Sheldon Wolin 1922-2015

USAs viktigste politiske tenker i vår samtid døde den 21. oktober 2015. Han var en av de første til å forklare oss forvandlingen av vårt kapitalistiske demokrati til en ny type av totalitarisme. Wolin skriver at selv når vi står overfor et klart nederlag er alle av oss kalt til det «forferdelige ansvaret» i kampen for rettferdighet, likhet og frihet.

alt-29wolin-obit-facebookJumbo

Oversetters anmerkelse: Wolin brukte begrepet ‘inverted totalitarianism‘. Jeg har oversatt det som ‘omvendt totalitarisme’. En annen svært treffende oversettelse ville være ‘desentralisert totalitarisme‘. Jeg har oversatt ‘corporative’ med ‘storselskaper’, nesten som i ‘multinasjonale selskaper’. Ordet ‘korporativ’ brukes ikke mye på norsk.

Av Chris Hedges

Sheldon Wolin vår viktigste nåværende politiske teoretiker døde den 21. oktober i en alder av 93 år. I hans bøker «Demokrati A/S : Styrt demokrati og trusselen om omvendt totalitarisme» og «Politikk og Visjon», en kjempestor undersøkelse av vestlig politisk tenkning som hans tidligere elev Cornel West kalte ‘mesterlig’. Der blottlegger Wolin realitetene i vår bankerotte demokrati, årsakene bak nedgangen til det amerikanske imperiet og fremveksten av en ny og skremmende ordning av korporativ makt han kalte «omvendt totalitarisme.»

Professor i statsvitenskap Wendy Brown ved Universitetet i Berkeley, og også en tidligere elev av Wolin, sa i en e-post til meg: «Han motsto marxismens monopol på venstreteori, og liberalismens monopol på demokratisk teori. Wolin laget en særegen – til og med utpreget amerikansk – analyse av den politiske samtiden og de radikale demokratiske mulighetene. Han var spesielt forutseende i teoriene om den tunge statsinnblandingen som smir det vi nå kaller nyliberalismen, og i å avsløre de nye sammensmeltningene av økonomisk og politisk makt som han anså forgiftet demokratiet ved roten.»

Wolin kartla gjennom hele sitt karriere forfallet til amerikansk demokrati, og i hans siste bok «Demokrati A/S» gir han detaljene av vår særegne form for storselskapenes totalitarisme. «Man kan ikke peke på en eneste nasjonal institusjon som med nøyaktighet kan beskrives som demokratisk» skriver han i boken. «Helt sikkert ikke i de svært styrte, pengemettede valgene, den lobby-befengte Kongressen, det keiserlige presidentembedet, retts- og straffesystemet fylt med klassefordommer, eller minst av alt – media.»

Omvendt totalitarisme er forskjellig fra klassiske former for totalitarisme. Den viser seg ikke i en folketaler eller karismatisk leder, men i den ansiktsløse anonymiteten til storselskapenes stat. Vår omvendte totalitarisme gir utvendig troskap til fasaden om politikk gjennom valg, Grunnloven, borgerrettigheter, pressefrihet, rettsvesenets uavhengigheten, og alle symbolene, tradisjonene og språket til amerikansk patriotisme, men det har effektivt beslaglagt alle maktmekanismene for å gjøre borgerne maktesløse.

Wolin skriver «I motsetning til nazistene, som gjorde livet usikkert for de rike og privilegerte samtidig som de ga sosiale programmer for arbeiderklassen og fattige, utnytter omvendt totalitarisme de fattige, reduserer eller svekker helseprogrammer og sosiale tjenester, regulerer masseutdanning for en usikker arbeidsstyrke truet av innførsel av lavtlønte arbeidere.»

«Sysselsettingen i en høyteknologisk, flyktig, og globalisert økonomi er normalt så usikker som den var i løpet av en depresjon i gamle dager. Resultatet er at borgerplikter, eller det som er igjen av dem, blir praktisert i en vedvarende tilstand av bekymring. Hobbes hadde rett: når borgere er usikre og samtidig drevet av konkurranseambisjoner lengter de etter politisk stabilitet snarere enn samfunnsengasjement, beskyttelse snarere enn politisk engasjement».

«Omvendt totalitarisme kanaliserer hele tiden makt oppover», sa Wolin da vi møttes i 2014 i hans hjem i Salem, Oregon for å filme en nesten tre timers langt intervju. Den er «det motsatte av konstitusjonell makt.» Det er laget for å skape ustabilitet og å sørge for at innbyggerne er ute av balanse og passive.

