Hemmeligheter fra krigen i Syria

Noen av de største hemmelighetene: Vesten har ingen folk på bakken i Syria for å ta over de frigjorte områdene; russerne søker fortsatt partnerskap med vesten; Erdogan har bitt over mer enn han kan tygge.

shutterstock_291462449-600x400

Av Israel Shamir

Russerne nyter det syriske eventyret. Tjue dager etter starten, har deres inntreden i den syriske krigen lønnet seg og skapt konkrete resultater. De viste frem deres militære leketøy og behørig imponerte de andre guttene i sandkassen. Etter en lang periode med motløshet, har russerne nå fått bedre humør – takk, de føler seg mye bedre – som en mann som er på bedringens vei etter en alvorlig sykdom. De liker å se bildene av sine piloter i amerikansk stil: siste skrik i militære kjeledresser i sine utsøkte ultra-moderne jetfly, og den rene frekkheten av denne kampanjen så langt hjemmefra. De liker den nye publisiteten i deres militære operasjoner, enestående for dette landet. Deres forsvarsministerium lar dem se videoer og tillater dem å følge angrepene og slagene i sanntid.

Putin var svært populært før krigen, med 86% støtte i meningsmålingene, og nå har hans offentlige støtte gått gjennom taket. Det beste med det hele, sett fra det russiske synspunktet, var den dristig avfyringen av 26 splitter nye «Kalibr» krysserraketter fra en fregatt i Det kaspiske hav hele veien til Syria, over åsene og ørkenene i Irak og Iran. Selv om Irak hadde blitt advart, så lekket de ikke nyheten til sine amerikanske partnere. Rakettene traff målet midt i blinken, og militære eksperter sier denne nye klassen krysserraketter vil tillate Russland om nødvendig å ta seg av de amerikanske installasjonene for rakettskjold i nærliggende øst-europeiske land. Russerne var like fornøyd som den dagen for oppskytningen av deres første Sputnik.

Den syriske kampanjen har vært så populær at et forsøk på å organisere en anti-krigs demonstrasjon mislyktes spektakulært: bare 150 personer samlet seg i hele Moskva, med 15 millioner innbyggere. Til sammenligning samlet demonstrasjonene mot et engasjement i Ukraina minst et par tusen demonstranter.

Som vi nylig spådde i våre spalter, brydde russerne seg ikke alt for mye om ISIS (med unntak av noen få raid på Raqqa, dens antatte «hovedstad»), men angrep andre opposisjonsgrupper rundt Damaskus og Aleppo og planlegger å frigjøre hele Nord-Syria, helt opp til den tyrkiske grensen. Bakkeoperasjoner utføres av den syriske hæren, kanskje forsterket av iranske enheter og Hizbollah-krigere, med russisk luftstøtte. Det går ikke helt på skinner, for opposisjonen holder godt forskansete stillinger, men det går fortsatt fremover, siden en splittet opposisjon ikke er ingen noen match for en regulær hær med luftstøtte.

De planlegger å forsegle den tyrkiske grensen fra den syriske siden og dermed stoppe opprørernes viktigste forsyningsrute (inkludert ISIS), mens de trolig etterlater dem noen rømningsveier. Vesten sier de bomber moderat motstandere, men russerne benekter at enhver slik opposisjon eksisterer. De er alle jihadister, sier de. Russerne sammenligner ramaskriket over bombingen av opprørerne (antatte CIA-ressurser) med den relative stillheten etter den siste amerikanske bombingen av Leger Uten Grenser i Afghanistan: «Så sykehuset ble tilfeldigvis truffet, det spiller det ingen rolle, ikke noe å skrive hjem om,» oppsummerte Sergei Lavrov ironisk den vestlige holdningen til ugjerningen begått av USA.

