Intervju: David Talbot forfatter av «Djevelens Sjakkbrett» Del 2 av 2

Hvordan Dulles sin tid i CIA bidro til å forme dagens nasjonale sikkerhetsstat i USA. Talbot diskuterer Dulles sine nære bånd til The New York Times, de CIA-støttede kuppene i Iran og Guatemala, han snakker om Allen Dulles og CIA og drapet på John F. Kennedy og mer.

images
Brødrene Allen Dulles (til venstre) og John Foster Dulles

Transkripsjon fra radiointervju. Programleder Amy Goodman. Gjest er forfatter David Talbot.

AMY GOODMAN: Dette er Democracy Now! Jeg er Amy Goodman. Vår gjest er David Talbot. Hans bok er Djevelens Sjakkbrett: Allen Dulles, CIA, og og til Amerikas hemmelige regjering. Han er grunnleggeren, tidligere administrerende direktør og sjefredaktør av magasinet Salon. La oss starte med tittelen, Djevelens Sjakkbrett. Hvorfor valgte du den tittelen, David?

DAVID TALBOT: Djevelens Sjakkbrett refererer til det faktum at Dulles-brødrene – John Foster Dulles, som var utenriksminister under Eisenhower, og hans bror Allen Dulles, som jeg fokuserer på og sjef for CIA – de elsket å spille sjakk med hverandre. De kunne spille i timesvis, selv når Allen Dulles skulle gifte seg. Han lot sin fremtidige kone vente mens de to brødrene spilte i vei. Og de hadde en tendens til å se på verden som deres sjakkbrett. Folk var bønder som kunne bli manipulert. Så jeg følte det var en passende metafor.

Men Amy, jeg ønsker å gå tilbake til hva du snakket om før dette – alternative media. Jeg vil bare understreke det du sier om hvor viktig det er å ha noen som taler imot. De er selve livsnerven i demokratiet. Og program som dine og ikke-kommersielle radiokanaler er viktig. Du vet, boken min hadde vanskeligheter å komme gjennom dørvokterne i media. De ønsker ikke å høre om dette, og delvis fordi CIA, spesielt under Allen Dulles, men selv i dag, er mestere i å manipulere media. Jeg har vært invitert som gjest på program og blitt avlyst. Jeg ble planlagt å komme på luften helt mot slutten, merkelig nok. Jeg skulle skrive noe for magasinet Politico. Noen der kalte boken et «mesterverk». De ønsket boken å bli du vet, vist frem der. I stedet ble jeg skjøvet ut av Politico. Og en artikkel basert på nylig lekkede CIA-dokumenter – beleilig lekket – ble skrevet av den tidligere New York Times reporteren Phil Shenon og det han gjorde var å i utgangspunktet anklage Fidel Castro for å myrde president Kennedy. Dette har vært en av CIAs desinformasjonslinjer i årevis. Så CIA manipulerer fortsatt media, og det er viktig at uavhengige medier som denne eksisterer.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om forholdet mellom The New York Times’ utgiver, Arthur Hays Sulzberger, og Allen Dulles?

DAVID TALBOT: Vel, Sulzberger-familien hadde et langt forhold til Dulles. Da han ble satt inn som CIA-direktør skrev en av Sulzbergerene til ham og sa: «Dette er den beste nyheten jeg har hørt i år.» I et annet brev kaller han ham kjærlig «Ally». De var på fornavn. De tilhørte de samme klubbene. Dulles-brødrene, spesielt Allen, var mestere i å manipulere media. Etter Warren-rapporten kom ut, den offisielle etterforskningen av mordet på president Kennedy, skrev en av de mest høytstående redaktørene i magasinet Newsweek til Allen Dulles. Og jeg får alt dette fra Allen Dulles sine egne arkiv; han var veldig stolt av det faktum at han hadde media i sin hule hånd. Men denne Newsweek-redaktøren skriver til ham: «Tusen takk for i utgangspunktet å styre vår dekning av Warren-rapporten. Vi kunne ikke ha gjort det uten deg» Så du vet, dette var den slags koselig forhold som eksisterte mellom CIA og media i disse årene. CBS, Newsweek, The New York Times, The Washington Post, de var alle i CIAs hule hånd. De levde sammen i Georgetown. De hadde cocktailfester sammen. Det var en veldig koselig og nært miljø.

