To minutters hat for Hviterussland

luky-and-son
Lukasjenko far og sønn

av Daniel McAdams

Med Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko valgt til en femte periode i embetet på søndag, har den rituelle vestlige hatbølgen mot den tidligere sovjetrepublikken skiftet i høygir.

Det vanlige innmarsjen av vestlige journalister til Minsk for å rapportere om «Europas siste diktatur» har allerede begynt, hvor Max Seddon fra nettstedet Buzzfeed verken er den første eller den siste. Men i likhet med de andre krysser han av alle de riktige boksene, noe som lar ham beholde noe så sjeldent i disse dager som en betalt journalistisk jobb .

I Buzzfeeds steg inn i utenriksreportasjer innrømmer Seddon at Lukasjenko har støtte fra flertallet av befolkningen (i et demokrati betyr vanligvis dette valgseier), mens han absurd hevder at «eksperter sier at han vil trolig fortsette å forfalske resultatet uansett.»

Hvem er disse «ekspertene»? Vel, de er selvfølgelig USA-støttede ikke-statlige organisasjoner! Seddon siterer Dzyanis Melyantsou fra Det hviterussiske instituttet for strategiske studier (basert i Litauen), som hevder at å forfalske valgresultat bare er et spill for Hviterussland. Hvis lederen av Kasakhstan får 80 prosent, må Lukasjenko forfalske for få 85%, bare for å vise at han slår hans diktatorkollega, sier Melyantsou.

Bevis? Null og niks

Hva er Det hviterussiske instituttet for strategiske studier? Dets tidligere president Vitali Silitski var en amerikansk-trent og finansiert ekspert på regimeskifte fra National Endowment for Democracy. De blir rutinemessig omtalt i tidsskrifter fra USAID og NED . Dets arrangementer har blitt besøkt av amerikanske statsfinansierte organisasjoner. Det er en del av nettverket for fargerevolusjoner.

Etter å ha tilbrakt mange år som valgobservatør, har jeg sett denne filmen mange ganger før. En vestlig journalist som Max Seddon lander i et land som er i siktet til amerikanerne for regimeendring. Hans møter er allerede arrangert med engelsk-talende, USA-støttede «opposisjons» politikere. De engelsktalende, USA-støttede opposisjonsfolkene forteller den amerikanske journalisten alt om den lokale politiske scenen på en måte som på mirakuløst vis ligger tett opp til USAs partilinje om landet. Journalisten sender inn sin artikkel basert på USA-støttede kilder som støtter den amerikanske politikken om landet. Enhver amerikansk leser som snubler over artikkelen blir aldri klart over at han har blitt lurt, at han har blitt utsatt for propaganda med sine egne penger av hans egen regjering.

Men stakkars Max Seddon er bare et spedbarn i forhold til Roland Oliphant fra den britiske avisen the Telegraph, en mann med en fantasi som er like stor som – nettopp- en elefants. Den britiske journalisten stasjonert i Moskva serverer regelmessig den mest vanvittige propaganda om regionen han har blitt overlatt å rapportere fra. Fra skrøner om at Vladimir Putins «kjæreste» gir fødsel, til pliktoppfyllende «rapportering» om at Russland «gir brensel til ekstremisme» ved å angripe ISIS og al-Qaida i Syria, er Oliphant en pålitelig kanal for britisk og amerikansk statspropaganda.

Når han skrev om Hviterussland denne uken lot han fantasien sin fly fritt, og lagde et forbløffende hysterisk stykke «journalistikk» om hvordan Lukasjenko prøver å skape en dynastisk diktatur i «nordkoreansk stil» i Hviterussland. Oliphant advarer oss om at «Europas siste diktator» forbereder sin 11 år gamle sønn til å bli Europas neste diktator.

Hans bevis for dette merkelige påstanden? Lukasjenko liker å ta sin unge sønn sammen med ham til parader i Hviterussland og Russland, og for å møte mennesker som pave Benedikt XVI. Det er nok for Oliphant som hevder dette er et bevis på at gutten har dukket opp som Hviterusslands mulige neste president.

Med Oliphant ansvarlig for avisens rapportering om Russland og omegn, virker selv de amerikanske nykonservative blekkene som Free Beacon og Daily Beast som troverdige i sammenligning.

Hva som gjør Oliphant, Seddon, og hele klikken av journalister og analytiker som betrakter steder som Hviterussland sint, er at han faktisk er virkelig populær i landet. I Oliphants egen artikkel erkjenner han at i to rivaliserende politiske meningsmålinger gjort før valget ble Lukasjenko foretrukket av mer enn 80 prosent av velgerne. Han endte opp med å vinne gjenvalg med litt over 82 prosent. Noe som er innenfor feilmarginen. Likevel siterer Oliphant en tidligere mislykket hviterussisk presidentkandidat som kaller kampen mellom meningsmålinger før valget og valgresultatet «en virkelig skamløs svindel.»

