Lockerbie: Den politiske dommen mot Libya

Et langt tilbakeblikk på dommen over Lockerbie-bombingen. Mange interessante detaljer om hva som ganske åpenbart var en feilaktig dom. «Det ser ut som om de gjorde sitt ytterste for å finne en måte å dømme på, og du må anta at den politiske sammenhengen rundt saken påvirket dem.» – Michael Scharf, professor ved New England School of Law.

a548ec80-88dc-11de-b50f-00144feabdc0.img

Av William Blum. Artikkelen er opprinnelig fra 2001.

Avisene var fylt med bilder av glade slektninger av ofrene for bombingen av PanAm 103 over Lockerbie i Skottland den 21. desember 1988. Libyeren Abdelbaset Ali Mohmed al Megrahi hadde blitt funnet skyldig i forbrytelsen dagen før, den 31. januar 2001, av en skotsk domstol i Haag. Hans medtiltalte, Al Amin Khalifa Fhimah, ble frikjent. Endelig skulle det bli en slags sluttstrek for familiene.

Men hva var det som var galt med dette bildet?

Hva som var galt, var at bevisene mot Megrahi var tynne, nesten gjennomsiktige. Dommen kom en måned etter valget/utvelgelsen av George W. Bush, og dommen i Haag har blitt kalt Supreme Court II, nok et tilfelle av ikke-rettslige faktorer som skjebnesvangert overskygger rettslig argumentasjon. De tre skotske dommere kunne ikke ha sett fram til å dra tilbake til Storbritannia etter å funnet begge tiltalte uskyldige i drapet på 270 mennesker, hovedsakelig fra Storbritannia og USA. For ikke å nevne å måtte møte dusinvis av hysteriske familiemedlemmer av ofrene i rettssalen. De tre dommerne kunne også kanskje føle det glødende ønsket fra Det hvite hus og Downing Street når det gjaldt utfallet. Hvis begge mennene hadde blitt frikjent, ville USA og Storbritannia hadde måttet svare for et tiår med sanksjoner og uvilje rettet mot Libya.

Man må lese hele den 26.000 ord lange «uttalelse fra domstolen», samt være godt kjent med historien om denne saken som går tilbake til 1988, for å skjønne hvor tvilsom dommernes kjennelse var.

Den viktigste siktelsen mot Megrahi – sine qua non – var at han plasserte eksplosiver i en koffert og merket den slik at det ville føre det følgende magiske livet:

1. Lastet om bord i et Air Malta fly til Frankfurt uten medfølgende passasjer;
2. Overføres i Frankfurt til PanAm 103A til London uten medfølgende passasjer;
3. Overføres i London til PanAm 103 til New York uten medfølgende passasjer.

Vi har den magiske kulen fra mordet på JFK. Kan vi nå legge den magiske kofferten?

Dette scenariet ville i seg selv vært en stor prestasjon og så usannsynlig å lykkes, at enhver terrorist med enhver sunn fornuft ville ha funnet en bedre måte.

Men bortsett fra alt annet, har vi dette – som det første skrittet, lastingen av kofferten på Malta: det var ingen vitner, ingen video, ingen dokumentasjon, ingen fingeravtrykk, ingenting som knyttet Megrahi til bestemt brun Samsonite koffert, ingen tidligere historie av terrorisme, ingen tekniske bevis av noe slag knyttet ham eller Fhimah til en slik handling.

Og retten innrømmet det: «Fraværet av noen forklaring på den metoden som den viktigste kofferten kan ha blitt plassert om bord KM180 [Air Malta], er en stor vanskelighet for anklagen.»

Videre, under sikkerhetskravene i 1988, ble enslig bagasje utsatt for spesielle røntgenundersøkelser, pluss – på grunn av nylige arrestasjoner i Tyskland – var sikkerhetspersonellet i Frankfurt spesielt på utkikk etter en bombe gjemt i en radio, som viste seg å faktisk være den metoden som ble brukt med PanAm 103 bomben.

