Rovdyr står bak de nye handelavtalene

En knallbra oppsummering om de nye internasjonale handelsavtalene. Vi vet lite om dem, men det vi vet er utelukkende dårlig. Van Wolferen går også inn på temaer som opphavsrett og tar med en liten historie om Japan, der han var utenrikskorrespondent i mange år.

tpp-2

Av Karel van Wolferen

En viktig årsak til de politiske ondene i dagens verden er de misvisende betegnelsene som hjelper til å skjule hva de sterke og rike streber etter og allerede kontroller. Et perfekt eksempel på dette er det allestedsnærværende begrepet «handel» i hva media forteller oss i disse dager om TTIP og TPP – de store nye handelsavtalene. Den ene gjelder for Nord-Atlanteren, den andre er i Asia-Stillehavsregionen. Avtalene ønsker å organisere næringsvirksomhet under en kjempestor paraply av nye regler. Disse har blitt forsøkt solgt som handelsavtaler, og dermed også bra for vekst, arbeidsplasser, lykke og sosial velvære. Men verken TPP, som binder USA til litt av Latin-Amerika og en rekke østasiatiske land, eller dets følgesvenn TTIP, som er ment å forme amerikansk-europeiske forretningsforbindelser, handler først og fremst om handel, i alle fall hvis det å stimulere ekte handel kommer inn betraktningen i det hele tatt. Det handler først og fremst om makt. To typer av den.

Den ene typen har som hensikt å skape globale ulemper for Kinas industrielle makt og sette bremsene på hva de to tidligere kommunistiske gigantene på den eurasiske kontinentet utvikler sammen. Den andre er makten til en samling av store selskaper med politisk gode forbindelser. De ønsker å engasjere seg i atferd ukontrollert av nasjonale regler. Sett av øyne upåvirket av nyliberale dogmer, ville dette bli ansett som rov-virksomhet.

En tidligere forsøk på å oppnå det andre formålet ble påbegynt i 1997 av OECD. Det var ærligere ved å kalle seg Den multilaterale avtalen om investeringer (MAI). Under MAIs regler, ville de deltakende regjeringer garantere utenlandske virksomheter alle fordelene som nytes av sin innenlandske industri og tjenesteyting. Hvis den hadde blitt gjennomført, ville utenlandske investorer i disse markedene kunne, med den overlegne makten de lett kan mønstre, helt utslette innenlandske aktører. De ville en gang for alle har gjort de eldre standard utviklingsmetodene umulige, de som en gang var kjent som importsubstitusjon. Potensielle konkurrenter ville bli evige underleverandører. Med andre ord, var MAI det mest åpenbare trekket for å gjennomføre nykolonialisme via avtaler.

Da var det ingen overraskelse at MAI gjorde «globalisering» til et omstridt prosjekt. Den utløste masse aktivisme som aldri hadde blitt sett før, da Internett for første gang kunne knytte sammen internasjonale protester mot næringslivsmakt. Anti-MAI protestene oppmuntret andre protestbevegelser mot globalisering over hele verden, som hadde sitt høydepunkt i 1999 i Seattle, og syntes å love et nytt element av «folkemakt» i internasjonale spørsmål.

Inntil den ellevte september 2001.

Angrepene på WTT og Pentagon forandret helt den politiske oppmerksomheten hos nesten alle i verden, og katastrofalt avledet den med en annen misvisende betegnelse (siden «krigen mot terror» er en politisk umulighet).

Et forsøk på å gjeninnføre MAI-lignende ordninger med forhandlingene i Doha-runden, i regi av WTO, var aldri realistiske. Men med TPP kan vi nå være på randen av presedenser som vil etablere forrangen til hovedsakelig amerikanske finansielle og andre storselskaper over de juridiske systemene i landene som deltar.

