Afghanistan: De får sovjeterne til å se bra ut i sammenligning

«Denne historien fanget min oppmerksomhet fordi Sheberghan-gassfeltet, som dette prosjektet var ment å fremme, var et produkt av bistand gitt av en annen stormakt, Sovjetunionen, på midten av 1960-tallet…Med andre ord, for omtrent det beløpet som amerikanerne brukte på en verdiløs gass-stasjon bygde sovjeterne et helt gassproduksjonsanlegg, to rørledninger, et kraftverk og en gjødselfabrikk.»

3243899312

Av professor Paul Robinson

Jeg har skrevet før om rapportene utgitt av den amerikanske revisoren for gjenoppbyggingen av Afghanistan (SIGARi) John Sopko, som er den tjenestemannen som har ansvaret for revisjonen av de 100 milliarder dollarene som USA har brukt på bistand til Afghanistan. Rapportene forteller om enorm sløsing og få, om noen, konkrete fordeler. Den siste rapporten er som vanlig sørgelig lesing.

Ifølge revisoren brukte Det amerikanske forsvarsdepartementet 43 millioner dollar på å bygge en ‘bensinstasjon’ for komprimert gass (CNG) i byen Sheberghan. Dette var til tross for at det ikke er etterspørsel etter slike stasjoner i Afghanistan. Å omgjøre en bil fra bensin til naturgass koster 700-800 dollar. Den gjennomsnittlige årlige inntekten i Afghanistan er 690 dollar. Revisoren sier at «den amerikanske regjeringen har betalt for omgøring av over 120 afghanske kjøretøy til denne gassen, slik at de kunne bruke gass-stasjonen. Vanlige afghanere hadde rett og slett ikke råd til å gjøre det. Ikke overraskende fant revisoren ingen bevis for at noen andre biler ble omgjort til å kunne kjøre på denne gassen. Revisoren sa som konklusjon: «Prosjektet ga ingen merkbare makroøkonomiske gevinster.»

Det er ikke engang det verste med det. Ifølge revisoren konkluderte en forundersøkelse fra 2005 utført av Pakistans utviklingsetat for små og mellomstore bedrifter, at den totale kostnaden for å bygge en gassstasjon i Pakistan ville være omtrent 306 000 dollar med dagens valutakurser. Kort sagt, ved å ha brukt 43 millioner dollar har TFBSO (myndigheten for stabilitet og næringsutvikling), den kostet 140 ganger så mye som en tlsvarende gassstasjon i Pakistan. Til dags dato, har forsvarsdepartementet ikke vært i stand til å gi dokumentasjon som viser hvorfor gasstasjonen i Sheberghan kostet nesten 43 millioner.

afghan-gas-station-804-ts600
For 43 millioner dollar får du denne bensinstasjonen…..

Denne historien fanget min oppmerksomhet fordi Sheberghan-gassfeltet, som dette prosjektet var ment å fremme, var et produkt av bistand gitt av en annen stormakt, Sovjetunionen, på midten av 1960-tallet. Som jeg beskrev i boken min «Aiding Afghanistan» så undertegnet sovjeterne og afghanerne i 1963 en avtale om utvikling av gassindustrien i Afghanistan. Etter det. ga sovjeterne midler, spesialister og utstyr for å starte gassproduksjon på Sheberghanfeltet. I 1967 var gassfeltet i drift, og russerne bygget en 101 kilometer lang rørledning for å overføre fire milliarder kubikkmeter gass i året fra Sheberghan til Sovjetunionen. I 1968, bygget de så en 88 kilometer lang rørledning til Mazar-i-Sharif for å gi gass for kraftverket og gjødselfabrikken der. Jeg har ikke vært i stand til å fastslå den eksakte kostnadene for disse prosjektene, men mellom 1963 og 1968, ga sovjeterne rundt 70 millioner rubler i kreditt til Afghanistan (63 millioner dollar med den daværende offisielle kursen på 0,9 rubler til 1 dollar), så kostnadene må ha vært noe mindre enn dette, gitt at kredittene også dekket andre ting.

Med andre ord (hvis vi overser inflasjonen) for omtrent det beløpet som amerikanerne brukte på en verdiløs gass-stasjon, bygde sovjeterne et helt gassproduksjonsanlegg, to rørledninger, et kraftverk og en gjødselfabrikk.

471e83f9-83dd-416a-bda0-9603571e21e1_1
eller dette italienske palasset, eid av Brad PItt og Angelina Jolie. Palasset har 16 rom, , statuer i hagen egen vingård, svømmebasseng, kino, med mere. Det kostet faktisk mindre enn bensinstasjonen.

Alle disse var lønnsome. På midten av 1970-tallet ga i gassfeltet Sheberghan en årlig fortjeneste på rundt 1,7 milliarder afghani (valutaen i Afghanistan) i året, mens gjødselfabrikken i Mazar-i-Sharif ga en fortjeneste på 70-100 millioner afghani. På 1980-tallet ga gassproduksjonen den afghanske regjeringen omtrent 40% av alle dens inntekter. Kontrasten mellom den sovjetiske suksessen og den dystre amerikanske svikten er slående.

Og dette er ikke det eneste eksempelet. I en rapport tidligere i år bemerket revisoren at den offisielle amerikanske bistandsorganisasjonen USAID hadde brukt 335 millioner på kraftverket i Tarakhil som teoretisk sett forsyner strøm til Kabul. Ifølge revisoren, så «fra februar 2014 til april 2015, eksporterte anlegget 8846 megawatttimer strøm til strømnettet i Kabul. Dette er mindre enn én prosent av produksjonskapasitet i Tarakhil i denne perioden.» Videre har «underutnyttelse av anlegget tilsynelatende allerede resultert i for tidlig svikt av maskineriet» … og «kan resultere i katastrofale feil.» Sammenlign dette med vannkraftverket i Naghlu som ble bygget av sovjeterne i 1966, som fortsatt leverte strøm til Kabul i Taliban-perioden, og ble reparert til full drift for et par år siden av det russiske selskapet Technopromexport for kun 32,5 millioner dollar.

Som jeg påpeker i boken min, unlot sovjetisk økonomisk bistand til Afghanistan å fremme bærekraftig økonomisk vekst i landet. Likevel er den amerikanske (og jeg er sikker på også til deres vestlige allierte) bistanden i sammenligning fantastisk, fryktelig, usedvanlig inkompetent gjennomført.


Paul Robinson er professor ved universitetet i Ottawa. Han skriver om Russisk og Sovjetisk historie.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren:

https://irrussianality.wordpress.com/2015/11/03/making-the-soviets-look-good/

les også:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/07/fall-og-svikt-i-heroin-landet/

Advertisements