I de konfidensielle forhandlingene mellom høytstående russiske og europeiske tjenestemenn, sier russerne at FSA (Den frie syriske arme) har gått i oppløsning i alle praktiske henseender. Hovedparten av den besto av desertører fra den syriske hæren , noen religiøse og noen ikke-religiøse, men «de glattbarberte (ikke-religiøse) rømte da de skjeggete (jihadistene) skremte dem». Nå har til og med aviser mer sympatisk til opprørerne, som the Guardian, stoppet å hevde det finnes en betydelig ikke-jihadistisk opposisjon. De sier opprørerne er delt inn jihadister og «ikke-ideologiske enheter», dvs. gjenger. Befolkningen er redd for dem, og foretrekker helt klart som regelen regjeringen. Bashar Assad kontrollerer 20% av syrisk territorium, men 80% av befolkningen.

På et møte med den syriske opposisjonslederen Burhan Ghalioun i Paris, fortalte den russiske viseutenriksministeren den gamle mannen vennlig: «Du er en professor ved Sorbonne, du vet alt hundre ganger bedre enn det jeg gjør. Du sier Bashar Assad er en krigsforbryter. Du forstår sikkert at hvis du i dag ble utnevnt til president i Syria ville ISIS kjempe mot deg, like mye som de gjør nå mot Bashar Assad. De ønsker å etablere deres kalifat fra Andalusia i Spania til Pakistan, og de tolererer ikke selv Det muslimske brorskapet, mye mindre slike opplyste intellektuelle som du selv som står i veien».

I intensive diplomatiske forhandlinger som har til hensikt å overbevise om den russiske intervensjonens legitimitet, minnet russerne sine europeiske partnere på om at på G8-toppmøtet i Nord-Irland, ble partene enige om å bruke luftstridskrefter mot jihadistiske opprørere, siden de truet verdens sikkerhet. Dette ble foreslått av Hollande i Frankrike og Cameron i Storbritannia og ble støttet av Obama og Putin.

1028982274

Franskmennene utførte noen bombetokt, de sier det er 1600 franske borgere som kjemper i ISIS-enheter, og for dem var det et spørsmål om selvforsvar. Vel og bra, sa russerne, hvis dette er et gyldig argument, så er det over 2000 russiske statsborgere der, som også måtte bli tatt hånd om på på en lignende måte. Så dette er vårt selvforsvar.

Russerne tilbød franskmennene å gjøre deres arbeid for dem (jeg antar med en klype salt). «Bare fortell oss hvor og hvem du vil at vi skal bombe» anmodet den russiske tjenestemannen. Den franske kollegaen tidde. «Fortell oss hvor og hvem du ønsker oss å ikke bombe» insisterte russeren. Men den franske tjenestemannen svarte ikke da heller.

Russerne har mistanke om at Vesten ikke vet svaret og ikke har noen folk på bakken for å ta over de frigjorte områdene. Det nedverdigende fakta at millioner av dollar e brukt av USA for å trene fire eller fem krigere, er et bevis for det, sier de. Dette forklarer også den lange og intetsigende amerikanske bombekampanjen: Over 7500 tokt uten konkret resultater, med mindre du teller med det nylig ødelagte kraftverket som leverer folk i Aleppo med elektrisitet.

Sergei Lavrov forteller noen interessante anekdoter fra tiden før nærværet av Russlands flyvåpen ble etablert i området. Russiske observatører så faktisk ISIS-kolonner med hvite Toyota Jeeper med svarte bannere bevege seg gjennom ørkenen mot Palmyra, men de og deres syriske allierte mottok en amerikansk forespørsel om å la dem passere uhindret. Videre advarte USA Bashar Assad: de vil bombe ham hvis han bare prøvde å bruke de amerikanske toktene mot ISIS for å ta territorium.

Lavrov sa at det er ikke noe alternativ til Bashar Assad nå. Det er han eller anarki. Det er ingen samlet opposisjon som motvekt til ISIS: bare spredte grupper. «La opposisjonsgrupper komme sammen og danne en koalisjon. La dem samle seg og ta del i kampen mot ISIS». Det er ganske usannsynlig at hans tilbud vil bli etterfulgt.