Fordi de hadde behov for en eller annen form for direkte og troverdig vitnesbyrd som knyttet Megrahi til bombingen, la Haag-domstolen stor – ja, avgjørende – vekt på den antatte identifiseringen av libyeren av en butikkeier på Malta, som solgte klær funnet i bombekofferten. Men denne butikkeieren hadde tidligere identifisert flere andre personer som den skyldige, inkludert en som var CIA-agent. Da han endelig identifiserte Megrahi fra et bilde, var det etter at bildet av Megrahi hadde vært i verdens nyheter i årevis. Retten erkjente de mulige farene som ligger i en slik bekreftelse: «Disse identifikasjonene ble kritisert blant annet på grunn av at fotografier av de tiltalte har blitt vist mange ganger i løpet av årene i media, og følgelig er påståtte identifikasjoner mer enn 10 år etter hendelsen av liten eller ingen verdi.»

Det var også store avvik mellom kjøpmannens opprinnelige beskrivelse av kleskjøperen og Megrahis faktiske utseende. Kjøpmannen fortalte politiet at kunden var «182 centimeter eller høyere» og «var cirka 50 år gammel.» Megrahi var 177 centimeter høy og var 36 i 1988. Dommerne erkjente igjen svakheten i deres oppsummering, med å innrømme at den første beskrivelsen «ville på flere måter ikke passe den første tiltalte [Megrahi]» og at «det må aksepteres at det var et betydelig avvik.»

Likevel gikk dommerne videre og aksepterte identifiseringen som nøyaktig. Før tiltalen mot de to libyerne i Washington i november 1991, hadde pressen rapportert politiets konklusjon om at klærne hadde blitt kjøpt den 23. november 1988. Men tiltalen av Megrahi sier at han utførte kjøpet den 7. desember. Kan dette være fordi etterforskerne var i stand til å dokumentere at Megrahi var på Malta (hvor han arbeidet i Libya Airlines) denne datoen, men ikke kan gjøre det for den 23. november?

Det er også dette å vurdere – dersom bombemennene trengte klær for å vikle inn en ultrahemmelig bombe i en koffert, ville han da gå til en klesbutikk i byen hvor han planla å gjennomføre udåden, hvor han visste at han sannsynligvis ville bli husket som en åpenbar utlending, for der å kjøpe splitter nye, lett sporbare, saker? Ville en etterretningsoffiser – som Megrahi ble påstått å være – gjøre dette? Eller til og med en alminnelig dumskalle? Ville det ikke være mer fornuftig å bruke litt gamle klær fra hvor som helst?

Videre, etter at verden gjentatte ganger ble forsikret om at disse klesplaggene bare ble solgt på Malta, ble det oppdaget at minst ett av plaggene faktisk var «solgt til dusinvis av utsalgssteder over hele Europa, og det var umulig å spore kjøperen.»

«Uttalelsen fra retten» la stor vekt på Megharis mistenkelige oppførselen før den fatale dagen. Den legger mye vekt på hans reising til og fra utlandet, telefonsamtaler til ukjente parter av ukjente grunner, bruk av et pseudonym, etc. De tre dommerne prøvde å presse så mye ut av disse hendelsene som de kunne, som om de ikke hadde noen bedre argument. Men hvis Megrahi faktisk var et medlem av libysk etterretning, må vi overveie at etterretningsagenter har vært kjent for å opptre på mystiske måter, uansett oppdraget de er på. Retten hadde imidlertid ingen anelse om hva slags oppdrag, hvis det var noe, som Megrahi jobbet med.

Det er mye mer som er kjent om saken som gjør dommen og den skriftlige oppsummeringen tvilsom, selv om retten må gis anerkjennelse for dens åpenhet om hva den gjorde, selv mens den gjorde det. «Vi er klar over at det i forhold til visse sider av saken finnes flere usikkerhetsmomenter og antagelser» skrev dommerne. «Vi er også kjent med at det er en fare for at ved å velge deler av materialet som synes å passe sammen og overse deler som kanskje ikke passer, er det mulig å lese inn i en masse av motstridene bevis et mønster eller en konklusjon som egentlig ikke er berettiget.»

Det er bemerkelsesverdig, gitt alt dommerne innrømmet var tvilsomt eller usikkert i rettssaken – og ikke minst alt som var tvilsomt eller usikkert som de ikke innrømmet – at de til slutt kan fremdeles erklære for verden at «det er ingenting i bevisene som etterlater oss noen rimelig tvil om [Megrahis] skyld».

