Hvorfor Tyrkia ikke får full støtte fra USA

En analyse fra russisk perspektiv om situasjonen i Tyrkia. Korybko prøver å tenke flere trekk fremover. Han spør om planen hele tiden fra USAs side var å egle Tyrkia og Russland opp mot hverandre, eller til og med å svekke Tyrkia. Han spekulerer om at tanken bak til og med kan ha vært å gjøre banen klar for en kurdisk stat.

The-Project-for-the-New-Middle-East
Mulig omorganisering av Midtøsten

Av Andrew Korybko

Tyrkias nedskyting av det russiske anti-ISIS flyet var en ny type direkte aggresjon mot Moskva som trumfer selv den spente og fiendtlige militarismen fra den gamle kalde krigen. Verden har nervene på høykant i det umiddelbare kjølvannet av dette angrepet, med tabloide kommentatorer som advarer om at begynnelsen av tredje verdenskrig står nær. President Putin, på sin side, har vært mye mer avmålt i å svare på hendelsen, men kunne likevel ikke holde tilbake hans sjokk over å ha fått denne «dolkestøtet i ryggen levert av terroristenes håndlangere.»

Spørsmålet er nå hvordan Russland vil svare på hva som skjedde, men kanskje enda viktigere for observatører å tenke over, er hvorfor USA uoffisielt distanserer seg fra sin alliertes aggresjon. Til tross for at både NATO og Obama gir full støtte til Tyrkias skjebnesvangre avgjørelse, har Reuters sitert en anonym amerikansk militær tjenestemann som bevisst lekket at det russiske flyet ble skutt ned mens det var over syrisk luftrom. Han baserte vurderingen på påvisning av varmesignaturer. Dette reiser spørsmål om hvorfor USA spiller begge sider i saken – på den ene siden, offentlig støtte til Tyrkia, mens på den andre, oppgir de strategisk informasjon som strider mot Tyrkias offisielle skildring av hendelsene.

Utgangspunktet:

Denne todelingen ligner en machiavellisk plan for at USA manipulerer både Tyrkia og Russland til å oppføre seg i henhold til hva USA allerede har gjettet er deres mest sannsynlige svar, vel vitende om at disse så kan bli ledet til å støtte større amerikanske strategiske interesser.

For det første, amerikanerne antydet sannsynligvis til Erdogan at han ikke bare «lovlig» hadde rett til å skyte ned et hvert russisk fly han måtte ville, men at USA ville faktisk foretrekke for ham å gjøre det før snarere enn senere. Dette er ligner på hvordan USA oppmuntret Saakasjvili til bombingen Tskhinvali og invasjonen av Sør-Ossetia – USA hadde kanskje ikke direkte utstedt en offisiell oppmuntring som er skrevet ned på papiret for at dette skulle skje, men det lot ingen tvetydighet være tilbake om hvordan det ville deres stråmenn skulle til å handle i disse situasjonene.

Planen:

Dette forklarer for det meste offentlige uttalelser fra NATO og USA om støtte til Tyrkias handlinger, og det går også langt i å berolige Erdogans nerver og betrygge han om at han gjorde det rette. Den forutsette ettereffekten av nedskytningen var en umiddelbar svekkelse av det russisk-tyrkiske forholdet, mens de fulle konsekvensene potensielt påvirker områdene diplomati, militæret, økonomi og energi.

Utenriksminister Sergej Lavrov avlyste sin reise til Tyrkia og rådet russiske turister til å avstå fra å besøke landet på grunn av at terrornivået var likt Egypts. Statsminister Dmitrij Medvedev har snakket om muligheten for å sperre tyrkiske selskaper fra det russiske markedet og avlyse planlagte prosjekter for kjernefysisk samarbeid og gassamarbeid med landet.

Alle disse potensielle handlinger er fullt forsvarlige og grunnet i selvrespekten Russland føler i å ikke å hjelpe det som har vist seg å være en svært fiendtlig stat, uansett den økonomiske innsatsen involvert, men på samme tid kan man ikke unngå å lure på om dette er akkurat hva USA ville.

Det var ingen tvil om at Russland ville reagere på denne måten, siden selv et overfladisk blikk på landets mulige «verktøykasse» for svar peker på at at disse er de som mest sannsynlig ville bli brukt hvis forholdet forverret seg. Derfor kan det ikke utelukkes at USA oppmuntret Erdogan til å skyte ned det russiske flyet nettopp for å provosere den forutsigbare russiske responsen – trusselen om å avlyse Russlands kommende energiprosjekter med Tyrkia, noe som er kjernen i det strategiske partnerskapet mellom de to.