AMY GOODMAN: I Guatemala i dag var det et folkelig opprør. Det var ganske forbløffende. Otto Pérez Molina presidenten ble kastet, og er i fengsel akkurat nå. Jeg snakket med Allan Nairn som har vært undersøkende reporter i mange år, og som var i Guatemala i løpet av denne perioden. Og dette går også tilbake til 1954. Men Allan Nairn har dekket Guatemala siden 1980-tallet.

ALLAN NAIRN: Det er et oligarki i Guatemala som dreper landets fagforeningsfolk, som dreper bønder som prøver å organisere plantasjene, som arbeider hånd i hanske med Washington og prøver nå å holde på sin makt fordi, for første gang, er det i fare. Dette er et historisk øyeblikk. Det hele begynte i 1954, da CIA invaderte Guatemala og styrtet en demokratisk valgt regjering og ga makten til hæren. Og nå har folket reist seg.

AMY GOODMAN: Dette var Allan Nairn som snakket om dette siste opprøret. Men David Talbot, kan du gå tilbake til 1954 der vi slapp i del 1 av vår samtale, og snakke om hva som faktisk skjedde? Allen Dulles, direktøren for CIA, og hans bror, John Foster Dulles, utenriksministeren, hvem arbeidet de for?

DAVID TALBOT: Selvfølgelig går deres opprinnelige makt tilbake til Sullivan & Cromwell, dette svært mektige advokatfirmaet på Wall Street, som John Foster Dulles ledet og hvor Allen Dulles jobbet. Og blandt deres klienter var United Fruit. United Fruit var denne kolossen, denne bedriftskolossen, som styrte mye av Latin-Amerika, og eide store areal i Guatemala og mange andre land. Det var ikke bare et bananselskap. Det var et multinasjonalt eiendomsselskap. Det eide ofte vann, gass og elektrisitet, jernbaner.. Og det eide de lokale politiske elitene i disse landene.

På begynnelsen av 50-tallet begynner Jacobo Arbenz, denne unge militære offiseren, en reformoffiser, å fremstå som en potensiell leder. Han stiller som president og velges av sitt folk på en reformkampanje. Og en av de første tingene han gjør i dette landet som er i utgangspunktet er et middelaldersk land styrt av landbaroner, er å begynne å nasjonalisere noen av den jorden som ikke blir brukt av United Fruit, og gi den til folket, bøndene, for å blir brukt. Og dette provoserer en større motreaksjon fra United Fruit, fra de lokale politiske elitene, oligarkene, og fra CIA. Allen Dulles, som arbeider for Eisenhower som CIA-direktør, skildrer Jacobo Arbenz som en farlig kommunist – det var han ikke – og forbereder seg på å styrte ham i et militærkupp. Noe som skulle inntreffe.

Hva jeg fortelle om, det meste jeg fokuserer på, er det tragiske kjølvannet av kuppet, ikke bare for Arbenz-familien, som på noen måter var av Guatemalas Kennedy-familie; et glamorøst, ungt par, Jacobo og María Arbenz, med deres barn, veldig pene, velstående, men svært opptatt av å gi bedre kår for de fattige i landet. Og etter kuppet ble de sendt i et forferdelig eksil. Ingen land vil røre dem, på grunn av press fra CIA. CIA og det amerikanske utenriksdepartementet presset alle land, fra Mexico og sørover i hele Latin-Amerika til ikke å ta imot Arbenz-familien, De ble til slutt tvunget til å gå bak jernteppet, til Tsjekkoslovakia, for å søke eksil. De var ikke fornøyd der. De havner til slutt tilbake i Mexico, men de var under tett oppsyn. Familien var hjemsøkt. Det ble forfulgt hvor enn den drar. En av hans døtre begikk selvmord. Og Jacobo Arbenz selv endte opp død under mystiske omstendigheter – skåldet i hjel i et badekar i Mexico City. Hans familie tror i dag at han ble myrdet. Og gitt det faktum at CIA hadde en dødsliste over venstreorienterte personer, journalister, politiske ledere, som etter kuppet skulle bli eliminert. Det er absolutt en mulighet.

Disse krusningene etter tragedien, etter dette statskuppet, de fortsetter og fortsetter . CIA og Allen Dulles fortalte Eisenhower etter kuppet i Guatemala : «Det var et ‘rent’ kupp. Knapt noen døde.» Men faktum er at titusenvis av mennesker døde i dødsmarkene i Guatemala som følge av at kuppet, og at volden fortsetter i dag.