Avisen The Guardian skrev senere at to dager før dommen hadde  «høytstående tjenestemenn i utenriksdepartementet informert en gruppe journalister i London. De malte et bilde av en nytt, lyst, kapittel i Storbritannias forhold til oberst Gaddafis regime. De gjorde det helt klart at de antok begge libyerne på tiltalebenken ville bli frikjent. Utenriksdepartementets tjenestemenn var ikke alene. De fleste uavhengige observatører mente det var umulig for retten å finne at aktoratet hadde bevist sin sak mot Megrahi utover enhver rimelig tvil.»

Butikken på Malta som angivelig solgte klærne
Butikken på Malta som angivelig solgte klærne

Alternativt scenario

Det er dessuten et alternativt scenario, som legger skylden på palestinerne, Iran og Syria. Det ser mye bedre dokumentert og er mye mer fornuftig, logistisk og på andre måter.

Dette var faktisk Den opprinnelige offisielle versjonen, levert med rettskaffenhet fra olympens topper av amerikanske styresmakter – garantert, sverget til, speiderære, saken avsluttet – til forberedelsene til Gulf-krigen kom i 1990, og støtte fra Iran og Syria var nødvendig.

Washington var også ivrig for å befri de amerikanske gislene som ble holdt i Libanon av grupper nær Iran. Derfor var det at den kraslende lyden av tilbaketog var hørbar i korridorene i Det hvite hus.

Plutselig – eller slik virket det – var det en ny offisiell versjon i oktober 1990: Det var Libya – den arabiske staten som minst støttet de amerikanske forberedelsene til Gulf-krigen og sanksjonene mot Irak – som til slutt sto bak bombingen, sa Washington.

De to libyerne ble formelt siktet i USA og Skottland den 14 november 1991.

«Dette var en libysk statsoperasjon fra begynnelse til slutt,» erklærte Utenriksdepartementets talsmann.

«Syrerne ble falskt anklaget for dette» sa president George HW Bush.

I løpet av de neste 20 dagene, ble de resterende fire amerikanske gislene løslatt sammen med Terry Waite, det mest fremtredende britisk gisselet.

Den Opprinnelige Offisielle Versjonen anklaget PFLP-GC, en utbrytergruppe siden 1968 fra en del av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, for å lage bomben og på en eller annen måte ha plassert den ombord i flyet i Frankfurt.

PFLP-GC ble ledet av Ahmed Jabril, en av verdens ledende terrorister, og med hovedkontor i Syria, finansiert av Syria og tett støttet av Syria. Bombingen ble angivelig gjort på oppdrag fra Iran som hevn for den amerikanske nedskytingen av en iransk passasjerfly over Persiabukta den 3. juli 1988, som krevde 290 liv.

Støtten for dette scenariet var, og er fortsatt, imponerende, som det følgende utvalget viser:

I april 1989, lekket FBI – som svar på kritikken om at de hadde rotet til etterforskningen – til TV-kanalen CBS at de kanskje hadde identifisert personen som uforvarende brakte bomben ombord. Hans navn var Khalid Jaafar, en 21-årig libanesisk- amerikaner. Rapporten sier at bomben ble plantet i Jaafars koffert av et medlem av PFLP-GC (navnet ble ikke avslørt).

I mai, uttalte Utenriksdepartementet at CIA var «overbevist» om Iran-Syria-PFLP-GC forklaringen på hendelsene.

Den 20. september, rapporterte den engelske avisen The Times at etterretningstjenestemenn fra Storbritannia, USA og Vest-Tyskland var helt tilfreds med forklaringen om at det var PFLP-GC som stod bak forbrytelsen.

I desember 1989, kunngjorde skotske etterforskere at de hadde «fysiske bevis» om PFLP-GC sin involvering i bombingen.

En elektronisk melding, oppfanget av NSA, avslørte at den iranske innenriksministeren Ali Akbar Mohtashemi hadde betalt palestinske terrorister 10 millioner dollar for å få hevn for det iranske flyet som ble skutt ned. Avlyttingen av meldingen ser ut til å ha skjedd i juli 1988, kort tid etter at det iranske flyet ble skutt ned.