Han skriver: «Nedbemanninger, omstillinger, bobler som sprekker, fagforeninger som blir knust, raskt utdatert kompetanse, og overføring av arbeidsplasser til utlandet skaper ikke bare frykt, men en økonomi av frykt, et system av kontroll der makt får kraft av usikkerhet. Men fortsatt et system som ifølge dets analytikere er utpreget rasjonelt. «

Omvendt totalitarisme «snakker også politikk hele tiden,» sa Wolin i vår samtale, «men en politikk som ikke er politisk. De endeløse og ekstravagante valgkampene er et eksempel på politikk uten politikk.»

«I stedet for å delta i styringen er nesten-borgeren invitert til å ha ‘meninger’: Målbare svar på spørsmål som er laget for å bringe nettopp disse svarene frem»

Politiske kampanjer diskuterer sjelden vesentlige spørsmål. De fokusere på kunstig lagete politiske personligheter, tom retorikk, sofistikert PR, sleip reklame, propaganda og stadig bruk av fokusgrupper og meningsmålinger for å gi tilbake til velgerne hva de ønsker å høre. Penger har i virkeligheten erstattet stemmeretten. Alle de nåværende presidentkandidatene – inkludert Bernie Sanders – forstår, for å bruke Wolin ord, at «temaet Imperiet er tabu i valgdebatter.» Borgerne er irrelevante. Han eller hun er ikke noe mer enn en tilskuer som har lov til å stemme, og deretter glemt når valgkarnevalet er over, og storselskaper og deres lobbyister gå tilbake til arbeidet med å styre.

«Hvis det viktigste formålet med valg er å produsere føyelige lovgivere som lobbyister kan forme, så fortjener et slikt system å bli kalt ‘misrepresentativt styre’, eller ‘klientellstyre’» skriver Wolin. «Det er på en og samme tid en kraftig medvirkende årsak til avpolitiseringen av innbyggerne, så vel som årsaken for å betegne systemet som et antidemokratisk system.»

Resultatet er at offentligheten blir «nektet bruk av statsmakten.» Wolin avskydde trivialiseringen av politisk samtale, en taktikk som brukes til å fragmentere offentligheten, og etterlater den fiendtlig og følelsesladet, mens storselskapenes makt og Imperiet forblir uimotsagt.

«Kulturkriger kan virke få det til å virke som om det er sterkt politisk engasjement» skriver han. «Egentlig er krigene en erstatning. Oppmerksomheten de får fra media og fra politikere ivrige til å ta prinsippfaste meninger om på uvesentlige problemstillinger tjener til å avlede oppmerksomheten og bidra til et etterplappende politikk som handler om ubetydeligheter.»

«De herskende gruppene kan nå jobbe med antagelsen om at de ikke trenger den tradisjonelle oppfatningen av noe som kalles et publikum i vid forstand som en sammenhengende helhet,» sa han. «De har nå verktøy for å håndtere de aller fleste forskjeller som de selv har bidratt til å skape. Det er et spill hvor du klarer å undergrave samhørigheten offentligheten trenger hvis [offentligheten] skal være politisk effektiv. Og på samme tid skaper du disse forskjellige, distinkte grupper som uunngåelig befinner seg i spenning eller på kant eller i konkurranse med andre grupper, slik at det blir mer av et basketak enn at det blir en måte å skape flertall.»

I klassiske totalitære regimer, slik som de til Nazistenes fascisme eller sovjetisk kommunisme var økonomien underordnet politikken. Men «under omvendt totalitarisme er det motsatte sant» skriver Wolin. «Økonomi dominerer politikk – og med denne dominansen følger andre former for hensynsløshet.»

«USA har blitt utstillingsvindu for hvordan demokrati kan bli styrt uten å gi inntrykk av å være undertrykt.»

Storselskapenes stat, fortalte Wolin meg «legitimeres ved valg som den kontrollerer.» For å slukke demokratiet omskriver og forvrenger den lover og regelverk som en gang beskyttet demokratiet. Grunnleggende rettigheter er i hovedsak opphevet av rettslige og lovgivende dekreter. Domstoler og lovgivende organer, som tjener bedriftens makt, tolker lover på nytt for å ta vekk deres opprinnelige betydning, og for å styrke storselskapenes kontroll og avskaffe oppsyn over dem.

