Portugal er eurosonens neste Hellas

Illusjonen om at alt er bra i Euroland etter den brutale greske nøysomhetsavtalen i sommer vil snart bli brutalt avbrutt av en ny krise. I dag er den portugisiske statsgjelden heidundrende 130% av nasjonalproduktet, i en eurosone hvor 60% var ment å være den absolutt øverste grensen.

Best of Lisbon Tram Images Part 6 Photography By Messagez.com

Av F. William Engdahl

Illusjonen om at alt er bra i Euroland etter den brutale greske nøysomhetsavtalen i sommer vil snart bli brutalt avbrutt av en ny krise i eurosonen. Dette vil skje i det som ble hyllet som Det internasjonale pengefondet IMF og Den europeiske sentralbankens «suksesshistorie» – Portugal. Veldig snart, kanskje i løpet av noen uker, vil det nok en gang bli klart, som i Hellas, eller i Tyskland i 1931, at innstramminger, utgiftskutt og skatteøkninger er ikke veien ut av en nasjonal økonomisk krise.

Parlamentsvalget den 4. oktober har fjernet fasaden, som er et spill av statistisk manipulering, finansielle triks og regelrett svindel som tillot en konservativ nyliberal regjering å hevde suksess i å ha fått slutt Portugals alvorlige økonomiske krise.

Regjeringen til statsminister Passos Coelho, markedsvennlig og nyliberalistisk, mistet flertallet. Hans parti «Portugal à Frente» (PAF)  vant flest stemmer av partiene, men hans nøysomhetskoalisjon av høyrepartier mistet flertallet deres, og vant bare 38,5% av stemmene. Nesten to tredjedeler (62%) av alle velgere stemte på en av partiene i den sosialistiske koalisjonen som var imot innstramminger. Coehlo har sittet med makten siden juni 2011, da eurokrisen forårsaket at de internasjonale investorene flyktet i panikk fra de landene i eurosonen som hadde høyest statsgjeld.

Det avgjørende temaet i valgkampen denne gangen var den dype nøysomhetspolitikken Coehlos koalisjon hadde fulgt siden 2011. Valgtemaene handlet om lettelser av nøysomheten og til og med om en nytenkning av Portugals forhold til euroen. Dette ligner på Hellas i januar i år, da Alexei Tsipras og hans venstreorienterte anti-nøysomhetspolitikk brakte Syriza til makten.

I Portugal fikk en venstre/kommunist/sosialistisk blokk av partier ledet av Sosialistpartiets leder Antonio Costa absolutt flertall i parlamentet Assembleia. Til tross for det tydelige overveldende velgerpreferansen mot mer nøysomhet, har den portugisiske presidenten Cavaco Silva (et tidligere medlem av Coehlos pro-euro parti) bedt Coehlo danne en mindretallsregjering, som er forpliktet til å fortsette Portugals kur på tørt brød og vann.

Silva rettferdiggjorde sin avvisning av normale demokratiske normer i et bisart argument «I 40 år med demokrati i landet har ingen regjering i Portugal vært avhengig av støtte fra anti-europeiske krefter, det vil si krefter som kjemper for å oppheve Lisboa-traktaten , Den europeiske finanspolitiske pakten, Vekst- og stabilitetspakten, samt å avvikle pengeunionen og melde Portugal ut av euroen, i tillegg til å ville oppløse NATO

På avslørende vis minnet Silvas ord om regimet til António de Oliveira Salazars korporative avart av fascistisk diktatur fire tiår tidligere, langt mer enn de minnet om en president i et demokratisk republikk. Gitt hva som nylig fant sted i Hellas og i fjor på Kypros, antyder dette illevarslende hvor EU er på vei, og det er nettopp i retning av en sovjetlignende eller orwellsk styre fra toppen. Dette gjort av ansiktsløse EU-teknokrater som tjener dagsorden til de multinasjonale selskapene og politiske nettverk som ikke bryr seg om tradisjonene til demokrati, eller representativt styre eller grunnleggende menneskelig anstendighet.

Forfalskete tall

Argumentet som høres hele veien fra Angela Merkel til Brussels ansiktsløse EU-kommisjonærer er at enhver anti-nøysomhetspolitkk som ikke samarbeider med Troikaen vil i Portugal, som i Hellas, ikke å bli godtatt. De gjentar mantraet om at «suksessen» fra de fire årene av Coehlos nøysomhet fikk Portugal tilbake på landets økonomiske føtter. Problemet med dette er at det er en bevisst løgn. Se nøye på arbeidsledigheten, den beste sanne målestokken på økonomisk fremgang.

Siden Coehlo ble statsminister i en nøysomhetsregimet til høyresiden i 2011 har han pekt på de offisielle ledighetstallene som bevis på at «nøysomhetskuren» virket . Hans budskap var klart: «Bare vær litt mer tålmodig, kjære borgere, og snart vil vi være i paradis. Bare stol på IMF, ESB, EU-regjeringene …» Måned etter måned frem til i sommer falt det offisielle antallet arbeidsløse.644x429ByWidth_CutTopBottom_Transparent_True_False_Undefined-300x200

EUs kontor for statistikk Eurostat har gjort en meget praktisk endring i definisjonen av arbeidsledige siden krisen i eurosonen eksploderte i 2011. Det året fortalte Brussel alle EU-regjeringene at deres statistikkbyråer, som den tyske Statistische Bundesamt (Destatis), ikke trengte å telle arbeidsledige i opplæringsprogrammer eller offentlige finansierte jobbordninger som arbeidsledige, selv om de ikke hadde noe virkelig arbeid.

