USAs imperiale fotavtrykk i Afrika

hovedpunkt:
-USA har militært nærvær i 52 av 54 land i Afrika.
-USA er dypt bekymret for at det vil miste sin fotfeste i Afrika
-Gjeld blir brukt som en kontrollmetode, og land som prøver å bryte ut av gjeldsfellen blir utsatt for statskupp.
-USAs planleggere visste hva de gjorde når de sådde kaos i Libya og Syria.
Den følgende teksten er hentet fra et intervju den 19. august 2015 med journalisten Eric Draitser på radiostasjonen WBAI, New York.

africom-800x500_c

Africom

WBAI: I det siste tiåret har Amerika i det stille utvidet sin militære tilstedeværelse i hele Afrika. La oss ta det som et utgangspunkt. Kan du fortelle oss om dette?

Eric Draitser: Det siste tiåret er en god tidsramme for å diskutere dette, fordi det har vært så store endringer både når det gjelder hva som har skjedd på det afrikanske kontinentet og i forhold til hvordan USA og dets militære establishment har svart på det. Folk husker kanskje, eller kanskje ikke, at tilbake i 2007, på slutten av Bush-administrasjonen, hadde vi etableringen av det amerikanske militærets såkalte Africa Command (AFRICOM). Og fra sin spede begynnelse, så å si, i form av «felles sikkerhetsordninger» og «anti-terrorisme», har AFRICOM i det stille blitt utvidet til å bli et militær fotavtrykk som USA bruker for alle slags mål over hele kontinentet. Faktisk har den amerikanske militære establishmentet smygd seg inn i nesten hvert eneste land på kontinentet, med unntak av to (Zimbabwe og Eritrea).

Og så, selv om den ikke får mye oppmerksomhet i media eller er mye oppstyr, har USA trengt dypt inn i Afrika militært, og er direkte engasjert i alle viktige konflikter på kontinentet. Hvis du ønsker å diskutere USAs og NATOs krig mot Libya i 2011, så var USA var en hovedaktør i denne konflikten. USA er dypt engasjert i Vest-Afrika, både når det gjelder de såkalte antiterror-operasjonene mot Boko Haram, samt å være en hoveddeltaker i konfliktene rundt Tsjadsjøen. De har trengt dypt inn i Sahel-regionen både med tiltak mot terrorisme og med overvåking. Og vi kan gå videre og videre. Poenget her er at over alt du ser i Afrika er det amerikanske militæret involvert.

Og så, for å forstå den skiftende naturen av USAs engasjement må vi forstå både vestlige næringsinteresser (ressursutvinning, investeringer, osv.), samt deres militære engasjement og alle de påskuddene som rettferdiggjør det. Ved å se på saken på denne måten begynner man å få en helhetlig forståelse av hvor dypt involvert USA og de tidligere kolonimaktene virkelig er i Afrika.

WBAI: Motivasjonen er – blir vi fortalt når vi oppdager eller innser denne infiltreringen – i utgangspunktet humanitær. Militæret er der for å bistå i kampen mot terrorisme, slik som du nevnte med Boko Haram og de kidnappede skolejentene, etc. Fortell oss dypere om motivasjonen, stedene, og de essensielle spørsmålene som har fått USA til å ekspandere sitt militære fotavtrykk i hele Afrika.

ED: Boko Haram er en som får mange overskrifter på grunn av blodige angrep, kidnappingen av jentene i Chibok og andre saker, massakrene i Baga og andre steder, og resten av denne gruppens voldsutøvelse. Selvsagt fortjener dette oppmerksomhet, selv om hvis vi hadde tid kunne jeg gått dypere inn det faktum at mainstream media ikke vil berøre de virkelige problemene bak Boko Haram: hvor gruppen kommer fra, dens mørke begynnelse, og skyggenettverkene som det opererer innenfor. Men også utover Boko Haram husker vi ganske nylig skremselshistoriene om Ebola i Vest-Afrika som ga en veldig praktisk påskudd for USA å sende såkalte «militære rådgivere» sammen med militært medisinsk utstyr og anlegg, noe som gir et dekke for fortsatt militær engasjement. Interessant nok, er mange av disse militære styrkene der fortsatt. Så selvfølgelig, ser du det finnes en rekke påskudd som USA bruker for å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse.