Han skriver: «Hvorfor fjerne en grunnlov, som nazistene gjorde, om det er mulig å samtidig utnytte porøsitet og legitim makt ved hjelp av juridiske tolkninger som erklærer at store valgkampbidrag som skal beskyttes som fri tale av grunnloven, eller som behandler tungt finansiert og organisert lobbyvirksomhet fra store selskaper som en bruk av folks rett til å ha innvirkning på styresmaktene?»

Vårt system av omvendt totalitarisme vil prøve å unngå harde og voldelige kontrolltiltak «så lenge … opposisjon forblir ueffektiv» fortalte han meg. «Staten trenger ikke å knuse dissens. Ensartingen pålagt folkemeningen av bedriftenes media gjør en meget effektiv jobb.»

Og elitene, spesielt den intellektuelle klassen, har blitt kjøpt. «Gjennom en kombinasjon av statlige kontrakter, penger fra storselskapene og stiftelser, felles prosjekter mellom universitetet og næringslivsforskere, og velstående enkeltpersoner som gir penger, har universiteter (særlig såkalte forskningsuniversiteter), intellektuelle, akademikere og forskere blitt sømløst integrert i systemet, » skriver Wolin, «Ingen bøker blir brent, ingen Einstein flykter.»

Men han advarer at hvis befolkningen, som stadig blir fratatt sine mest grunnleggende rettigheter, her under retten til privatliv, og stadig mer utarmet og blottet for håp – skulle bli urolige, vil omvendt totalitarisme bli like brutal og voldelig som tidligere totalitære stater. «Krigen mot terrorisme, med tilhørende vektlegging på ‘Homeland Security’ forutsetter at statsmakten kan slå innover. Nå er den forsterket av doktriner om forbyggende krig og satt fri fra traktatforpliktelser og mulige begrensninger fra internasjonale rettslige organer» skriver han.«De er sikre om at i deres hjemlige jakt på terrorister vil de fullmaktene de krever, som de fullmaktene de har brukt i utlandet, vil bli målt, ikke ved vanlige konstitusjonelle standarder, men av mystiske og allestedsnærværende karakteren som terrorisme offisielt blir definert som.»

Den ukritiske politivolden i fattige fargete områder er et eksempel på mulighetene storselskapenes stat har til å ‘lovlig’ sjikanere og drepe borgere ustraffet. De grovere former for kontroll – fra en militarisert politistyrke til total overvåking, samt at politiet fungerer som både dommer, jury og bøddel, er nå en realitet for underklassen – det vil bli en realitet for alle hvis vi begynner å gjøre motstand mot den stadige konsentreringen av makt og rikdom oppover. Vi tolereres som borgere bare så lenge vi deltar i en illusjon om et deltakende demokrati. I det øyeblikket vi gjør opprør og nekter å ta del i illusjonen, vil omvendt totalitarisme se ut som tidligere totalitære systemer.

«Betydningen av den afro-amerikanske fengselsbefolkningen er politisk», skriver han. «Hva er bemerkelsesverdig med den afro-amerikanske befolkningen generelt er at det er svært politisk sofistikert, og for en stor del er de én gruppe som gjennom hele det tyvende århundre holdt i live en ånd av motstand og opprørstrang. I denne sammenheng er strafferett like mye en strategi for politisk nøytralisering som det er et utløp for instinktiv rasisme.»

I sine bøker uttrykker Wolin bestyrtelse for en befolkning som er avskjært fra det skrevne ord og den nyanserte verden av ideer. Han anser kino, som tv, som «tyranniske» på grunn av deres evne til å «stenge ute, eliminere det som kunne innføre nyanser, tvetydighet, eller dialog.» Han kritiserer det han kaller en «ensfarget media» med forståsegpåere godkjent av storselskapene som brukes til å identifisere «problemet og dets rammeverk, de skaper en ramme som dissentere sliter forgjeves med å unnvike. Kritikeren som insisterer på å endre sammenhengen rundt problemet blir avvist som irrelevant, ekstremistisk, ‘på venstre’ -eller ignorert helt.»

Den konstante formidlingen av illusjoner tillater myter snarere enn virkeligheten å dominere maktelitens besluttinger. Og når mytene dominerer, kommer ulykkene over imperiet, illustrert av 14 års nytteløs krig i Midtøsten og vår manglende evne til å reagere på klimaendringer.

