Indonesia – den største ufortalte historien

«Dette stedet er det jeg anser for å være kanskje det mest korrupte landet på jorden .. Jeg har arbeidet der i 20 år, og jeg har reist i mer enn 150 land…Indonesia er den største ufortalte historien jeg vet… Å Indonesia, du er en ekte datter av turbo-kapitalismen, av de laveste religiøse ambisjonene, av meningsløs lydighet, beryktet for mangel på utdanning og kunnskap, og ufattelig brutalitet og mangel på medfølelse!»

index
En av de mange slummene i Jakarta

av Andre Vltchek

I fjor sluttet jeg å reise til Indonesia. Jeg rett og slett … Jeg orket ikke å være der lenger. Det gjorde meg uvel. Jeg følte meg psykisk og fysisk syk.

Indonesia har modnet til kanskje det mest korrupte landet på jorden, og muligens til det mest indoktrinerte og stedet med minst medfølelse hvor som helst under solen. Her er selv ikke ofrene klar over sine egne vilkår lengre. Ofrene føler skam, mens massemordere stolt skryter av alle de fryktelige drapene og voldtektene de hadde begått. Kadrene som begikk folkemordene er over alt i statsstyret .

Ikke misforstå: det er egentlig ikke noe galt med modenhet. Men i stedet for å modne elegant inn noe edelt, som en dyrebar vin, har Indonesia bare henfalt til ekkel eddik, eller skjemt melk, eller mest sannsynlig til noe mye, mye mer uhyggelig – en kjempestor råtnende kadaver midt det som en gang var det sosialistiske, progressive og anti-imperialistiske Asia.

Etter kuppet i 1965 støttet av USA, Australia og Europa døde kanskje 2-3 millioner indonesiere; faktisk ble de slaktet nådeløst i en løssluppen orgie av terror: lærere, intellektuelle, kunstnere, fagforeningsfolk og kommunister forsvant. Den amerikanske ambassaden i Jakarta ga en detaljert liste over de som burde bli likvidert. Hæren, som sjenerøst ble betalt av Vesten og støttet av de utallige hjernevaskede religiøse kadrene av alle trosretninger viste enestående iver i å drepe og fengsle nesten alle i stand til å tenke. Bøker ble brent og filmstudioer og teatre lagt ned.

Kvinner fra venstreorienterte organisasjoner fikk etter å ha blitt brutalt voldtatt deres bryst amputert. De ble stemplet som hekser, ateister, seksuelt promiskuøse og perverse.

Profesjonelle militante kristne kadre fra Nederland og andre vestlige land landet i Indonesia i god tid før kuppet. De ble betrodd med oppgaven å radikalisere muslimer, hinduer, protestanter, katolikker og det indonesiske militæret. De ga kommunister og andre venstreorienterte merkelappen som «farlige ateister» og begynte en indoktrinerings og opplæringskampanje med målet å likvidere dem.

Høyreorienterte kinesere, for det meste forrædere som nettopp rømt fra deres kommunistiske revolusjonære hjemland, sluttet seg lykkelig til den fascistiske putsch-klikken og senere til den morderiske, prostituerende og forræderske regimet til general Suharto. De sluttet seg til det som informanter og «predikanter». Den kinesiske minoriteten i Indonesia, selv om den utvilsomt lider av en viss diskriminering, hadde sluttet seg til de mest undertrykkende innenlandske og utenlandske kreftene, og samarbeidet skamløst med militær fascisme, vestlig imperialisme og det rå kapitalistiske systemet som de selv hadde vært med på å etablere. På grunn av deres kontroll over den avgjørende del av den lokale «økonomien» (les: plyndring av naturressurser) og eierskapet av de utallige hjernevaskingsmediene og private utdanningsinstitusjoner, har den kinesiske minoriteten i Indonesia spilt en avgjørende og ødeleggende rolle i den spektakulære kollapsen av Indonesia etter 1965.

