Når fører teknologisk fremgang til velstand?

rockart
Av Ian Welsh

Når er et samfunn velstående? Den allmenne oppfatningen synes å være at det er når alle har en overflod av varer. Men er dette en nyttig definisjon? Er du velstående hvis du har en overflod av varer, men ikke tid til å nyte dem? Er du velstående hvis du har en overflod av varer, men er syk? Er du velstående hvis du har en overflod av varer, men bor i et undertrykkende samfunn? Er du velstående hvis du har en overflod av varer, men er desperat ulykkelig og føler at du har kastet bort livet ditt?

Du kan argumentere for å holde det enkelt: Velstand betyr at alle har tilgang til mange varer og tjenester. Men jeg tror denne definisjonen ikke holder mål: vi kan alle forstå at flere varer ikke nødvendigvis gjør oss bedre, det samme med flere tjenester. Flere matvarer som gjør oss syke, er ikke bedre. Mer helsestell betyr ikke at vi er sunnere, det betyr ofte at vi er sykere. Flere fengsler betyr at vårt samfunn produserer flere kriminelle og mere kriminalitet.

Bare det å øke økonomisk aktivitet gjør ikke at folk har det bedre, det øker ikke velstanden.

Skoleeksempelet på dette er den første jordbruksrevolusjonen. Det synes selvinnlysende at å lære å dyrke mer mat har gjort oss mer velstående. Mer mat er bedre, ikke sant? Men faktisk førte overgangen fra jakt og sanking til jordbruk til liv som var verre for det store flertallet av befolkningen. Folk var kortere i de fleste jordbrukssamfunnene, noe som tyder på dårligere ernæring. Det var langt mer sykdom og langt flere kroniske helseproblemer. Folk hadde også generelt mindre ledig tid og de levde færre år enn jegere og samlere som levde før dem.

Dette var heller ikke en kortvarig nedgang, den varte i flere tusen år. Høyde er en god målestokk på ernæring, og vi er fortsatt ikke like høye som våre forfedre som var jegere og sankere. Bekkendybden, som måler hvor lett kvinner føder, har også aldri blitt den samme. Median-levetiden ble ikke lengre før omtrent 6000 år senere. Og den falt i hundrevis av år i denne perioden i visse områder av verden. Medlemmer av den greske verdenen, fra 300 fvt til 120 evt, hadde lengre liv enn Vesten før det 20. århundre. Våre liv kan bli verre, og forbli verre, i hundrevis eller tusenvis av år til tross for flere muligheter til å lage mere ting.

Er samfunn med mer mat og mere varer bedre hvis folk er sykere, lever kortere liv, og har mer problemer med å reprodusere? Hvis det er velstand, vi vil ha det?

I stedet for flere varer, mere ting, burde vi ønske de riktige varene og/eller de rette tingene. Ting som gjør oss sunnere, gladere, smartere, mer i stand til å gjøre storverk, og å leve godt. I stedet for mer arbeid bør vi ønske det rette arbeidet, nok arbeid til å lage de riktige tingene, men ikke så mye arbeid vi har ikke tid til våre venner og kjære, og utføre de aktivitetene vi liker, uansett hva de måtte være. Og så mye som mulig bør vi ønske bedre helse i stedet for medisin, og lav kriminalitet i stedet for fengsel.

Hvis alle andre ting er like, ja, da er mer produktiv kapasitet bedre. I teorien, så jo flere ting vi kan lage, jo bedre utkomme vil vi ha. Men i praksis fungerer det ikke alltid slik.

En del av dette handler om rette ting eller feil ting. For eksempel: i vårt eget samfunn ser vi en epidemi av fedme og diabetes på grunn av kostholdet vårt. En del av det problemet ligger i moderne hierarkier og ulikheter. Ulikhet er unektelig dårlig for oss sett under ett. Jo mer ulikt samfunnet ditt er, jo lavere median levealder. Jo mer ulikt samfunnet, jo generelt sykere. Flere hjerteinfarkt, mye mer stress. Jo mer ulike, jo mer kriminalitet. Disse koblingene er solide.