Hvis dette er tilfelle, og det virker absolutt sannsynlig, da viser det nøyaktig hvor langt USA er villig til å gå for å være sikker på at russisk energi (og senere, alle fordelene av myk makt og innflytelse som følger med det) ikke når Balkan gjennom megaprosjektet gassledningen ‘Turkish Stream’, sannsynligvis fordi det forstår den forvandlende virkningen dette til slutt ville ha på hele regionen.

turkish-stream.jpg

Det uforutsigbare:

Så langt virker alt rimelig, og forutsigbart, men det uventede kommer med Reuters åpenbaring om at en ikke navngitt amerikansk militær kilde sier at den russiske posisjonen er berettiget. Nå virker det uventet som om amerikanerne også støtter Russlands side til en viss grad, og dette reiser spørsmål om hva USA egentlig vil. Tross alt er det blitt bevist utover enhver tvil at TOW anti-tank raketter som amerikanerne leverte ble brukt til å skyte ned det russiske redningshelikopteret som forsøkte å hente de to pilotene. Med dette ubestridelige beviset for indirekte amerikansk aggresjon mot Russland, er det absolutt et merkelig faktum at USA elite ville med vilje lekker en uttalelse som sier at Tyrkia skjøt ned det russiske flyet i syrisk luftrom – og i utgangspunktet ta Russlands side bak kulissene.

Det juridiske kortet

Å forklare denne diplomatisk vrien krever kunnskap om hva den russiske folkemeningen og globale støttespillere vil be om som svar på Tyrkias aggresjon. De foreslår ganske rimelig at Russland intensiver sine våpenleveranser til anti-ISIS kurdiske krigere, med stilltiende godkjenning om at noen av dem vil bli gitt til PKK og brukt mot det tyrkiske militæret.

Dette er en effektiv og pragmatisk plan, og i virkeligheten krever det faktisk ikke engang en politisk omdreining fra Moskva, fordi støtten allerede blir gitt til enkelte kurdiske grupper som en del av deres felles samarbeid i kampen mot ISIS. Den kurdiske opprøret har ikke gått bort siden Erdogan uforvarende brukte det denne sommeren som et verktøy i valgene. Det faktum at det fortsatt står sterkt selv etter valget har skremt ham så mye at han kan ha vært den som bestilte det siste attentatforsøket mot Selahattin Demirtas, en leder i det pro-kurdiske partiet HDP.

Dermed, hvis Russland velger å gi et asymmetrisk svar til Tyrkia ved å forsterke dets indirekte støtte til PKK og andre tyrkiske kurdere mot styresmaktene, eller ved å forstyrre gassforsyningene for å provosere en intensivert opprør, så kan det sikkert påføre en god del strategisk skade på Erdogan, og øke sannsynligheten for enten et militærkupp i Tyrkia og/eller etableringen av et uavhengig Kurdistan.

Når det er sagt, har amerikanerne tradisjonelt vært den makten fra utenfra regionen som har størst interesse i Kurdistan. De ser staten som en mulig «geopolitisk Israel» som de også kan bruke for å utøve innflytelse på restdelene av Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Den strategiske fremdriften om en kurdisk stat har blitt komplisert av anti-ISIS kampanjen, siden mange av kurdere har vist seg å være pragmatisk i å samarbeide med Russland og Iran mot denne felles trusselen.

Den positive multipolare samarbeidet hvert av disse landene har med kurderne utfordrer USAs planlagte hegemoni over dem og deres territorium, og det betyr altså at en eventuell selvstendig kurdisk politisk enhet teoretisk sett kan gå enten mot den multipolare eller unipolare leiren. På dette tidspunktet er det er umulig å nøyaktig forutsi hvilken vei lojaliteten til en fremtidig kurdisk stat vil gå, gitt all den dynamiske militære og diplomatiske utviklingen de siste par månedene. Dette er uansett om dens grenser er begrenset kun til dagens Tyrkia og/eller Irak.

Den strategiske tvetydigheten dette innebærer betyr mange ting for USA og Russland. For USA betyr det at tiden nå er inne for å vise kortene og støtte Kurdistans uavhengighet før amerikanerne mister det strategiske initiativet til Russland, som også kan være på vei i den retningen (enten formelt eller uformelt) ut av storpolitisk tross mot Tyrkia. Moskva synes tilbøyelig til å treffe Ankara der det gjør mest vondt, og det er gjennom å støtte den kurdiske opprøret på en eller annen måte.