Hvis vi husker tilbake til 2012-2013, i kjølvannet av den krigen som USA-NATO brukte for å styrte Muammar Gaddafis libyske regjering, var det en jevn strøm av våpen som gikk mot vest og sør, og det var disse våpnene, og noen av soldatene, som til slutt førte til at styresmaktene i Mali falt, og som førte til en krig i dette landet. Den krigen førte deretter til en intervensjon fra den tidligere koloniherren Frankrike, naturligvis støttet av USA. Og faktisk var amerikansk militært personell engasjert i Mali lenge før styrtingen av regjeringen. Så du skjønner, over hele Vest-Afrika og Sahel-regionen har man USAs militære engasjement.

Det bør bemerkes at den amerikanske tilstedeværelsen ikke er begrenset til aktiv tilstedeværelse av tropper og aktiv militært engasjement. La meg gi noen eksempler. I landet Tsjad har USA på ubestemt tid stasjonert en kontingent av soldater. Faktisk var Tsjad, en svært viktig nasjon på grunn av sin strategiske beliggenhet – sør for Libya, øst for Vest-Afrika, som ligger i Tsjadsjøens vannbasseng, og i Sahel-regionen – vert for den amerikanske militærøvelsen kalt Flintlock 2015. Denne amerikansk-sponsete rekken av militærøvelser inkluderte deltakelse fra Tsjad, Niger, Nigeria, Kamerun og Tunisia. Hvert av disse landene var vert for amerikansk militært personell som en utvekst av denne omfattende internasjonal militærøvelsen.

o-AFRICA-facebook.jpg

Men selvfølgelig er den amerikanske tilstedeværelsen ikke bare begrenset til slike øvelser. Washington Post rapporterte om etableringen av en ny, stor, amerikansk dronebase i landet Niger. Denne basen er beregnet for å være drone- og overvåkings-hovedkvarteret for hele Tsjadsjøen/Vest-Afrika/Sahel-regionen. Tenk veldig nøye på hva en slik base betyr: det betyr at Washington har «øyne på himmelen» gjennom hele konfliktsonen med Boko Haram og hele Tsjadsjø-området, og strekker seg oppover i Nord-Afrika, til den vestlige utkanten av Vest-Afrika og Sør i Sentral-Afrika. Så da USA hevder at de har ingen anelse om hva som skjer med Boko Haram og er i mørket om hva som skjer i Tsjadsjø-området, er dette tvilsomt.

Men det stopper ikke der. USA har «utposter» – de vil ikke kalle dem militære baser av åpenbare propagandagrunner – i Ghana, Senegal, og Gabon. De har også allierte som Tyskland og Frankrike med en tilstedeværelse i disse landene. Og så selvfølgelig har USA et viktig knutepunkt i sitt overvåkingsnettverk i landet Burkina Faso, som det ble rapportert om av Washington Post i 2012.

Malian troop convoy on road to Gao as French jets launched airstrikes on Islamists near Tessalit

Jeg skraper egentlig bare i overflaten her. Vi kunne snakke i timesvis om alle de forskjellige militære anleggene over hele kontinentet, som de har trengt så dypt inn i, og selvfølgelig årsakene bak dette. Og som jeg nevnte tidligere er årsakene komplekse og mangesidige: det handler om geopolitikk, økonomi og strategisk militært engasjement.

WBAI: Kan du gi oss en oversikt over noe av det? Hvordan bruker de nykoloniale kreftene gjeld som et våpen mot Afrika? Hvordan bruker USA militæret i denne moderne nykolonialistiske sammenhengen? Jeg at du før programmet hevdet til meg at dette til en viss grad er gjort for å blokkere den voksende kinesiske innflytelsen, landets utvikling og engasjement med Afrika. Kan du fortelle noe om dette?