Etter slakten i 1965-1966 ble alt som lignet revolusjonen og Folkerepublikken Kina utestengt og utslettet i Indonesia, inkludert fargen rød, det kinesiske språket, og selve ordet «kommunisme». Noe av dette var upraktisk, men endelig fikk de kinesiske høyreorienterte anti-kommunistiske emigrantene i Indonesia endelig det på sin måte! Suhartos fascisme var definitivt nærmere deres hjerter enn anti-vestlig imperialisme og maktfordeling mellom den progressive muslimske lederen Sukarno og hans «favorittbarn», kommunistpartiet i Indonesia (PKI).

Etter folkemordet begynte storsalget av Indonesia. Korrupsjon og privatisering gikk hånd i hånd. Ideologisk og intellektuell blindhet ble delt ut til befolkningen.

Drap og voldtekt av millioner, tyveri av alt som brukte å tilhøre nasjonen …

Dermed ble det største forræderiet i det 20. århundre begått.

Omtrent 50 år etter at denne katastrofen fant sted brøt jeg min selvpålagte forbud og besøkte Indonesia igjen.

logging-in-Kalimantan-not-much-left-copy-510x339
Tømmerhugging på Kalimantan

Denne gangen hadde jeg ikke kommet til Indonesia for akademisk arbeid. Faktisk har jeg adskilt meg fullstendig fra akademia, nå vurderer jeg den som like solgt ut og og avleggs som journalistikk. Filosofien må bryte seg fri fra akademia og dets institusjoner. Filosofi dreier seg om livet, mens moderne akademia representerer intellektuell død.

Min fordømmende bok, «Indonesia: Fryktens Øyrike», ble utgitt for mer enn 3 år siden av forlaget Pluto i London, for deretter å bli oversatt og utgitt av Badak Merah på det indonesiske språket. Andre oversettelser fulgte. Nok med teori!

Jeg kom tilbake igjen for å puste forurenset luft og for å se ruinene av det indonesiske samfunnet – ruiner synlige over hele hovedstaden. Jeg kom for å observere de uinspirerte uttrykkene i folks ansikt, for igjen å oppleve den helt kollapsete infrastrukturen. Jeg kom for å møte samfunnet som har likvidert nesten all vitenskap, filosofi og kunst, og hvor lokale arbeidere nå er ute av stand til å selv sette to enkle fliser sammen på matchende måte, langt mindre bygge et romskip eller passasjerfly.

Jeg kom tilbake for å rope og forbanne, og å skrive dette som en advarsel til de som fortsatt tror at en rovdyrs-kapitalisme faktisk kunne fungere. For å benekte at et land som tillater «eliten» sin å behandle dem som en dørmatte (eller verre) for Vesten kan overleve, enn si trives.

Jeg kom for å si hva som er åpenbart, men «forbudt» å si: «Indonesia døde! Det er ferdig. Det ble myrdet en gang mellom 1965 og nåtiden. Det vil aldri komme tilbake på sine føtter. Folk som bor der bor egentlig ikke i et land, men inne i en grusomt, råtnende kadaver.»

Den eneste veien videre ville være en revolusjon, som forfatteren Pramoedya Ananta Toer pleide å si. En total revolusjon, en ny start! Tilbake til det som ble ødelagt i 1965. Begrav liket, still for retten alle de som har begått forræderi, og start fra null, fra begynnelsen!

Dette er virkeligheten, og det krever ikke fotnoter eller sitater!

Pramoedya-Ananta-Toer
Forfatteren Pramoedya Ananta Toer

Men tilbake til avtale mellom Imperiet og den lokale «eliten»:

Avtalen var klar: Vesten tillot putschistene og deres religiøse og «pedagogiske» lakeier å rane landet, og tolererer de laveste former for korrupsjon. Men i bytte måtte de garantere at det indonesiske folk ville holdes grundig hjernevasket og uutdannet, og aldri kreve en tilbakekomst av kommunistpartiet, aldri streve for store patriotiske idealer og aldri stille spørsmålstegn ved markedsfundamentalismen og den ukritiske plyndringen av Indonesias naturressurser .