Men det er ennå ikke kjent hvor langt dette ville gå, og om Russland ville følge denne strategien som en form for kortsiktig hevn eller om det ville gå så langt for å anerkjenne kurdisk uavhengighet hvis det noen gang kan skulle bli virkelighet.

Selvsagt ville Russland ikke gjøre noe som kan skade den territorielle integriteten til landets syriske, irakiske og iranske allierte, men hvis de tyrkiske kurderne holdt sine ambisjoner utelukkende innenfor grensene til Russlands historiske rival, da kan det være i stand til å innfinne seg med denne virkeligheten, særlig hvis kurderne selv avstår fra juridisk uavhengighet og i stedet søke en slags bred de facto uavhengig føderativ eller autonom status innen et enhetlig Tyrkia (som bare er realistisk gjennom et en intensivert opprør og/eller et kupp i Ankara).

Felles sak for Kurdistan:

Etter å ha forklart alt dette, er det nå klart at en bemerkelsesverdig felles strategiske interesse har utviklet seg mellom USA og Russland med fokus på tyrkisk-administrerte Kurdistan.

For å forstå de endrede beregningene som Russland kan ha mot om dette som en respons på Tyrkias aggresjon mot Russland, kan man ikke nødvendigvis utelukker muligheten for at lekkasjen til Reuters faktisk var en strategisk åpning til Russland. Washington sender kanskje et signal om at de ønsker å snakke med Moskva om måter å samarbeide i denne forbindelsen, vel vitende om at hver av dem muligens har en interesse nå i å se en ny statsenhet oppstå.

En felles forståelse har trolig utviklet nå at en ny konkurranse for Kurdistan lojalitet kunne utkjempes etter at enheten er lovlig formalisert (enten som selvstendig stat eller som en de facto uavhengig nesten-stat med modell av den kurdiske regionale regjeringen i Irak), og at de to stormaktene må sette til side noen av sine ulikheter for å se dette skje.
Et slikt sterkt signal kan ha blitt diskret og hemmelig kommunisert til Russland via sikre diplomatiske og etterretningskanaler, men grunnen til at det ble så offentlig kringkastet via nyhetsbyrået Reuters, er fordi USA også ønsker å sende et signal til Tyrkia.

Til tross for å støtte Tyrkias side i saken i den globale offentligheten, «knivstikker USA også sin allierte i ryggen», for å omformulere president Putin, ved bevisst å lekke informasjon om at det russiske flyet ble skutt ned over syrisk luftrom.

Det er ikke en nyhet at USA har vært misfornøyd med Erdogan for ikke oppfører seg mer underdanig i fortiden og USA nekter å blindt gå med på de tidligere planene om å invadere Syria (ubrukelig etter Russlands militære intervensjon der), så USA kanskje prøver å formidle budskapet den har hatt nok av hans spill, og nå spiller sine eget i retur.

Selvfølgelig har USA alltid manipulert Tyrkia helt siden det ble med NATO og lot amerikanerne operere fra flybasen Incirlik. Men denne gangen er forræderiet blitt brakt til et høyere nivå ved underforstått å forslå til Russland, Tyrkias nye fiende (og fiende bare fordi USA manipulerte Tyrkia til å handle aggressivt mot det), at det kan være lurt å slå seg sammen for å undergrave Ankaras kontroll over dets urolige sørøst.

kurd-PKKfemalefighter
Kurdisk kjemper fra PKK i det sørøstlige Tyrkia

Avsluttende tanker:

Det kan trygt antas at USA påvirket Tyrkia i å skyte ned den russiske flyet mens det var i syrisk luftrom. De forutsa ganske nøyaktig at dette ville umiddelbart føre til forverring av båndene mellom de to statene.

En prognose for de konkrete mottiltak Russland kan bruke vil trolig være at de er knyttet til de diplomatiske, økonomiske og energi- områdene, som er akkurat hva USA ønsker. På grunn av Tyrkias aggresjon mot Russland, er det strategiske partnerskapet mellom de to nå brutt (selv om det ikke nødvendigvis er ugjenkallelig), og Ankara har blitt den fjerde og kanskje mest geopolitisk betydningsfulle medlemmet av den anti-russiske Øst-europeiske (‘Intermarium‘) koalisjonen.

