Mysteriet TWA 800

Noen ganger er det lett å glemme at den viktigste funksjonen til staten, som enhver annen organisme, er å beskytte seg selv. I en perfekt verden ville et regime som har åpenbart feilet, innrømme sine feil, beklage til offentligheten og foreta korreksjoner for å forhindre tilbakefall.

TWA 800
TWA 800

av Philip Giraldi

Artikkelen er opprinnelig fra juli 2013

Noen ganger er det lett å glemme at den viktigste funksjonen til staten, som enhver annen organisme, er å beskytte seg selv. I en perfekt verden ville et regime som har åpenbart feilet, innrømme sine feil, beklage til offentligheten og foreta korreksjoner for å forhindre tilbakefall.

Ved bruk av denne målestokken burde USA har for lengst erklært krigen i Irak en katastrofe av største størelsesorden og erklære sin hensikt om å aldri igjen gjøre intervensjoner og ‘nasjonsbygging’ –  hvor som helst og når som helst –  med mindre en virkelig livsviktig nasjonal interesse faktisk er truet.

Men dessverre, en rekke fremtredende republikanske senatorer fortsetter å insistere på at Washington skal bringe noe som kalles demokrati til Bagdad, og Obama, den nåværende beboeren av Det hvite hus, synes ute av stand til å motstå trangen til å blande seg inn i steder som Libya og Syria, der USA nasjonale interesser synes å være noe uklare.

Uvilje mot å innrømme alvorlige feil og vilje til å lyve om hva som har skjedd ødelegger også hele prosessen med statens ansvarlighet ovenfor borgerne, som i USA har vært tilnærmet ikke-eksisterende siden 9/11, om ikke før.

Styresmaktene har alltid en forklaring klar, og er uvillige til å innrømme at de har gjort galt. Som en konsekvens er dette, har ingen noensinne skylden for noe, minst av alle de som sitter i Det hvite hus. Denne internaliserte manglende evnen til å konfrontere ubehagelige sannheter har blitt hjulpet og tilskyndet av den generelle svikten til den fjerde statsmakt i å avsløre statens udåder på en noen som helst seriøs måte. Dette er i stor grad et produkt av det symbiotiske forholdet som har utviklet seg mellom media og beslutningstakerne i Washington, nesten som sugefisker som spiser restene som er igjen etter haier.

Likevel kan man forvente at det vil finnes en og annen historie som kan egge offentlighetens fantasi, og føre til alvorlige spørsmål om hvorvidt styresmaktene har gjort det som kan anses som forsøk på å skjule sannheten. Den nylige redegjørelsen for styrten til Trans World Airways flight 800 i nærheten av Long Island, som drepte 230 passasjerer og besetningen, synes å passe.

TWA flight 800, en 747 jumbojet med kurs for Paris, eksploderte den 17. juli 1996 da det var på en høyde på litt over 13.000 fot og stigende, i en take-off fra flyplassen JFK International i New York City. Årsaken til ulykken har alltid vært litt av et mysterium, og har inspirert mange konspirasjonsteorier, men en grundig undersøkelse av Den nasjonale flysikkerhetskommisjonen (NTSB) konkluderte med at eksplosjonen som brakte ned flyet skjedde etter at en kortslutning antente en bensintank.

Dette kunne godt ha vært slutten på historien, hvis det ikke hadde vært for en ny dokumentarfilm som faktisk intervjuer tre erfarne etterforskere fra NTSB-komiteen som var uenige med konklusjonene, og er til dags dato overbevist om at ulykken ble forårsaket av en ekstern eksplosjon som kan ha vært resultatet av en rakett som eksploderte. De siterte øyenvitneskildringer, radarbilder, tekniske bevis, fysiske skadeundersøkelser, og spor av eksplosive rester for å forklare synspunktet sitt.

De bemerker at fra et ingeniørperspektiv har ingen andre fly noen gang opplevd en eksploderende bensintank forårsaket av en kortslutning. De påpeker at ikke én av dusinvis av vitner på bakken fikk lov til å vitne. De hevder at deres egne synspunkter ble undertrykt i den endelige rapporten mens de holdt stillt i frykt for å miste jobbene sine. Nå som de er pensjonert, uttaler de seg. Man kan med rimelighet anser deres argumenter for å være troverdige.