I 2006 ønsket Singapore, Brunei, New Zealand og Chile å forbedre deres handelssamarbeid og kom opp med initiativet for en TPP-avtale. De tradisjonelle forsøkene på å fjerne tollsatser virket rosverdige og ufarlige nok. Men Washington, som planla ordninger for økonomisk hegemoni i regionen, så en mulighet til å kapre initiativet. Australia, Peru, Vietnam og Malaysia ble også lokket til å bli med. Når den amerikanske Kongressen hadde godkjent lignende frihandelsavtaler med Korea, Colombia og Panama, ble TPP den viktigste delen i en ordning for å gjøre Asia-Stillehavsregionen til en lekeplass for de store selskapene. Hvis også Japan kunne overtales til å bli med, ville de amerikanske storselskapene være rovdyrene.

Det mest slående aspektet av de åtte årene med TPP-forhandlinger, har vært det fullstendige hemmeligholdet. Bare cirka 600 ‘klarerte rådgivere’ – de fleste av dem knyttet til bedrifter som har alt å vinne – har hatt tilgang til deler av under-avtalene; og kritikere blant dem har blitt sverget til taushet om det de mener er uakseptabelt. Noen tidligere handels-tjenestemenn og informerte politikere i USA og andre steder har offentlig bemerket at denne avtalen ikke ville ha den minste sjanse til å bli vedtatt i de lovgivende forsamlingene i de respektive deltakerstatene hvis detaljene var fritt tilgjengelige. Bare «ekspress-myndigheten» som Kongressen ga president Obama tidligere i år (slik at Representantenes Hus og Senatet bare kan stemme Ja eller Nei, uten endringer eller tillegg) gir det en sjanse for å bli lovfestet, selv i USA.

Fra det vi vet, har de amerikanske forhandlerne konsentrert seg om å kontrollere arbeidslivs-lover, miljølovgivning og opphavsrettigheter, som normalt ikke anses som prioriteringer for å bedre handel. Men for å si det igjen: TPP er først og fremst et politisk program. Mer nøyaktig handler det om om makten til store, hovedsakelig amerikanske, forretningsinstitusjoner som allerede har stor makt – som de har kjøpt ved å gjøre politikerne avhengige av dem.

Avtalen er politisk fordi det tar sikte på å endre maktforholdet mellom overnasjonale selskaper og utenlandske regjeringer. Den er politisk fordi det vil skape mønstre av kolonial avhengighet gjennom jordbruksavtalen. Den er politisk fordi den forsøker å underlegge regjeringene i de deltakende landene en slags juridisk disiplin ikke har noe å gjøre med borgernes rettigheter og alt å gjøre med sterke selskapers evne til å bli enda sterkere.

Detaljene om TPP er ennå ikke røpet, men hva vi kan lære fra MAI-erfaringene, er at den ønsker å lage regler som de deltakende myndighetene bare kan krenke til deres egen store ulempe. De juridiske bestemmelsene vil i praksis ha skapt et nytt element av store selskaper som opererer internasjonalt, hinsides enhver form for ansvarlighet. Derfor handlet MAI ikke om økonomisk utvikling, men om omfattende maktskifter i verden, slik som TPP vil bli.

Dette er endringer som passer de store amerikanske selskapenes koloniserende ordninger; deres salg og produksjon i utlandet har nådd gigantiske proporsjoner. Utenlandske markeder er er omtrent det eneste som gjenstår av lovende utsikter for de nylig utviklete metodene for fortjeneste i den nåværende fasen av amerikansk sen-kapitalisme, mens den innenlandske økonomien forblir miserabel.

Den politiske klassen i de asiatiske deltakerne, og europeerne, som ser på fra sidelinja med den ledsagende TTIP traktaten i bakhodet, går tilbake til de forførende ordene først skrevet for rundt to hundre år siden av David Ricardo om at uhemmet handel alltid bra for alle. Men Ricardo og hans tilhengere snakket om frihandel av varer, som utrolig nok fortsatt tjener som en modell å etterligne i vår tid når spørsmål om liberalisering blir fremmet – skjebnesvangert med hensyn til liberalisering av regelverket som holder orden i verdenen av internasjonale finanstransaksjoner. Hvis ekte markeder for varer skulle bestemme fortjeneste, ville amerikanske bedrifter knapt ha en sjanse internasjonalt, siden de ikke produserer så mye hjemme lenger. Derfor er bedriftens håp lagt i to områder som vil bli åpnet opp i deltakerlandene av TPP: renter og «finansielle produkter».

