Wikileaks: USAs diplomatiske kabler avslører et samordnet angrep mot Latin-Amerikas venstreorienterte regjeringer

Kabler som dette bør være obligatorisk lesning for studenter av amerikansk diplomati og de som er interessert i å forstå hvordan USA «demokrati-fremmende» system virkelig fungerer.

Rafael-Correa-Hugo-Chávez-Daniel-Ortega-y-Evo-Morales
De fire presidentene, fra venstre til høyre: Daniel Ortega (Nicaragua), Evo Morales (Bolivia), Hugo Chávez (Venezuela) og Rafael Correa (Ecuador)

Av Alexander Main & Dan Beeton

Tidligere i sommer så verden Hellas prøve å motstå et katastrofalt nyliberalistisk diktat og deretter få smertefull juling.

Når den venstreorienterte regjeringen i Hellas besluttet å holde en nasjonal folkeavstemning om troikaens påtvungne spareprogram, hevnet Den europeiske sentralbanken seg ved å begrense likviditeten for greske banker. Dette utløste en langvarig stengning av banker og fikk Hellas til å stupe videre inn i resesjonen.

Selv om greske velgere endte opp med å massivt avvise innstrammingene var Tyskland og EU-kartellet av kreditorer i stand til å undergrave demokratiet og få akkurat det resultatet de ønsket: fullstendig underkastelse til deres nyliberale dagsorden.

I det siste ti-femten årene har en lignende kamp mot nyliberalismen vært ført over hele bredden til et helt kontinent, og for det meste utenfor offentlighetens søkelys. Selv om Washington i utgangspunktet forsøkte å stanse all opposisjon, ofte ved bruk av enda mer brutale taktikker enn de som brukes mot Hellas, har Latin-Amerika sin motstand mot den nyliberale dagsordenen i stor grad vært vellykket. Det er en storslagen fortelling som gradvis er kommet fram i dagslyset takket være fortsatt utforsking av den massive haugen av amerikanske diplomatiske kabler utgitt av WikiLeaks.

Nyliberalismen var fast befestet i Latin-Amerika lenge før Tyskland og myndighetene i eurosonen begynte å tvangsfore strukturell tilpasning på Hellas og andre gjeldstyngede land i periferien. Gjennom tvang (f.eks. betingelser knyttet til lån fra Det internasjonale pengefondet) og indoktrinering (f.eks. den USA-støttede opplæringen av regionens «Chicago Boys» ), har USA lyktes i å spre evangeliet om finansiell nøysomhet, deregulering, «frihandel», privatisering, og store nedbemanninger i offentlig sektor, i hele Latin-Amerika etter midten av 1980-tallet.

Resultatet var slående likt det vi har sett i Hellas: stagnerende vekst (nesten ingen vekst i inntekt per innbygger i tjue år fra 1980 til 2000), stigende fattigdom, nedgang i levestandarden for millioner, og mange nye muligheter for internasjonale investorer og selskaper for å tjene raske penger.

Med starten på slutten av 80-tallet, begynte regionen å bevege på seg og gjøre opprør mot den nyliberal politikken. De første opprørerne var for det meste spontane og uorganiserte – slik tilfellet var med Venezuelas Caracazo-opprør tidlig i 1989.

Men så begynte anti-nyliberale politiske kandidater å vinne valg, og til forskrekkelse for det amerikanske utenrikspolitiske establishmente,t holdt et økende antall av dem sine valgløfter og begynte å gjennomføre tiltak mot fattigdoms og uortodokse planer som gjeninnførte statens rolle i økonomien.

Fra 1999 til 2008, vant venstreorienterte kandidater presidentvalget i Venezuela, Brasil, Argentina, Uruguay, Bolivia, Honduras, Ecuador, Nicaragua, og Paraguay.