ED: Til syvende og sist er geopolitikk sentralt i alt dette. Ser du først på gjeldsproblemet – hovedsaklig (men ikke utelukkende) USA og dets nykoloniale allierte Frankrike og Storbritannia har opprettholdt sitt hegemoni over sine tidligere koloniale besittelser gjennom gjeldsmekanismen. Jeg tror ikke dette er en hemmelighet for alle som har fulgt politikk i Afrika i den postkoloniale perioden. Dette er noe som er godt kjent og godt studert. De bruker mekanismen internasjonal finansvesen gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken; de viktigste kontrollspakene er gjeldsfinansiering og gjeldsbetjening. Det vil si, de gir økonomisk bistand til disse landene som egentlig aldri er ment å betales fullt ut,noe som tvinger disse landene inn i en ond sirkel for å betale tilbake gjelden, samt renter. Så de gjeldstyngede landene er da nødt til å ta opp nye lån for å betale tilbake de opprinnelige lånene noe som videre skyldsetter dem, og dermed hindrer deres egen økonomiske fremgang i årene deretter.

Ikke overraskende er det de landene som har forsøkt å enten misligholde gjelden, eller som har minste kalt den for hva den er og prøvd å finne en vei ut av denne sirkelen av gjeldsslaveri,som har blitt ødelagt, fått intervensjoner, attentater eller statskupp. Man kan se på Thomas Sankara i Burkina Faso, eller til og med Muammar Gaddafi i Libya. Mange av disse landene som har gjort noe for å komme ut av den økonomiske slaveriet har funnet seg i verre situasjoner på grunn av reaksjonene til de nykolonialistiske landene i Vesten.

Og dette er virkelig den viktigste saken her: USA og dets allierte ønsker å fortsette å opprettholde hegemoniet over Afrikas økonomisk, i den hensikt å utnytte ressursene – å utvinne ressurser fra Afrika og sende dem tilbake til kolonimaktene, noe som har pågått flere århundrer. Dette skjer på en litt ny måte og under dekke av lovlig, nyliberal kapitalisme, så å si.

En av grunnene til at Kina har blitt en attraktiv investor for disse afrikanske landene er fordi den kinesiske modellen er tydelig forskjellig fra den til USA og de vestlige maktene. For å være nøyaktig, kineserne ser ikke på hjelp som en form av lån, tilskudd, eller veldedighet. Snarere gir de økonomisk støtte i form av gjensidig fordelaktig samarbeid. Vinn-vinn-investeringer som Beijing noen ganger kaller det. Selvfølgelig er det tilfeller av korrupsjon, noen negative biprodukter når det gjelder ujevn fordeling, miljøødeleggelser, og andre effekter som følger med alle former for investeringer, uavhengig av hvem som gjør investeringen. Men hva kineserne tilbyr er ‘harde’ investeringer, i infrastruktur: veier, fabrikker, flyplasser, jernbaner, havner, satellittnett og telenett, osv. som er nødvendig for dem for å få en avkastning på sine investeringer, og å være i stand til å ytterligere utvide sine økonomiske investeringer på kontinentet.

Pg-22-China-in-africa-main

Og Kina gjør det uten det negative produktet som de afrikanske folkene med rette er så redd for: gjeld. Med andre ord, når kineserne kommer for å gjøre en investering, gjør de det uten å henge gjelds-renneløkka rundt nakken på afrikanske nasjoner. Det er ingen lån som skal betjenes når kineserne er ferdig med sine investeringer. Og dette er en av grunnene til at nesten alle land i Afrika ser på Kina som et attraktivt alternativ til vestlig økonomisk investering og «bistand.»

Og dette er den faren som USA ser her. USA vet, helt ærlig, at på grunn av sine egne økonomiske problemer, og de i Europa også, at de rett og slett ikke kan konkurrere med Kina i form av investeringer i Afrika. Så hva USA har valgt å gjøre, og dette er klart fra de politiske beslutninger og det militære engasjementet over hele kontinentet, er å holde i sjakk den kinesiske økonomiske innflytelsen med militær makt. Og det er egentlig det overordnede spørsmålet her: USA bruker sitt militærvesen overalt på det afrikanske kontinentet for å blokkere kinesisk økonomiske engasjement og innflytelse.

WBAI: Jeg vil gjerne komme tilbake til USA og NATOs krig mot Libya i 2011, som var en stor kraft for destabilisering. Du har hevdet at dette var et vendepunkt for Afrika. Kan du utdype?