Tilkarringsvirksomhet og finansbedrifter er rovdyrene på toppen av næringkjeden, og TPP vil massivt utvide sin jaktområder og gi dem kraftige huggtenner på kjøpet.

images

En gang i tiden var opphavsrett ment å gi beskyttelse til forfattere for et gitt antall år. Så ble den anvendt på en bredere måte for kunstverk generelt. Dette var fornuftig, og var i tråd med tankegangen bak patenter for industrielle oppfinnelser. Men den har for lenge siden blitt utbyttende. Tiltrukket av en mulighet til å tjene penger uten å produsere, begynte selskaper å kreve rettighetene for alle slags kunstneriske handelsvarer, etter å ha kjøpt ut fattige skapere, eller de hevdet rett til noe som hadde til da vært gratis, som utvinning av stoff med medisinske egenskaper fra planter og trær som bruktes av urfolk som former for medisin.

For å maksimere leie-utvinningen ble en ny kategori opprettet, kalt «Åndsrett». Den hadde ikke noe å gjøre med åndelige sysler, og alt å gjøre med eiendom, som under innflytelse fra høyresiden har fått en aura av hellighet. Eiendomsrett kan hevdes overalt: ikke bare av musikk og filmer som har tjent inn de opprinnelige investeringene mange ganger over, men også indiske ayurvediske medisinske formler, bilder av tempelmalerier i Sørøst -Asia – you name it. Vi ser bare begynnelsen på dette.

Befolkningens godtroenhet under nyliberale regimer kan måles ved lettheten som begrepet «piratkopiering» har blitt allment akseptert, sammen med den moralske konstruksjonen at å ta ting fritt tilgjengelig via Internett utgjør tyveri. Under stadig strengere og internasjonalt håndhevede kontroller vil filmer som har laget sin tiltenkte fortjeneste mange ganger over ved første utgivelse, på TV og med store DVD-utgaver, bli gjort klar til å tjene penger for alltid.

Åndsrettsregimet i TPP inneholder feller som de landene som lar seg forføre til å bli med i denne tjueførste århundres «ulikeverdige traktater» antageligvis ikke er klar over. Mye av diskusjonen blant kritikere har dreid seg om de åpenbart tvilsomme domstolene bak lukkede dører som vil avgjøre konflikter mellom investorer og statene. Men andre juridiske forviklinger venter de som underskriver; forviklinger enn så lenge har blitt oversett. Reglene som kreves av USA vil skape forutsetninger for en enda større hegemoni for amerikansk populærkultur. Lokale produsenter av populærkulturelle produkter vil sannsynligvis finne seg presset til marginene i sine egne land og bli slått konkurs av svært kostbare rettssaker som USA er mestere i. En hær av advokater kan forventes å bli en parasittisk vekst på kulturen i de deltakende landene, med en ny kategori av ‘ambulansejegere’ inspirert av den nye industrien av amerikanske advokater som på egen hånd leter ut mulige tilfeller av brudd på opphavsretten av intetanende parter, og deretter truer dem med søksmål med mindre de betaler en avgift for et forlik.

De forventede åndsretts-bestemmelsene i TPP som er knyttet til medisiner har fått mye oppmerksomhet, da disse vil forsterke de oligopoliske kreftene til de farmasøytiske selskapene. Den globale folkehelsen vil sannsynligvis lide av dette, fordi fra det som allerede er kjent av de nye reglene, vil perioden før bruk av generiske legemidler er tillatt, bli forlenget; og disse er det eneste rimelige medisinene for pasienter i fattige land. Organisasjonen Leger Uten Grenser har konkludert med at «TPP avtalen er på vei til å bli den mest skadelige handelspakten noensinne for tilgang til medisiner i utviklingsland.»