Mye av historien om USAs innsats for å holde tilbake og omgjøre den anti-nyliberale bølgen, kan finnes i de titusener av diplomatiske kabler fra regionens amerikanske diplomatiske stasjoner, lekket av WikiLeaks, som stammer fra de tidlige George W. Bush-årene til begynnelsen av president Obamas administrasjon.

Kablene – som vi analyserer i den nye boken «The WikiLeaks Files: Verden i følge det amerikanske imperiet» – avslører den hverdagslige mekanikken for Washingtons politiske inngrep i Latin-Amerika (og viser hvor latterlig ordene fra Det amerikanske utenriksdepartementet er, om at «USA blander seg ikke inn i interne politiske forhold i andre land»).

Materiell og strategisk støtte gis til høyreorienterte opposisjonsgrupper, hvorav noen er voldelige og antidemokratiske. Kablene maler også et levende bilde av det ideologiske tankesettet, fastlåst i den kalde krigen, av høytstående amerikanske sendebud. Kablene viser dem når de prøver å bruke tvangsmidler som minner om den siste kvelertaket brukt mot gresk demokrati.

Ikke overraskende, har de store mediene i stor grad ikke oppfattet, eller ignorert, denne urovekkende krøniken av imperial aggresjon, og foretrakk i stedet å fokusere på amerikanske diplomaters beretninger om mulige pinlige eller ulovlige handlinger utført av utenlandske tjenestemenn og politikere. De få offisielle forståsegpåerne som gjorde en analyse av det større bildet som kablene viser, hevder at det ikke er noen betydelig forskjell mellom amerikanske offisielle ordbruk og virkeligheten avbildet i kablene.

Med ordene til en amerikansk analytiker av internasjonale forhold, «en får ikke et bilde av USA som denne allmektige dukkemesteren som prøver å trekke i trådene i ulike stater rundt om i verden for å tjene sine egne næringsinteresser.»

En nærmere titt på kablene viser en klar motsetning til denne påstanden.

regimechange
«Dette er ikke utpressing»

Mot slutten av 2005 vant Evo Morales, med et valgskred, det bolivianske presidentvalget, med en plattform av konstitusjonell reform, urfolks rettigheter, og et løfte om å bekjempe fattigdom og nyliberalisme. Den 3.januar, bare to dager etter hans innsettelse, fikk Morales besøk av USAs ambassadør David L. Greenlee. Ambassadøren gikk rett på sak: Amerikansk-godkjent bistand til Bolivia ville komme an på den gode oppførselen til Morales regjering. Det kunne ha vært en scene fra «Gudfaren»:

[Ambassadøren] påpekte den avgjørende betydningen av amerikanske bidrag til viktige internasjonale finans [organisasjoner] som Bolivia var avhengig av for støtte, for eksempel den internasjonale utviklingsbanken (IDB), Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. «Når du tenker på IDB, bør du tenke på oss,» sa ambassadøren «Dette er ikke utpressing, det er enkel virkelighet.»

Likevel holdt Morales seg til sin dagsorden. I løpet av de neste dagene gikk han videre med planer om å gjenregulere arbeidsmarkedet, renasjonalisere olje- og gassindustrien og utdype samarbeidet med Washingtons erkefiende Hugo Chávez.

Som svar foreslo ambassadør Greenlee en «meny av alternativer» for å prøve å tvinge Morales å bøye seg for USAs vilje. Disse inkluderte: legge ned veto mot multilaterale lån i multi-million klassen av dollar, utsette en planlagt multilateral gjeldslettelse, fraråde finansiering fra «Millennium Challenge Corporation» (som Bolivia fortsatt ikke har fått, til tross for å være et av de fattigste landene på halvkulen) og kutt av «materiell støtte» til bolivianske sikkerhetsstyrker.