De kristne som ble overlatt «ansvaret» til, var de fra de galeste evangeliske sektene, avstivet av den importerte hæren i av nordamerikanske og australske etterretnings / religiøse kadre. «Velstandsevangelistene» og «pinsevenner» var de mest vellykkede implantatene. Predikantene som lytter til «Voice of America» og leste vestlige økonomiske tidsskrifter hadde plutselig kontroll.

Saudi-lignende wahhabistiske vestlige allierte satte skamløst nesten alle sosialistiske typene av lokal islam på sidelinjen, og de mest militante og intolerante variantene av en ellers progressiv og sosialistisk muslimsk religion begynte deres destruktive, totalitære og intellektuelt ødeleggende aktiviteter.

Vesten, dens media og akademia, startet ubeskjedent å støtte alle fascistiske kulturelle dogmer: deriblant bakstreverske religiøse- og familiestrukturer

Ikke bare det – de fortsatte å spre de mest groteske løgner: om «hvor tolerant Indonesia ble», og «hvor moderat» det er. «Det tredje største demokratiet» var hvordan de vestlige ord-smedene hele tiden beskrev landet uten en eneste pro-folk eller anti-imperialistisk politisk parti. Indonesia er kalt «den største økonomien i Sørøst-Asia», en helt misvisende definisjon med tanke på at Indonesia har mer enn tre ganger flere mennesker enn noen annen nasjon i regionen. Og kan det virkelig bli kalt en «økonomi», noe som knapt produserer noe og lever hovedsakelig fra uhemmet plyndring av naturressurser, samt fra ressursene til koloniserte Papua, hvor Indonesia har begått et forferdelig og stille folkemord?

De lokale mediene har hele tiden sitert alt denne propagandaen og desinformasjonen, ganske logisk, med tanke på at korrupte forretningsinteresser eier nesten alle av dem.

Etter at regimet myrdet rundt 40% av lærerne på Java alene falt utdanningssystemet i hendene på helt uvitende men ivrige idioter, som selv var samarbeidspartnere med Vesten. Disse menneskene var ikke noe mer enn kyniske og pengesultne forretningsmenn og forretningskvinner, men definitivt ikke pedagoger. Å spre uvitenhet og dumhet var ikke bare deres oppdrag; det var en naturlig måte å uttrykke seg selv, deres metode for å kommunisere med verden.

Etter flere år med storstilt plyndring av ressurser, med usammenhengende religiøs babling, med sensur av alt dypt og kreativt, og etter å ha hindret indonesisk ungdom fra å få reell kunnskap om verden, så begynte landet Indonesia etterhvert likner hva det er nå: en nasjon av 300 millioner mennesker (myndighetene lyver også om tallene, som jeg ble fortalt av flere ledende FN-statistikere mens jeg jobbet på min bok) uten en eneste tenker ( folk fra PKI og Sukarno-æraen, som forfatteren Pramoedya Ananta Toer har gått bort), uten en eneste internasjonalt anerkjent forsker eller en musiker eller offentlig intellektuell …

Jakarta-child-from-the-slum-copy-2-510x383

Skitt overalt, fryktelige umoralske sosiale kontraster på hvert gatehjørne … Range Rovers og Gucci-butikker rett ved åpne kloakker og barn som viser tydelige tegn på underernæring. Det er knapt noen parker i Indonesia, ingen avfallsanlegg, og knapt noen fortau eller offentlige lekeplasser for barn. Det finnes ingen offentlige pedagogiske TV-kanaler, mens offentlige biblioteker nesten er ikke-eksisterende, noe som er en sjokkerende kontrast til Malaysia. Vann er selvfølgelig privatisert.

Nasjonen sluttet å lese. En bokhandel etter den andre legger ned. De oversetter bare noen hundre titler hvert år, de fleste av dem kommersielle oversettelser av fryktelig kvalitet.