Israelsk etterretning snappet også opp en kommunikasjon mellom Mohtashemi og den iranske ambassaden i Beirut «som indikerer at Iran har betalt for Lockerbie-bombingen.»

Selv etter at libyerne hadde blitt tiltalt, erklærte israelske tjenestemenn at deres etterettningsanalytikere forble overbevist om at PFLP-GC bar hovedansvaret for bombingen.

I 1992, uttalte Abu Sharif, en politisk rådgiver for PLO lederen Jasser Arafat, at PLO hadde samlet sammen en hemmelig rapport som konkluderte med at bombingen av PANAM 103 var arbeidet til et «land i Midtøsten» annet enn Libya.

I februar 1995, skrev Alan Stewart, den tidligere ministeren for Skottland, til den britiske utenriksministeren og Lord Advocate (den øverste juridiske rådgiveren til regjeringen for Skottland), og stilte spørsmål ved påliteligheten av bevisene som hadde ført til anklagene mot de to libyerne. Denne handlingen, skrev The Guardian, reflekterte de skotske juristenes bekymring for at bombingen kanskje ikke var Libyas verk, men utført av syrere, palestinere og iranere. Bekymringen strakk seg til Crown Office (Skottlands motstykket til riksadvokatens kontor).

Vi må også spørre hvorfor statsminister Margaret Thatcher, da hun skrev i sine memoarer publisert i 1993, om den amerikanske bombingen av Libya i 1986, der Storbritannia hadde samarbeidet: «Men det mye oppskrytte libyske motangrepet fant ikke sted, og kunne ikke finne sted. Gaddafi hadde ikke blitt ødelagt, men han hadde blitt ydmyket. Det var en markert nedgang i libysk-sponset terrorisme i de etterfølgende årene.»

Dramatiske bilder fra Lockerbie i Skottland
Dramatiske bilder fra Lockerbie i Skottland

Nøkkelspørsmål

Et sentralt spørsmål i versjonen med PFLP-GC har alltid vært: Hvordan kom bomben ombord i flyet i Frankfurt, eller et annet sted? En utbredt forklaring fantes i en rapport som ble gjort ferdig i løpet av sommeren 1989 og lekket på høsten. Den var blitt utarbeidet av en etterforsknings-firma i New Yrok kalt Interfor. Det var ledet av Juval Aviv, en tidligere israelsk etterretningsagent. Interfor (som også hadde andre kunder, inkludert toppselskap i landet, FBI, skatteetaten IRS og Secret Service) var ansatt av advokatfirmaet som representerte PanAms forsikringselskap. Interfors rapport sa at på midten av 1980-tallet, ble en narkotika- og våpensmuglingsring etablert i ulike europeiske byer, med Frankfurt flyplass som base for en av narkotikarutene. Frankfurt-operasjonen ble drevet av syreren Manzer Al-Kassar, den samme mannen som Oliver Norths skyggenettverk kjøpte store mengder våpen av på vegne av Contras. På flyplassen ville, ifølge rapporten, en kurer gå ombord et fly med innsjekket bagasje som inneholder uskyldige saker; etter at bagasjen hadde bestått alle sikkerhetskontrollene, ville en medskyldig tyrkisk bagasjestuer for PanAm erstatte den med en identisk koffert som inneholdt smuglergods; passasjeren plukket deretter opp denne kofferten ved ankomst til bestemmelsesstedet.

Den eneste kureren som ble navngitt av Interfor var Khalid Jaafar. Som nevnt ovenfor, hadde han blitt navngitt av FBI noen måneder tidligere som den personen som uforvarende brakte bomben ombord.

Interfors rapport lager et nettverk som er altfor langt og komplisert til å gå inn på her. Kortversjonen er at CIA i Tyskland oppdaget narkoringen på flyplassen og også hadde funnet ut at Kassar hadde kontakter som kunne få arrangert frigivelsen av amerikanske gisler i Libanon. Han hadde allerede gjort det samme for franske gisler. Dermed ble det til at CIA og det tyske Bundeskriminalamt (BKA) tillot narkoringen å fortsette, i håp om å få arrangert frigivelsen av amerikanske gisler. Ifølge rapporten var det denne smugglerringen og dens metode for å bytte kofferter på Frankfurt flyplass som ble brukt til å smugle den dødelige bomben ombord flight 103 rett under øynene av CIA og BKA.