Dessverre for Utenriksdepartementet, ble det fort klart at denne slags trusler ville bli ignorert. Morales hadde allerede bestemt seg for å drastisk redusere Bolivia avhengighet av multilaterale kredittlinjer som krevde godkjennelse fra USAS finansdepartement. Innen noen uker etter å ha tatt plass på sitt kontor, kunngjorde Morales at Bolivia ikke lenger ville være avhengig av IMF, og ville la en låneavtale med fondet løpe ut. Flere år senere, rådet Morales Hellas og andre gjeldstyngede europeiske land til å følge Bolivia eksempel og «økonomisk frigjøre seg fra Det internasjonale pengefondets diktat.»

Ute av stand til å tvinge Morales til å gjøre som de ville, begynte utenriksdepartementet i stedet å fokusere på å styrke den bolivianske opposisjonen. Den oppposisjons-kontrollerte provinsen Media Luna begynte å motta økt amerikansk bistand. En kabel fra april 2007 drøfter «USAIDs større innsats for å styrke regionale myndigheter som en motvekt til sentralmyndighetene.»

En USAID rapport fra 2007 sa at deres «Office of Transition Initiatives» (OTI) har godkjent 101 tilskudd på til sammen 4,066,131 dollar for å hjelpe regionale myndigheter å fungere mer strategisk.» Midler gikk også til lokale urfolksgrupper som var «mot Evo Morales sin visjon for urfolks-samfunn.»

Et år senere begynte provinsen Media Luna et åpent opprør mot Morales-regjeringen. Først holdt den en folkeavstemning om autonomi, til tross for at den ble dømt ulovlig av det nasjonale rettsvesenet; senere støttet den voldelige pro-autonomi protester der minst tjue regjeringstilhengere døde.

Mange trodde et kuppforsøk var i ferd med å skje. Situasjonen ble bare roet ned under press fra alle de andre presidentene i Sør-Amerika, som utstedte en felles erklæring til støtte for landets konstitusjonelle regjering.

Men mens Sør-Amerika samlet seg bak Evo Morales var USA i jevnlig kommunikasjon med lederne av den separatistiske opposisjonsbevegelsen, selv om de snakket åpent om «å sprenge gassrørledninger» og «vold som sannsynlig for å tvinge regjeringen til å . . . ta enhver dialog på alvor.»

I motsetning til sin offisielle holdning under hendelsene i august og september 2008, tok Utenriksdepartementet muligheten for et statskupp mot- eller mordet på – Bolivias president Evo Morales på alvor.

En kabel avslører planer ved den amerikanske ambassaden i La Paz for å forberede seg for en slik hendelse: «[Krisesituasjonskomiteen] vil sammen med USAs sørlige militære hovedkvarters vurderingsteam utvikle en plan for umiddelbar respons i tilfelle av en plutselig nødsituasjon, dvs. et kuppforsøk eller dødsfallet av President Morales» stod det å lese i kabelen.

Hendelsene i 2008 var den største utfordringen til da i Morales sin presidentperiode, og det nærmeste han kom til å bli styrtet. Ambassadens forberedelser til Morales mulige avgang fra presidentembedet, avslører at USA i det minste mente trusselen mot Morales var svært reell. At de ikke sa det offentlig, bare understreker hvilken side Washington tok under konflikten, og hvilke utfall de trolig foretrakk.
usaid bolivia

Hvordan det fungerer

Noen av metodene for intervensjon som ble brukt i Bolivia, ble avspeilet i andre land med venstreorientert regjeringer eller sterkt venstreorienterte bevegelser. For eksempel, etter gjenvalget av de venstreorienterte sandinistene i Nicaragua i 2007 gikk den amerikanske ambassaden i Managua i høygir for å styrke sin støtte til det høyreorienterte opposisjonspartiet den Nicaraguanske Liberale Alliansen (ALN).

I februar 2007 møtte ambassaden med ALN sin planleggingskoordinator og forklarte at USA «ikke gir direkte bistand til politiske partier», men – for å omgå denne begrensningen – foreslo at ALN koordinerte tettere med vennlige frivillige organisasjoner som får lov å motta amerikansk finansiering.