Ingenting, nesten ingenting, fungerer. Det er stadige strømbrudd, og veiene er ujevne og smale. Selv trans-Java «motorveier» er to kjørefelt med trange hullete spor av en dårligere kvalitet enn veiene på landsbygda i Thailand eller Malaysia. Trafikkorker er overalt, i byene og på landsbygda, fordi selv fattige mennesker må lite på private transport og infrastruktur som allerede har kollapset for mange år siden.

Internett og telefonsignaler er så ille at når jeg redigerer filmene mine ble jeg tvunget til å fly til Singapore for å laste opp noen større filer.

Gamle ferger synker, fly som faller fra himmelen, og togene avsporer hele tiden.

Ingen skoger blir latt i fred. Hele nasjonen er snauhugget, utgravd – ødelagt, ruinert!

Og Vesten danser på det vemmelige indonesiske kadaveret, de feirer! Ja, feirer! De elsker, de forguder denne «demokratiske», «tolerante» nasjonen som ligger i ruiner. I stedet for å tenke, lytter Indonesia på noe frastøtende popmusikk, flirer idiotisk, og lager uforståelige hvin og fnising som passer på en mentalinstitusjon, og ofrer seg å-så-sjenerøst for velværen til vestlige selskaper og regjeringer!

Og så kom jeg på nytt, bare for et par dager, for å vise min nye dokumentarfilm på en liten, ny filmklubb i kultursenteret TIM i Jakarta … den eneste filmklubben, med 45 seter, for en hel nasjon på 300 millioner innbyggere. Jeg kom for å vise min film om kuppet i 1965, kalt «Terlena – Breaking of A Nation», som jeg produserte for 11 år siden. Det var den første helaftens dokumentarfilm som noensinne var laget om «hendelsene» i 1965.

Jeg så min egen film, og plutselig følte jeg meg helt knust, fordi mine gamle venner hadde «dratt» for flere år siden, og jeg savnet dem … Abdurrahman Wahid, en tidligere president i Indonesia, en progressiv muslimsk leder og et skap-sosialist, som ble «diskret» styrtet av «elitene» … Pramoedya Ananta Toer, den største indonesiske tenkeren og den viktigste sørøstasiatiske forfatteren …

Nå jeg så deres ansikter på skjermen, ansikter så kjære for meg, tenkte jeg : «Hvor levende dere var! Selv når dere var gamle og syke, hvor sterk og bestemt var deres viljekraft. Hvor levende var deres generasjon som vokste opp på den sosialistiske entusiasmen til den store president Sukarno, far til den alliansefrie bevegelsen … hvor levende dere var i forhold til denne kyniske, grådige, hjernevaskete «unge generasjonen» av næringslivshorer, av pengekjære tåper, av de patetiske, følelsesløse, egoistiske og moralsk og intellektuelt tomme degenererte menneskene! «

Etter visningen kom forutsigbare spørsmål kom fra salen: «Hva kan gjøres?» Og senere: «hva synes du om den unge generasjonen i Indonesia?»

Jeg tenkte på noen av de unge pikene fra sosiale medier som hadde kommet til meg i det siste og bedt om å bli «utdannet» og «hjernevasket tilbake til virkeligheten» … De «ønsket å jobbe for menneskeheten» sa de. Jeg tenkte på hvordan de latet som og løy, og hvordan de forrådte og løp vekk, alltid, ved det minste tegn på fare … Hvordan de dro tilbake til deres fascistiske klaner når de ble plystret på, hvordan de stupte umiddelbart og direkte inn i bakenden på deres korrupte og giftige foreldre og besteforeldre … Jeg tenkte også på studentene ved Universitetet i Indonesia – arrogante, uinteresserte, de knastet på sine telefoner og spise drittmat under forelesningene, selv når de ble presentert med noen ørsmå biter av viktig informasjon.

