andre områder. For eksempel, i 2014 ga Kina Mali et bidrag på 18 milliarder CFA (nesten 30 millioner dollar) og et rentefritt lån på 8 milliarder CFA (nesten 13 millioner dollar). I tillegg startet Kina et program som tilbyr 600 stipender til maliske studenter i perioden 2015 til 2017. Kinesiske myndigheter kunngjorde også byggingen av et pedagogisk senter med fokus på trening i ingeniørfag og byggebransjen, samt ferdigstillelse av et landbruksteknisk senter i byen Baguineda i Sør-Mali, ikke langt fra hovedstaden og befolkningssenteret Bamako.

Selvsagt er denne slags kinesiske initiativ bare toppen av isfjellet, ettersom Beijing også utvidet landets kontrakter med Mali innen sektorene transport, byggevirksomhet, energi, gruvedrift og andre viktige sektorer, inkludert en avtale om at Kina skal å bygge minst 24 000 rimelige boenheter, noe som gjør det mulig å eie et anstendig hjem for mange som ellers aldri ville hatt en slik mulighet. Hvis vi går videre, som ‘African Leadership Magazine‘ rapporterte i 2014:

Mali er også avhengig av at Kina investerer i nye kraftverk for å bli kvitt strømkrisen som rammer landet. Dette er ment å gjøre billigere strøm tilgjengelig for den industrielle utviklingen … Et vannkraftverk vil bli bygget i området Dire, nord i landet; et hybridkraftverk i Kidal i nordøst og et annet i Timbuktu, som også er i nord. Solkraftverk vil også bli bygget i andre deler av landet, og all denne infrastrukturen vil bli koblet til det nasjonale strømnettet … En fabrikk for produksjon av medisin som blir bygget i utkanten av hovedstaden vil bli utvidet til å bli den største i Vest-Afrika … Mer enn 95 prosent av fabrikken er ferdigstilt og den skal begynne å operere i januar 2015 …det er meningen kinesiske banker som ennå ikke er til stede i Mali skal bidra til å lage små bedrifter og industrier.

Selvsagt tilbyr Kina ikke slike avtaler til Mali utelukkende av nestekjærlighet og av ren generøsitet; naturligvis forventer Kina å selv tjene på dette og sikre tilgang til råvarer, ressurser og markeder i Mali, nå og i fremtiden.

Dette er den slags «vinn-vinn» partnerskap som alltid blir presentert av Kina som hjørnesteinen i landets bistand og investeringer i Afrika. På mange måter er Mali et godt eksempel på hvordan Kina opererer på kontinentet. Snarere enn en utelukkende utbyttende investeringsmodell (IMF og Verdensbanken er gode eksempler), er Kina med på ekte partnerskap. Og i motsetning til hva mange har hevdet (at Kina er bare en rivaliserende imperialistisk makt i Afrika), er Kinas aktiviteter i Afrika stort sett produktive for hele landet der Kina investerer, med unntak av noen åpenbare eksempler.

Kina er en venn av Afrika, og Kina har vist dette gjentatte ganger gjennom det siste tiåret. Og kanskje er det nettopp denne typen vennskap som var under angrep på Radisson Blu i Bamako.

Likeledes har Russland vært aktiv i Mali, men absolutt ikke i nærheten av den grad Kina har. Russland var en av de viktigste bidragsyterne til det humanitære hjelpearbeidet i Mali etter kuppet i 2012 og den påfølgende krigen mot terrorgrupper tilknyttet al-Qaida. Russland har gitt sårt tiltrengt mat, klær og grunnleggende medisinsk hjelp, og samtidig leverer det mer avansert og like viktig medisinsk utstyr til sykehus i Mali som desperat prøver å takle flommen av sårede og fordrevne.

I tillegg ble Moskva en av de store leverandørene av våpen og annet militært materiell til Malis regjering i dens krig mot terrorisme i 2013. Ifølge magasinet ‘Business Insider‘  avslørte i 2013 Anatoly Isaikin, sjefen for Russlands statseide våpeneksportør Rosoboronexport, at «Moskva nylig hadde militære kontakter med myndighetene i Mali … Han sa at små mengder av lette våpen allerede ble levert til Mali og at det pågikk samtaler om nye salg… Vi har levert skytevåpen. For bokstavelig talt to uker siden ble en annen forsendelse sendt. Dette er helt lovlige leveranser … Vi er i forhandlinger om å sende mer, i små mengder.»

Som et siste punkt: Mali har en langvarig kulturell tilknytning til Russland gjennom Sovjetunionens sponsing av tusenvis av maliske studenter som studerte i sovjetiske universiteter fra tidlig på 1960-tallet til slutten av 1980-tallet.

Som Jevgenij Korendijasov fra Senter for russisk-afrikanske forbindelser ved det russiske Vitenskapsakademiet forklarte: «Vi har hatt svært tette bånd til Mali gjennom nyere historie … Selv om beregninger av den samlede sovjetiske økonomiske hjelpen som er mottatt av Mali er vanskelige å lage, var Moskvas forbindelser med landet altomfattende.» Faktisk så utdannet Sovjeterne maliske tjenestemenn og intelligentsiaen, samt deres barn. De utviklet lokal infrastruktur og kartla landets rike naturressurser. Slike langvarige bånd, selv om de kan virke utslitte i dag, har fortsatt en varig arv i landet.

Mens verden har blitt fjetret av terrorisme, fra nedskytningen av det russiske passasjerflyet i Egypt til de umenneskelige angrepene i Paris og Beirut, har ikke på langt nær nok oppmerksomhet blitt gitt til angrepet i Mali. Kanskje er en av grunnene til at episoden ikke har fått den nødvendige granskningen og etterforskningen er den tilsynelatende endeløse rekke med terrorangrep som har oppslukt nyhetkonsumenter over hele verden. Kanskje er det rett og slett god gammeldags rasisme som ser på Afrika som lite mer enn en samling av kaotiske stater i stadig konflikt, der vold og død er normen.

Eller kanskje den virkelige grunnen til at nesten ingen satte søkelyset på denne episoden er på grunn av de globale konsekvensene av drapene og den åpenbare meldingen de sendte.

Mens medieorganisasjoner synes å ha bevisst ha oversett hva angrepet den 20. November i Mali betyr, kan man være trygg på at Beijing og Moskva mottok meldingen klart og tydelig.

Og man kan også være trygg på at kineserne og russerne er godt klar over de egentlige motivene for angrepet. Spørsmålet gjenstår: hvordan vil disse landene svare?


Eric Draister er en geopolitisk analytiker bosatt i New York. Oversatt av TM med vennlig tillatelse av forfatteren.

Advertisements