ED: Absolutt. Antageligvis er det ikke sterkt nok å kalle det et vendepunkt . Det var et vannskille av verdenshistorisk betydning, fordi ødeleggelsen av Libya – jeg vil kalle det en imperialistisk krig mot Libya – virkelig satte i gang en kjede av hendelser som har virkninger som vi fortsatt ser i dag.

Når USA og dets NATO-allierte ødela Libya, destabiliserte de hele den nord-afrikanske regionen. Som jeg tror jeg nevnte tidligere strømmet våpen og krigere fra Libya både vest og sør; alle som ser på et kart kan se ganske åpenbart hva effekten av det ville være. Når disse våpnene strømmet vest gikk de inn i Vest-Afrika og inn i Sahel, og når de gikk sørover gikk de til Tsjad. De våpnene og krigere som gikk til Tsjad, mange av dem er nå i bruk i konflikten vi har lært å kjenne som krigen mot Boko Haram. Nettverkene som Boko Haram kom fra, var basert i Tsjad. Dette vet vi fra WikiLeaks-kabler som vi nå har sett.

map-west-africa-570x418.jpg

Mange av disse krigerne får mye av sin finansiering og våpen kanalisert gjennom Tsjad samt visse elementer i Nigeria. Deres bakområder er også i Tsjad. Så mange av disse våpnene gikk inn i den konflikten der.

Mange av våpnene og krigere kom også til Mali. Krigen i Mali og styrtingen den maliske regjeringen var en direkte utvekst av krigen i Libya. Mange av disse krigerne filtrerte tilbake til Mali. Der plukket de opp sine våpen og ble med i en konflikt som har pågått i flere tiår. Terrorisme oppsto innenfor denne malstrømmen. Vi så fremveksten av terroristorganisasjonen kjent som Ansar-ad-Dine, ledet av en mystisk individ kjent som Ayad Ag Ghaly, som har dype forbindelser til saudiarabere og Qatar. Ghaly ledet terroroppstanden i Mali som deretter trengte en fransk intervensjon for å gjenopprette ro og orden. Så vi ser minst to separate kriger i Mali og Nigeria som kan beskrives som en direkte utvekst av krigen mot Libya.

Selvfølgelig er det også en videreføring av ‘Al Qaida i det islamske Maghreb’ (AQIM), en svært skyggefull terroristorganisasjon, som også har også sine moderne røtter i det som skjedde i Libya i 2011, selv om gruppen eksisterte lenge før denne krigen. Mange av krigere fra Libya har blitt leiesoldater i kriminelle organisasjoner som AQIM og andre i regionen.

Så i Libya har flyten av våpen og krigere ut av landet destabiliserte hele regionen. Og jeg gjentar at dette ikke er utelukkende i Afrika, fordi mange av disse krigerne som var veteraner fra krigen i Libya – ikke bare tilfeldigvis – har funnet veien til Syria, og har fungert som leiesoldater i den fire og et halvt års lange krigen mot Syria.

Så det er klart det gikk dype sjokkbølger som ut fra krigen mot Libya, og som fortsatt blir følt i dag alle i hele Nord-Afrika, Vest-Afrika, samt Midtøsten. Jeg vil hevde at dette ikke var uforutsigbart. Mange av oss, inkludert meg selv, sa at dette var akkurat hva som ville skje hvis USA utførte denne krigen mot Libya. Det er nettopp det som skjedde. O

g hvis du tror at de strategiske planleggere i Washington ikke hadde noen oppfatning om det, vil jeg si det er dypt naivt og feil. Jeg tror at de godt forsto at ved å destabiliserende og ødelegge [Libya] kunne de utvide kaoset i hele regionen, noe som går tilbake til det jeg sa i begynnelsen av dette intervjuet : det gir en begrunnelse og påskudd for utvidelse USAs militære engasjement, nettopp det de har ønsket hele tiden.

WBAI: I resten av tiden vi har, Eric, hvordan analyserer du Obamas siste reise til Kenya og Etiopia?

