Flyktninger som våpen i en propagandakrig

Det som ofte blir borte i diskusjonen om flyktningene, er at en betydelig andel av de som søker tilflukt i Europa og USA er fra Afrikas Horn. Det synes som om propagandaen mot Eritrea har vært så effektiv at landet har blitt det erklærte hjemlandet for tusener på tusener av flyktninger fra en rekke land. Det synes som at afrikanske flyktninger, uavhengig av deres virkelige hjemland, alle er eritreere nå.

refugee_ship_3-300x207

Av Eric Draitser

I kjølvannet av de forferdelige terrorangrepene i Paris vil verdens oppmerksomhet igjen være fokusert på spørsmålet om flyktninger som kommer til Europa. Mens mye av rampelyset med rette pekes på syriske flyktninger som flykter fra den vestlig-sponsete krigen mot de syriske styresmaktene, må man huske på at flyktningene kommer fra en rekke land, som hver har sine egne spesielle omstendigheter. Mange av dem har vært ofre for USAs og NATOs aggresjon på en eller annen måte. Syria, Afghanistan og Libya har selvfølgelig blitt angrepet i såkalte «humanitære kriger» og falske «revolusjoner» som har etterlatt landene knust, delt, og ute av stand til å fungere; disse landene har blitt forvandlet til mislykkede stater takket være USA og NATOs politikk.

Det som ofte blir borte i diskusjonen om flyktningene er imidlertid det faktum at en betydelig andel av de som søker tilflukt i Europa og USA er fra Afrikas Horn: først og fremst Sudan, Somalia, Etiopia og Eritrea. Mens det finnes litt omtale av dette problemet i vestlige media, er det stort sett ignorert når det gjelder de tre første landene, siden nyheter om flyktende sudanere, somaliere og etiopiere ikke lover godt for Washingtons fortelling, siden USA har på en eller annen måte vært direkte involvert i hvert av disse landene.

Men i tilfellet Eritrea, en svært uavhengig nasjon som nekter å bøye seg for diktat fra Amerika, blir landet presentert som et tilsynelatende bunnløst oppkomme av flyktninger som flykter fra landet. Skulle en utelukkende lese FN-rapporter og nyhetsartikler kunne man bli tilgitt for å tenke at Eritrea for det meste har blitt avfolket fordi skarer av eritreisk ungdom flykter fra landet i hopetall. Men denne fortellingen, som periodisk blir forsterket av forvrengt dekning i media, er blir raskt blir svekket siden sannheten kommer ut stadig mer.

Å motvirke propagandaen om eritreiske flyktninger

Den vanlige oppfattingen av Eritrea i Vesten (i den grad at folk vet av landet finnes i det hele tatt) er av en nasjon, tidligere styrt av Etiopia, som har blitt «Afrikas Nord-Korea», en systematisk overtreder av menneskerettighetene styrt av et brutalt diktatur som bruker slavearbeid og torturerer sine borgere. Som sådan blir Eritrea umiddelbart dømt i folkemeningens domstol, og blir derfor en beleilig syndebukk når det gjelder migrasjon. Faktisk virker det som propagandaen mot Eritrea har vært så effektiv, siden USA og Europa er så ivrige i å ta imot enhver som flykter fra landet, at landet har blitt det erklærte hjemlandet for tusener på tusener av flyktninger fra en rekke land. Det synes som at afrikanske flyktninger, uavhengig av deres virkelige hjemland, alle er eritreere nå.

Ta for eksempel kommentaren til den østerrikske ambassadøren til Etiopia som freidig forklarte at: «Vi tror at 30 til 40 prosent av eritreerne i Europa er etiopiere.» Avhengig av hvem du spør, kan tallene faktisk være enda høyere enn det. Det å få asyl i Europa er ikke enkelt for afrikanske flyktninger. De kjenner den politiske dagsorden i Europa og kontinentets forsøk på å isolere og destabilisere Eritrea gjennom å fremme emmigrasjon av landets borgere. Derfor ‘mister’ de raskt passene sine og hevder å være eritreere som flykter fra politisk forfølgelse.