Selv tonen til de russisk-europeiske forhandlingene ble endret nylig. Tidligere oppførte de europeiske ministrene seg hele tiden som arrogante sahiber som forhandlet med uregjerlige innfødte. Nå er de respektfulle, selv smiskete. Selv om Kalibr-rakettene har gjort en forskjell i oppfatningen, så har også bølgen av syriske flyktninger gjort noe. Europeerne har kommet til den oppfatting at russerne er den mest sannsynlige aktøren som kan pasifisere Syria og få flyktningene hjem.

Men det er en annen svært viktig part i konflikten, nemlig Erdogans Tyrkia.

Erdogan i trøbbel

Jeg har hatt mye sympati for den tyrkiske lederen: han fikk kontroll over generalene, han gjorde Tyrkia ganske velstående, han støttet de fattige og talte palestinernes sak. Han var en veldig god venn og nabo for Russland, til gjensidig nytte for de to landene. Imidlertid har hans syriske politikk vært katastrofal for Syria, Tyrkia og Europa.

En høytstående tjenestemann fortalte meg at ved første tegn til problemer i Syria, krevde Erdogan at president Bashar Assad skulle gi halvparten av ministerpostene til Det muslimske brorskap. Assad nektet, og Erdogan slapp løs krigens hunder. Jihadistene, som er disse islamistiske krigerne av enhver nyanse, strømmet til Syria gjennom Tyrkia. Våpnene ble levert via Tyrkia. Tyrkia er deres foretrukne transittland for plyndrete antikviteter og for ulovlig produsert olje.

Erdogan hadde storslåtte planer om å skape et enormt imperium bygget på Brorskapet. Disse planene sprakk da den egyptiske hæren fjernet Brorskapets president Morsi og tok makten. De sviktet også i Syria og fallet var hardt.

Erdogan inviterte syrerne til å komme til Tyrkia for et kort opphold mens Bashar Assad ble styrtet; tallet svulmet til over to millioner, med ingen ende i sikte. Tyrkerne var ikke fornøyde, ettersom deres sikkerhet ble undergravd, deres livskvalitet forverret seg og deres skjøre velstand led et tilbakeslag. De gjorde det klart ved de siste valgene: han håpet på et klart flertall for grunnlovsreform, men klarte ikke å danne en regjering og ble tvunget til å utlyse nok et valg.

Nå forsøker Erdogan å mobilisere sine velgere med krigstrusler. Tyrkerne er patriotiske folk, de har blitt oppfostret på tilbedelse av deres helt fra første verdenskrig, general Kemal Atatürk. For dem (som for mange nasjoner), er en fare for krig et opprop for samhold og støtte for regjeringen. Av denne grunn, planlegger han å bringe Tyrkia til randen av krig med Russland. Dette hevder den tyrkiske «Deep Throat», en anonym og kunnskapsrik insider som som sender hans «tweets» under kallenavn Fuat Avni https://twitter.com/fuatavni_f Han har avslørt en lang liste med regjeringens giftige planer. Nå hevder han at Erdogan har gitt ordre om å skyte ned russiske fly som opererer i Syria mens de blir påstått å ha trengt inn i tyrkisk luftrom.

Tyrkiske styrker allerede skutt ned en drone og hevdet det var russisk. Samtidig utfører de operasjoner mot syriske kurdere, de foretrukne allierte til amerikanerne. Den tyrkiske opposisjonen insisterer på at det store terrorangrepet på den kurdiske fredsdemonstrasjonen i Ankara (95 døde, 215 sårede) som ble begått av ,hadde blitt brukt, eller til og med blitt utpøsnket av Erdogan. Med tanke på at Erdogan var arkitekten av en ny fredelig politikk overfor de tyrkiske kurdere, er dette en spesielt ubehagelig utvikling.

Erdogan har mistet sine allierte. USA foretrekker kurderne og er irritert over at Tyrkia bomber dem mens erklærte at de kjemper mot ISIS, den viktigste fienden til kurderne. Det er ikke klart om de vil løpe til hans side i tilfelle problemer med russerne.

Hans eneste lykkelige øyeblikk skjedde nylig, da den tyske kansleren Frau Merkel ga ham tre milliarder euro for underhold av flyktningene på betingelse han ville stoppe deres utvandring. Hun lovet også visumfrie reiser og andre små tjenester for å oppmuntre ham.