Det er ikke vanskelig å innse at TPP-deltakere som ikke har gjettet konsekvensene av hva de vil skrive under på vil bringe sosial elendighet på seg selv. Det er heller ikke vanskelig å forstå hvordan TPP passer inn med Washingtons «Omdreining til Asia» som en del av sin kampanje for «overlegenhet på alle felt».

index

En liten avstikker: den første regjeringen til Japans DPJ, som endte et halvt århundre med de facto ettparti-demokrati, ble styrtet fordi statsminister Yukio Hatoyama hadde søkt et bedre forhold til Kina og Russland, og ikke ville underkaste seg den type trakassering iboende i TPP.

Japanske statsministere etter han har vært redde for at de skulle bli offer for lignende amerikansk-styrte manipulasjoner for regimeskifte. De stanset slike tilnærmelser til Kina og samtidig gjorde de det lettere å få en tilbakekomst av LDP og Shinzo Abe, som nylig vedtok en lov som gjentolker den japanske pasifistiske grunnloven for å tekkes USA.

Å få Japan inn i TPP, noe som Abe er ivrig etter å få til, vil være finalen i USAs strategi med ‘oppdemming’ av Kina. Det ville presse Japan dypere inn i en amerikansk omfavnelse, der landet har lite kontroll. Etter intens konsentrasjon om eksportledet utvikling, har den kinesiske økonomien utviklet seg til et forbrukerorientert system. Landets enorme middelklasse har masse penger å bruke. Av alle verdens land, er Japan i best posisjon til å dra nytte av dette byttet. Dette er en av flere grunner til at de burde verdsette alle muligheter for å forbedre forholdet til sin nabo. TPP vil hindre denne prosessen, nettopp det som var Washingtons hensikt.

Alt dette er lett å forstå. Men det etterlater oss fortsatt med gåten om hvorfor asiater med TPP, så vel som europeere/EUs handelskommisjonærer med deres transatlantiske avtale, har etterplapret det samme tullet om jobbskaping.

De synes ute av stand til å intellektuelt takle de dominerende makt-aspektene i disse avtalene. Kanskje fordi de eksisterer i deres egen verden, som er politisk sterilisert av dagens økonomiske antakelser. Mer generelt sett mottar maktbegrepet (ikke påvirkning, som det ofte blir forvirret med) en stemoderlig behandling i både populær og seriøs skriving, og de samfunnsvitenskapelige innbyggerne i akademia er helt forvirret av det. Mainstream økonomer er ahistoriske med vilje, og har dermed ikke plass for makt, noe som har bidratt til å fortsette den skjebnesvangre delingen av politiske og økonomiske saker i separate sfærer for diskusjon, noe som lenge har tjent maktelitene.

Siden den politiske dimensjonen av økonomiske ordninger i USA forblir skjult i de fleste diskusjoner, fordi politisk og økonomisk virkelighet blir rutinemessig behandlet som separate sfærer av livet, så merker få at det som er begrunnet i av markedskrefter i USA, ofte er et resultat av tungt politisk engasjement og innblanding.

Amerikanske selskaper med politisk gode forbindelser, betaler for valgutgiftene til de medlemmer av Kongressen som bestemmer deres skjebne; de trenger ikke frykte ‘markedskreftene’. Hvis bankene som var ansvarlige for finanskrisen i 2008 og den påfølgende verdensomspennende resesjonen, som fortsatt er med oss, ikke hadde blitt løftet ut av «markedet» av staten, ville de ikke lenger eksistert.

Mektige selskaper har fått lov til å svelge staten; de har, som økonomen James Galbraith, som var oppmerksom på maktforhold, kalte det, laget en «rovdyr-tilstand», som de selvfølgelig utnytter til egen ekspansjon. Det finnes ingen referanseramme som på en mer overbevisende måte kan definere TPP.
Oversatt av TM med tillatelsen gitt fra UNZ:
http://www.unz.com/article/the-predators-behind-the-tpp/

Les gjerne også:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/03/velkommen-til-krigene-om-handelsavtaler/

Reklamer