1954-coup-mural
Veggmaleri av maleren Diego Rivera. Dulles-brødrene og den amerikanske ambassadøren Peurifoy. Eisenhowers fjes på en bombe. De hilser på Castillo Armas. Armas tok makten i Guatemala i kuppet i 1954

AMY GOODMAN: Og var det ikke også en forløper til det som skjedde med Grisebukta? Beveg deg fremover seks år, og forklar hva som skjedde.

DAVID TALBOT: De fattet mot av hvor lett det var å få til et regimeskifte i Guatemala, så da Fidel Castro kom til makten i Cuba, motvirket han igjen de samme næringsinteressene som Dulles-brødrene representerte – oljeselskapene, som for eksempel det Rockefeller-eide Standard Oil og store landbruksbedrifter. Så de mente at Fidel måtte elimineres. De begynner å konspirere under Eisenhower-administrasjonen, med Eisenhowers godkjenning, for å drepe, for å myrde, Fidel Castro. Og faktisk var Fidel Castro på et tidspunkt elsket i dette landet [USA] etter revolusjonen, han hadde styrtet en kjeltring, en Mafia-støttet kjeltring, Batista, et svært korrupt og voldelig diktator. Han ble sett på som fremtiden, og var svært glamorøs, han og Che Guevara. Da de dro til New York var de omringet av folk i gatene. Men da de dro til New York for et FN-møte i 1960 var Eisenhower-administrasjonen allerede i gang med å ta avstand, og ingen hotell ville ta imot dem. Til slutt tok et hotell i Midtown på Manhattan, der FN-bygningen er, imot dem, men de ba om så mye penger som sikkerhet at de i egentlig drev med utpressing mot Fidel. Han var rasende, og han endte opp med å bo på et hotell i Harlem som tok ham inn.

AMY GOODMAN: Hotel Theresa.

DAVID TALBOT: Hotel Theresa. Og sjefen for hotellet, som var afro-amerikansk, talte imot Washington-pressen. Han hadde vokst opp i de rasesegregerte Sørstatene. Og han sa: «Jeg vet hvordan det er å bli nektet et tak over hodet. Dette kubanske delegasjonen kan bo her.» Så det var svært…

AMY GOODMAN: Møtte han Malcolm X der?

DAVID TALBOT: Han gjorde det. Det var en veldig dramatisk øyeblikk. Malcolm X besøker Hotel Theresa. Han presser seg inn i hans rom, der det er dusinvis av mennesker stappet inn. De hadde et veldig interessant møte, Fidel og Malcolm. Og det virkelig forandret deres liv og hadde en stor innvirkning på begge disse mennene i årevis etterpå. Faktisk så sa Malcolm at han var en av de få hvite menn som han lærte å respektere og satte pris på. Og forresten var det en kar fra FBI i hotellrommet hele tiden som tok notater, så vi vet hva som skjedde der og hva de sa på grunn av FBIs rapport om dette.

0220malcolm01
Fidel Castro og Malcolm X

AMY GOODMAN: Hvem var det?

DAVID TALBOT: Hans navn ble ikke avslørt, men det var en agent som overvåket ham. Men i mellomtiden, er Fidel der og møter Khrustsjov fra Sovjetunionen, Nasser fra Egypt og verdens ledere. Dette stiller Eisenhower-administrasjonen i forlegenhet, fordi Castro måtte dra til Harlem, ingen andre ville ta i mot ham i Midtown Manhattan. I mellomtiden møter mafiaen med CIA-agenter på Plaza Hotel, bare noen kvartaler unna, og planlegger mordet på ham. Så mange intriger skjer i New York i 1960. For å gjøre det enda mer interessant, så dukker en ung JFK opp, som er i gang med valgkampen for president, etter at Fidel har forlatt Hotel Theresa og sier: «Dette er revolusjonær grunn jeg står på. Og vi bør ønske velkommen forandringens vind og revolusjonen, fremtiden. Vi bør ikke være redd for det.» Og han begynner å snakke om spedbarnsdødeligheten hos svarte i Harlem, og mange av de sakene som fortsatt er aktuelle.

AMY GOODMAN: Og likevel, se på hva president Kennedy gjorde når det kom til Cuba-

DAVID TALBOT: Nettopp.

AMY GOODMAN: -hva skjedde under hans regjeringstid, fra Grisebukta til de endeløse attentatforsøkene på Fidel Castro.