«Den unge generasjonen?» undret jeg. I Indonesia, føles de som en gammel nomenklatura, selv i en alder av 15 år : endeløse idiotiske Barbie-dukker på tynne ben … De fra «eliten», mener jeg … resten var bare slaver, utnyttet, ydmyket og fullt betinget til ikke å spørre og ikke å vite. «Unge eliter» – pinlige parodier på «movers and shakers» fra Wall Street. Så patetisk! Ingen individualitet, drømmer, talent, hardt arbeid; ingen revolusjonerende og opprørsk ånd! Den samme elendige, sukkersøte popmusikken og Hollywood-filmene,  samme caffe latte fra Starbucks … Mens utenfor brant nasjonen, og kveltes av sin egen røyk og ekskrementer, kollapset og myrdet i noen av de mest fryktelige folkemordene i moderne historie – Øst-Timor før og Papua nå.

Fordømte samarbeidspartnere med den vestlige fascismen! Blodige rævsleikere av kolonistene! Og ingen tenker på å barbere hodet som straff for å selge seg selv og landet til Imperiet! Denne indonesiske absurde «unge» (virkelig, unge?) generasjonen!

Jeg snakket. De lyttet. Så gikk de hjem. Jeg tror min roping ga litt underholdning. Ikke noe mer. Jeg ropte ikke i Quito eller Caracas. Jeg ropte i Jakarta. Mest sannsynlig kan ingenting bli revolusjonert her lenger.

train-in-Bandung-copy-3-510x341
Neste dag ønsket jeg å se et neshorn i «Safari Park» utenfor byen Bogor, men politiet bestemte seg for å torturere mennesker, og det sperret uten noen åpenbar grunn avkjørselen til motorveien. De gjorde det i flere timer, bare for å vise at de kunne … På denne måten var kjeltringer i stand til å selge deres skrap, og «guider» kunne ta bilister gjennom på bakveier. Utbyttet ble selvfølgelig delt med politiet. Alt var gjennomkorrupt: selv en motorvei kunne bli blokkert så politiet og gjenger kan tjene ekstra penger! Jeg klarte på en eller annen måte å forlate motorveien etter lungene mine begynte å true med å kollapse fra forurensning.

Jeg prøvde å nå Bogor, til den gamle og berømte botaniske hagen, som var inntil nylig en av de svært få offentlige stedene i Indonesia. Men da jeg kom fram så jeg ødeleggelsene: hagene ble nå systematisk ødelagt av noen vemmelige byggeprosjekt. Gamle trær har blitt hugd ned for å vike for enda en skandaløs spredning av parkeringsplasser. En historisk bro hadde blitt revet og en ny ble bygget, åpenbart for å endre en hovedsakelig gågate til en innkjørsel. I stedet for ro var det høy elendig popmusikk som kom fra alle retninger.

Da jeg skulle reise på nok en strekning av en motorveien med kø … og da jeg var vitne til og luktet et fjell av søppel som brant midt i Jakarta.

Det var noen deformerte tiggere med koldbrann midt i motorveien og ved flere store kryss …

I Jakarta var en tidligere bokhandel som jeg pleide å ofte besøke nå omgjort til en fruktbutikk. Til middag jeg spiste motbydelig mat på overprisede restauranter, der servitørene tydelig var «et annet sted», ute av stand til selv å holde øynene åpne, eller å konsentrere seg om hva de ble fortalt.

Flere Ferrarier var i mellom alt dette, og også et par Prada-butikker … og disse enorme, monstrøse reklametavlene som fremmer sigaretter som noe kult og hipt.

Det var ingen skjønnhet i sikte. Ingen skjønnhet i det hele tatt. Helt borte.

