Katastrofe i Afghanistan

Besøkene til Afghanistan i 2014 av president Barack Obama (mai), Storbritannias statsminister David Cameron (oktober) og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (november) måtte holdes hemmelig. Det er merkelig at disse menneskene ikke anser det helt bisart at de ikke kan åpenlyst besøke et land der deres soldater hadde kjempet i fjorten år.

poppy-fields

av Brian Cloughley

Den 28. desember i fjor ble det avholdt en stor militær seremoni i Kabul. Den markerte erstattingen av den USA-NATO-ledete ‘International Security Assistance Force’ (ISAF) med en styrke kalt ‘Resolute Support’. Dette var den mest betydningsfulle militærpolitiske begivenhetene i landet siden president George W. Bush beordret landets militære styrker å angripe Afghanistan den 7. oktober 2001.

Den mest høytstående personen på samlingen var general John F. Campbell fra den amerikanske hæren og sjef for alle utenlandske styrker i Afghanistan, som erklærte til de tilstedeværende at «vi har løftet det afghanske folket ut av fortvilelsens mørke og gitt dem håp for fremtiden. Dere har gjort Afghanistan sterkere og våre land tryggere.»

Den svimlende ironien i hans utsagn er at av sikkerhetsmessige grunner kunne han ikke informere offentligheten om seremonien før det ble holdt. Som sagt av Fox News «måtte seremonien organiseres i hemmelighet på grunn av trusselen om et Taliban-angrep, siden antallet og intensiteten av dem har økt de siste månedene», som neppe peker på et «sterkere» Afghanistan. Teksten i Campbell tale ble offentliggjort senere fordi direktesendinger ikke var tillatt «av sikkerhetsgrunner.»

Campbell roste «de som planla og organiserte denne seremonien – Jeg takker dere for deres harde arbeid. En hendelse som dette krever mye organisering, forberedelse og øving.»

Den ville sikkert kreve mye arbeid – spesielt når du ikke kan la nyheten om hendelsen offentliggjøres for å unngå å bli sprengt i filler av opprørere. På lignende måte måtte besøkene til Afghanistan i 2014 av president Barack Obama (mai), Storbritannias statsminister David Cameron (oktober) og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (november) holdes hemmelig.

Det er merkelig at disse menneskene ikke anser det helt bisart at de ikke kan åpenlyst besøke et land der deres soldater hadde kjempet i fjorten år.

Den amerikanske utenriksdepartementets reiseadvarsel sier at «sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er ekstremt ustabil, og trusselen mot alle amerikanske borgere fortsatt svært stor.» Det er klar tale – og det oppsummerer hele det fryktelige narrespillet i Afghanistan. Landet er et dypt korrupt, politisk usammenhengende, økonomisk betalingsudyktig, opprørsherjet kaos som er verdensledende på produksjon av heroin. Som Al Jazeera sier «Ikke bare er Afghanistan den globale lederen av opiumsproduksjon, men afghanerne er nå den ledende forbrukere av sin egen narkotika. Antallet afghanske narkomane er nå nesten tre millioner, opp fra mindre enn 500.000 for bare to år siden.» Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet sin undersøkelse om afghansk opium fra 2014, ble det i 2001 dyrket opiumsvalmuer på mer enn 8000 hektar ( 20.000 dekar) og i 2014 hadde den eksplodert til 224.000 hektar.

Det gjør får en til å lure på hvorfor den mest høytstående utenlandske militære offiseren i Afghanistan erklærer at hans styrker har «gjort Afghanistan sterkere.»

taliban

President Obama innrømmer at narkotikaproduksjonen i Afghanistan «er blant de vanskeligste internasjonale narkotikakontrollproblemene», men unngår å nevne fakta og tall med like mye ferdighet som en heroinmisbruker på jakt etter en ny blodåre.

Hans utsagn om at «i 15 av de siste 16 årene har Afghanistan vært verdens største produsent av opiumsvalmuer» er foraktelig i hans gang rundt grøten, fordi han unngår å innrømme at den forferdelige problematikken med narkotikaproduksjon og avhengighet har skutt i været i løpet av hans presidentperiode. Da han tok over i 2009 var opiumsproduksjonen 4000 tonn. I fjor var den 6400 tonn. Enda viktigere: når han tok over i 2009 hadde FN registrert at 2412 sivile afghanere ble drept og 3556 skadet i det året; i 2014 var tallene 3699 og en svimlende 6849. Fremgang?