I januar 1990, ga Interfor tre av bagasjestuerne løgndetektortester. To av dem ble bedømt som løgnaktige da de nektet enhver innblanding i ombytting av bagasje. Men verken USA, Storbritannia eller tyske etterforskere viste noen interesse i resultatene, eller i å avhøre bagasjestuerne. I stedet ble polygrafteknikeren James Keefe dratt foran en Grand Jury i Washington, og med hans ord «De hadde til hensikt å ødelegge min troverdighet – ikke deres [bagasjestuerne]». For Interfor, var mangelen på interesse i resultatene av løgndetektortesten og forsøk på å skremme Keefe de sterkeste bevisene på et forsøk på å skjule noe av ulike statlige myndigheter, som ikke ønsket at deres godkjennende rolle i bagasje-ombyttingen skulle bli avslørt.

Kritikere hevdet at rapporten fra Interfor var inspirert av PanAms interesse i å bevise at det var umulig for normal sikkerhet fra flyselskapet å ha hindret lastingen av bomben, og dermed fjerne grunnlaget for anklager om uaktsomhet mot flyselskapet.

Rapporten var den viktigste grunnen til PanAms advokater stevnet FBI, CIA, anti-narkotikabyrået DEA, utenriksdepartementet, Det nasjonale sikkerhetsrådet og NSA, samt angivelig Defense Intelligence Agency og flysikkerhetskommisjonen FAA, for å gi dem alle dokumentene knyttet til ulykken av PanAm 103, eller om en narkotikasmuglingsoperasjon før ulykken. Styresmaktene intervenerte for å stanse stevningene på grunn av «nasjonal sikkerhet», og nektet å frigi et eneste dokument i åpen rett, selv om det ga noen til en dommer for å se alene.

Dommeren kommenterte senere at han var «urolig om visse deler» av det han leste, og legger til: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fordi jeg tror noe av materialet kan være betydelig.»

Koffert av merket Samsonite
Koffert av merket Samsonite

Narkotika-avsløringene

Den 30. oktober 1990, rapporterte nyhetene på TV-kanalen NBC at «PanAms ruter fra Frankfurt, inkludert 103, hadde blitt brukt en rekke ganger av DEA som en del av deres spaningsoperasjoner for å fly informanter og kofferter med heroin til Detroit som en del av en felle for å fange narkotikaselgere i Detroit.»

TV-nettverket rapporterte at DEA så på muligheten for at en ung mann som bodde i Michigan og jevnlig besøkt Midtøsten, uforvarende kan ha brakt bomben ombord flight 103. Hans navn var Khalid Jaafar. «Uidentifiserte politikilder» ble sitert. De sa at Jaafar hadde vært en informant for DEA og var involvert i en anti-narkotika operasjon basert fra Kypros. DEA holdt på å undersøke om PFLP-GC hadde lurt Jaafar til å bære ombord en koffert som inneholdt bomben i stedet for narkotikaen han vanligvis bar. Reportasjen fra NBC siterte en kilde i et flyselskap som sa: «Informanter kunne bære kofferter med heroin på PanAm flyene tilsynelatende uten de vanlige sikkerhetskontrollene, gjennom en ordning mellom DEA og tyske myndigheter.»

Disse åpenbaringene var nok til å inspirere en høring i Kongressen, som ble holdt i desember, med tittelen «DEAs påståtte forbindelse til PanAm Flight 103 katastrofen».

Robert Wise, lederen av komiteen (Demokrat fra Vest-Virginia), begynte høringen med å klage på det faktum at DEA og Justisdepartementet ikke hadde gjort tilgjengelig de av deres feltagenter som var mest kunnskapsrike om flight 103, for å vitne; og at de ikke hadde gitt den skriftlige informasjonen de ble spurt om, herunder resultatene av DEA-undersøkelsen av flyulykken; og at «FBI til dags dato har vært totalt usamarbeidsvillig».