Mens jeg satt fast i trafikkorker prøvde jeg å jobbe. Men hvordan kunne jeg? Internett var i ferd med å kollapse, og mobiltelefoner fungerte knapt. Jeg har skrevet om dette så mange ganger, så hvorfor ble jeg overrasket?

images
Luftforurensning i Jakarta


50 år siden kuppet. En ekte jubileum – noe mange indonesiere er oppriktig stolte av! Deres øyeblikk i rampelyset! Deres svik mot alle gode idealer og deres underkastelse og overgivelse til Vesten.

Igjen ønsket jeg å løpe unna. Jeg følte meg fysisk syk her: en revolusjonær, en opprører og en filosof i dette landet av lydighet og intellektuell kollaps.

Så jeg løp. Fra kanalene tettet til med ufattelig skitt, søppel … fra misdannelser hos barn og voksne, men med Louis Vuitton butikker i bakgrunnen … fra kvalmende svik, og fra stadige løgner, fra lange uforstyrrete stillheter, fra manglende evne til å stole på nesten hvem som helst, fra absolutt og total mangel på poesi, og fra gledesløshet, fra tristhet, fra fraværet av kjærlighet. Ja, fremfor alt, fra fraværet av kjærlighet.

I løpet av de 72 timene som jeg brukte i sted som jeg anser for å være den nærmeste til helvete (og jeg har sett mer enn 150 land på denne jord) husket jeg plutselig så mange ting som jeg prøvde å begrave og glemme: fra stanken av de lemlestede likene av gjengvoldtatte kvinner i Ermera, Øst-Timor, til de hundrevis av stakkars dyrene som ble slaktet i Surabaya dyrehage, slik at noen korrupte «internasjonale» prosjekter kunne fortsette.

Jeg husket hvordan etter tsunamien i Aceh indonesiske soldater og politi i stedet for å hjelpe traumatiserte ofre utpresset de frivillige, krevde penger og truer med å kutte med sine kniver de dyrebare fatene med drikkevann dersom bestikkelser ikke kom. Jeg husket kropper som råtnet i groper fordi ingen offentlige arbeidere ville løfte fingeren og operere tungt utstyr uten å bli «smurt».

Å Indonesia, du er en ekte datter av turbo-kapitalismen, av de laveste religiøse ambisjonene, av meningsløs lydighet, beryktet for mangel på utdanning og kunnskap, og ufattelig brutalitet og mangel på medfølelse!

Jeg så så mye dritt i løpet av de 20 årene jeg prøvde å dokumentere din undergang!

Jeg så sinnsforvirrede kristne predikanter, deres sadistiske og fanatiske øyne som bulnet i ISIL-stil, som låste inn deres voksne døtre i årevis rett og slett fordi de ønsket å gifte seg med ikke-kristne menn.

Jeg opplevde at kristne religiøse tjenester i Surabayas kjøpesentre, hvor helstøpte idioter av predikanter erklære med absolutt overbevisning: «Gud elsker de rike, og det er derfor de er rike» Jeg observerte noen engelskspråklige gudstjenester utført av amerikanske og australske etterretnings-apparatsjik … komplett med bisarre og frastøtende pop-evangelier, ledsaget av rumpe-vrikking fra begeistrete fruer og unge jenter. Jeg så rasistiske, hyklerske, ekstremistiske sunnimuslimer, betalt og kondisjonert av saudiske Wahhabier, mens de ødela sjia-landsbyer midt i den tilbakeliggende og desperate øya Madura.

Jeg så en liten jente som løp bort fra en brennende moské i Ambon, og en kristen gutt som prøvde å flykte fra en gjeng Wahhabi-ungdom. De skar ham i stykker til slutt, med deres macheter …

Jeg så så mange branner og aske, og så mye intoleranse, dumhet og hat! Jeg så hva som erstattet den en gang store og stolte nasjonen styrt av en progressiv muslimsk president som stolte på og støttet seg til det store og demokratisk kommunistpartiet i Indonesia (PKI).

Jeg så tydelig hva kapitalismen, hva imperialisme, uvitenhet og fascistisk indoktrinering kan gjøre!