DAVID TALBOT: Kennedy gjorde til en viss grad en helomvending etter dette. Han ble president. Han var ung. Han var uprøvd og under mye press fra ‘de nasjonale sikkerhetsfolkene’ i hans administrasjon. Han arvet planene for operasjonen i Grisebukta. Han var i utgangspunktet fortalt «Hvis du avlyser dette, så har operasjonen kommet så langt nå at det vil det bli en stor politisk motreaksjon mot deg» Så han ble gitt begrensede muligheter av CIA. Han måtte gjennomføre det, men han hadde ingen hensikt om å utvide det til et fullt amerikansk militært angrep på øya. Men det var hva CIA hadde i tankene. De visste at den brokete forsamlingen av eksil-cubanere de hostet opp for å invadere øya, ikke var nok til å styrte Castro. Men hva de håpet og hva de planla var at en ung president Kennedy, mens denne invasjonen satt fast på strendene i Grisebukta, ville bli tvunget til deretter å sende inn marinesoldater og det amerikanske luftvåpenet for å styrte Castro.

AMY GOODMAN: Og så Cubakrisen, det nærmeste vi noen gang kom til en atomkrig.

DAVID TALBOT: Men Kennedy holdt på sitt, og han gjorde ikke hva de ville. Grisebukta var begynnelsen på bruddet mellom CIA og president Kennedy. Det ble enda mer alvorlig med Cubakrisen året etter. Igjen, det militære i landet og CIA trodde at vi kunne fjerne Castro. Under Cubakrisen var de forberedt på å gå til atomkrig for å gjøre det. President Kennedy trodde folk som Curtis LeMay (som var sjef for Luftvåpenet) var halvgal. Han sa: «Jeg vil ikke engang se denne mannen foran mine øyne» fordi han var en pådriver for en kjernefysisk konfrontasjon med Sovjetunionen. Og til og med flere år senere klager Curtis LeMay, mange år etter at Kennedy er død, i et intervju jeg siterer fra i boken… han klager bittert over at Kennedy ikke benyttet anledningen til å gå til atomkrig over Cuba. Så utgangspunktet tror jeg president Kennedy reddet livet mitt – jeg var 12 år gammel da – han reddet mange av våre liv, fordi han holdt på sitt. Han tok en hard linje mot folkene i det nasjonale sikkerhetskomplekset og sa: «Nei, vi kommer til å løse Cubakrisen fredelig.»

AMY GOODMAN: Og så ble president Kennedy myrdet den 22. november, 1963.

DAVID TALBOT: Det er riktig.

AMY GOODMAN: Hva fant du ut når det kom til Kennedy-mordet?

DAVID TALBOT: Først av alt, etter at Kennedy ga Allen Dulles sparken etter Grisebukta, så godtok Dulles det ikke. Han dro hjem til Georgetown [en forstad i Washington DC] og fortsatte å arbeide fra hjemmet sitt som om han fortsatt styrte CIA. Hans viktigste underordnede kom på jevnlige besøk for å møte ham.

AMY GOODMAN: Du har notater fra hans kone og hans elskerinne.

DAVID TALBOT: Det er riktig. Jeg fant hans journal, hvem han var i møte med. Jeg leste hans korrespondanse. Jeg leste hans elskerinnes dagbøker og journaler.

AMY GOODMAN: Hvem var hans elskerinne?

DAVID TALBOT En kvinne ved navn Mary Bancroft, en meget interessant kvinne, knyttet til mannen som startet eller var sjefredaktør i The Wall Street Journal. Hun hadde sine egne ambisjoner. Hun ble en spion for Allen Dulles i Sveits under andre verdenskrig da de startet deres forhold. Og merkelig nok, da hans kone Clover Dulles dukket opp i Sveits mot slutten av krigen, ble de to kvinnene venner. Clover Dulles skjønner hva som har skjedd. Hun overser det. Og de to kvinnene danner deretter en tett binding gjennom resten av livet. Og deres korrespondanse er fascinerende. De var begge pasienter av Carl Jung, en av grunnleggerne av psykiatrien i Sveits.