Siden 2011 har Portugals offentlige etater under Coehlo pyntet deres sysselsettingsstatistikk for få ting til å virke mye, mye bedre enn de egentlig er. Det synes som om Coehloregjeringen lånte et triks eller to fra Washingtons uredelige arbeidsdepartement for å gi en rosenrød glød til Portugals økonomi ved å vise stadig fallende arbeidsledighet, selv om veksten var stillestående. Triksene inkluderte slike ting som tvilsomme dataklassifiseringer. Verken de 300 000 for det meste unge, velutdannede arbeidsløse menneskene som forlot Portugal til andre land i løpet av kriseårene, og oppmuntret til det av regjeringen, ble regnet med i de offisielle ledighetstallene. Heller ikke var folk som hadde gitt opp å lete etter arbeid. De som ga opp, siden det ikke var noen jobber, ble satt i en kategori som heter ‘e latter’, som offisielt blir kalt de «arbeidsledige som har gitt opp», og ble bare regnet som «inaktive», og ikke arbeidsledige. Det samme gjaldt deltids-arbeidstakere som ønsket å jobbe heltid.

Ifølge økonomen José Maria Castro Caldas ved CES, et respektert senter for samfunnsfag ved Universitetet i Coimbra, ga Coelhoregjeringen også bedrifter tilskudd for å «ansette» arbeidsledige på en ubetalt basis. Den arbeidsledige ble tvunget til å ta på seg de ofte meningsløse jobbene fordi de ellers ville miste sine trygdeutbetalinger. «Det er perverst» sa Castro Caldo. Han anslår at når alle triksene er tatt med er realiteten at «en av fem portugisiske borgere som er i stand til og villig til å arbeide ikke kan finne en jobb. Kanskje en av fire. Dette er de virkelige tallene.» Den virkelige situasjonen med arbeidsledigheten i Portugal er at nær 25% av arbeidsstyrken ønsker arbeid uten å finne det. Og det fire år inne i «kuren».

Til gjengjeld for Troikaens redningspakke på 78 milliarder euro tvang Coehloregjeringen i gjennom alvorlige utgiftskutt i lønninger, pensjoner og offentlige budsjetter, samt store skatteøkninger, hovedsakelig gjennom økt merverdiavgift, som rammet de lavere inntektsgruppene i befolkningen verst. Høyere skatter og den stigende reelle arbeidsledigheten er ikke en økonomisk «oppsving», i alle fall ikke i slik jeg definerer ordet.

portugal

Gjelden

Den andre katastrofale delen av det ikke bærekraftige nøysomhetsregimet til Coelho er det faktum at Portugals statsgjeld fortsatt er astronomisk. I dag er den portugisiske statsgjelden heidundrende 130% av BNP, i en eurosone hvor 60% skulle være den absolutt øverste grensen. Og verre, i motsetning til Italia som har omtrent samme andel av gjeld til BNP, er Portugals gjeld 70% eid av utlendinger, som for eksempel banker i Tyskland og andre steder. Derimot skyldes bare 35% av italiensk gjeld til utlandet, noe som gjør landet mindre sårbart for en krise av kapitalflukt, slik som skjedde i Hellas. Den historisk erfaringen viser at når den offentlige gjelden til et land når 130% av BNP den er ikke bærekraftig. Så Portugal har uholdbar gjeld, det meste av pengene skyldes til utlendinger, økonomien har fortsatt store problemer, og en sannsynlig politisk krise kommer i tillegg. Mislighold er en reell mulighet i månedene som kommer.

Den kommende politiske krisen

Dette er den virkelige bakgrunnen for det som nå ser ut til å bli en stor politisk krise, noe som gjør sannsynligheten for et kapitalflukt fra portugisiske statsobligasjoner til en nær sikkerhet, à la Hellas i 2012. Den villedende roen i finanssektoren i eurosonen vil endre seg dramatisk. Etter den kontroversielle gjenutnevningen av Coehlos mindretallsregjering har sosialistene og deres venstreallierte partier (og mot innstramminger) i parlamentet som til sammen danner et flertall, lovet å tvinge den nye Coehloregjeringen til å gå av et mistillitsvotum. Dette kan skje så tidlig som nå i november.

Den moderate sosialistpartiet og dets allierte – kommunistene, de grønne og venstreblokken – kontrollerer nå 122 seter i Portugals 230-seters parlament. Noe som viser at koalisjonspartiene på venstresiden er seriøse om å tvinge fram en endring, er at de den 23. oktober blokkerte utnevnelsen av sentrum-høyre sidens ønske for ordførende styrer i parlamentet, og valgte deres egen kandidat i stedet. De har også lovet å presentere et forslag som avviser et hvert program som beholder hovedpunktene av den forrige regjeringens politikk. Rentene på portugisiske obligasjoner har startet å stige i frykt for en full politisk krise og politisk lammelse som krever nyvalg neste sommer, og en paralysert midlertidig mindretallsregjering under Coehlos ledelse inntil da.

Hele Euro-prosjektet var fra begynnelsen bygget på et råttent grunnlag, og ovenfra, via den berømmelige Maastricht-traktaten. Prosjektet hadde aldri interessene til folk i Europa i tankene, bare de store bankene og deres allierte. Nå vises konsekvensene av denne feilslåtte politikken.

oversatt at TM med tillatelse fra:
http://journal-neo.org/2015/11/08/portugal-the-eurozone-s-next-greece/

 

 

Bokanbefaling:
En beretning om klarsyn av Jose Saramago kan finnes på alle gode bibliotek.

Advertisements