Men det verste vil fortsatt komme. Mens de vakler under den russisk-ledede offensiven i Syria, har jihadistene begynt sin store vandring tilbake til Tyrkia. De har barbert bort skjegget og drar mens leken er god. Selv om det er en stor lettelse for Syria, vil Tyrkia ha hendene fulle med disse gjengene. Noen observatører hevder allerede at Tyrkia vil bli den neste Syria.

I et konfidensielt møte, truet Erdogan Putin med at han ville sende titalltusener og hundretusener av kjempere til Syria, nok til å overvinne enhver materiell fordel den russisk-ledede koalisjonen kunne ha. Han kan stole på stor pengestøtte fra saudierne, og kanskje at Washington gir dem stilltiende godkjennelse. Hvis han vil, kan en full krig bli en absolutt mulighet.

Kurderne forblir en joker i den tyrkiske kortstokken. De har en langsiktig forbindelse med Israel og USA, og også med Russland. Den russiske ambassadøren i Ankara har nylig blitt irettesatt fordi russiske tjenestemenn hadde møtt med kurdiske representanter i Paris. Russerne prøver forsiktig å lirke kurderne inn i den politiske prosessen, men russerne er klar over at kurderne kan utgjøre en fare for den tyrkiske staten.

Det er bedre å forhandle. Russerne har ikke bare forakt til overs for Erdogan og hans bekymringer. De har andre fisk å fange, fra gassrørledninger til byggeprosjekter, med investeringer i multimilliardklassen av dollar på begge sider, og russerne håper at Tyrkia vil fortsatt være en god venn. Men en seriøs justering av Erdogans politikk i Syria kan være nødvendig i alle tilfeller.

images
Sunni-Sjia vinkelen

Den ble startet av britene i 1920-årene og av amerikanerne etter at de okkuperte Irak i 2003. Fiendskapet mellom sunni og sjia legger en komplikasjon til problemet. Iran er en alliert av Bashar Assad og klar til å hjelpe, men iranerne (som er sjiaer) nølte. De var bekymret for at deres tilstedeværelse på bakken kunne bli brukt til å presentere konflikten som en sunni-sjia krig.

Ankomsten av russerne (som jo ikke er sjia) løste den uløselige ligningen. Med deres lederskap, har koalisjonen tilsynelatende ingen religiøse assosiasjoner. Men Gulf-statene (ledet av troikaen av Kuwait, Qatar og prinsene i Saudi-Arabia) som var de største støttespillerne for det syriske opprøret, har tenkt å spille dette kortet. «Din støtte til Assad vil bli forstått av folk som din krig mot 1,5 milliarder sunnier» truet de frekt Lavrov.

«Det var ikke vi som ødela den sterke sunni-dominerte staten til Saddam Hussein» sa den russiske ministeren. Ja faktisk så støttet russerne Saddam Husseins Irak, mens amerikanere angrep og oppløste dets hær og regjering for dermed å skape ISIS, statens spøkelse fra det hinsidige. Russerne er ikke sekteriske: de støtter Irak med sjiaene på toppen like mye som de støttet Irak med sunniene på toppen. De støtter Syria med eller uten Bashar Assad. Dette er en del av deres imperiale, ikke-sekteriske tradisjon.

Ekstremistiske sunnigrupper kan kanskje prøve terror. En gruppe av ISIS-kjempere reiste fra Syria til Moskva og planla en kjempestor terrordåd i Moskvas metro. De ble arrestert i grevens tid med en 5 kilos helvetesmaskin i hendene sine. Det er mange sikkerhetspersonell i Moskva og andre russiske byer som holder utkikk for terrorister, men det er ingen følelse av beleiring.

Russerne prøver ikke å irritere saudiarabere og de andre Gulf-prinsene. De tok godt imot forsvarsminister Mohammad bin Salman, den unge sønnen til den sittende kong Salman av Saudi-Arabia. Han møtte Putin to ganger og det er planer for et kongelig besøk i november.