Wolin skriver:

Når myten begynner å styre beslutningstakere i en verden der tvetydighet og harde fakta er uunngåelige, er resultatet en frakobling mellom utøverne og virkeligheten. De overbeviser seg selv om at mørkets krefter besitter masseødeleggelsesvåpen og kjernefysiske våpen: at deres egen nasjon er privilegert av en gud som inspirerte grunnlovsfedrene og landets grunnlov; og at en klassestruktur med store og gjenstridige ulikheter ikke eksisterer. Noen dystre men frydefulle utvalgte ser forvarsler om en verden som lever i ‘de siste dager.’

Wolin var en sikter og navigatør på en B-24 Liberator tungt bombefly i det sørlige Stillehavet under andre verdenskrig. Han fløy 51 kampoppdrag. Flyene hadde mannskaper på opp til 10. Fra Guadalcanal fulgte han de amerikanske styrkene som erobret øyene i Stillehavet. Under kampanjen besluttet den militære overkommandoen seg for sette B-24 bombeflyene – som var store og vanskelig å manøvrere – mot japanske skip, en taktikk som så enorme tap av fly og amerikanske liv. Bruken av B-24, med kallenavnet ‘den flygende lastevogna’ og ‘den flygende kisten’ for å angripe krigsskip som strittet med luftvernkanoner utsatte Wolin for brutaliteten til militære sjefer som tankeløst ofret deres luftmannskaper og krigsmaskiner i planer som tilbød liten sjanse for suksess.

«Det var forferdelig,» sa han om ordrene om å bombe skip. «Vi led forferdelige tap fra det, fordi disse store, digre flyene, særlig når de fløy lavt mens de prøvde å treffe den japanske marinen – og vi mistet utallige menn slik, utallige.»

«Vi hadde ganske mange psykologiske tap … menn, gutter, som bare ikke kunne håndtere det lenger,» sa han, «de kunne bare ikke tåle belastningen av å stå opp klokka 5 om morgenen og hoppe inn i disse flyene og dra å bli skutt på for en stund og komme tilbake for å hvile en dag til.»
Wolin så militaristene og næringslivsmennene som dannet en djevelens koalisjon for å organisere fremveksten av et globalt amerikansk imperium etter krigen, som de kreftene som fjernet det amerikanske demokratiet. Han kalte omvendt totalitarisme «det sanne ansiktet til super-makt.» Disse krigsprofitørene og militaristene, som pådrev doktrinen om total krig i den kalde krigen, blødde landet for ressurser. De har også jobbet sammen for å bygge ned populære institusjoner og organisasjoner som fagforeninger for å gjøre arbeidere politisk maktesløse og å utarme dem. De normaliserte krig. Og Wolin advarer om at, som i alle imperier, de til slutt vil bli «brakt ned av deres egen ekspansjonisme.» Det vil aldri bli en tilbakevending til demokrati før den ukontrollert makten til militaristene og næringslivsmennene er dramatisk innskrenket. En krigs-stat kan ikke være en demokratisk stat.

Wolin skriver:

Nasjonalt forsvar ble erklært å være uatskillelig fra en sterk økonomi. Opptattheten av mobilisering og opprustning inspirerte den gradvise forsvinningen fra den nasjonale politiske dagsorden av regulering og kontroll av selskaper. Forsvareren av den frie verden trengte styrken til en globalisert, ekspanderende bedrift, og ikke en økonomi hemmet av over mot kartellvirksomhet. Dessuten, siden fienden var sterkt antikapitalistisk var alle tiltak som styrket kapitalismen et slag mot fienden. Når kamplinjene mellom kommunisme og ‘det frie samfunnet’ ble trukket, ble det umulig å forandre økonomien for andre formål enn å ‘styrke’ kapitalismen. Den endelige sammensmeltningen var mellom kapitalisme og demokrati. Når identiteten og sikkerheten til demokratiet ble identifisert med den kalde krigen og med metodene som ble brukt for å føre den, var det klart for å legge press på all politikk, både venstre og høyre.

Resultatet er en nasjon viet nesten utelukkende til å føre krig.

«Når en konstitusjonelt begrenset stat benytter våpen med fryktelige ødeleggende kraft, subsidierer deres utvikling, og blir verdens største våpenhandler» skriver Wolin «er Grunnloven tvunget til å tjene som maktens læregutt i stedet for dens samvittighet.»

