Eritrea, menneskerettigheter og vestlig propaganda

Femti år og milliarder av dollar i internasjonal bistand etter kolonitiden har gjort lite for å løfte Afrika ut av kronisk fattigdom. Eritreas alvorligste synd er landets sta insistering på å opprettholde full uavhengighet og suverenitet i både den politiske og økonomiske sfæren. Dette faktum er kanskje best illustrert ved at Eritreas president Afewerki avviser utenlandsk bistand. Er det noe rart at Afewerki og hans regjering blir demonisert av Vesten?

article-2342524-1A5897DF000005DC-67_634x402
Asmara, Eritrea

Av Erik Draitser

Det øst-afrikanske landet Eritrea er igjen blitt internasjonalt demonisert som en systematisk overtreder av menneskerettighetene. FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) har publisert en angivelig fellende rapport med informasjon om hva hun hevder er de «systematiske, omfattende og grove menneskerettighetsbruddene» som pågår i Eritrea. Mediadekningen har på tilsvarende måte gjengitt disse påstandene, og presenterer Eritrea til et vestlig publikum som en tilbakeliggende og brutal diktatur. Media spiller på de tradisjonelle stereotypiene av totalitarisme fra Øst-Tyskland og Sovjetunionen under Stalin.

Men en nærmere og mer kritisk analyse av både rapporten og de virkelige baktanken til de vestlige institusjonene som fremmer deres fortelling, avslører et vesentlig annerledes motiv bak denne rapporten og den stadige anti-eritreiske fortellingen. Hvis man kallte det politisk motivert propaganda, ville det være riktig betegnelse. Det er også riktig å kalle det et forvrengt og partisk perspektiv forankret i fundamentale misforståelser av både politikk og historie. For å si det rett ut, kan rett og slett kalles ren og skjær nykolonialisme av verste sort.

For mens FN og vestlige medier fremstiller Eritrea – et land de fleste Vesten ikke vet noenting om, hvis de noen gang har hørt om landet i det hele tatt – som lite mer enn et diktatur i den tredje verden, på grunn av landets påståtte brudd på menneskerettighetene, overser de beleilig nok de faktiske menneskerettighetsspørsmålene som Eritrea kjemper for. Disse rettighetene gjør det til en leder på det afrikanske kontinentet, og et land som på mange måter bør fremheves som en modell for menneskelig utvikling og etterlevelse av virkelige menneskerettigheter.

Eritrea leder an i Afrika om saker som spenner fra forebygging og behandling av malaria, HIV&AIDS og andre sykdommer som kan forebygges; tilgang til rent drikkevann, bekjempelse av analfabetisme og utallige andre saker. Men ingenting av dette anses verdig av FN for å bli inkludert i en rapport om «menneskerettigheter».

Dette er selvfølgelig ikke å antyde at Eritrea, som alle andre land blandt de såkalte «utviklings-» og «utviklete-» landene, er uten problemer, det ville være rett og slett usant. Snarere er det å merke seg at en virkelig objektiv rapport som faktisk lette etter en saklig analyse av menneskerettigheter i Eritrea, snarere enn en politisk motivert propagandakampanje, ville ha avdekket et land opptatt med å forandre seg selv og sitt folk. Det legger bak seg flere tiår av kolonial undertrykkelse og lager en uavhengig vei framover for seg selv.

Men selvfølgelig er dette den alvorligste synden av alle i øynene til den vestlige herskende klassen og institusjonene den kontrollerer. Den ytterste fattigdom, underernæring, analfabetisme, død av sykdommer som kan unngås og mange andre kjennetegn på afrikansk underutvikling – dette er alt helt greit i Vestens øyne, så lenge du følger Vestens spilleregler fra IMF, Verdensbanken og FN; så lenge du «respekterer opposisjon», «respekterer demokrati» og handler «inkluderende». Men, når et land velger å lage sitt eget system og følge sin egen nasjonale utvikling (og gir pokker i hvite nykoloniale meninger), blir det umiddelbart fremstilt som den store skurken. Slik er det også med Eritrea.