Men hvem kan klandre disse menneskene når USA selv har laget målrettede planer og programmer rettet mot å lokke eritreiske ungdommer bort fra deres land? Som WikiLeaks avslørte i en diplomatisk kabel fra 2009 fra den amerikanske ambassaden med tittelen «Å fremme utdanningsmuligheter for eritreisk ungdom som er mot regimet», bemerket den tidligere amerikanske ambassadøren til Eritrea Ronald K. McMullen at:

… Har til hensikt å begynne å bedømme visumsøknader fra studenter, uavhengig av om regimet er villig til å gi søkeren et eritreisk pass og utreisevisum … Med et eritreisk pass og en F1 visum i et skjema DS-232 er den heldige ungdommen på vei til Amerika. For de visummottakerne som klarer å forlate landet og motta flyktningstatus fra FNs høykommissær for flyktninger, kan et FN-godkjent reisedokument la den unge reise til Amerika med sin F1 i DS-232. … På grunn av Isaias-regimets pågående restriksjoner på ambassaden Asmara, vurderer [USA] ikke en gjenopptakelse av fulle visumtjenester i nær fremtid. Men å gi unge eritreere håp, en sjanse for en utdannelse, og de ferdighetene som kan gjenoppbygge deres utarmede land etter Isaias-perioden er en av de sterkeste signalene vi kan sende til det eritreiske folk om at USA ikke har forlatt dem …

Ved hjelp av disse to lokkemidlene – utdanningsstipend og flukt fra obligatorisk militærtjeneste – har USA og deres europeiske allierte forsøkt å lokke tusenvis av eritreere til Vesten i håp om å destabilisere styresmaktene i Asmara. Som ambassadøren bemerket, er den amerikanske hensikt å hjelpe fram en tid «etter Isaias [Afewerki, presidenten i Eritrea].» Med andre ord: regimeskifte. Og det virker som amerikanerne og deres europeiske allierte vurderte at deres politikk med å økonomisk isolere Eritrea gjennom sanksjoner ikke effektivt har hindret landets utvikling.

Og det er nettopp disse programmene og retningslinjene som ser positivt på eritreiske migranter som har motivert titusenvis av afrikanere til å hevde at de alle kommer fra den relativt lille Eritrea. Virkeligheten er imidlertid at et betydelig antall av disse flyktningene (kanskje de fleste) faktisk er fra Etiopia og andre land. Som den Eritrea-baserte journalist og Øst-Afrika-eksperten Thomas C. Mountain bemerket i 2013:

Hvert år i et tiår eller mer, har én million etiopiere, 10 millioner og vi teller fortsatt, forlatt eller flyktet fra sitt hjemland … Hvorfor skulle ti millioner etiopiere, hvert 8. menneske i landet, risikere livene sine og i mange tilfeller søke tilflukt i utenlandske, for det meste ugjestmilde land? Svaret ligger i politikken til det etiopiske regimet som har blitt beskrevet av FN-etterforskere i rapporter som lenge har blitt skyvet under teppet, med ord som «blokade av mat og medisinsk nødhjelp», «den brente jords taktikk for opprørbekjempelse», «massemord» og til og med «folkemord» … De fleste etiopiske flyktningene er fra den etniske gruppen Oromo, som med 40 millioner mennesker utgjør halvparten av den etiopiske befolkningen. Andre flyktninger er de etniske somalierne i Ogaden. Begge disse områdene i det sørlige Etiopia har lenge vært ofre for noen av de mest inhumane, brutale behandlingen som noen folkeslag i verden noen gang har kjent.

Det er lite omtale av denne etiopiske flyktningbølgen, som av en rekke årsaker undertrykkes i Vesten. Mange av flyktningene som hevder at de er eritreiske vet at de har en langt større sjanse for å bli tatt inn i Europa eller USA hvis de hevder opprinnelse fra en svartelistet land som Eritrea, snarere enn en alliert som Etiopia, et land som lenge er blitt sett på som Washingtons nærmeste samarbeidspartner i regionen.

Faktisk blir Etiopia konsekvent hyllet som en økonomisk suksesshistorie. Verdensbanken har nylig kunngjort at det afrikanske landet er verdens raskest voksende økonomi for 2015-2017. Til tross for dette påståtte økonomiske mirakelet «blør fortsatt Etiopia innbyggere ettersom befolkningen flykter i tusentall, noe som gir ytterligere bevis på at utenfor den glitrende hovedstaden Addis Abeba er landet fortsatt ett av de mest nødlidende og voldelige i verden.

Det samme kan sies om Sør-Sudan, et land skapt først og fremst av USA og Israel, og som nå har forfalt til en borgerkrig som sendte mer enn 600 000 flyktningene ut fra den nyopprettede landet, med 1,5 millioner flere internt fordrevne. Somalia er fortsatt et levende mareritt for de stakkars sjelene uheldige nok til å ha blitt født i et land som kun er en nasjonalstat i navnet. Ifølge FN kan Somalia skryte av mer enn 1,1 millioner internt fordrevne flyktninger, mens nesten 1 million flyktninger befinner seg utenfor landet. Sett under ett utgjør de etiopiske, sør-sudanske og somaliske flyktningene en gruppe større enn hele befolkningen i Eritrea.