Lederen for ALN sa at hun ville «sende videre en omfattende liste over frivillige organisasjoner som faktisk støtter ALNs innsats» og ambassaden ordnet for henne å «møte med områdeansvarlige fra IRIs [International Republican Institute] og NDIs [National Democratic Institute for International Affairs]. «Kabelen bemerket også at ambassaden ville «følge opp kapasitetsbyggingen for [ALNs] innsamlere.»

Kabler som dette bør være obligatorisk lesning for studenter av amerikanske diplomati og de som er interessert i å forstå hvordan USA «demokrati-fremmende» system virkelig fungerer. Gjennom USAID, National Endowment for Democracy (NED), NDI, IRI og andre nesten-statlige organisasjoner gir den amerikanske staten omfattende bistand til politiske bevegelser som støtter USAs økonomiske og politiske målsetninger.

I mars 2007 ba den amerikanske ambassadøren i Nicaragua, sitt eget Utenriksdepartement om å gi «omtrent 65 millioner dollar mer enn utgangsnivået over de neste fire årene – i perioden gjennom det neste presidentvalget», slik som å finansiere «styrking av politiske partier,» demokratiske» frivillige organisasjoner, og «små, fleksible tilskudd på kort varsel til grupper som driver viktig innsats som forsvarer Nicaraguas demokrati, fremmer våre interesser, og arbeider mot de som gir oss hard kritikk.»

I Ecuador var den amerikanske ambassaden imot den venstreorienterte økonomen Rafael Correa i god tid før valget i 2006, som han vant med et valgskred. To måneder før disse valgene, varslet ambassadens politiske rådgiver, Washington om at Correa kunne forventes å «bli med i Chávez-Morales-Kirchner gruppen av nasjonalistisk-populistiske søramerikanske ledere», og bemerket at ambassaden hadde «advart våre politiske, økonomiske og … mediekontakter om trusselen Correa representerer mot Ecuador fremtid, og aktivt fremmet politiske allianser som kan balansere det vi oppfatter som Correas radikalisme» Umiddelbart etter at Correa ble valgt sendte ambassaden Utenriksdepartementet en melding med sin spilleplan:

Vi har ingen illusjoner om at innsats fra den amerikanske staten alene vil forme retningen til den nye regjeringen eller nasjonalforsamlingen, men håper å maksimere vår innflytelse ved å arbeide sammen med andre ecuadorianere og grupper som deler våre synspunkter. Correas forslag til reformer og holdning til nasjonalforsamlingen og tradisjonelle politiske partier, hvis den forblir ukontrollert, kan forlenge den nåværende perioden med politisk konflikt og ustabilitet.

Ambassadens verste frykt ble bekreftet. Correa kunngjorde at han ville stenge den amerikanske flybasen i Manta, bruke mere penger på sosialpolitikk, og fremme en grunnlovsgivende forsamling. I april 2007 sluttet 80 prosent av de ecuadorianske velgerne seg til forslaget om en grunnlovsgivende forsamling, og i 2008 godkjente 62 prosent en ny grunnlov som nedfelte en rekke progressive prinsipper, her under mat-suverenitet, rettighetene til bolig, helsetjenester og sysselsetting, og regjeringskontroll over sentralbanken (en enorm uting for de nyliberale spillereglene).

Tidlig i 2009, kunngjorde Correa at Ecuador ville delvis misligholde sin utenlandsgjeld. Ambassaden var rasende over dette og andre nylige handlinger, som Correas beslutning om å legge Ecuador tettere opp mot den venstreorienterte «Bolivarianske alliansen for folkene av vårt Amerika» (ALBA) gruppen av nasjoner (som ble startet av Venezuela og Cuba i 2004 som en motkraft til handelsavtalen «Det amerikanske frihandelsområdet» , for deretter blir presset av Bush-administrasjonen). Men ambassadøren visste også at USA hadde liten innflytelse over Correa:

Vi formidlet budskapet privat, at Correas handlinger vil få konsekvenser for hans forhold til den nye Obama-administrasjonen, og samtidig unngå offentlige kommentarer som ville være mot sin hensikt. Vi anbefaler ikke å avslutte noen amerikanske statlige programmer som tjener våre interesser, siden det bare ville svekke motivasjonen for Correa å bevege seg tilbake til en mer pragmatisk holdning.