I hvert møte mellom Gulf-prinsene og russiske tjenestemenn, prøver prinsene å fremme to forespørsler: Assad må gå av og Iran bør forlate området. Russerne avviser klart begge kravene, og sier de ikke kan, og ikke vil, fortelle syrerne hvem deres president bør være.

Uansett ville ikke Assad lytte til oss, selv om vi spurte ham. Hvis du ønsker at Assad skal gå av, bør dere snakke med ham, foreslo Lavrov, med glimt i øyet. Foreslå noen garantier, oppholdssted, penger. Men hva er disse garantiene verdt etter fiaskoen i Ukraina, der president Janukovitsj aksepterte alle betingelsene fra EUs ministre, skrev under på sin overgivelse, fikk sine garantier, for så å neste dag bli tvunget til å flykte hals over hodet? Så de nylige erfaringene fra Ukraina, Irak og Libya gjør løsningen i Syria mer komplisert.

Sergei Lavrov
Partnere og rivaler

Russerne er fortsatt svært interessert i vennskap med amerikanerne. Det finnes er ingen av den instinktive anti-amerikanismen typisk for den tredje verden. Siden de er svært konservativ av natur, foretrekker russerne konservative republikanerne foran de opplyste demokratene, selv om de satte pris Roosevelt og Kennedy. De beundret Reagan, og sannsynligvis vil de like Donald Trump enda mer. Det er ikke sannsynlig at Hillary Clinton vil erobre deres hjerter og sinn. De foretrekker å ha USA som en venn og partner, selv om de ikke kan utstå å bli kommandert rundt av USA eller bli fortalt hvordan de skal oppføre seg, som «krysserrakett-demokratene» (med Justin Raimondos ord) er tilbøyelige til å gjøre.

Selv nå prøver de å presentere sitt syriske eventyr som om det blir gjort i samarbeid med USA. Tjenestemennene fortalte meg at de foreslo å danne en felles beredskapsplan for å redde en piloter fra et styrtete fly (russiske eller amerikanske), siden begge lands fly gjør oppdrag mot ISIS. De var overrasket over å få en kald skulder fra amerikanerne. De sier de gjør jobben amerikanerne ikke klarte å gjøre, nemlig å utrydde terrorstaten. Dersom de mistenker at USA hadde et helt annet plan, trenger de ikke si det.

Russerne inviterte en amerikansk militær delegasjon til Moskva for å håndtere det tekniske aspektet av den syriske operasjonen; amerikanerne nektet. Russerne foreslo å sende en delegasjon til Pentagon, ledet av statsminister Medvedev; deres tilbud ble avvist. Etter lang nøling, inngikk amerikanerne en avtale for å unngå risiko for at deres fly skulle kollidere på himmelen over Syria. De er tydelig misfornøyd med den russiske intervensjonen, men gjør ikke mye imot den. USA har gitt noen leveringer med flyslipp av våpen til opprørerne (hovedsakelig antitankraketter av typen TOW), og de vil sannsynligvis sende mer, antagelig er tanken å gjenta logikken fra Afghanistan i å bevæpne opprørerne for å blø ut russerne.

us-airdrop-captured-islamic-state
Skyggen fra Afghanistan

Alle vet at amerikanerne lokket sovjeterne inn den afghanske hengemyra, bevæpnet Mujahedin med Stinger-raketter og blødde sovjeterne til deres sammenbrudd og overgivelse i den kalde krigen. Selv om alle vet om tannfeen også.

I den virkelige verden, hadde den sovjetiske overtakelsen av Afghanistan vært lovlig, ettersom det ble gjort på forespørsel fra den legitime regjeringen. USA har latt sine tropper gripe makten i hundre stater med samme grad av legitimitet, og i noen (særlig Afghanistan da det ble voldelig okkupert), med mye mindre.

De sovjetiske tapene i Afghanistan var ganske moderate (mindre enn 15 000 menn over ti år – sammenlignet med 50 000 amerikanske soldater tapt i Vietnam), regjeringen hadde blitt stabilisert, kvinner fikk like rettigheter, livet begynte raskt bli bedre.