Men ikke bare tro meg uten videre. La oss se på fakta.

asmara-street

Et kritisk blikk på FN-rapporten

Rapporten presenterer en beskrivelse av Eritrea som på mange måter er på kant med virkeligheten. Mens former for politisk undertrykkelse og avvik fra vestlige oppfatninger av demokrati er uthevet og gjentatt til det kjedsommelige, er andre viktige aspekter av menneskerettighetene helt oversett.

FN-rapporten var begrenset i omfang på grunn av manglende tilgang til landet, og dermed tvinges rapporten til å stole utelukkende på vitnesbyrd fra eksil-eritreere og de med en åpenbar politisk partiskhet og nag mot president Isaias Afewerki sin regjering. Så, langt fra å være objektiv, er rapporten av natur en ensidig fremstilling av situasjonen i landet. Rapporten påpeker:

Kommisjonen finner at systematiske, omfattende og grove menneskerettighetsbrudd har blitt og blir begått av regjeringen i Eritrea, og at det er mangel på ansvarlighet for dem … Utøvelsen av rettigheter og friheter er sterkt innskrenket i en helhetlig sammenheng med en total mangel på rettssikkerhet. Kommisjonen mener også at bruddene i områdene utenomrettslige henrettelser, tortur (inkludert seksuell tortur), militærtjeneste og tvangsarbeid kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten. Kommisjonen understreker at de nåværende funnene ikke skal tolkes som en konklusjon om at internasjonale forbrytelser ikke har blitt begått i andre områder.

Mens det selvfølgelig er en sjokkverdi forbundet med fraser som «utenomrettslige drap,» «tortur» og «forbrytelser mot menneskeheten,» må disse påstandene bli undersøkt nøye. Det er umulig å si i hvilken grad disse påstandene er enten helt sanne, fullstendige fabrikasjoner eller delvis sanne utsmykkinger, kokt sammen av utlendinger med en personlig og politisk agenda mot Eritrea; det er ikke urimelig å anta at det er en kombinasjon av alle tre.

Men det er nyttig her å spørre om land som for eksempel USA også ville være skyldig i «utenomrettslige drap» og «tortur» hvis en tilsvarende undersøkelse ble utført om de tilsynelatende endeløse – tør jeg si systematiske – politidrapene på amerikansk borgere, spesielt av fargete? Eller hva med det nå alment akseptert faktumet – offentlig innrømmet selv av president Obama som ubekymret sa «Vi torturerte noen mennesker» – at USA systematisk torturerte fanger gjennom hele den såkalte «krigen mot terror»? Eller at USA fortsetter å holde utallige innsatte, nok en gang uforholdsmessig mange fargete, på langtidsisolat, en vanlig amerikansk praksis som er blitt fordømt som tortur av FNs spesialrapportør for tortur Juan E Méndez fra samme OHCHR?

Men selvfølgelig er ingen av disse ubehagelige sannhetene nyttige for beretningen om et «tilbakeliggende afrikansk diktatur», og derfor er de ikke en del av historien. Rapporten definerer heller ikke nøyaktig hva «nasjonal tjeneste» betyr. Men de med kunnskap om Eritreas innenrikspolitikk (som er nesten ingen i Vesten) forstår at «nasjonal tjeneste» omfatter særlig nasjonal militærtjeneste, et system som brukes av mange land, inkludert USAs kjære Israel, blant mange andre.

Selvfølgelig ville det være klokt å gjøre et skille her, ettersom i motsetning til apartheidstaten Israel, som bruker sin militærvesen med formålene undertrykkelse og okkupasjon, har Eritrea kjempet en langvarig og blodig krig mot den tidligere koloniherren i Etiopia. Landet har hatt pågående militære konflikter med sin nabo i nesten hele den korte eksistensen av Eritrea som selvstendig nasjon. Med en forholdsvis liten befolkning og proporsjonalt sett en lang og porøs grense mot en fiendtlig stat med en historie av undertrykkelse av eritreere, er det ikke i det hele tatt urimelig å ha et robust militærapparat bygget på obligatorisk militærtjeneste.

