Tyskland vil forandres av flyktningkrisen

Forestill deg hvor mye du ville frydet deg hvis du var en gresk politiker. Når du observerer dagens kaos i midten av Europa, kan tolke det som en gresk hevn for deres nasjonale ydmykelse…..

Germany-Migrants_NH-5
Småbyen Freilassing på den tysk-østerrikske grensen

av Hannes Hofbauer

 

Utfallet av krisen kan bli en amerikanisering. Den politiske venstresida forveksler tilstrømningen av flyktninger med den gamle ideen om flerkultur. I motsetning til flerkulturelle samfunn som greier å jobbe sammen, betyr amerikanisering en fjerning av solidaritet og økende individualisme.

Da vi dro fra Wien på vei til bokmessen i Frankfurt måtte vi krysse den østerriksk-tyske grensen. Grensekontrollen ble avskaffet siden Schengen-traktaten som ble gjennomført i 1995 garanterer fri flyt av mennesker innenfor territoriene til medlemslandene. Men denne gangen var motorveien helt blokkert. Biler og lastebiler sto i kø i 20 kilometer og lengre, ingenting beveget seg. Sjåførene kom ut av bilene sine og familier begynte å bruke motorveien som en lekeplass. Mer enn en time gikk før køen langsomt begynte å bevege seg igjen.

Denne lille anekdoten om et blokkert motorvei, gjenspeiler den store migrantkrisen Europa står overfor. Politi- og tolltjenestemenn kontrollerer hovedinnfartsveiene til Sør-Tyskland. Ettersom Schengen-avtalen ikke tillater grensekontroller, blokkerer de veiene noen kilometer inne i Bayern i timesvis, den ene dagen etter den andre. Effekten av stikkprøvekontroller er psykologisk: de roer den tyske befolkningen, som ser hundretusener av flyktninger strømme inn i landet og som er redd for de sosiale og kulturelle konsekvensene. Siden midten av september, tar registreringen av flyktninger plass når de kommer inn i landet i spesialtog eller busskonvoier; ganske ofte unnslipper asylsøkere de utpekte rutene og beveger seg mot nord i store grupper, og fyller dermed veistrekninger eller jernbanene. Hundretusener er på vei, de fleste av dem lengter etter ett mål: Tyskland.

De kommer fra Asia, og kommer inn på EUs territorium for første gang i Hellas, der ingen bryr seg om dem – de greske myndighetene klarer ikke å registrere alle, de har nok problemer med å bekjempe sult og økonomisk katastrofe innenfor deres egen befolkning og land. De kanskje 7000 migrantene som strømmer inn i Hellas gjennom øya Lesbos per dag minner oss om en trussel fremsatt av den greske statsministeren Alexis Tsipras. Da hans Syriza-regjering ble utpresset av Troikaen, den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF, og tvunget til å gjennomføre tøffe innstrammingstiltak, advarte han om at Athen kunne slutte å kontrollere migranter på grensen. Når du observerer dagens kaos i midten av Europa, kan du tolke det som en gresk hevn for deres nasjonale ydmykelse.

Hvis vi følger ruten av asylsøkere på vei mot nord gjennom Makedonia, Serbia, Ungarn, Kroatia, Slovenia og Østerrike, så anser disse landene seg selv som transittland. Togstasjoner blir forvandlet til sovesaler for flyktninger, telt blir reist langs deres rute, tusenvis marsjerer langs veier og jernbanelinjer, andre brenner sine eiendeler for å varme seg på kalde netter. Mat, sko og tepper blir fordelt. Unge urbane hjelpere fra storbyene presenter seg selv som en del av den såkalte «velkommen-kulturen», som har en tendens til å bli mer og mer utmattet og be om økonomisk støtte fra de respektive statene. Det sosiale klimaet i de berørte landene er sterkt rystet av migrasjonsfenomenet. Et sammenstøt mellom sivilisasjoner i midten av EU er på vei.