Gorbatsjovs avgjørelse tvang russerne til å forlate Afghanistan, men de måtte også forlate Tyskland og Ukraina, Baltikum og Polen. Det er ingen grunn til å tro at den afghanske kampanjen bidro sterkt til kollapsen av Sovjetunionen.

Sovjetunionen kollapset fordi dens ledere ønsket å oppløse unionen, å omfavne kapitalismen og gå inn i systemet som en likeverdig, men kanskje noe underordnet, medlem. En merkelig avgjørelse, men det er hva den var. Det er derfor russerne ikke anser seg selv som beseiret i den kalde krigen. Dersom Vesten hadde etterfulgt noen grunnleggende spilleregler, ville Russland forblitt et føyelig medlem av den første verden, som Italia eller Frankrike, på godt og vondt.

Afghanistan spilte en pent liten rolle i hendelsene, så det er ikke sannsynlig den syriske eventyret vil skape spenninger i det moderne Russland heller.

Konklusjon

Når det gjelder ISIS, vil dens tilstedeværelse i Syria trolig vil være av flyktig natur. Laget av USAs manglende evne til å finne sine egne folk til å holde territorium som ble tatt fra regimet i Damaskus, vil den forsvinne når Bashar al-Assad gjenvinner kontroll på bakken mens han danne en koalisjon og deler makten med opposisjonsgrupper.

ISIS i Irak vil ikke forsvinne med samme letthet. Gruppen holder store byer slik som Mosul med sine to millioner innbyggere. Løsningen der kan bare være politisk, ved kompromiss mellom sjiaene i sør, sunniene av midten og kurderne i nord om Iraks integritet skal bevares, som russerne foretrekker.

Bunnlinjen er at russerne sannsynlig vil ende med en fullt utviklet base for marinen, luftstyrkene og hæren i Latakia ved Middelhavskysten, deres svar på det store amerikanske basen i Kosovo og en løsning på Bosporos-stredets begrensninger. Det vil være et nytt Sevastopol; det største russiske foretaket på et århundre. Nevnte noen Putingrad?

oversatt av Tm med vennlig tillatelse fra forfatteren:
http://www.unz.com/ishamir/secrets-of-syrian-war-october-2015/

Advertisements

3 comments

  1. ««Du er en professor ved Sorbonne, du vet alt hundre ganger bedre enn det jeg gjør. Du sier Bashar Assad er en krigsforbryter. Du forstår sikkert at hvis du i dag ble utnevnt til president i Syria ville ISIS kjempe mot deg, like mye som de gjør nå mot Bashar Assad. De ønsker å etablere deres kalifat fra Andalucia i Spania til Pakistan, og de tolererer ikke selv Det muslimske brorskapet, og mye mindre slike opplyste intellektuelle som du selv som står i veien».

    Og bak ISIS står USA/Israel. – Som ikke begår krigsforbrytelser?
    Noen er frekkere enn lusa.

    Lik

  2. «Sovjetunionen kollapset fordi dets ledere ønsket å oppløse unionen, å omfavne kapitalismen og å gå inn i systemet som en likeverdig, men kanskje noe underordnet medlem»

    Det var godt at verdensborgerne ,folket uten land», oligarkene, snart et kastet ut av Russland. Selv om de biter seg fast i Ukraina så lenge. ( Med god hjelp av sine støttespillere i USA/Israel og Nato/ EU.)
    Massedrapene disse utvalgte satte i gang i tidligere Sovjetunionen vil forhåpentligvis legges frem for regnskap en dag. ( At vestmaktene valgte Sovjetunionen med disse massedrapene og undertrykkelsen, som alliert mot «den onde» Hitler/Nasjonalsosialistene som ville bygge velstand for et fritt nasjonalt Tyskland, er med på å løgnene om årsaken til 2 verdenskrig.)

    Lik

  3. ( At vestmaktene valgte Sovjetunionen med disse massedrapene og undertrykkelsen, som alliert mot «den onde» Hitler/Nasjonalsosialistene som ville bygge velstand for et fritt nasjonalt Tyskland, er med på å AVSLØRE løgnene om årsaken til 2 verdenskrig.)

    Lik

Kommentarer er stengt.