Man bør også huske på hvilken måte slike rapporter, og frekke forvrengninger, har blitt brukt av FN og OHCHR i de siste par årene. Kanskje organisasjonens mest skammelige øyeblikk i nyere historie var da tidligere høykommissær Navi Pillay var et viktig verktøy for å dikte opp begrunnelsen for den katastrofale, ulovlige, og åpenlyst nykoloniale imperialistiske krigen mot Libya. Pillay tok faktisk ledelsen i å spre anti-Gaddafi propaganda i de første ukene av destabiliseringskampanjen, noe som satte henne i spissen av propagandaangrepet. Hun brukte sitt omdømme og sin posisjon i FN for å styrke propaganda-fortellingen mot Gaddafi. I slutten av februar 2011 uttalte Pillay:

Mer må gjøres. Jeg oppfordrer alle internasjonale aktører til å iverksette nødvendige tiltak for å stoppe blodbadet … tusenvis kan ha blitt drept eller skadet i løpet av den siste uken … Selv om rapportene fortsatt er usammenhengende og vanskelig å kontrollere, er én ting smertelig klart: med åpenlyse og stadig fortsettende brudd på folkeretten, blir fredelige demonstranters protester i Libya slått ned på stadig hardere…med rapporter om massedrap, vilkårlige arrestasjoner, fengsling og tortur av demonstranter … Stridvogner, helikoptre og militære fly skal ha blitt brukt for å angripe demonstrantene uten å ta hensyn til sivile… Den libyske lederen må stoppe volden nå … Libyske styrker skyter på demonstranter og tilskuere, sperrer av nabolag og skyter fra hustak. De har også hindret ambulanser slik at skadde og døde ligger igjen på gata.

Faktaene som har blitt samlet siden den ulovlige aggresjonen mot Libya har alle motsagt hver eneste påstand Pillay og OHCHR framsatte tidlig i 2011. Som doktor Alan Kuperman skrev i sin rapport «Lærdommer fra Libya: Hvordan man ikke bør intervenere» [..]utgitt ved universitetet Harvard:

I motsetning til vestlige mediarapporter, startet ikke Gaddafi volden i Libya ved å angripe fredelige demonstranter. FN og Amnesty har dokumentert at i alle de fire libyske byene som i utgangspunktet ble rammet av konflikter i midten av februar 2011 – Benghazi, Al Bayda, Tripoli og Misurata – ble volden faktisk ble startet av demonstrantene. Regjeringen svarte på opprørerne militært, men siktet aldri med vilje på sivile eller tydde til vilkårlig makt, som vestlige medier hevdet. Tidlige presseberetninger overdrev dødstallene med en faktor på ti, og nevnte «mer enn 2000 dødsfall» i Benghazi i løpet av de første dagene av opprøret, mens Human Rights Watch (HRW) senere bare dokumenterte 233 dødsfall over hele Libya i denne perioden.

Som det er unødvendig å si, ble OHCHR sin troverdighet kraftig redusert i 2011 med denne uhyggelig episoden av regelrett løgn, propaganda og tjeneste i Vestens utenrikspolitiske dagsorden. Så man bør også være skeptisk til dens tilsvarende skjevheter i spørsmål som Eritrea, som på mange måter ligner på Libya.

Faktisk er det ingen tilfeldighet at Eritrea nærmeste allierte i hele verden var Libya og Gaddafi. Som det amerikanske statsstøttete Center for Naval Analyses skrev i en rapport 2010, «På 1990-tallet gjorde Qadhafi mange forsøk på å megle i konflikten mellom Eritrea og Etiopia, men den etiopiske leder Meles Zenawi var uinteressert i separate forhandlinger … Qadhafi selv gikk så langt som å foreslå en fredsbevarende styrke fra statene i Sahel/Saharaområdet, noe som Eritrea gikk med på og Etiopia ikke gjorde. Qaddafi hjalp senere å finansiere Eritreas militære kampanje mot Etiopia. Det virker da langt fra å være en tilfeldighet at er Eritrea faktisk får Libyas mediabehandling i form av propaganda og forvrengninger.

Men det virkelige spørsmålet er hvorfor? Hvorfor er Eritrea så utskjelt av det så angivelig viktige såkalte «internasjonale samfunnet»?

cusdigyazooc9ruye3gp
Asmara har mange modernistiske bygninger fra den italienske kolonitiden

Eritreas ekte synder: uavhengighet og menneskerettigheter

All land som blir demonisert av Vesten og angrepet økonomisk og politisk, har gjort noe for å fortjene denne vreden fra de såkalte «liberale demokratiene» i den utviklede verden. Selvfølgelig er disse grunnene aldri de tilsynelatende uskyldige påskuddene som institusjoner som FNs OHCHR påberoper seg.