Austria-Migrants_Gilm

Flyttet av krig og frihandel

La oss legge til side spørsmålet som er mye omdiskutert i media: Hvis folk kommer til den økonomiske kjernelandet i Vest-Europa fra Asia og Afrika, skal de kalles flyktninger, asylsøkere eller innvandrere? Denne diskusjonen er relevant for deres status i mottakerlandet, men reflekterer ikke grunnen til at de forlot sine hjem. Vi må anta: ingen forlater sitt hjem når forholdene er bra eller i det minste utholdelige. Så hvorfor migrerer millioner av mennesker? Svaret er ganske enkelt, selv om det ikke alltid selvsagt: de blir flyttet av krig og/eller konsekvensene av frihandelsavtaler. Folk flykter fra økonomisk kollaps, sosial elendighet og krig, som selv ofte er et resultat av økonomiske ubalanser og geopolitisk forstyrrelser.

Bare ta en titt på regionene migrantene som strømmer inn Tyskland kommer fra. Vi ser fire opprinnelsesregioner: Balkan, Syria, Afghanistan/Pakistan og Libya/Nord-Afrika. 80% av de anslagsvis 1 million flyktningene som kom inn og vil komme til Tyskland i 2015, ble tvunget til å forlate hjemmene i disse fire regionene i verden. Alle disse regionene har nylig hatt eller har fortsatt krig. Og det var for det meste NATOs bombefly som ødela infrastruktur, bolig, arbeidsplasser, skoler og sykehus. Når den vestlige militæralliansen startet sin uerklærte krig mot (resten av) Jugoslavia i mars 1999 var det ikke den første NATO-intervensjonen i landet.

I februar 1994 bombet jetfly fra NATO byer der de bosniske serberne levde og akselererte dermed ødeleggelsesprosessen i Jugoslavia. I løpet av 1990-tallet flyktet rundt 100 000 bosniere fra landet og søkt ly i Østerrike og Tyskland. Den 78 dager lange bombekampanjen i 1999 hadde store negative konekvenser på Balkan langt utover Serbia. I dag ser vi to regioner under vestlig protektorat (Bosnia-Hercegovina og Kosovo) og et tidligere Jugoslavia som er fragmentert i små stater langs etniske linjer. Kosovo innehar verdensrekorden i arbeidsledigheten for unge mennesker (70%). Et meningsmålingsinstitutt spurte unge kosovoalbanere om deres håp om å emigrere i nær fremtid. 55% svarte med «ja, jeg ønsker å forlate Kosovo». Dette er en virkelig tragedie for regionen – og en annen for destinasjonslandene.

Serbia står fortsatt i dag overfor et problem med 200 000 interne flyktninger fra Kosovo og Kroatia, der de måtte forlate sine hjem under krigsperioden og etterpå. For å oppsummere situasjonen på Balkan: ingen økonomisk oppsving skjedde etter den militære intervensjonen fra NATO i 1999, høy arbeidsledighet (ikke bare i Kosovo) stjeler fremtiden fra ungdom, og det logiske utfallet er: utvandring.

Den andre store området som flyktninger kommer fra er Syria, der protester i 2011 ble omgjort til en borgerkrig som er gitt svært mye næring av utenlandske interesser i Washington, Paris, Brussel, Ankara, Qatar, og Riyadh. De første tiltakene fra de vestlige maktene i den syriske tragedien var indirekte, da Washington støttet den islamske fundamentalistiske opposisjonen. Assads fall var et erklært mål i vestlig politikk. Som det nå viser seg i en rapport fra det amerikanske forsvarets etterretningstjeneste (DIA), så var Washington og Barack Obama ikke bare klar over fremveksten av radikal islamisme i Syria, men brukte ISIS i deres strategi mot Assad. I DIA-rapporten fra den 12. august 2012, står det at «salafistene, Det muslimske brorskap, og Aqi (al-Qaida) er de viktigste drivkreftene i opprøret i Syria» og «Vesten, Gulf-landene, og Tyrkia støtter opposisjonen, mens Russland, Kina og Iran støtter regimet».

DIA forutså fremtiden da de skrev om «muligheten for å etablere et offisielt eller uoffisielt salafistisk kalifat i Øst-Syria, og dette er akkurat hva støttekreftene til opposisjonen ønsker for å isolere det syriske regimet.» Sannsynligvis – fortsetter DIA – «vil det komme til en deling av den syriske staten, inn i en del som vil bli styrt av den russiskstøttede Assad og et salafist-kontrollert område langs grensen mellom Syria og Irak. Uansett hvilket scenario som ville ha gått i oppfyllelse, er Syria i dag mislykket stat».