NTSB har svart på dokumentaren med å forsvare sine opprinnelige funn, og det er absolutt mulig å argumentere for at de tre mennene tar feil og at bevisene peker en annen vei, men det er ikke nødvendigvis tilfelle.

Mainstream-media brukte raskt sin egen stats-vennlige dømmekraft om saken, og drepte historien på omtrent 48 timer, muligens fordi det kunne føre til en alternativ konklusjon som kan anses som urovekkende om hvordan den amerikanske staten opererer når den ønsker å beskytte seg selv.

Eller det kan også stille spørsmål om den noe dempete rollen pressen hadde i rapporteringen om ulykken og dens etterspill.

Det har vært andre merkelige historier om sivile passasjerfly som muligens ble skutt ned, og som førte til tvilsomme media-rapportering og påstander om offisielle forsøk på å skjule sannheten.

Korean Airlines Flight 007, som unektelig ble brakt ned av sovjetiske raketter i 1983, var langt ute av kurs når det ble avskjært, og det har vært troverdige påstander om at det faktisk var på et spionoppdrag.

I 1980 eksploderte den italiensk innenriksruten Aerolinee Itavia Flight 870 mens den fløy fra Bologna til Palermo, og 81 passasjerer og mannskap omkom. En uttømmende offisiell etterforskning konkluderte med at flyet ble utilsiktet truffet under en «militær avskjæringsoperasjon», selv om gjerningsmennene forble uidentifiserte og kommisjonen til slutt ble lagt ned, siden den ikke kunne navngi noen å skylde på.

I 2008 sa den italienske statsministeren på tidspunktet for ulykken at flyet var blitt skutt ned av franske krigsfly. I januar 2013 erklærte den italienske Corte Suprema di Cassazione, landets høyeste ankedomstol, at det var «helt klart» at flyet hadde blitt skutt ned av en rakett. Frankrike har aldri svart på påstandene, og det har vært ganske sannsynlige forslag om at den «militære avskjæringen» faktisk kan ha involvert en felles amerikansk-fransk-italiensk operasjon for å skyte ned et libysk passasjerfly, som samtidig som krasjet til Flight 870 hadde oberst Muammar Gaddafi som passasjer. Den libyske flyet og flyet fra Itavia var begge McDonnell Douglas DC-9.

Jeg jobbet i CIA-stasjonen i Roma da hendelsen skjedde, og jeg kan huske en del skravling i korridorene om at det forelå «internasjonale komplikasjoner» knyttet til ulykken, men de nøyaktige detaljene ble tilsynelatende bare delt med ambassadøren, CIAs områdesjef, og militærattachéen på en basis av «strengt hemmelig».

Teorien om at en militær operasjon hadde gått galt, vinner styrke fra de påfølgende opptredenene i retten av fire tidligere generaler fra det italienske luftvåpenet som ble siktet for å ha forfalsket dokumenter knyttet til etterforskningen og nektet å samarbeide med rettsmyndighetene. To av mennene ble også tiltalt for høyforræderi. Selv om de fire til slutt ikke ble dømt for noe, brukte en domstol i Palermo senere saken for å pålegge en dom for sivile skader på 100 millioner euro mot den italienske regjeringen for å skjule sannheten og ødelegge bevis, en sum penger som til slutt ble betalt til familiene av de drepte i ulykken.

I motsetning til TWA 800 i den amerikanske pressen har det vært en vedvarende levende interesse i europeisk media om Itavia 870, muligens en hyllest til den italienske offentlighetens smertelige erfaringer om at deres egen stat selvfølgelig nesten alltid lyver og prøver å skjule nesten alt.

Til tross for de siste tolv årenes prøvelser, ville de fleste amerikanere tydeligvis foretrekke å tro noe annet til tross for motbevis, så historien om TWA 800 resonerer knapt, og skyves lett i bakgrunnen før den nok en gang forsvinner helt ned glemselen.

Bør man spørre om USAs militære ved et uhell skjøt ned et sivilt passasjerfly for deretter å sette i gang et forsøk på å skjule det? Det kan virke absurd å tro at det skulle ha skjedd, men spørsmålet burde absolutt bli spurt, spesielt når troverdige vitner har dukket opp som hevder at det kan være en tydelig mulighet.

Filmen kan Shadows of LIberty lastes ned fra produsenten her:

http://shadowsofliberty.org/watch/

oversatt fra:

The Mystery of TWA 800

Advertisements