Og de kalte Allen Dulles «Haien», disse to kvinnene, fordi de begge visste hva slags menneske de arbeider med, full av sjarm på overflaten og en meget populær gjest på fester i elitene i Washington, men under dette en svært kald mann, en mann som var i stand til å sende folk i døden i håndvending, en mann som var i stand til å gi sitt eget barn, Allen Jr., i hendene på en eksperimentell lege som jobbet for CIA i den beryktede MKULTRA-programmet, som Naomi Klein og andre har skrevet om.

AMY GOODMAN: Forklar det veldig kort, og hva som skjedde med Allen Jr.?

DAVID TALBOT: MKULTRA var – de kalte det Manhattanprosjektet for sinnet. Det var et forsøk fra CIA som finansierte med millioner av dollar forskere og leger rundt om i landet, store institusjoner, for å se om vi kunne programmere folk uansett formål. Det var en program for tankekontroll. Hans sønn, Allen Jr., kom tilbake fra krigen, Korea-krigen, med en granatsplint i hjernen sin. Han var hjerneskadet, og familien hadde problemer med ham. Han prøvde å få ting i orden. Og på ett tidspunkt la Allen Dulles ham i hendene på denne forskeren her i New York, som gjorde usigelige eksperimenter på ham som involverte terapi med insulinoverdoser, som er en svært traumatisk terapi – det fører til kramper, noen ganger med døden til følge. Hans søster var forferdet – Allen Dulles datter – da hun gikk for å besøke ham på sykehuset. Og det var fra henne at jeg fikk denne historien.

Joan Dulles er en veldig fantastisk kvinne – Joan Talley, som hun heter i dag, en pensjonert jungiansk terapeut i New Mexico, og kjører en Prius med en klistremerke med Obama på den. Jeg er sikker på at hennes far snur seg i graven. Men hun selv, som mange av oss, i en alder av 90 da jeg intervjuet henne, slet med denne mørke arven i Amerika, som utspilte seg i hennes egen familie. Hun ser tilbake på dette nå, og er forferdet over at det var en del av hennes liv. Men hun har lest bøkene – og jeg håper hun leser min – og kommet til en  slags konklusjon om sin far.

AMY GOODMAN: Og forklar oss hva MKULTRA ble brukt til.

DAVID TALBOT: MKULTRA, blant annet skulle de se om de kunne programmere hjernevask for snikmordere som ville fungere på en robot-aktig måte for å drepe på kommando fra CIA. Det ble også brukt som ‘skjerpet forhør’, som vi kaller det i dag. Sovjetiske fanger som falt i våre hender, de var-

AMY GOODMAN: Og medikamentet er egentlig?

DAVID TALBOT: Mange forskjellige stoffer, psykedeliske – LSD var ett av stoffene. De utsettes – det var et bestemt sted i Canada ved Allan Institute og McGill University i Canada, der en av disse legene, Dr. Ewen Cameron, hadde noe som kaltes ‘søvnrommet’, hvor kvinner, for det meste hans kvinnelige pasienter, ville bli plassert. Dette var mennesker som led av vanlige nevrotiske lidelser, fødselsdepresjon og så videre. Og de ble satt i dette søvnrommet og gjennom massive doser av forskjellige psykedeliske stoffer ble satt inn i en dvaletilstand, og deretter ble lydbandopptak spilt om og om igjen i et forsøk på å slette deres dårlige tenkemønstre, i et forsøk på å slette deres minne. De kom tilbake fra disse eksperimentene og gjenkjente ikke sine familier, hvem de var. I ett tilfelle ble en kvinne redusert til en infantil tilstand. Hun kunne ikke bruke toalettet. Og dette var kona til et medlem av det kanadiske parlamentet. Så dette var alt CIA-finansiert forskning under den kalde krigen, og det var i utgangspunktet den mest inhumane slags metoder som ble brukt på mennesker.

AMY GOODMAN: Vi snakker med David Talbot, og vi har gått bort fra drapet på John F. Kennedy.

DAVID TALBOT: Ja.

AMY GOODMAN: Snakk om hva du har lært mens du skrev Djevelens Sjakkbrett.

DAVID TALBOT: Som jeg sa, etter at han fikk sparken av Kennedy, dro Dulles hjem. Han fortsatte-

AMY GOODMAN: Og hvorfor fikk han sparken?

DAVID TALBOT: Han fikk sparken etter Grisebukta. Kennedy skjønte han ikke burde ha beholdt Dulles fra Eisenhower-årene. De hadde også forskjellig filosofi. Og Grisebukta var den siste dråpen for ham. Så han ble skjøvet ut etter det.