Forbindelsen går begge veier. På den ene siden synes menneskene at ulikhet er stressende. Menneskekroppen, hvis den blir utsatt for langsiktig stress blir usunn og har langt større sannsynlighet for å bli syk. Folk som føler seg forskjellsbehandlet blir mindre dyktige enn de som føler seg likebehandlet. Dette gjelder for de rike og mektige i ulike samfunn, og for de fattige. Alle lider. Selv om de fattige og svake lider mer, ville selv de rike og mektige bli sunnere og leve lenger i like samfunn, sannsynligvis ganske enkelt på grunn av stresseffekten.

Den andre delen er spørsmålet om fordeling, eller rettere sagt, på spørsmålet om hvem som får styre fordelingen. Jo mer ulik et samfunn er, jo mindre ting har de fattige og middelklassen relativt sett. Noen teknologier har en tendens til å føre til mer ulikhet, noen har en tendens til å føre til mer likestilling. I de fleste jeger- og sankersamfunn er det ikke nok overskudd til å støtte en klasse av rike, mektige mennesker og deres lakeier – spesielt deres lakeier som håndhever status quo gjennom ideologi eller vold. Med lite overskudd er det likestilling. Dette betyr ikke at jegere og sankere levde dårlig, de fleste av dem synes å ha brukt mye mindre tid å produsere det de trengte enn vi gjør, de jobbet absolutt ikke 40 timers uker, eller 60 timers uker – snarere 20 timer.  Resten av tiden de kunne danse, lage kunst, elske, sosialisere, lage musikk, eller hva annet de likte.

Landbruk førte ikke umiddelbart til ulikhet, de opprinnelige jordbrukssamfunnene synes å ha vært ganske like, sannsynligvis enda mer enn på slutten av jeger- og sankersamfunn som gikk forut. Men økende overskudd og behovet for samordning som oppsto førte til fremveksten av ulikhet, spesielt i sivilisasjoner basert rundt kunstig vanning, som er både arbeidskrevende og krever spesialister. Faraoene lagde store monumenter, men deres undersåtter levde ikke på langt nær så godt som jegere og samlere.

161.ac-2
Middelalderen har et ufortjent dårlig rykte

Organiseringen av vold, og teknologien bak det, er også en faktor. Det er ikke tilfeldig at det klassiske Hellas hadde demokrati i mange byer, og heller ikke at det bare gjaldt for menn som var striddyktige, og ikke kvinner eller menn som ikke var stridsdyktige. Det er ikke tilfeldig at Romerriket hadde klasser av statsborgerskap basert på hva slags utstyr soldatene hadde råd til: Ridderklassen ble kalt det fordi de kunne bringe en hest i krigen. Det er ikke tilfeldig at de sveitsiske kantonene, der menn kjempet i pikenér-formasjon, var demokratiske for sin tid. Det er heller ikke tilfeldig at allmenn stemmerett oppsto i en alder av verneplikt for massene, og at kvinner fikk stemmerett da samfunnet gikk over til massemobilisering.

Da Romerriket gikk over fra verneplikt for borgerne til en profesjonell hær, mistet de snart sin frihet. Når vi nå vi beveger oss bort fra massehærer, er det bemerkelsesverdig at mens vi ikke formelt har tapt stemmeretten, synes stemmen å bety mindre og mindre siden politikere stadig mer bare gjør hva de vil, uansett hva velgerne måtte ha ønsket.

Makt betyr noe for velstand. Jo mer jevnt makten er spredt, jo mer sannsynlig er et samfunn er velstående, for ingen små særinteresser kan sette i gang med å utføre politikk som er nyttig for dem men stort sett er skadelig for alle andre. Likeledes fører utbredt etterspørsel (hvis forsyningsflaskehalser kan unngås) også til utbredt velstand.