Men Somalia, Etiopia og Sør-Sudan er alle strategiske allierte (les: klientstater) av USA og deres vestlige partnere; Eritrea er ansett som persona non grata av Washington. Dette grunnleggende faktumet forklarer langt mer enn noe annet den helt forvrengte dekningen av flyktningsaken i Eritrea. Sagt på en annen måte: flyktninger og menneskehandel er et beleilig PR- og propaganda-våpen, brukt av USA for å demonisere Eritrea og å sverte landets prosjekt for økonomisk og politisk selvhjulpenhet.

Flyktninger som unnskyldning , uavhengighet er den ekte forbrytelsen

Eritrea har blitt demonisert av USA og Vesten hovedsakelig fordi det har nektet å være underdanig til det imperiale systemet. Blant Eritreas alvorlige synder er først og fremst landets sta insistering på å opprettholde full uavhengighet og suverenitet i både de politiske og økonomiske sfærene. Dette faktum er kanskje best illustrert av den eritreisk presidenten Afewerki sin dristige avvisning av utenlandsk bistand av ulike slag, og sier gjentatte ganger at Eritrea må «stå på egne ben.» uttalelsene til Afewerki er i tråd med hva panafrikanistiske ledere som Thomas Sankara, marxister som Walter Rodney, og mange andre har hevdet i flere tiår: nemlig, som Afewerki formulerte det i 2007 etter å ha forkastet en «bistands»pakke fra Verdensbanken på 200 million dollar, «Femti år og milliarder av dollar i internasjonal bistand etter kolonitiden har gjort lite for å løfte Afrika ut av kronisk fattigdom … [afrikanske samfunn] er forkrøplede samfunn … Du kan ikke fortsette å la disse menneskene leve på utdelinger fordi det ikke endrer deres liv.»

Selvfølgelig er det også andre viktige politiske og økonomiske årsaker til Eritreas paria-status i øynene til den såkalte «utviklede verden», og spesielt USA. Kanskje den mest åpenbare, og den mest utilgivelige fra Washingtons perspektiv, er Eritreas sta nekting av å ha noe samarbeid, formelt eller uformelt, med AFRICOM eller andre amerikanske militærenheter. Mens alle andre land i Afrika med unntak av like demoniserte og like trakasserte Zimbabwe har en eller annen slags militær forbindelse til den amerikanske imperialismen, motsetter Eritrea seg hardnakket. Jeg antar at Eritrea tar begrepet postkolonial uavhengighet på alvor.

Er det noe rart at Afewerki og hans regjering blir demonisert av Vesten? Hva sier historien om amerikanske og europeiske oppførsel mot uavhengige afrikanske ledere som forfektet selvforsyning, selvtillit, og anti-kapitalistisk, anti-imperialistisk ideologi? Svaret er selvinnlysende. Slike ideer som Afewerki uttrykker i intervjuet blir sett av Washington, London og Brussel som ikke bare trassig, men farlig; farlig ikke bare på grunn av hva de uttrykker, men farlig fordi de faktisk virker.

Selvsagt er det legitime bekymringer som kan bli reist om Eritrea, og store fremskritt kan fortsatt gjøres i de politiske og økonomiske sfærene. Sosial fremgang er en krevende prosess, spesielt i en del av verden der nesten alle andre land er plaget med vold, folkemord, hungersnød, og en rekke andre eksistensielle kriser. Men fremdriften som er nødvendig for Eritrea vil bli gjort av og for eritreere; det kan ikke og må ikke bli påtvunget utenfra av de samme kreftene som i deres humanitære storsinn regnet bomber på Libya og systematisk undergravde, destabiliserte, og/eller ødela nasjoner i tilsynelatende hvert eneste hjørne av verden.

Flyktninger skal behandles med verdighet og respekt. Deres lidelser bør aldri bagatelliseres, og de bør heller ikke bli syndebukker for terrorisme. Men på samme måte bør deres tragedier ikke få lov til å bli kynisk utnyttet for politisk gevinst av Vesten. Strømmen av flyktninger er en utvekst av Imperiets politikk – det samme Imperiet som fortsetter å forvandle denne krisen til et mektig våpen for destabilisering og krig.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra:

http://journal-neo.org/2015/11/21/refugees-as-weapons-in-a-propaganda-war/

Les også:
https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/25/usas-imperiale-fotavtrykk-i-afrika/

Advertisements