Men Dulles fortsatte å på en måte sette opp en anti-Kennedy eksilregjering i sitt hjem i Georgetown. Mange av de menneskene han møtte med, inkludert Howard Hunt og andre, var senere mistenkte personer i høringene i «House Select Committee on Assassination» i Washington i 1978. De fleste amerikanere vet ikke at dette var den siste offisielle erklæringen, den siste offisielle rapporten, om Kennedy-drapet, ikke Warren-rapporten fra 1964. Men Kongressen gjenåpnet etterforskningen om attentatet på John Kennedy, og de konkluderte at han ble drept som et resultat av en konspirasjon.

En god del av de menneskene det var snakk om under denne etterforskningen til Kongressen, var personer av interesse som møttes med Allen Dulles. De hadde ikke noen åpenbar grunn til å møtes med en «pensjonert» tjenestemann fra CIA. Helgen da attentatet på Kennedy skjedde var ikke Allen Dulles hjemme for å se på fjernsyn, som resten av Amerika. Han var på et eksternt CIA-anlegg, to år etter å ha blitt presset ut av etaten av Kennedy. Stedet kalles ‘The Farm’, en stor CIA-base nord i Virginia, som han brukte da han var direktør for CIA som en slags en alternativ kommandohovedkvarter. Han var der mens Kennedy blir drept, etter at Kennedy blir drept, og da Jack Ruby deretter dreper Lee Harvey Oswald. Hele den skjebnesvangre helgen kloret han seg fast i en CIA-kommandopost. Det er mange rare omstendigheter som denne.

Jeg fant også ut fra å intervjue barn av en annen tidligere tjenestemann i CIA at en av nøkkelpersonene av interesse i Kennedy-attentatet, var en fyr som heter William Harvey, som var sjef for CIA/Mafia komplottet mot Castro. Han hatet Kennedyene, mente at de var svake og så videre. Han ble sett forlate hans CIA-stasjon i Roma og at han fløy til Dallas. Han ble sett av sin egen nestleder på et fly tidlig i november 1963. Dette er en bemerkelsesverdig observasjon, fordi å plassere noen som William Harvey, leder av CIAs drapsenhet, ansatt der av Allen Dulles, i Dallas i november 1963, før attentatet, er et svært viktig faktum. CIA nekter forresten selv nå å frigjøre reiseregningene for folk som William Harvey. Under JFK Records Act, som ble vedtatt tilbake i 1990-årene, er de tvunget av føderal lov til å offentliggjøre alle dokumenter knyttet til Kennedy-drapet, men de holder fortsatt tilbake 1100 av disse dokumentene, inkludert….

AMY GOODMAN: Femten sekunder.

DAVID TALBOT: Jeg brukte offentlighetsloven for å prøve og få fatt i reiseregningene til William Harvey. De holder fortsatt på dem.

AMY GOODMAN: Hvor mange forespørsler har du i mainstream media om å gjøre intervjuer?

DAVID TALBOT: Vel, takk Herren, som jeg sa tidligere, for alternative medier som dette, Amy, fordi det er motstand mot denne boken. Først av alt avslører jeg mainstream media. Jeg sier at New York Times, CBS, Washington Post, Newsweek, de var kontrollert av ham. De gjorde hva han bad dem om.

AMY GOODMAN: Hvem kontrollerte?

DAVID TALBOT: Allen Dulles. Så da Warren-rapporten kom ut – jeg skriver at en av redaktørene, toppredaktørene i Newsweek, skrev til ham og sa: «Tusen takk, herr Dulles, for å hjelpe å forme vår dekning av Warren-rapporten.» Selvfølgelig, Allen Dulles varmedlem av Warren-kommisjonen. Faktisk mente noen folk at den burde ha blitt kalt Dulles-kommisjonen, fordi han dominerte den så mye. Det er altfor koselig, forholdet mellom makten i Washington og media. Og-

AMY GOODMAN: Hvordan var forholdet mellom Arthur Hays Sulzberger, utgiveren av The New York Times, og Allen Dulles, lederen av CIA?