ED: Vel, jeg tror at dette var en desperat handling. Dette så vi begge steder tydelig i ansiktet til Obama, fordi i begge land er USA nå overgått av Kina på ulike måter, særlig i Etiopia. Dette er veldig interessant, fordi Etiopia historisk har vært en amerikansk stedfortreder-stat. I de siste tiårene har den fungert som Washingtons «politimann på patrulje» for Afrikas Horn. Faktum er dog at Etiopia vender seg stadig mer mot Kina. En av de viktigste eksemplene på dette skiftet er den massive nye demningen som etiopierne bygger på Nilen med kinesisk finansiering og kinesisk ekspertise. Selv om prosjektet har visse negative miljøkonsekvenser, er det på mange måter en stor utvikling for Etiopia, et land der flertallet av befolkningen fortsatt lever uten elektrisitet, der infrastrukturen er nedslitt, i den grad at den finnes i det hele tatt. Landet er dypt tilbakeliggende i sin utvikling. Og kineserne har kommet inn og tilbudt denne massive prosjektet og etiopiere har hoppet på det.

USA er dypt bekymret for at det vil miste sin fotfeste på Afrikas Horn hvis etiopierne blir direkte allierte med Kina. Og så, hva du så med Obama var et historisk viktig øyeblikk: for første gang har en amerikansk president dratt til Afrika og åpent sagt at USA tilbyr Afrika en bedre avtale enn hva Kina gjør. Med andre ord, en åpen og utilslørt erkjennelse av at USA er i åpen konkurranse med Kina om innflytelse i Afrika. Dette er noe mange har skrevet om, og mange mennesker har visst. Men for den amerikanske presidenten for å si det åpenlyst på en offisiell tur til Afrika er, tror jeg, ganske betydelig og ganske avslørende om desperasjonen Washington føler.

Den andre tingen vi så på denne turen var Obamas tale i Kenya , da han sto skulder ved skulder med den kenyanske presidenten, Kenyatta. Obama snakket om amerikanske og vestlige «verdier», og betydningen av «verdier» refererer til ting som anerkjennelse av LGBTQ-personers rettigheter. Det kan bli kalt «sekulære vestlige liberale progressive verdier.» Men det vi så var en ikke bare en avvisning av disse spesifikke verdiene, selv om vi så det også, men også en avvisning av amerikansk diktat om afrikansk kulturell, sosial og politisk utvikling. Hva President Kenyatta sa …… først av alt bør det bemerkes at Kenyatta gikk til valg på en plattform mot Den internasjonale straffedomstolen, mot gyldigheten av selve denne domstolen, og hevder at den har blitt gjort om til et redskap for USA og Vesten for å straffeforfølge utelukkende afrikanske folk, og dermed effektivt er ‘Den internasjonale straffedomstolen for afrikanere’. At domstolen selv representerer hvit overlegenhet, og er kolonialistisk og rasistisk til sin dypeste kjerne…. Jeg er helt enig med Kenyattas vurdering og analyse.

Og så har vi sett et skifte når det gjelder afrikanske oppfatninger og perspektiver av både USA og de vestlige politiske og økonomiske institusjonene USA dominerer. Så når Kenyatta sto der med Obama, avviste han var ikke bare at USA skal diktere verdier til afrikanere, han avviste selve ideen om vestlig hegemoni i Afrika. Jeg tror dette er svært viktig. Selv om Kenya arbeider med USA på en rekke saker som involverer fredsbevaring og mange andre ting, så ser du et stort skifte i form av perspektiv, og i forhold til verdier og forståelsen av hvilken rolle USA spiller i Afrika. Og jeg tror at det er veldig viktig, fordi det er et vendepunkt. Afrikanere ønsker selvstendig utvikling – uavhengig politisk og økonomisk utvikling. Og det er det vi ser. Jo flere, jo bedre, for Afrika.

WBAI: Eric Draitser, takk for denne omfattende analysen, som vi vil komme tilbake til i ukene og månedene som kommer. Takk for at du sto opp med oss denne morgenen.

ED: Takk for å ha meg på programmet.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren.
http://stopimperialism.org/americas-imperial-footprint-in-africa-2/

http://www.counterpunch.org/2015/09/09/americas-imperial-footprint-in-africa/

Advertisements