Den delvise misligholdelsen var vellykket, og sparte den ecuadorianske regjeringen nær 2 milliarder dollar. I 2011 anbefalte Correa samme medisin for gjeldstyngede europeiske land, spesielt Hellas,og rådet dem til å misligholde sine gjeldsbetalinger og «overse» rådene fra IMF.

ned
«Gatene er varme»

Under den kalde krigen rettferdiggjorde den antatte trusselen om sovjetisk og cubansk kommunistovertakelse tiltak for å fjerne venstreorienterte regjeringer og støtte opp om høyreorienterte militærregimer.

Tilsvarende viser WikiLeaks kablene hvordan, på 2000-tallet, spøkelset om Venezuelas «Bolivarianisme» har blitt brukt til å rettferdiggjøre inngrep mot de nye anti-nyliberale venstreregjeringene, som den i Bolivia, som ble beskrevet som å ha «falt åpenlyst inn i Venezuelas omfavnelse;» eller Ecuador, sett på som en «prøvekanin for Chávez.»

USAs forbindelser med den venstreorienterte regjeringen til Hugo Chávez surnet tidlig. Chávez, som først ble valgt til president i 1998, har i stor grad avvist nyliberal økonomisk politikk, utviklet et nært forhold til Cubas Fidel Castro, og høylytt kritisert Bush-administrasjonens angrep på Afghanistan etter 9/11 angrepene (USA trakk sin ambassadør til Caracas etter Chávez erklærte: «Du kan ikke bekjempe terrorisme med terrorisme»).

Han styrket senere regjeringens kontroll av oljesektoren, øke skatteprosenten betalt av utenlandske selskaper og brukte oljepenger til å finansiere helse, utdannings og matprogrammer for de fattige (dvs. størstedelen av befolkningen).

I april 2002, anerkjente Bush-administrasjonen offentlig et kortvarig militærkupp som fjernet Chávez fra makten i 48 timer. Dokumenter fra National Endowment for Democracy, innhentet gjennom offentlighetsloven, viste at amerikanerne leverte «demokrati-fremmende» finansiering og opplæring til grupper som støttet kuppet og som senere var involvert i arbeidet med å fjerne Chávez gjennom en «ledelse-streik» som lammet oljeindustrien mot slutten av 2002 og stupte landet inn i en resesjon.

WikiLeaks-kabler viser at etter disse mislykkede forsøkene på å velte Venezuelas valgte regjering, fortsatte USA å støtte den venezuelanske opposisjonen gjennom NED og USAID. I en melding fra november 2006 forklarte den daværende ambassadør William Brownfield USAID / OTI sin strategi for å undergrave Chávez-administrasjonen:

Ambassadørens arbeidsgruppe for landet skisserte i august 2004 deres fempunkts-strategi for å veilede ambassadens aktiviteter i Venezuela for perioden [2004-2006]. . . Strategiens fokus er: 1) styrking av demokratiske institusjoner, 2) Inntrengning i Chávez sin politiske støttebase, 3) splitte Chavismo-bevegelsen 4) Beskytte vitale amerikanske næringsvirksomheter, og 5) Isolere Chávez internasjonalt.

De nære båndene som eksisterer mellom den amerikanske ambassaden og ulike opposisjonsgrupper er tydelig i mange kabler. En kabel fra Brownfield forbinder Súmate – en opposisjonell frivillig organisasjon som spilte en sentral rolle i opposisjonens kampanjer, til…. «våre interesser i Venezuela». Andre kabler avslørte at Utenriksdepartementet hadde drevet lobbyvirksomhet for internasjonal støtte for Súmate og oppfordret amerikanske finansiell, politisk og juridisk støtte for organisasjonen, mye av den kanalisert gjennom NED.