Ren propaganda

Lukasjenko har vært et yndet hatobjekt for de amerikanske og vestlige nykonservative i flere år, fordi han ikke har vist den nødvendige nivået av ærbødighet overfor ønskene til Vesten, som ønsker å være hans overherrer. Dette til forskjell fra for eksempel Baltikum. Han vinner rutinemessig gjenvalg, selv som den amerikanske staten har kanalisert millioner av dollar til den politiske opposisjonen i håp om på en eller annen måte å få til et regimeskifte.

Faktisk har Lukasjenko tåpelig nok fortsatt å flørte med Washington og Brussel i håp om å bli tatt opp i det gode selskap av disse nykonservativ-dominerte regimene. Han misliker at Hviterussland blir behandlet som Russlands lillebror og vil kanskje godta en avtale som tilbys av Vesten hvis den ikke krever total lydighet. En slik avtale kan være i nærmere fremtid enn folk som Oliphant forstår – men hvis avtalen noensinne blir laget vil man se Oliphantene i pressekorpset bytte propagandalinje raskere enn du kan si «Molotov-Ribbentrop.»

Dette er ikke å si at Hviterussland er paradis på jorden. Men la oss sette ting litt i perspektiv her. I motsetning til hjemlandene til disse journalistene som selvtilfreds baktaler «Europas siste diktator», har Hviterussland faktisk brukt litt politisk kapital for fred i regionen det siste året eller så. Mens USA og deres medhjelpere i EU var opptatt med å brygge uro og til slutt et blodig kupp i Ukraina i januar – noe som resulterte i en storstilt undertrykkelse, en haug med nynazistiske kjeltringer, og total økonomisk kollaps – har Hviterussland vært vert to fredskonferanser som har så langt har stemmet blodbadet forårsaket av vestlig intervensjon.

Hva annet gjør Hviterussland for å fortjene «diktaturstatusen» blant Oliphantiske «eksperter» i vest?

Massakrerer Hviterussland jemenittiske sivile i tusentall med massiv amerikansk etterretning og teknisk assistanse? Nei, det er nok den amerikanske allierte Saudi Arabia.

Har Hviterussland skapt en gal jihadist-hær for å styrte den sekulære lederen i Syria? Nei, det er nok USA og deres allierte.

Flyr Hviterussland droner over hele Pakistan og dreper tusenvis av uskyldige gjennom bruk av «målrettede angrep«? Nei, det er nok USA.

Bombet Hviterussland Libya tilbake til steinalderen under falskt påskudd, og skapt en dystopisk, jihadist-dominert helvete på jord? Nei, det var nok USA, Frankrike, Storbritannia og diverse allierte.

Kutter Hviterussland av hodene på alle som såvidt tenker på å være homofile, borgere som tør å protestere mot deres regjeringers politikk, eller opposisjonsbloggere? Nei, det er nok den amerikanske allierte Saudi Arabia.

Prøver Hviterussland å konkurrere om å slakte ned ubevæpnede palestinere? Nei, det er nok den amerikanske allierte Israel, som har startet nok en dødelig offensiv mot Gazas sivile, mens resten av verden er fokusert på Russland i Syria.

Er Hviterussland alene om å trakassere og til og med arrestere de som er irriterende for statsmakten? Best å spørre Edward Snowden, Chelsea Manning og Julian Assange det spørsmålet…

Men fortsatt vil de betalte propagandistene ha mye moro med å gjøre narr av det hviterussiske «diktaturet» – selv mens de nyter de (betydelige) bekvemmelighetene og gledene i det nydelige lille landet. Prøv det i et ekte diktatur. De vil ikke, fordi de er feiginger.

Den beste vestlige politikken ovenfor Hviterussland (og alle andre steder)? La dem være i fred. Det er ikke noe de har noe med. Økonomisk sentralplanlegging fører ingensteds hen, det er sikkert. Men har noen lagt merke til nitti år med amerikanske sentralplanlegging under styringen til Den føderale sentralbanken?

Siste ordet: ignorer regimets journalister som flyr inn og ut i land for å gulpe opp den amerikanske nykonservative partilinja. De er dagens undersåtter av Münzenberg. Deres jobb er å bedra.

oversatt av Tm ifølge tillatelsen gitt fra:

http://www.ronpaulinstitute.org/archives/featured-articles/2015/october/11/two-minutes-of-hate-for-belarus/

Advertisements

One comment

  1. En flott, og dessverre, beskrivende artikkel om vestens hyklere og løgner rundt situasjoner i «land som er i siktet til amerikanerne for regimeendring.»

    Lik

Kommentarer er stengt.