Den første og største blant Eritreas alvorlige synder er dens sta insistering på å opprettholde full uavhengighet og suverenitet i både den politiske og økonomiske sfæren. Dette faktum er kanskje best illustrert ved Eritreas president Afewerki sin dristige avvisning av utenlandsk bistand av ulike slag. Han har sagt gjentatte ganger at Eritrea må «stå på egne ben.» Afewerkis uttalelser er i tråd med hva radikalere med pan-afrikanske ideer, marxister som Walter Rodney, og mange andre har hevdet i flere tiår, nemlig at, som Afewerki sa det i 2007, etter å ha forkastet en bistandspakke på 200 million dollar fra Verdensbanken: «Femti år og milliarder av dollar i internasjonal bistand etter kolonitiden har gjort lite å løfte Afrika ut av kronisk fattigdom … [afrikanske samfunn] er lammete samfunn … Du kan ikke fortsette å holde disse menneskene på veldedighet, fordi det ikke endrer deres liv.»

Naturligvis blir en slik radikal forskjellig metode fra den velprøvde sirkelen av økonomisk støtte og gjeldsslaveri, korrupsjon og allestedsværende fattigdom, sett på som en trussel av nykoloniale maktelitene som gir seg utrykk for eksempel i Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og andre finansinstitusjoner. Men den virkelige faren er ikke bare ideologien, men dens suksess. Som avisen LA Times bemerket i sin analyse av Eritrea i 2007:

Programmet for selvhjulpenhet startet for ti år siden, men akselererte kraftig i 2005. Ved bruk av landets magre budsjett og verneplikt hos cirka 800.000 av landets innbyggere, har programmet så langt vist lovende resultater. Målt med en rekke av FNs målestokker for helse, blant annet levealder, vaksinasjoner og malariaforebygging, har Eritrea scoret like høyt, og ofte høyere, enn sine naboer, inkludert Etiopia og Kenya … Det kan være en av de mest ambisiøse sosiale og økonomiske eksperimentene som finnes for øyeblikket i Afrika.

I de åtte årene siden 2007, har Eritrea gjort enda større fremskritt, og ble den eneste afrikanske staten til å nå sine tusenårsmål i 2015. Eritrea kan nå skryte av en vaksineringsgrad på omtrent 98%, utrolige reduksjoner i malaria, diaré, HIV/AIDS, og andre sykdommer som kan unngås. Eritrea har redusert barnedødeligheten med to tredjedeler og barseldødeligheten med nesten 80% siden uavhengigheten. Analfabetismen har gått dramatisk tilbake, tilgang på grunnleggende helsetjenester, rent drikkevann, og mange andre viktige menneskerettigheter har alle blitt kraftig utvidet. Samtidig blir ingen utenlandsk bistand mottatt.

Christine Umutoni, FNs «ambassadør» i Eritrea, forklarte at «Vi ser dette som utviklingspartnere: Det som er ansvarlig for denne suksessen er samfunnsdeltakelse, den utviklende miljøet, ledelse, sterke mekanismer for forebygging, verdi for pengene og koordinerte tilnærminger på tvers av samfunnssektorer. «Umutomi la også til at Eritrea har lagt en enorm mengde krefter i å utvikle nytenkende alternativer til å takle vanskelige helse- og menneskelige spørsmål, inkludert midlertidige fødeklinikker og mobile medisinske anlegg, samt kunnskap om sesongbaserte vandringsmønster og fjerntliggende områder.

Med andre ord har Eritrea klart å raskt og på alvor starte på den prosessen av økonomisk og sosial forandring som Vesten stadig er talsmann for ovenfor afrikanske land. Men Eritrea har gjort det på sine egne premisser, uten å bli slaver av de finansielle institusjonene i den globale kapitalismen, og det er dette som gjør landet til et mål for demonisering i stedet for ros. Hvorfor, kan man spørre, er menneskerettighetene til de fattige på landsbygda, ufødte og spedbarn, de som bor i ytterste fattigdom, ikke tatt hensyn til i den såkalte OHCHR-rapporten? Er menneskerettigheter kun begrenset til politiske misnøye og ytringsfrihet? Dette er ikke ment å redusere betydningen av slike rettigheter, men snarere å illustrere den rene hykleriet som ligger i den selektive bruken av begrepet.