I august 2009, ble Venezuela rystet av voldelige protester fra opposisjonen (som har skjedd en rekke ganger under både Chávez og hans etterfølger Nicolas Maduro). En hemmelig kabel fra 27. august som siterer USAID / OTI sin underkontraktør «Development Alternatives, Incorporated» (DAI) henviser til «alle» menneskene som protesterte mot Chávez på den tiden som «våre stipendiater»:

[DAI ansatt] Eduardo Fernandez sa at «gatene er varme»og henviste til økende protester mot Chávez sin innsats for å konsolidere makten, og «alle disse menneskene (som organiserer protestene) er våre stipendiater»

Kablene avslører også at det amerikanske utenriksdepartementet har gitt opplæring og støtte til en studentleder som de erkjente hadde ledet demonstrantene med den hensikt «å lynsje» en guvernør som støttet Chávez: «Under kuppet i april 2002 deltok [Nixon] Moreno i demonstrasjonene i delstaten Merida , og ledet folkemengder som marsjerte mot statens hovedstad for å lynsje MVR-guvernør Florencio Porras. »

Likevel noterer en annen kabel noen år etter dette: «Moreno deltok i [Utenriksdepartementets] Internasjonale Besøksprogram i 2004.»

Moreno skulle senere bli ettersøkt for drapsforsøk og trusler mot en kvinnelig politibetjent, blant andre siktelser.

Også i tråd med fem-punkts strategien som ble skissert av Brownfield, så prioriterte Utenriksdepartementet arbeidet med å isolere den venezuelanske regjeringen internasjonalt og motvirke dens innflytelse over hele regionen. Kabler viser hvordan sjefene for amerikanske diplomatiske stasjoner i regionen utviklet koordinerings-strategier for å motvirke den venezuelanske regionale «trusselen».

Som WikiLeaks først avslørte i desember 2010, møttes de amerikanske diplomatiske ledere for seks søramerikanske land i Brasil i mai 2007 for å utvikle en felles reaksjon på president Chávez’ påståtte «aggressive planer … om å skape en enhetlig bolivarisk bevegelse i hele Latin-Amerika.» Blant de handlingsområdene som de diplomatiske lederne ble enige om, var å fortsette å styrke båndene til de militære lederne i regionen som deler vår bekymring over Chávez.» Et lignende møte for amerikanske diplomatiske ledere fra Mellom-Amerika fokuserte på «trusselen» fra «populistiske politiske aktiviteter i regionen.» Møtet fant sted på den amerikanske ambassaden i El Salvador i mars 2006.

Amerikanske diplomater gikk langt for å prøve å hindre karibiske og mellom-amerikanske regjeringer fra å bli med «PetroCaribe», en venezuelansk regional energiavtale som gir olje til medlemmer på ekstremt gunstige vilkår. Lekkete kabler viser at mens amerikanske tjenestemenn privat erkjente de økonomiske fordelene av avtalen for medlemslandene var de opptatt av at PetroCaribe ville øke Venezuelas politiske innflytelse i regionen.

I Haiti, jobbet ambassaden tett med de store oljeselskapene for å prøve og hindre regjeringen til René Préval fra å bli med PetroCaribe, til tross for erkjennelsen av at landet «ville spare 100 millioner dollar per år,» noe som først ble rapportert om av Dan Coughlin og Kim Ives i tidsskriftet the Nation. I april 2006 meldte ambassaden fra Port-au-Prince: «Vår post vil fortsette å presse [den haitiske presidenten René] Préval mot å bli PetroCaribe. Ambassadøren vil se Prévals seniorrådgiver Bob Manuel dag. I tidligere møter har han innsett våre bekymringer og er klar over at en avtale med Chávez ville føre til problemer med oss.»

petroleo
Venstresidens Rulleblad

Man må huske på at Wikileaks-kablene ikke tilbyr glimt av de mer skjulte aktivitetene til amerikanske etterretningsorganisasjoner, og er sannsynligvis bare toppen av isfjellet når det kommer til Washingtons politisk innblanding i regionen. Likevel gir kablene rikelig med bevis for amerikanske diplomaters vedvarende, målrettede, innsats for å gripe inn mot uavhengige venstreregjeringer i Latin-Amerika ved hjelp av økonomisk innflytelse, de mangfoldige instrumenter tilgjengelig i verktøykassen for»fremmelse av demokrati» – og noen ganger også gjennom voldelige og ulovlige midler.

