Paris og kalifatets soldater: Mer krig, mer blowback

Selve utvalget av våre sympatier forteller oss alt vi trenger å vite om hva slags mennesker vi verdsetter – og hva slags mennesker vi ikke verdsetter.

Algerie 1956

 

av Jason Hirthler

«De som har revet ut folks øyne bebreider dem for deres blindhet.»

John Milton

Bare måneder etter angrepet på Charlie Hebdo må pariserne igjen takle urban terrorisme. Igjen er det sjokk, uforstand, og til slutt, holdninger av trass. Det er ingen tvil om enhver nasjons befolkning ville reagert på lignende måter. Verdens ser på de globale nyhetssendingene med avsky og en slags morbid fascinasjon. Bildene er alltid den samme: en kornete virvel av lys fra ambulanser langs byens gater. Gendarmer sperrer av åsteder. Nyhetsopplesere som ser alvorlige ut av den siste informasjonen som blir gitt dem. Til slutt gir en dyster statsminister eller president eller kansler en nasjonal respons, som utstråler tilbakeholdt raseri, og de sverger hevn av ufattelig styrke.

De første årsakene og vår manglende evne for selvrefleksjon

Sorg er naturlig og helt passende. I motsetning til dette kan brutale mottiltak som bare stammer fra et ondartet hat være naturlig, men det er en helt feil respons. Terrorisme er et symptom på et større sykdom, sykdommen heter den kapitalistiske imperialismen. For å bringe fred til Vesten må vi behandle sykdommen, ikke bare symptomet. Likevel vil våre ledere aldri gjøre dette.

Hvorfor? Fordi alle store terrorangrep er brukt som en brekkstang av Vesten for å okkupere større deler av Midtøsten og å undertrykke ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og retten til å protestere her hjemme. Vår oligarkiske elite kan aldri innrømme deres egen rolle i bryggingen av terror ved å terrorisere sårbare befolkninger. De er forpliktet av oligarkene som valgte dem til å ha omertà, en pakt av taushet, blandt dem selv om Imperiet. De kan aldri innrømme at sju muslimske land har blitt invadert, en million muslimer drept, og flere titalls millioner muslimer omgjort til flyktninger – at dette  har noe å gjøre med terrorismen som er påført vestlige hovedsteder, fra New York til London, Madrid og til slutt, igjen, til Paris. Men selvfølgelig, disse tallene hadde alt å gjøre med den 13. november.

Hele planeten ville være et bedre sted hvis vi bare hadde evne til selvkritikk. Vi gjør ikke det. For å sitere en enkel formaning fra en annen religion; vi feie for egen dør før vi feier for en annen. Vi vil ikke. 129 døde og 352 sårete i Paris speiler vel forferdelig uroen i Midtøsten (som de to angrepene i Beirut gjorde, som etterlot 44 døde i forrige uke, og knapt lagt merke til i Vesten). Fredagens terrorangrep var den mest ødeleggende i Vesten siden 9/11. Men hva kaller man da ikke de 3000 muslimene drept av presidentene George W. Bush og Barack Obama i deres attentatkampanje med bruk av droner? Hva kaller man, ikke hundrevis men hundretusenvis av hovedsakelig muslimske døde som et resultat av vår invasjon av Irak og påfølgende splitt og hersk-strategi? Hva kaller man den tilretteleggingen med fullt overlegg av en islamsk terroristhær i Syria og Irak for å styrte den sekulære presidenten Bashar al-Assad? Er disse også ikke terrorhandlinger? François Hollande kalte angrepene «en krigshandling.» Men er så de franske luftangrepene i Syria som bryter nasjonal suverenitet og internasjonal rett uten de minste betenkeligheter? Hva er de om ikke også krigshandlinger? Konsulter FN-pakten, Francois. Bla gjennom Genèvekonvensjonene. Les Menneskerettighets-erklæringen.

US-drone-attack-1592.jpg

Blindsoner: Religion og rasisme

Vi sier i Vesten at disse menneskene er drevet av deres religion til disse handlingene. Likevel eksisterer det hundrevis av millioner av muslimer som fordømme denne typen vold i verden. Den eneste alternative meningsfulle motivasjonen er at disse ekstremistene svarer på vestlig imperialisme. På den stadige invasjonen, okkupasjonen, og bombingen av muslimske land som er plassert på «den største materielle premien i historien», som en nasjonal sikkerhetsplanlegger formulerte det i en strategi-økt i etterkrigstidens Washington, da vi la grunnlaget for et globalt imperium i den hensikt å erobre denne premien. Faktum er at ISIS ikke hadde eksistert hvis det ikke var for det amerikansk-ledete angrepet på den muslimske verden. De er en reaksjonær kraft, født av amerikansk brutalitet, formet i smeltedigel av et oppstykket Irak, og sluppet løs av vestlige beskyttere på den eneste multi-religiøse staten i regionen.