Selvfølgelig er det også andre viktige politiske og økonomiske årsaker til Eritreas paria-status i øynene av den såkalte «utviklede verden», og spesielt USA. Kanskje den mest åpenbare, og det mest utilgivelige fra Washingtons ståsted, er Eritreas sta nekting å ha noe samarbeid, formelt eller uformelt, med AFRICOM eller andre amerikanske militære enheter. Mens alle andre land i Afrika med unntak av like demoniserte og like trakasserte Zimbabwe har en eller annen slags militære forbindelser til den amerikanske imperialismen, motsetter Eritrea seg hardnakket. Jeg antar at Eritrea tar begrepet postkolonial uavhengighet på alvor.

Eritrea avviser også den nykoloniale ideen om at Afrika stort sett bør være lite mer enn en melkeku for naturressurser, spesielt mineralressurser, for den utviklede verden å utnytte. Eritreas president Afewerki sa nylig i et intervju:

Din beliggenhet kan være en relativ fordel. Hvis du har en lang kystlinje, så utvikler du fiskeriene, utvikler servicenæringen – skipsfart, transport – i luft, på landjorden. Skaff til veie industri og fabrikker … Afrika kan produsere sin egen mat og dyrke mer. Hvorfor er vi ikke i stand til å gjøre det? Du må produsere noe. Legg vekt på bærekraftige næringer. Landbruket er en bærekraftig sektor. Du må bygge opp infrastruktur i landbruket. Det er en strategisk vare for samfunnet … Du må tenke minst på mineralressurser (for økonomisk utvikling) … Gull glitrer, men det blinder mennesker … Hvis du overser jordbruket fordi du har gull, så går du inn i en felle. Hvis du gir avkall på en relativ fordel fordi du har gull, så du gjør en stor feil … Matsuverenitet og lokal produksjon, lokal produksjon og utvikling er viktigere enn å være avhengig av gruvedrift. Du må ha en balanse, et omfattende program som tar hensyn til dine relative fortrinn i ulike sektorer og setter lokale behov først … Lokale markeder er alt.

Er det noe rart at Afewerki og hans regjering blir demonisert av Vesten? Hva sier historien om amerikanske og europeiske oppførsel mot uavhengige afrikanske ledere som forfektet selvforsyning, selvtillit, og anti-kapitalistisk, anti-imperialistiske ideologi? Svaret er selvinnlysende.

Slike ideer som Afewerki uttrykker i intervjuet blir sett av Washington, London og Brussel som ikke bare trassig, men farlig; farlig ikke bare på grunn av hva de uttrykker, men farlig fordi de faktisk virker.

Eritrea er ikke avhengig av amerikanske og europeiske ikke-statlige organisasjoner, og du ser heller ikke de store vestlige finansinstitusjonene legge landet i lenker med en uforsvarlig selvforsterkende ond sirkel av gjeld og bistand. I stedet ser du et land som jevnt kommer seg etter tiår med krig og undertrykkels, og bygger et samfunn fra grunnen av. Selvsagt finnes problemer, og endringer av ulike slag må gjøres, som med alle systemer mens de modnes og utvikler seg.

Men dette er ikke hva USA og deres allierte vil: de har behov for at Eritrea blir satt på plass. Og dette kan ikke og vil ikke bli akseptert av Eritrea, det spiller ingen rolle med sanksjonene, med demoniseringen, med propagandaen.

Nykolonialisme viser seg i mange former: politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, filosofiske, psykologiske og så videre. Det er unektelig sant at Afrika, og faktisk det meste av det globale Sør, fortsetter å være slaver av nykolonialisme fra de tidligere koloniherrene.

Det er også sant at det ikke er lov å utfordre den nykoloniale verdensordenen. Eritrea er et av de få landene gjør nettopp det. Og det er av denne grunnen det blir demonisert og bakvasket.

Og det er for nettopp av denne grunnen det må forsvares.

Oversatt av TM med tillatelse fra:

http://journal-neo.org/2015/06/17/eritrea-human-rights-and-neocolonial-propaganda/

Les også:
https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/25/usas-imperiale-fotavtrykk-i-afrika/

Advertisements