Til tross for Obama-administrasjonens gjenoppretting av diplomatiske forbindelser med Cuba er det ingen tegn på at politikken mot Venezuela og de andre venstreregjeringene i Latin-Amerika har fundamentalt endret seg.

Det er sikkert at administrasjonens fiendtlighet mot den valgte venezuelanske regjeringen er nådeløs. I juni 2014 lanserte visepresident Joe Biden «Caribbean Energy Security Initiative» , sett på som en «motgift» til PetroCaribe. I mars 2015, erklærte Obama Venezuela som en «ekstraordinær sikkerhetstrussel» og kunngjorde sanksjoner mot venezuelanske tjenestemenn, et trekk som er enstemmig kritisert av andre land i regionen.

Hovedsakelig som følge av disse regjeringene fra 2002-2013 har fattigdom i regionen falt fra 44 til 28 prosent etter en faktisk forverring i løpet av de to foregående tiårene. Disse suksessene, og viljen til venstreledere for å ta risiko for å bryte fri fra nyliberale diktat, bør være en inspirasjon for Europas nye venstreside i dag som er mot økonomiske innstramminger.

Noen av regjeringene opplever betydelige vanskeligheter i dag, delvis på grunn av en regional økonomiske nedgang som har rammet både høyre- og venstreorienterte regjeringer . Men sett gjennom linsen av kablene er det gode grunner til å stille spørsmål om alle disse vanskelighetene er hjemmelaget.

For eksempel, i Ecuador – hvor president Correa er under angrep fra høyresiden, og fra enkelte sektorer i venstresiden – involverer protestene mot regjeringens nye progressive skatteforslag de samme opposisjonvennlige bedriftsledere som amerikanske diplomater er observert å planlegge sammen med i kablene .

I Venezuela, der et valutakontrollsystem som ikke virker har skapt høy inflasjon, har voldelige høyreorienterte studentprotester alvorlig destabilisert landet. Oddsen er ekstremt høy for at noen av disse demonstrantene har fått midler og/eller opplæring fra USAID eller NED, som så deres budsjett for Venezuela øke med 80 prosent i perioden 2012-2014.

Det er fortsatt mye mer vi kan lære fra Wikileaks-kablene. For «Latin-Amerika og Karibia» kapitlene av «The WikiLeaks Files,» gjennomgikk vi hundrevis av Wikileaks-kabler, og var i stand til å identifisere tydelige mønstre av amerikansk intervensjon som vi beskriver i større lengde i boken (noen av disse er tidligere rapportert av andre ). Andre forfattere av boken gjorde det samme for andre regioner i verden. Men det er over 250.000 kabler (nesten 35.000 fra Latin-Amerika alene), og det er utvilsomt mange flere bemerkelsesverdige aspekter av amerikansk diplomati i handling som venter på å bli avdekket.

Dessverre, etter første spenningen når kablene ble først utgitt er det få journalister og forskere som har vist mye interesse for dem. Inntil dette endres vil vi mangle en fullstendig beretning om hvordan den amerikanske staten ser seg selv i verden, og hvordan dens diplomatiske arm svarer på utfordringene som stilles mot dens hegemoni.

Alexander Hoved og Dan Beeton jobber ved Senter for økonomisk og Policy Research i Washington, DC. De er bidragsytere til «The WikiLeaks Files: The World According to US Empire»


http://www.informationclearinghouse.info/article43020.htm

Advertisements