De to tjenestemenn fra DEA som vitnet, innrømmet at byrået faktisk hadde utført «kontrollerte narkotikaleveranser» gjennom flyplassen i Frankfurt, i samarbeid med tyske myndigheter og ved hjelp av amerikanske flyselskaper. Men han insisterte på at ingen slik operasjon hadde blitt gjennomført i desember 1988. (Narkotikabyrået hadde ikke sagt noe om sine feller til presidentens kommisjon for flysikkerhet og terrorisme, som hadde holdt høringer i de første månedene av 1990 som reaksjon på bombingen av 103.)

Tjenestemennene benektet at DEA hadde hatt noen «tilknytning Jaafar på noen som helst måte.» Men, til spørsmål angående Jaafars bakgrunn, familie og hans hyppige turer til Libanon, ba de om å svare kun i et lukket møte. De har kommet med den samme anmodningen som svar på flere andre spørsmål.

NBC News rapporterte den 30. oktober at DEA hadde bedt polititjenestemenn i Detroit å ikke snakke med media om Jaafar.

Høringen ble avsluttet etter kun én dag, selv om Wise hadde lovet en «fullskala» etterforskning og antydet under høringen at det var mer i vente. Hva som ble sagt i de lukkede sesjonene forblir hemmelig.

Stephen Greene, en av DEAs tjenestemenn som vitnet, hadde selv hatt en reservasjon på flight 103, men han avlyste på grunn av en eller flere av de flere internasjonale advarslene som hadde gått forut denne skjebnesvangre dagen. Han har beskrevet da han sto på asfalten på Heathrow flyplass og så det fortapte flyet ta av.

Det har vært mange rapporter om heroin som har blitt funnet i åkrene rundt ulykkesstedet, fra «spormengder» til «en betydelig mengde» funnet i en koffert. Men to dager etter NBC-rapporten, siterte The New York Times en «føderal tjenestemann» som sa at «ingen harde stoffer var om bord i flyet.»

Filmen

I 1994, fullførte den amerikanske filmskaperen Allan Francovich en dokumentar, «The Maltese Double Cross», som presenterer Jaafar som en uvitende bombebærer med forbindelser til DEA og CIA. Visninger av filmen i Storbritannia ble avlyst under trussel om søksmål, det ble gjort innbrudd i stedene der den skulle vises, eller de ble angrepet av brannstiftere. Da britiske Channel 4 ønsket å vise filmen, sendte den skotske Crown Office og den amerikanske ambassaden i London pressepakker til media, der filmen ble merket «åpenbar propaganda» og angrep noen av filmens intervjuobjekter, inkludert Juval Aviv, lederen av Interfor. Aviv betalte en pris for sin rapport og sin fritalenhet. Over en periode, opplevde hans kontor i New York en rekke innbrudd, FBI besøkte hans klienter, hans løgndetektor-tekniker ble trakassert (som nevnt ovenfor) og en kunstig anklage om forettningsvindel ble rettet mot ham. Selv om Aviv til slutt ble frikjent i retten, var det en lang, kostbar og smertefull ildprøve.

Francovich uttalte også at han hadde erfart at fem CIA-agenter hadde blitt sendt til London og Kypros for å diskreditere filmen mens det ble laget; at hans kontortelefoner ble avlyttet; at personalets biler ble sabotert; og at en av hans etterforskere knapt unnslapp en forsøk på å tvinge bilen hans opp i kjørefeltet til en møtende lastebil.

Offentlige tjenestemenn som undersøkte Lockerbie-bombingen gikk så langt som å be FBI om å undersøke filmen. FBI utstedte senere en svært nedsettende mening om den.

Filmens kritikere gjort mye av det faktum at filmen ble opprinnelig finansiert i fellesskap av et britisk selskap (to tredeler) og en libysk statlig investeringsfirma (en tredjedel). Francovich sa at han var fullt klar over dette og hadde tatt ekstra forhåndsregler for å forhandle frem en garanti for uavhengighet fra enhver innblanding.

Den 17 april 1997, døde plutselig Allan Francovich av et hjerteinfarkt i en alder av 56 ved ankomst til Houston Airport. Hans film har hatt nesten ingen visninger i USA.