DAVID TALBOT: De var venner sosialt, ikke bare ham, men andre medlemmer av Sulzberger-familien. Jeg fant vennlig korrespondanse mellom dem, han gratulerte Dulles da han ble innviet som CIA-direktør. De kalte ham «Ally», en av Sulzberger-familien, i ett brev. De hadde sammenkomster hvert år. Dulles arrangerte drikkekalas for mediafolk på nyttårsaften. Og dette var toppjournalister, toppredaktører, de kom sammen med gutta i CIA for å være sosiale og bli litt fulle. Og når Allen Dulles ikke ønsket en reporter, fordi han følte han var for pågående mens han dekker, la oss si Guatemala : Reporteren Sydney Gruson, i oppkjøringen til kuppet der i 1954, – Dulles ringte The New York Times og fikk ham fjernet. Det var på grunn av hans forhold til Sulzberger, eieren. Så, det var den slags innflytelse Allen Dulles hadde.

AMY GOODMAN: Hvordan gjorde han det?

DAVID TALBOT: De bare tok ham ut fra stedet. De fjernet Gruson. De overførte ham på det tidspunktet, jeg tror det var til Mexico.

AMY GOODMAN: Kan du sammenligne Smedley Butler, generalen som kalte seg selv en pengeutpresser for kapitalismen, da han ble bedt om å styrte [den amerikanske] regjeringen og sa nei…?

DAVID TALBOT: ja.

AMY GOODMAN: -med Allen Dulles?

DAVID TALBOT: Den første er en hel, den andre er en skurk, for å si det rett ut. Smedley Darlington Butler, som jeg har også skrevet om, jeg skrev en illustrert historie for lesere i alle aldre, kalt ‘Devil Dog’. Smedley var en amerikansk helt. Han var en fyr som ble med i Marinekorpset i en alder av 16 år, han visste ikke noe bedre, og sprang rundt i hele verden og utkjempet USAs imperialistiske kriger fra Kina til hele Latin-Amerika, og endte opp i Frankrike under første verdenskrig. Og da han var en middelaldrende mann hadde han sett den slags skitne arbeide som ble utført av USAs soldater på grunn av amerikanske næringsinteresser. Og han sa at han var som Al Capone. Han sa: «Vi marinesoldater var som Al Capone, bortsett fra at selv Al Capone ikke kunne måle seg med oss, hva slags forbrytelser vi var i stand til, som vi utførte i Amerikas navn særlig i hele Latin-Amerika».

AMY GOODMAN: Og det var ikke bare over hele Latin-Amerika, som styrtingen av Arbenz. Var det ikke familien Pitcairn i USA som var involvert i å forsøke å lage et kupp mot FDR? De ønsket å rekruttere Smedley Butler til å gjøre det?

DAVID TALBOT: Det er hva jeg skriver om i min bok, at det var hans store øyeblikk av heltemot, fordi han var en helt for menige soldater. Han hadde snakket med den berømte marsjen til «the Bonus Army», hvor veteraner fra første verdenskrig krevde lønn for den tiden de hadde tapt da de var utenlands. Han snakket til dem. Det var en veldig kontroversiell ting han gjorde som en pensjonert offiser, en pensjonert general fra Marinekorpset. Fordi han var så populær blant menige. En rekke næringslivsfamilier som DuPonts og andre, ble rasende på FDR. De anklaget ham for å være en klasseforræder, som de kalte ham, og da FDR tvang gjennom disse reformene av Wall Street og andre ting som gjorde dem rasende, da gikk to representanter for dem til Smedley Butler og sa: «Vil du lede en marsj igjen, som den marsjen til ‘the Bonus Army’ mot Washington? Men denne gangen ønsker vi at soldatene skal være bevæpnete.» Så egentlig sa de: «Vil du lede et kupp mot Franklin Roosevelt?» Og i stedet for å gå med på dette gikk han til Kongressen og avslørte denne konspirasjonen.

AMY GOODMAN: Og hvem var familiene? Hvem var..

DAVID TALBOT: DuPonts var en av dem. Familien som eide våpenfabrikken Remington var også involvert. En rekke av disse menneskene var kunder av Dulles-brødrene. John Foster Dulles, som senere ble utenriksminister, ledet Wall Street-firmaet Sullivan & Cromwell. Da FDR begynte å tvinge gjennom noen av disse finansielle reformene, som ‘Security Exchange Commission’ og Glass-Steagall-loven, innkaller han alle sine rike klienter til kontoret sitt på Wall Street, og sier, «Bare overse dette. Vi skal motstå dette. Vi vil ikke samarbeide med disse reformene.»

