ISIS og det psykopatiske marerittet som er den amerikanske politikken i Midtøsten

 

Av BlackCatte

USA prøver å berge restene av sin tegneserieaktige fortelling om Syria, og gjemmer seg bak det åpenbart avledende påstanden om at russerne bomber «ikke-ISIS opprørerne». De håper forkomment at ingen vil være smarte nok til å innse dette egentlig betyr «al-Qaida/al Nusra», og utgjør en innrømmelse om at USA arbeider med gruppen de pleide å hevde var legemliggjørelsen av ondskap.

Ikke bare jobber med, men forsvarer hysterisk. Når man ser den amerikanske forsvarsministeren Ashton Carter på podiet, mens han utsteder knapt skjulte trusler om gjengjeldelse til et annen atommakt, er det vanskelig å forstå at han gjør dette fordi Russland våget å bombe de påståtte gjerningsmennene av 9/11.

Naturligvis medvirker de tamme vestlige mediene til denne fallitten av en fortelling, men de kan allikevel  ikke berge den. Fortellingen er søppel, og selv etter at PR-folkene er ferdig med deres PR ser den likevel ut som søppel. Men løgnen må opprettholdes, selv mens det blir stadig mer åpenbart at ingen tror den, fordi alternativet er umulig å tenke på.

Sammenbruddet av fortellingen om «vi bomber de slemme,» ikke bare rakner den aksepterte virkeligheten om av hva som skjer i Syria, det åpner det opp en rekke andre ormebol. Spørsmål uunngåelig trenger seg på om ting som går langt utover aktuelle hendelser. Hvor lenge har Washington finansiert al-Qaida mens de erklære dem fiender? Hvor rutinemessig er falske fortellinger som dette? Hvor uskarpt er skillet mellom virkeligheten og det man later som? Hvor mange mennesker er det akseptabelt å drepe i uklare «liksomkriger» med «liksomfiender» som fremdeles kan dø? Hvor mye av vårt nåværende verdensbilde er forurenset med noens beleilige oppdiktninger og symbol-ladete fantasier?

Hvor på skalaen av virkeligheten tilhører ISIS? Det oljeeksporterende (for mange millioner dollar om dagen) og antikvitets-smuglende «kalifatet»? Med 2 milliarder dollar i bankkonti som CIA kan analysere men ikke fryse. ISIS, med en 2 km lang konvoi av tankbiler med olje som USAs luftvåpen ikke kan bombe. ISIS, med «et velfungerende og sofistikert media-apparat, » som lager profesjonelle rekrutteringsfilmer og videoer av høy kvalitet, med ekte eller ikke så ekte vold. ISIS «utnytter Twitter» med deres offisielle app, som var tilgjengelig via Google Play-butikken i tre måneder, frem til offentlighetens raseri stengte muligheten. ISIS, designer-terrorister, med deres merkevarelogo og deres endeløse strøm av vellagde reklamebilder, ofte i matchende lastebiler. ISIS tok seg tid til å bruke Photoshop på Twitterbilder selv midt i « tilbakegang på slagmarken» i sine «ørkenfestninger».

At ISIS/Den islamske staten/al-Qaida/al Nusra, eller hvilke nye navn vi ønsker å bruke, til en viss grad var innpakket og markedsført som veldesignet «fryktporno,» synes hevet over tvil. Ingenting annet forklarer deres suksess uten sidestykke som media-manipulatorer, eller deres immunitet mot enhver form for gjengjeldelse. Det er mulig mange av gutta i de allestedsnærværende reklamebildene aldri gjorde noe mer voldelig enn posere med et svart flagg eller et automatgevær. Men noen av dem gjorde tilsynelatende mye mer enn det. De tok ikke bare pengen og slåss heller. De torturerte mennesker. Masse av dem. På film.

Hvor ble linjen trukket? Hvor gikk linjen mellom «propagandateater»  og stedfortreder-krigere som er ute av kontroll og lager skrekkfilmer? Var det en linje i det hele tatt? Betalte de vestlige støttespillere som leverte lastebilene også de oransje kjeledressene, de brennende burene, halshoggingsknivene? Visste de hva de gjorde?

Hvor dyp og stygt er det psykopatiske marerittet som er den amerikanske «politikken» i Midtøsten?

Advertisements