En annen ironi gjelder styrken som kan gjøres gjeldende mot Taliban-opprørere av den afghanske hæren. Overveldende luftstøtte blir regnet som en viktig del av krigføring, og det anses at ingenting kan oppnås uten det. Så USA er i ferd med å utstyre Afghanistans flyvåpen med 16 helikoptre for bakkestøtte og 20 «Super Tucano» bakkeangrepsfly, fordi de anses som et vesentlig element i kampen mot opprørerne.

Men i mars 2015 fortalte general («håp for fremtiden») Campbell Senatets forsvarskomite at «det første jeg alltid får spørsmål om [av afghanske kommandanter] er luftstøtte. Vi bygger deres luftstøtte … Hva jeg forteller afghanerne er ‘Ikke planlegg operasjonene deres helt avhengig av luftstøtte. Dere har evnen til det. Taliban har ikke luftstøtte, Taliban har ikke pansrede Humvee-jeeper, Taliban har ikke D-30 haubitsere.’ Så d30 howitzeren del av det gjelder igjen bare lederskap

USA/NATO-sjefen i Afghanistan er ikke enig at det er viktig for den afghanske hæren for å ha luftstøtte fordi «Taliban ikke har luftstøtte.»

Da USA/NATO/ISAF-soldatene kjempet mot Taliban hadde de massiv luftstøtte. Bakkestyrkene hadde ikke planlagt et eneste oppdrag av betydning uten å sikre at luftangrep kunne bli anmodet. De hadde tusenvis av pansrede Humvee-kjøretøy og utallige batterier av artilleri og skvadroner av panservogner og endeløse mengder med rakettkastere og dødbringende droner og andre fantastiske anordninger som kan oppdage og ødelegge en maur fra femti kilometer borte.

Her er hva jeg skrev i januar 2014:

Her har vi den mest teknisk imponerende militære makten i verden, med alle tenkelige kamputstyr med den mest fantastiske effektivitet, og en bunnløs mengde av penger, og den har ikke vært i stand til å bekjempe «en gjeng med karer kledd i laken og sandaler» som Taliban ble så godt beskrevet som av en av de få amerikanske militære offiserene som har våget å snakke ærlig om  katastrofen i Afghanistan: Oberstløytnant Daniel Davis.

De barbariske «karene i laken» har vist hvor mektige de på mange måter er, men en spesielt fascinerende avsløring kom fra New York Times den 3. november da avisen rapporterte at «Hvis det hadde vært klager før om den øredøvende plagen av lavtflygende amerikanske helikoptre i den afghanske hovedstaden, har misnøyen sikkert forøkt seg med antall flyreiser: nå kommer to, fire, seks om gangen, og starter rundt klokka 7 om morgenen, så igjen midt på dagen og i skumringen. Hvorfor så mange?»

Grunnen er enkel: «Etter 14 år med krig, og med opplæring av den afghanske hæren og politiet, har det blitt for farlig å kjøre de tre kilometerne fra flyplassen til ambassaden» det britiske utenriksdepartementets råd til reisende er ærlig nok – at «kjøring på veiene er svært farlig.»

Så mye for påstanden om at de amerikanske styrkene og NATO har gjort Afghanistan «sterkere» etter fjorten år med krig.

President Obama fortsetter å være optimistisk, i hvert fall  offisielt. Den 15. oktober sa han at han kommer «til å støtte president Ghani og den nasjonale samlingsregjeringen mens de utfører viktige reformer. Nye provinsguvernører har blitt utnevnt, og president Ghani arbeider for å bekjempe korrupsjon, styrke institusjoner, og opprettholde lov og rett.»

Obama og Ghani vil mislykkes. Og, dessverre, Afghanistan vil synke inn ytterligere korrupsjon, uro og lidelse.


Brian Cloughley tjente i de britiske og australske hærene i Borneo og Vietnam. Han tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og som australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.

oversatt av TM med tillatelse fra:
http://www.strategic-culture.org/news/2015/11/11/disaster-in-afghanistan.html

Les også:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/26/den-bolivianske-kokadyrkingen-redusert/

Reklamer