Og dypt inne sverget jeg : «Jeg vil redigere på nytt Terlena! Jeg vil redigere på nytt filmen min, for faen! «

Jeg sverget, og det gjorde meg mye bedre.

main_sumatra_indonesia_deforestation_2403_large

Indonesia er den største ufortalte historien jeg vet – historien om hva imperialismen er i stand til å gjøre!

Hele øyer avskoget, ranet: enorme Borneo og Sumatra … Torturerte elefanter og menneskeaper … Korrupsjon og tyveri … skitt overalt, på overflaten av jorden, og inne folks hjerner.

Sammenbrudd av humanisme … sammenbrudd av menneskeheten. Den vedvarende ødeleggelsen av intellektualisme, kreativitet, medfølelse og ømhet …

Jeg løp, men mens jeg gjorde det følte jeg de millioner av hender prøver å holde meg, prøver å bremse meg ned. «Vi er alene, vi er glemt» Jeg hørte stemmer. «Hold ut litt lengre … Skriv noen flere bøker, skrive noen flere essays, og lag film … Ikke forlat oss!»

Jeg visste at jeg ville gjøre det de spurte. Jeg ville dra og komme tilbake igjen. For de slaktete og forsvarsløse skapningene, for ødelagte regnskogene, for de millioner av avbrutte liv …

Jeg vil komme tilbake for å trosse de som ødela Indonesia.

Jeg vil komme tilbake for å advare verden.

Jeg vil komme tilbake slik at jeg kunne kalle mordere med deres sine virkelige navn, og gi kollaboratørene navnene de fortjener.

Da jeg forlot landet visste jeg at jeg snart ville komme tilbake og avsløre de fulle redslene til det indonesiske eksperimentet som har blitt gjennomført på lokale folk av det sadistiske vestlige regimet, med sine religioner og dets kapitalistiske dogmer.

Jeg visste at jeg ville avsløre lokale kollaboratører. Det er hvordan revolusjoner begynner!

Jeg vil gi tilbake, år og tiår etter at de gikk bort, i hvert fall litt verdighet til de indonesiere som levde og kjempet og ble drept. Til de indonesiere som visste hvordan å elske lidenskapelig og desperat, fullt ut og egoistisk, hverandre og deres nasjon, og som derfor var lever evig!

Jeg visste at en dag snart jeg ville gå tilbake og lage min film på nytt. For «dem»! Og min film ville, med litt flaks, være jævlig bra!

Men da jeg forlot landet var alt røyk, stank og søppel.

Indonesia døde. Lydløst.

Ingen flere løgner! Akkurat nå har det indonesiske folk ikke noe land. Det ble tatt fra dem av vestlige imperialister, av sine egen korrupte og forræderske «elite» og av de militære. Først etter at de skjønner hva som er gjort, vil de være i stand til å kjempe og bygge sitt nye fedreland.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren:
http://www.counterpunch.org/2015/10/13/horrid-carcass-of-indonesia-50-years-after-the-coup/

Andre Vltchek is a philosopher, novelist, filmmaker and investigative journalist. He covered wars and conflicts in dozens of countries. His latest books are: “Exposing Lies Of The Empire” and “Fighting Against Western Imperialism”.Discussion with Noam Chomsky: On Western Terrorism. Point of No Return is his critically acclaimed political novel. Oceania – a book on Western imperialism in the South Pacific. His provocative book about Indonesia: “Indonesia – The Archipelago of Fear”. Andre is making films for teleSUR and Press TV. After living for many years in Latin America and Oceania, Vltchek presently resides and works in East Asia and the Middle East. He can be reached through his website or his Twitter.

Advertisements

One comment

  1. Dette handler selvfølgelig ikke om «høyre» eller «venstre».
    Men om at politikken er overlatt til kapitalister , oligarker og penge-tenkere.
    Der målet er penger, og ikke virkelig velstand og utvikling. Et mål som passer de som styrer verdensvalutaen fortreffelig.

    Lik

Kommentarer er stengt.