Han fortsetter:

At patriotiske borgere urokkelig støtter militærvesenet og dets enorme budsjett betyr at konservative har lykkes i å overtale publikum om at militærvesenet er forskjellig fra staten. Dermed blir det betydeligste innslag av statsmakt fjernet fra den offentlige debatten. Tilsvarende, i hans/hennes nye status som borger av imperiet har den troende bare forakt tilovers for byråkrati, men nøler ikke med å adlyde direktiver utstedt av Sikkerhetsdepartementet, den største og mest påtrengende statlig etaten i nasjonens historie. Identifikasjon mellom militarisme og patriotisme, sammen med bilder av amerikansk makt gitt av media, tjener til å gjøre at den enkelte borger føler seg sterkere, og dermed kompenserer for følelser av svakhet gitt av en økonomi bestående av en overarbeidet, utmattet, og usikker arbeidsstyrke. For dens anti-politikk trenger omvendt totalitarisme folk som tror, patrioter, og ‘gjestearbeidere uten fagorganisering’.»

Sheldon Wolin ble ofte betraktet som utstøtt blant samtidige politiske teoretikere. Deres fokus på kvantitativ analyse og behaviorisme fikk dem til å unngå undersøkelse av bred politisk teori og ideer. Wolin insisterte på at filosofi, selv det er skrevet av de gamle grekerne, ikke var en død relikvie, men et viktig verktøy for å undersøke og utfordre de forutsetninger og ideologier til moderne maktsystemer og politisk tenkning. Politisk teori var «først og fremst en samfunnsaktivitet og kun sekundært en akademisk aktivitet.» Den hadde en rolle «ikke bare som en historisk disiplin som jobbet med kritisk undersøkelse av idesystemer» sa han til meg, men som en kraft «til å bidra til å utforme offentlig politikk og i hvilken retning staten går i, og fremfor alt borgerutdanning, på en måte som vil fremme … målene om et mer demokratisk, mer likt, mer utdannet samfunn.» Hans essay fra 1969 ‘Politisk teori som et yrke’ argumenterte for dette maktpåliggende punktet, og refset andre akademikere som fokuserte deres arbeid på datainnsamling og akademiske bagateller. Han skrev i det essayet, med hans vanlige klarsyn og særpregede litterære stil:

I en fundamental betydning har vår verden, som kanskje ingen tidligere verdener har, blitt formet med vilje, et produkt av teorier om menneskelige strukturer bevisst skapt snarere enn formulert fra historien. Men i en annen betydning har teorien som har blitt gitt form i verden resultert i en verden ugjennomtrengelig for teori. De gigantiske rutinemessige strukturene lar seg ikke fundamentalt endres, og på samme tid viser de en urokkbar legitimitet, fordi de rasjonelle, vitenskapelige og teknologiske prinsippene som de er basert på synes i perfekt samsvar med en alder forpliktet til vitenskap, rasjonalisme og teknologi. Fremfor alt er det en verden som ser ut til å ha gjort vidløftig teori overflødig. Teori, som Hegel hadde forutsett, må ta form av ‘forklaring’. Det synes virkelig å være en tidsalder da Minervas ugle har flyktet.

Wolins mesterverk fra 1960 ‘Politikk og visjon’, med undertittelen ‘Kontinuitet og nyvinninger i vestlig politisk tenkning’, trakk på et stor mengde politiske teoretikere og filosofer inkludert Platon, Aristoteles, Augustin, Immanuel Kant, John Locke, John Calvin, Martin Luther, Thomas Hobbes, Friedrich Nietzsche, Karl Marx, Max Weber, John Dewey og Hannah Arendt for å speile tilbake til oss vår politiske og kulturelle virkelighet. På slutten av boken sa han at hans oppgave var «i en tid med supermakt» å «holde liv innbyggernes samfunnsbevissthet.» Det avgjørende for å forsterke og beskytte demokratiske tradisjoner fra de moderne kreftene som forsøker å ødelegge dem gjennomsyret alle hans verk, inkludert hans bøker ‘Hobbes og den store tradisjonen av politisk teori’ og ‘Tocqueville mellom to verdener’.

Wolins storhet som en lærd ble matchet av hans storhet som menneske. Han sto sammen med studenter ved universitetet i Berkeley, hvor han underviste, for å støtte fri tale, og skrev lidenskapelig i dens forsvar. Mange av disse essayene ble publisert i ‘Opprøret i Berkeley og videre’ Senere, som professor ved Princeton, var han en av en håndfull av fakultets-medlemmene som sluttet seg til elevenes opprop for å selge seg ut av investeringer i apartheid Sør-Afrika. Han ledsaget studentene for å presentere saken til alumner fra Princeton. «Jeg har aldri blitt utskjelt så mye» sa han. «Noen av dem kalte meg, en 50-åring, … grønnskolling og den slags ting.»