I dagens æra har vi sett en massiv økning i lederlønninger. Dette skyldes det faktum at de har tatt makten over de viktigste produktive organisasjonene i vårt samfunn: Storselskaper. Eierne av de fleste selskapene, hvis de ikke er også lederne, er i stor grad maktesløse ovenfor ledelsen. Det er ikke slik at ledelsen er mer kompetent enn det var for 40 år siden, i hvert fall når det gjelder deres angivelige jobb med å berike aksjonærene, det er at de er sterkere enn de var for 40 år siden i forhold til aksjonærene og i forhold til staten.

Fordi økninger i mengden vi kan skape, ikke automatisk kan overføres til enten å skape det som er bra for oss, eller til relativt jevn fordeling av hva vi skaper, vil økningen i mengden vi kan produsere ikke alltid føre til velstand. Produktiviteten i USA steg med 80,4 prosent fra 1973 til 2011, men median reallønn steg bare 10,2 prosent og median mannlige lønninger steg 0,1 prosent. (4) Dette var ikke tilfelle i perioden 1948-1973, når lønningene steg like fort som produktiviteten gjorde.

manchester slum

Økninger i produktiviteten, i vår evne til å gjøre lage ting, fører bare til velstand hvis vi lager de riktige tingene, og vi er faktisk distribuerer tingene bredt. Hvis en liten gruppe individer er i stand til å skumme av mesteparten av overskuddet, vil ikke velstand bli resultatet, og hvis et samfunn som er velstående tillater et oligarki, adel, eller aristokrati å dannes, selv om en slikt aristokrati (som vår eget) later som om det ikke eksisterer, vil samfunnet finne at dets velstand forsvinner.

Å lage varer som skader mennesker er ikke velstand heller. For øyeblikket skyldes om lag 40 prosent av alle dødsfall forurensning eller feilernæring. Hvis noen av dine kjære har dødd, er det en god sjanse de døde fordi vi lager ting på måter som forurenser miljøet, eller fordi ting vi lager, som mesteparten av maten vår, er veldig usunn for oss. Å være feit er ikke sunt, og vi er midt i en fedme-epidemi. Selv når vi ikke umiddelbart dør lider vi av kroniske sykdommer med en hyppighet som ville forbauset våre forfedre. For eksempel så led om lag 45 prosent av den amerikanske befolkningen av en kronisk sykdom (år 2000). 21 prosent hadde flere medisinske problemer. Noe av dette er bare på grunn at vi lever lengre, men mye av det er på grunn av den maten vi spiser, stress som jobbene våre påfører oss, og forurensningen vi spyr ut i luften, i jorden og i vannet.

Vi bør alltid huske dette. Økninger i produksjonskapasitet og teknologisk utvikling fører ikke alltid til velferd og når den gjør det, skjer det ikke umiddelbart av seg selv. Den industrielle revolusjonen førte sikkert til økt menneskelig velferd, men hvis du var av de generasjonene som ble kastet ut av landsbygda og tvunget til å jobbe i de første fabrikkene, ofte 6 1/2 dager i uken under forferdelige forhold, ville du ikke har tenkt slik . Du levde på nesten alle måter verre enn du gjorde før du mistet jorden, og likeledes dine barn. Noen industrimagnater og menneskene rundt dem hadde det sikkert veldig bra, men det er ikke velstand.

Og en gevinst på velstand som varer mindre enn to århundrer og ender i en økologisk katastrofe som dreper milliarder – vel – våre etterkommere vil kanskje ikke kalle det en suksess, og de vil kanskje ikke heller tro at det var verdt det.

Velstand, når alt kommer til alt, handlerer like mye om makt og politikk som det handler om teknologi og produksjonsevne. Muligheten til å lage flere ting sikrer ikke vi lagrer de riktige tingene, eller at folk som trenger dem, får dem. Produksjonskapasitet som ikke deles er ikke velstand.

oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren:
http://www.ianwelsh.net/when-does-technological-advancement-actually-lead-to-prosperity/

for kildehenvisninger se orginalteksten

Advertisements