Hvis religion er ikke det grunnleggende problemet, hva med rasisme? Ligger det ikke underforstått i spalteplassen vi gir til angrepene i Paris i motsetning til det vi gir til angrepene i Beirut, Bagdad eller andre steder? Når brune mennesker dør fortjener det knapt oppmerksomhet. Vi avfeier det som en slags iboende lyte i arabiske folkeslag. Men når tragedien rammer det ærbare Vesten, er nyhetsstrømmen fylt med panegyrikk om solidaritet med Paris og voldsomme fordømmelser av terroristene, pluss en sunn prosentandel av innlegg som uttrykker enkel skepsis.

Franske flagg var overalt, på Twitter, Facebook og Amazon.com. Men hvor ble det av det libanesiske flagget etter Beirut-angrepet i forrige uke? Eller det irakiske flagget etter de siste angrepene Bagdad? Hvorfor ligger ikke det irakiske flagget permanent ute på våre nettsider, siden 700 irakere ble drept i terrorangrep i oktober alene, et tall som ligner dødstallet per måned like etter invasjonen i 2003. Hva med russiske flagg etter nedskytningen av et russisk passasjerfly over Sinai-halvøya? Eller når dusinvis av etniske russere ble brent levende i Odessa av fascistiske kriminelle brakt til makten med vestlig hjelp? Listen fortsetter. Selve utvalget av våre sympatier forteller oss alt vi trenger å vite om hva slags mennesker vi verdsetter i Vesten – og hva slags mennesker vi ikke verdsetter.

Som forfatteren Jonathan Cook bemerket i sin innsiktsfulle og nødvendige artikkel: vi overser arabiske tragedier, og mangler evne til å se deres trossamfunn som et alternativ til vestlige verdier. Vår uvilje mot å se arabere og persere som lite mer enn noen uopplyste folkeslag med desperat behov for oppbyggelige symbolhandlinger; alt dette leder oss til å gjenta dumhetene fra fortiden:

«Vi prøver fortsatt å sivilisere brune folkeslag. Vi tror fortsatt at vi har rett til å endre dem, bøye dem til vår vilje, forbedre dem med makt. Vi ønsker fortsatt å belære dem, fordømme dem, true dem, omgjøre deres demokratiske valg, bevæpne deres undertrykkende ledere, plyndre deres ressurser.«

Odessa

Den vanskelige ideologiske boblen

Svarene fra mainstream tyder på at ingen av disse innsiktene har trengt inn i boblen av Washingtons maktelite eller av mainstream-media. Samlet er tilbakemeldingene fra Amerika en urovekkende blanding av ren galskap, bunnløs uvitenhet, og farlig nærsynt aggresjon:

* Ingen mindre enn vår spionsjef CIA-direktør John Brennan uttalte en flom av frykt-spredende vrøvl med hensikten å rettferdiggjøre stadig mer overvåking, latterliggjøre bekymring over overvåking og hevder at Snowdens avsløringer, kombinert med ulike rettsavgjørelser som erklære at litt av NSA overvåking er ulovlig, har gjort sporing av terrorister overmåte vanskelig (ingen omtale av det faktum at ingen deler av reformene i ‘Freedom Act’ har blitt gjennomført ennå).

* General Barry McCaffrey var spesielt tåpelig i hans bemerkninger. Men så, hvis du er en stjerneladet militær pensjonist, finnes det en jobb som venter på deg i mainstream media. Han var to ganger på TV, der han er et betalt mikrofonstativ for Pentagon. Den pensjonerte general ga skylden på Obama-administrasjonen for «detaljstyring» av den syriske konflikten og oppfordret til å ‘ta hanskene av’ for å bekjempe ISIS.

* Guvernør Chris Christie fra New Jersey synker som en stein i det republikanske nominasjonsvalget, og sa at USA ikke bør tillate noen syriske flyktninger inn i landet, «ikke engang foreldreløse.» Ordstyreren i Representantenes Hus Paul Ryan sa at finansiering for flyktninger kan rett og slett bli blokkert .

* Donald Trump sa han ville sterkt vurdere å stenge amerikanske moskeer.

* Den republikanske presidentkandidaten Ted Cruz anmodet om flere luftangrep med en høyere toleranse for sivile tap.

* The New York Times publiserte også en lederartikkel av Roger Cohen som hevdet: «Den eneste tilstrekkelige responsen til massakren i Frankrike er militær, og målet må være å knuse ISIS.»