I mellomtiden har mer enn 4 millioner syrere flyktet landet, mange av dem kommer til flyktningleirene i Tyrkia, Libanon og Jordan. Da Verdens matvareprogram og vestlige bistandsorganisasjoner kuttet sine budsjetter for disse leirene i oktober 2014 oppsto sult blant flyktningene … og flyttet dem mot nord i Europa. Effektene er flere: unge menn som migrerer fratar den syriske hæren stridende mot Den islamske staten (IS), veltrente ingeniører, leger og andre fagarbeidere vil bli savnet hjemme når Syrias katastrofe er over; slik at den lokale økonomien ikke kan komme seg på minst to generasjoner. På den annen side, utgjør unge syriske menn uten familie et problem for vertsland som Tyskland i form av kommunikasjon (fordi de ikke snakker tysk), arbeidsstyrke (fordi de er konkurrenter på et arbeidsmarked som allerede er vanskelig) og testosteron ( fordi deres seksuelle aktivitet ikke ville bli kontrollert av ekteskap, som det ville under normale forhold i hjemkulturen).

Selve mengden av migrasjon vil sannsynlig gjøre den kvalitativt annerledes. De planlagte 1 million flyktninger representerer 1,25% av den tyske befolkningen. Dette er tallet i bare for 2015. Et samfunn med en slik innførsel utenfra vil endre seg; og utfallet kan være amerikanisering av Tyskland.

Den politiske venstresiden og folk fra «velkommen-kulturen» forveksler tilstrømningen av flyktninger med den gamle ideen om flerkultur. I motsetning til flerkulturelle samfunn som greier å jobbe sammen, betyr amerikanisering en fjerning av solidaritet og økende individualisme. Det vil ende opp med segregerte bydeler ikke bare av sosiale men også kulturelle skillelinjer. De første planene om en såkalt «Nye Aleppo» i Tyskland med muslimske boliger og moskeer, er allerede vist frem på tegnebrettet av arkitekten Manfred Osterwald. Navnet på det segregerte samfunnet er «Smart HOME City» som er en forkortelse for «Hjelp og Organisering for Migranter i Europa».

Den politiske høyrefløyen bruker migrasjonsfenomen til å spre hat mot utlendinger generelt og asylsøkere i særdeleshet. For dem er flyktninger ansvarlige for ødeleggelsen av et ellers sunt og friskt samfunn. Så migrantenes offerrolle dobles: hjemme flyktet de fra katastrofen og i deres mottakerland bli de misbrukt til politiske formål. På grunn av dette kan de strukturelle problemene som ligger bak migrasjonsbølgen lett bli satt i bakgrunnen.

Foruten krigene i Syria, Irak, Afghanistan, Jemen og Libya,så bidrar frihandelsavtaler og ekspropriasjon av land til tvungen migrasjon, særlig i Afrika. Under press fra Verdens handelsorganisasjon (WTO) og andre multilaterale og bilaterale frihandelsavtaler dyrker vestlige multinasjonale jordbruksselskaper avlinger på store områder i Sahel-sonen og dermed utmattes lokale vannreserver. Jorden blir tatt av utenlandske selskaper og vannet brukes til å eksportere blomster og grønnsaker til Europa. Dermed har tradisjonelle bønder ikke mer plass og midler til å overleve. I tillegg til dette, subsidierer EU eksport av melke- og kjøttprodukter til Afrika og dermed ødelegges lokale markeder.

Lignende prosedyrer gjelder for fiskere langs den afrikanske kysten. Bilaterale kontrakter åpne farvann til japanske, europeiske og amerikanske fiskeriselskaper og lokale fiskere er ikke lengre i stand til å overleve. Migrasjon er konsekvensen.

oversatt av TM med tillatelse fra :

http://www.strategic-culture.org/news/2015/10/30/germany-under-migration-victims-wars-free-trade-challenge-continent-i.html

Advertisements