Fra 1981 til 1983 publiserte Wolin ‘Democracy: Et tidsskrift for politisk fornyelse og radikal endring’. I magasinets sider avslørte han og andre forfattere svindelen som nyliberalismen er, faren med et imperium, økningen av den ukontrollerte makten til de store selskapene, og forvitringen av demokratiske institusjoner og idealer. Tidsskriftet gjorde ham raskt til en paria hos de politiske studiene ved Princeton.

«Jeg husker at jeg en gang mens jeg redigerte tidsskriftet forlot en kopi av det på bordet i fakultetsrommet i håp om at noen ville lese det og kommentere» sa han. «Jeg hørte aldri et ord. Og hele tiden mens jeg var der og lagde tidsskriftet hadde jeg aldri en kollega kom bort til meg og sa noe verken positivt eller negativt om det. Bare absolutt stillhet.»

Max Weber, som Wolin kalte «den største av alle sosiologer» argumenterer i sitt essay ‘Politikk som yrke’ at de som vier sitt liv til å streve for rettferdighet i den moderne politiske arena er som de klassiske heltene som aldri kan overvinne hva grekerne kalte Fortuna [Tyche for å være pedantisk o.a]. Disse heltene, skriver Wolin i ‘Politikk og Visjon’ når likevel opp «til høyder av moralsk lidenskap og storhet, herjet av en dyp følelse av ansvar.» Men innerst inne er den moderne helten å regne som like nytteløs og patetisk som sin klassiske motpart. Skjebnen til den klassiske helten var at han aldri kunne overvinne tilfeldighetene eller Fortuna; den spesielle ironien i den moderne helten er at han kjemper i en verden der tilfeldighetene har blitt satt på flukt av byråkratiserte prosedyrer, og ingenting er igjen for helten å kjempe mot. Webers politiske leder blir gjort overflødig av den svært byråkratiske verdenen som Weber oppdaget: selv karisma har blitt byråkratisert. Vi sitter igjen med tvetydigheten i den politiske mennesket som er drevet av dyp lidenskap – å brenne for noe med sinne og kjærlighet, (på latin) ira et studium, er … en del av den politiske lederen – men står ansikt til ansikt med en upersonlig verden av byråkrati som utøver det lidenskapsløse prinsippet som Weber ofte siterte,  sine ira et studio/uten forakt eller skjevhet.

Wolin skriver at selv når vi står overfor et klart nederlag er alle av oss kalt til det «forferdelige ansvaret» i kampen for rettferdighet, likhet og frihet.

«Du trenger ikke vinne« sa Wolin på slutten av samtalen vår. «Eller du vinner sjelden. Og hvis du vinner, er det ofte for en svært kort tid. Det er derfor politikk er et yrke for Weber. Det er ikke sporadisk aktivitet som vi gjør… hvert fjerde år når det er et valg. Det er en kontinuerlig utøvelse og opptatthet. Og problemet, som Weber så det, var å forstå det ikke som en partisk utdanning i forstand av politiske partier, men som i bred forståelse av hva det politiske livet burde være og hva som kreves for å gjøre det bærekraftig. Han ber om for en viss form for forståelse som er svært forskjellig fra det vi tenker på når vi forbinder politisk forståelse med hvordan du stemmer eller hvilket parti du støtter, eller hvilken kampsak du støtter. Weber ber oss om å gå tilbake og si hva slags politisk orden, og verdiene knyttet til den, som vi er villige til å virkelig gi mye for, inkludert oppoffring.»

Wolin viser de egenskapene Weber tilskriver helten. Han kjempet mot krefter han visste at han ikke kunne beseire. Han vaklet aldri i kampen som en intellektuell og, enda viktigere, i kampen som en borger. Han var en av de første til å forklare oss forvandlingen av vårt kapitalistiske demokrati til en ny type av totalitarisme. Han advarte oss mot konsekvensene av uhemmet imperiebygging og supermakt. Han oppfordret oss til å reise oss opp og stå imot. Hans ‘Demokrati A/S’ ble ignorert av alle de store avisene og tidsskriftene i landet. Dette overrasket ikke han. Han visste hans makt. Det samme gjorde hans fiender. Alle hans bekymringer for nasjonen har vist seg å stemme. En uhyrlighet av storselskaper styrer oss. Hvis vi målte hvem som vinner ville vi måtte si at Wolin tapte, men vi vil også måtte erkjenne hans integritet, geni, mot og edelheten av hans liv.

oversatt av Tm fra:
http://www.informationclearinghouse.info/article43306.htm

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.