* Mer alarmerende er at Marco Rubio, en av de utallige håpløse kandidatene i det republikanske opprøret, krevde at Artikkel 5 i NATO-pakten må påberopes. Artikkel 5 fastsetter det nå beryktede mottoet at et angrep mot en er et angrep mot alle – et populær påskudd ofte referert til av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, tidligere generalsekretær Anders Fogh Rasmussen, og i går av den pensjonerte NATO-admiralen James Stavridis, som sa at Parisangrepet var en «krigshandling.»

Dette er svarene fra de som er establishment-tro, uten i stand til å se medvirkningen fra deres eget samfunn i framveksten av ekstremisme i Midtøsten. Dikteren og polemikeren John Milton skrev i en av sine pamfletter som kritiserte den engelske statskirken, at «De som har revet ut folks øyne bebreider dem for deres blindhet.» Lite har endret seg. I dag radikaliserer vi Midtøsten og bebreider dem deretter for deres radikalisme.

Sammenfatting

Vi kan skjære ned problemet med terrorisme til dets klareste uttrykk: Vi dreper dem, så de prøver å drepe oss. Siden andre verdenskrig, sies USA å ha hatt en direkte hånd i døden av millioner av mennesker over hele verden, enten gjennom direkte inngrep eller skjulte aktiviteter. William Blums bok «Rogue State» og James Lucas’ grundige oversikt av intervensjoner og dødstall i 37 land er begge lærerike referanser. Og likevel hindrer minst to faktorer amerikanerne fra å anerkjenne det blodige globale fotavtrykket til deres regjering. Den ene er det mest sofistikerte propagandasystemet i historien. En annen kan være det faktum at våre forbrytelser ikke er arbeidet til en enslig sinnsforvirret despot som Hitler eller en Stalin, men snarere den kollektive prestasjonen av mange menn innenfor et system av imperial kapitalisme som ofte skjuler dens brutalitet. Vi har en lang liste av misgjerninger utført av menn som ligner mer på Adolf Eichmann enn Adolf Hitler. Vi kan gi akt til Hannah Arendts advarsel om «ondskapens banalitet.» Imperiet virker også, sett innenfra, banalt.

Men utenfor våre grenser er Imperiet et helvete på jord. Bare spør en iraker eller syrer eller afghaner eller jemenitt eller etnisk russer i Odessa. Systemet kan ikke endres fordi oligarkene som styrer USA vil gå over lik for å utvide deres grep om verdens finansielle rikdom, dens naturressurser, og dens handelsveier. For å oppnå disse målene er de villige til å tillate større byer i Vesten å bli offer soner.

Maktelitens menn og kvinner samles i den eksklusive luften av Bilderberg-møtene og G7 toppmøtene. De hevder at terrorisme er vår tids utfordring. Det er den ikke. Den imperialistiske kapitalismen er. Terrorisme er et symptom på imperialistisk vold. Den er hvordan forsvarsløse kjemper tilbake når deres samfunn blir ødelagt. Washington har som sådan ingen hensikt om å eliminere terrorisme fra kartet. Terror er et verdifullt verktøy i statens hemmelige arsenal, noe som var oppdaget av Carter, næret av Reagan, gjenoppdaget av Bush, og brukt igjen av Obama. Den er påskuddet for det innenlandske massive overvåkningen fra etterretningsorganisasjoner, den autoritære utformingen av de innenlandske politistyrkene, og den blodige praksisen av motrevolusjon vi utfører i utlandet.

Husk hva den tidligere britiske utenriksministeren Robin Cook sa: at al-Qaida var en laget av amerikanske etterretningsorganisasjoner. Og at «al-Qaida» er arabisk slang for «databasen,» den opprinnelige datafilen med tusenvis av islamske ekstremister trent av CIA, betalt av saudierne, og som kjempet mot russerne i Afghanistan for flere tiår siden.

Globalt hegemoni til enhver pris. Med alle tilgjengelige midler. Det er vår nasjonale trosbekjennelse. Nå har Francois Hollande blitt vår flaggbærer, en annen svart bonde på Zbigniew Brzezinski ‘Store Sjakkbrett‘. Syria handler ikke om terrorisme. Det handler om hvem som styrer verden. Paris var et utilsiktet tap, en del av den blodige kostnadene for total dominans.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren:

Paris and the Soldiers of the Caliphate: More War, More Blowback

Les også:
https://midtifleisen.wordpress.com/2015/11/16/et-spill-verdt-innsatsen-terror-og-hva-vare-eliter-vil/

Advertisements