Abu Talb

Både teoriene om DEAs felle og Interfors hypotese om bagasjestuerne forutsetter at kofferten med bomben ble plassert om bord i flyet i Frankfurt uten å gå gjennom de vanlige sikkerhetskontrollene. I begge tilfeller elimineres behovet for en tvilsom reise med tre ledd av en enslig koffert. Med i begge scenarioene, kan klærne fortsatt ha blitt kjøpt på Malta, men i alle fall trenger vi ikke libyerne for det.

Mohammed Abu Talb passer inn i denne og kanskje de andre bitene i puslespillet. Palestineren hadde nære bånd til PFLP-GC-celler i Tyskland som lagde Toshiba radio-kassett bomber som var like, om ikke identiske, til de som ble brukt til å bringe ned 103. I oktober 1988, to måneder før Lockerbie, raidet tysk politi disse cellene og fant flere slike bomber. I mai 1989 ble Talb arrestert i Sverige, hvor han bodde, og ble senere dømt for å tatt del i flere bombeangrep på kontorene til amerikanske flyselskaper i Skandinavia. I hans svenske leilighet, fant politiet store mengder klær fra Malta.

Politiets etterforskning av Talb avslørte at i løpet av oktober 1988, hadde han vært på Kypros og Malta minst én gang sammen med med Hafez Dalkamoni, lederen av det tyske PFLP-GC, som ble arrestert i raidet. Mennene møtte med PFLP-GC medlemmer som bodde på Malta. Talb var også på Malta den 23. november, som opprinnelig ble rapportert som datoen for kleskjøpet før tiltalen av libyerne, som nevnt tidligere.

Etter pågripelsen fortalte Talb etterforskerne at mellom oktober og desember 1988 hadde han hentet og gitt videre til en annen person, en bombe som hadde blitt gjemt i en bygning som ble brukt av PFLP-GC i Tyskland. Tjenestemenn avviste å identifisere personen som Talb sa han hadde gitt bomben. En måned senere tilbakekalte han tilståelsen.

Talb ble rapportert å eie en brun Samsonite koffert og ha sirklet 21. desember i en dagbok som ble beslaglagt i hans svenske leilighet. Etter raidet på hans leilighet, ble hans kone overhørt mens hun telefonerte palestinske venner og sa: «Bli kvitt klærne.»

I desember 1989 gjorde skotsk politi, i papirene gitt til svenske juridiske tjenestemenn, Talb til den eneste offentlig identifiserte mistenkte «i drapet eller deltakelsen i drapet på 270 mennesker». Palestineren var senere en annen av de mange enkeltpersonene som ble identifisert av den maltesiske butikkeieren, fra et bilde, som den mulige kleskjøperen. Siden den gang, har verden knapt hørt om Abu Talb, som ble dømt til fengsel på livstid i Sverige, men aldri siktet for noe som hadde å gjøre med Lockerbie.

I Allan Francovich film ble medlemmer av Khalid Jaafars familie intervjuet – de som lenge hadde bånd til narkotikahandelen i den beryktede Bekaa-dalen i Libanon. På enten haltende engelsk eller oversatt arabisk, eller gjenfortalt av filmens forteller, gir de mange biter av informasjon, men som er vanskelig å sette sammen til en sammenhengende helhet. Blant de bitene: … Khalid hadde fortalt sine foreldre at han hadde møtt Talb i Sverige og hadde fått maltesiske klær … noen hadde gitt Khalid en båndopptaker, eller lagt den i hans bag … han fikk beskjed om å dra til Tyskland til venner av PFLP -GC lederen Ahmed Jabril som ville hjelpe ham tjene litt penger … han kom til Tyskland med to kilo heroin … «Han visste ikke at det var en bombe. De ga ham medisiner for å ta til Tyskland. Han visste ikke. Hvem ønsker å dø?»…

Det kan ikke sies med sikkerhet hva som skjedde på flyplassen i Frankfurt den skjebnesvangre dagen ,hvis det faktisk er, som virker mest sannsynlig, stedet hvor bomben ble plassert inn i systemet. Enten kom DEA-kureren Jaafar med sin koffert full av he,oin og bomben og ble eskortert gjennom sikkerhetskontrollen av de rette myndighetene, eller dette var en dag han var kurer for Manzer al-Kassar, og bagasjestuerne gjorde sin vanlige ombytting. Eller kanskje vi aldri vil få vite sikkert hva som skjedde.