Videre ser det ut til at gassledningen til Tyrkia er satt på vent for ubestemt tid, og dermed forsinkes Russlands banebrytende omdreining til Balkan. Mens den «utilsiktede» konsekvensen av krisen har vært Russlands forutsigbare og helt legitime beslutning om å utplassere S-400 luftvernsystemet i Syria, så øker også dette på en måte den manipulerte tyrkisk-russiske rivaliseringen som USA ønsket å lage for å sikre ferdigstillelsen av Intermarium-prosjektet og samtidig møte Russlands økende innflytelse i Midtøsten.

Den reaksjonen som ingen kunne ha forutsett er at amerikanerne med vilje lekket kommentarer til Reuters som støtter den russiske versjonen av hendelsen, nemlig at den flyet ble skutt ned over syrisk luftrom. Dette er fullstendig i strid med hva USA og NATO har sagt offentlig, men det viser at USA har hatt nok tid til å ut spille scenarioet god tid i forveien, og at Washington spiller et mørkt splitt og hersk spill mot Tyrkia og Russland.

Russlands politikere er satt i en posisjon der de desperat leter etter svar på den enestående aggresjonen mot dem. Russland kan nå lettere bli ledet til å støtte den kurdiske kampen for suverenitet (enten formelt selvstendig eller de facto) i Tyrkia, noe som sammenfaller med ett av USAs fremste geopolitiske prosjekter.

Fra et amerikansk perspektiv er et delt Tyrkia dobbelt nyttig for deres langsiktige strategiske planer, siden det store pro-NATO tyrkiske militæret vil forbli stort sett intakt, mens USA kan få en stor base for både hard og myk maktutøvelse midt i mellom noen av de viktigste landene i regionen. Det kan imidlertid ikke gå fullt videre med dette prosjektet med mindre det har støtte fra den diplomatiske lederen av en multipolar verden, Russland, ellers vil Kurdistan være like ulovlig som Kosovo og kanskje ikke engang komme til å geopolitisk realiseres dersom Moskva og Teheran arbeider for å stoppe det.

Sett fra den russiske ståstedet er de amerikanske antydningene faktisk ganske attraktive. En økning av russisk støtte til de anti-ISIS kurdiske krigere ville ikke bare kunne troverdig benektes, men er en strategisk opplagt måte å frakte våpen og utstyr til de anti-tyrkiske PKK-opprørere.

Å svekke Tyrkia innenfra ville være en sterk asymmetrisk svar på et land som har den siste tiden vært et horn i siden for Moskva, og det kan skape forutsetninger enten for et militærkupp mot Erdogan, et skille mellom ham og Davutoğlu (som kunne brukes til å Russlands diplomatiske fordel så lenge grunnloven forblir uendret og Davutoğlu fortsatt er mektigere enn Erdogan i følge den), eller en svekkelse av Erdogan og en demping av hans anti-russiske og anti-syriske politikk.

Enda viktigere kan fremveksten av en selvstendig eller halv-uavhengig kurdisk enhet i Tyrkia skape et fristende stykke geopolitisk territorium i den nye kalde krigen. Selvfølgelig ville den da bli bestridt mellom de multipolare og unipolare verdenene.

Likevel ville den representere en positiv multipolar utvikling i Midtøsten, siden under nåværende forholde er hele det tyrkiske territoriet under unipolar kontroll. Hvis en stor del av det plutselig ble gjenstand for konkurranse mellom begge blokkene, så ville det definitivt bety en strategisk fremgang på bekostning av unipolaritet. Like viktig er også at dette vil betydelig innvirke den tyrkiske staten og uansett hvilken regjering som er ved makten, og det kan muligens gjøre det mer mottagelig til å gå tilbake til det tidligere pragmatiske forholdet til Russland og kanskje til og med å vekke til live Turk Stream.

Derfor har Russland overraskende nok ingenting å tape og alt å vinne ved å hemmelige støtte den kurdiske saken i Tyrkia, uansett om det er full uavhengighet eller relativt mer tilbakeholden autonomi, og selv om dette målet deles av USA og blir gjort delvis i samarbeid med amerikanerne.

Tyrkia vil umiddelbart bli satt på defensiven (selv om landet kunne prøve desperat å svare ved å støtte tartar-terrorister på Krim). Den multipolare verden har en sjanse til å konkurrere om lojaliteten til en enhet i ultra-strategisk posisjon. Konsekvensene dette har på den tyrkiske regjeringen (om det er den samme eller den endres via en militærkupp) vil kanskje gjenskape de politiske forholdene som ville gjøre gassledningen ‘Turkish Stream’ gjennomførbar.

 

Oversatt av TM med tillatelse fra :

Why’s The US Hanging Turkey Out To Dry?

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.