AMY GOODMAN: Nazistene? En svært raskt oppsummering.

index
Reinhardt Gehlen

DAVID TALBOT: Nazistene, de hadde et veldig tett forhold, mange nazistiske forretningsmenn, med Dulles-brødrene. Og da Allen Dulles var i Sveits og angivelig jobbet for vår side, OSS [forløperen til CIA] under krigen brukte han faktisk tiden til å møte med en masse nazister og å lage spesielle avtaler med dem. Han arrangerte faktisk en separat fredsavtale med de nazistiske styrkene i Italia, mot FDRs ønsker. FDR hadde et krav om betingelsesløs overgivelse….

AMY GOODMAN: Dette var operasjon ‘Paperclip’?

DAVID TALBOT: Dette var Operation Sunrise, som den het, denne avtalen han inngikk. Og da han satte opp disse såkalte «rottelinjene», hvor nazistene, ledende nazistiske krigsforbrytere, rømte etter krigen gjennom Alpene i Sveits, ned til Italia og deretter utenlands til Latin-Amerika, og til og med til USA. En av de viktigste nazistene han reddet var Reinhard Gehlen, Hitlers tidligere etterretningssjef, som Dulles installerte som leder av den vesttyske etterretningen etter krigen, en mann som burde ha blitt stilt for retten i Nürnberg.

AMY GOODMAN: Hvem ga deg avslag?

DAVID TALBOT: For eksempel magasinet Politico, en av de ledende elektroniske publikasjoner og en trykt publikasjon. Jeg skulle skrive noe for dem. I stedet valgte de en artikkel av en tidligere journalist for New York Times, som heter Phil Shenon, basert på lekkede CIA-dokumenter som i utgangspunktet legger skylden for Kennedy-drapet på Fidel Castro. Dette er absurd. Fidel Castro, da han hørte om Kennedys-attentatet, knakk sammen. Han visste at Kennedy prøvde å åpne uoffisielle kontakter med ham for å etablere fred mellom Cuba og USA, mange år før Obama endelig gjorde det. Faktisk var den fransk journalisten Jean Daniel med Fidel, på Kennedys anmodning, i Havana, for egentlig å bære en olivengren til Fidel fra Kennedy, da de fikk den forferdelige nyheten fra Dallas.

AMY GOODMAN: Hvem tror du drepte John Kennedy?

DAVID TALBOT: Jeg tror det samme som Robert Kennedy trodde. Robert Kennedy, som jeg viste i min tidligere bok ‘Brødrene’ og i denne boken, vendte umiddelbart øynene mot teamet av leiemordere som var satt sammen av CIA for å drepe Fidel Castro. Jeg tror CIAs drapsteam var ansvarlig også for drapet president Kennedy. Det teamet som var skapt for å drepe utenlandske ledere, teamet Dulles hadde samlet, inkluderte menn som William Harvey, Howard Hunt, David Morales – disse var alle nøkkelpersoner. De var under mistanke av Kongressens undersøkelse på 70-tallet. Det var det teamet som ble fraktet til Dallas. Jeg identifiserer nå disse mennene. Et par av dem innrømmet det – Howard Hunt på dødsleiet, innrømmet at han var involvert i drapet på Kennedy , og mainstream media har fullstendig oversett denne sjokkerende…

AMY GOODMAN: Howard Hunt, som var med i Watergate.

DAVID TALBOT: Han var leder av innbruddet i Watergate, og en legendarisk CIA offiser, og svært nær Allen Dulles, han forgudet Allen Dulles. På dødsleiet avslørte han at han var en del av at planen. Mainstream media overså saken. Jeg vet mye om denne historien. Men media har etter min mening utført en sjokkerende forsømmelse ved i ikke å granske denne etterforskningen. Det er et tabubelagt tema. Men det er klart jeg tror jeg presenterte svært gode bevis for at Allen Dulles var delaktig i dette, i mordet på presidenten. Og han beleilig nok styrte etterforskningen etter presidentens drap, fordi han tvang President Johnson til å utnevne ham til Warren-kommisjonen, der han var den dominerende skikkelsen.

AMY GOODMAN: David Talbot, forfatter av den nye boken «Djevelens Sjakkbrett: Allen Dulles, CIA, og fremveksten av Amerikas hemmelige regjering»

Del 1 av intervjuet

 

Oversatt av TM med tillatelse fra Democracy Now!
http://www.democracynow.org/blog/2015/10/14/the_rise_of_america_s_secret

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.