Den 16. februar 1990, gikk en gruppe britiske slektninger av Lockerbie-ofrene til den amerikanske ambassaden i London for et møte med medlemmer av presidentens kommisjon for flysikkerhet og terrorisme. Etter møtet, småsnakket briten Martin Cadman med to av kommisjonsmedlemmene. Han rapporterte senere hva en av dem hadde sagt til ham: «Din regjering og vår regjering vet nøyaktig hva som skjedde på Lockerbie. Men de kommer ikke til å fortelle deg.»

al-eghari sammen med Gadhafis sønn Seif al-Islam da han kom tilbake til LIbya i 2009. Libyerne anså han som uskylig dømt,og feiret ham som en som hadde offret seg for at Libya skulle bli latt i fred.
al-Meghari sammen med Gadhafis sønn Seif al-Islam da han kom tilbake til LIbya i 2009. Libyerne anså han som uskylig dømt, og feiret ham som en som hadde offret seg for at Libya skulle bli latt i fred.

Kommentarer om dommen i Haag

«Dommerne var nesten enige med forsvaret. I sin dom kastet de ut mye av påtalevitnenes bevis som falske eller tvilsomme, og sa at påtalemyndigheten ikke hadde klart å bevise avgjørende elementer, inkludert den ruten som bombekofferten tok.» – analyse fra New York Times

«Det ser ut som om de gjorde sitt ytterste for å finne en måte å dømme på, og du må anta at den politiske sammenhengen rundt saken påvirket dem.» – Michael Scharf, professor ved New England School of Law

«Jeg var av den oppfatning at det kun var veldig, veldig svake indisier i saken. Jeg er helt forbløffet og forbauset. Jeg var svært motvillig til å tro at noen skotske dommere ville dømme noen, selv en libyer, på grunnlag av slike bevis.» – Robert Black, den skotske jusprofessoren som var planleggeren av Haag-rettssaken

«Et generelt mønster i rettssaken bestod i det faktum at nesten alle menneskene som ble presentert av påtalemyndigheten som sentrale vitner, ble vist å mangle troverdighet i en meget høy grad, i enkelte tilfeller har de til og med åpent løyet til retten.»

«Mens den første tiltalte ble funnet ‘skyldig’ , ble den andre tiltalte funnet ‘ikke skyldig’ . … Dette er helt uforståelig for enhver rasjonell observatør når en tenker på at tiltalen i bunn og grunn var basert på felles handlinger av de to tiltalte på Malta.»

«Når det gjelder hva undertegnede kjenner til, er det ikke et enkelt stykke materielt bevis som knytter de to tiltalte til forbrytelsen. I en slik sammenheng, virker dommen av ‘skyldig’ når det gjelder den første siktede å være vilkårlig, til og med irrasjonell. … Dette fører undertegnede til mistanke om at politiske hensyn kan ha overstyrt et strengt juridisk vurdering av saken … Dessverre, gjennom rettens handlinger har det blitt gjort en bjørnetjeneste til den viktige kampsaken som er internasjonal strafferett.» – Hans Koechler, oppnevnt som en internasjonal observatør til Lockerbie-rettsaken av FNs generalsekretær Kofi Annan.

Så la oss håpe at Abdelbaset Ali Mohmed al Megrahi virkelig er skyldig. Det ville være en forferdelig skam hvis han tilbringer resten av sitt liv i fengsel fordi Washingtons hegemoniske planer for Midtøsten trengte en praktisk fiende langt tilbake i 1990, som tilfeldigvis var hans land.

….

Megrahi ble løslatt på grunn av sterke menneskelige hensyn av den skotske regjeringen den 20. august 2009. Al-Megrahi døde 20. mai 2012 av kreft, 60 år gammel.

oversatt av TM fra.
http://williamblum.org/essays/read/the-bombing-of-panam-flight-103-case-not-closed

For fotnoter vennligst se orginalartikkelen

Advertisements