Vestens skitne rolle i Syria

Av Fragkiska Megaloudi

I de siste månedene har situasjonen i Middelhavet fungert som en dramatisk påminnelse om hva lederne i Europa har hardt prøvd å glemme. Den syriske krisen har nådd Europa. Selv om det har vært mye snakk over tall og prosenter av flyktninger som alle land kan eller ikke kan akseptere, så la oss ikke glemme at bak disse tallene og den iøynefallende spillet på følelser av politikerne, skjuler den stygge siden av verdenspolitikken seg.

Planene om å styrte de «irriterende» regimene i Midtøsten begynte på den tiden da krigs-haukene i Washington og deres europeiske allierte utarbeidet den første Irak-krigen.

I en tale fra 2007 fortalte den amerikanske generalen Wesley Clark om en samtale han hadde hatt tilbake i 1991 med daværende viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. I løpet av den diskusjonen fortalte ministeren til generalen at Pentagon allerede hadde laget planer for å oppnå endring av regimene i Irak, Syria og Iran. «… Vi har omtrent 5 eller 10 år for å rydde opp de gamle sovjetiske regimene – Syria, Iran, Irak – før den neste store supermakten kommer til å utfordre oss.»

General Clark gikk videre med å avsløre at seks uker etter angrepet på tvillingtårnene i 2001, fortalte en tjenestemann fra det amerikanske forsvarsdepartementet ham at Pentagon hadde utstedt et hemmelighetsstemplet dokument som beskrev strategien til USA for å styrte de regimene i sju land i løpet av de neste fem årene. Begynnelsen ville bli gjort med Irak, etterfulgt av Syria og Libanon, deretter Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran.

Disse påstandene ble bekreftet av den tidligere franske utenriksminister Roland Dumas da han fortalte en fransk TV-stasjon at Storbritannia brukte å trene og støtte syriske opprørere i minst to år før opprøret som hadde som mål å styrte Assad.

Pengene som gir brensel til krigene

Mellom 2006 til 2010 brukte de amerikanerne 12 millioner dollar for å støtte og skape demonstrasjoner og propaganda mot den syriske regjeringen. WikiLeaks publiserte over 7000 hemmelige diplomatiske kabler som dokumenterer denne finansieringen. Kablene avdekket at opp til 6,3 millioner dollar ble kanalisert til «Bevegelsen for rettferdighet og utvikling», en syrisk dissident-organisasjon basert i London. Bevegelsen styrte «Barada», en satellittkanal som sendte anti-statlig propaganda i Syria og som spilte en viktig rolle i protestene mot Assad i 2010-11.

De resterende 6 millionene ble brukt av USA for å støtte opprørere og aktivister, og å utdanne journalister i måter å manipulere nyheter om den syriske krisen på en måte som ville ha tjene opprørerne. I april 2011 innrømmet talsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet, Mark Toner, at Wikileaks-dokumentene var ekte, og han hevdet at USA støttet flere «sivile bevegelser i Syria» med «målet om å styrke ytringsfriheten».

I 2012, presset den franske utenriksministeren Laurent Fabius, sammen med Storbritannia, for en oppmykning av EUs våpenembargo mot Syria, for å gjøre mulig «at forsvarsvåpen kunne nå opposisjons-soldatene». Frankrike var den første europeiske makten som å anerkjente «Den syriske nasjonale koalisjonen for opposisjonelle og revolusjonære styrker», en koalisjon av flere opprørsgrupper dannet i Doha som i følge den franske presidenten François Hollande var den «eneste representanten for det syriske folket». Koalisjonen ble også anerkjent av nabolandet Tyrkia og Den arabiske ligaen som «den legitime representanten for det syriske folks ambisjoner.»

I desember 2012, på et møte som ble holdt i Marrakesh, støttet USA «den nasjonale koalisjonen» som overgangsregjering i Syria. Innen den tid hadde mer enn 100 land, inkludert EU, anerkjent den syriske opposisjonen, til tross for frykt for at den kan knyttes til Al Qaida-relaterte grupper. Ifølge den franske utenriksministeren Laurent Fabius, ble «viktige» økonomiske bidrag annonsert på møtet: Saudi-Arabia tilbød 100 millioner dollar, USA lovet ytterligere 14 millioner dollar i medisinsk bistand og Tyskland tilbød 29 millioner dollar.

To år senere, i 2014, fortalte den franske president Hollande kynisk til franske medier at Frankrike var i ferd med å bevæpne og trene syriske opprørere med uspesifisert varighet, fordi «de er de eneste som kan delta i den demokratiske prosessen». I et intervju med franske dagsavisen Le Monde innrømmet han at Frankrike ikke kan «gjøre det alene», og at det var «en god forståelse med Europa og amerikanerne.»

Faktisk var det det.

Den libyske tilknytningen

Tilbake i september 2012 ble det amerikanske konsulatet i Benghazi og en CIA base som ligger en kilometer fra konsulatet angrepet av lokale militser. Angrepene førte til at fire personer omkom, inkludert den amerikanske ambassadøren til Libya, Christopher Stevens.

President Obama og Hillary Clinton ble sterkt kritisert over manglende sikkerhet på konsulatet og den forsinkede responsen.

Men den offisielle fortellingen unnlot å ta opp noen viktige spørsmål: hvorfor ble CIA-basen angrepet, og hva som var den nøyaktige rollen for konsulatet i et område delvis kontrollert av lokale militser?

Offisielt var konsulatets rolle å etablere et kulturelt senter og et bibliotek i Benghazi. Men media-rapporterer indikerer at konsulatet hadde en mye mer uklar rolle.

Like etter krigen for å styrte Muammar Gaddafi i Libya startet, i februar 2011, satte CIA opp en base for sin spionvirksomhet i Benghazi. CIA-basen ble kjent som  Annekset’ og ifølge avisen Wall Street Journal, var konsulatets eneste mål å «gi diplomatisk dekke til ‘Annekset'».

Den britiske avisen The Sunday Times rapporterte at USA hadde i hemmelighet kjøpt opp de lagrede våpnene til Gaddafi – inkludert luftvernraketten SA-7 , panservernvåpen, rakettdrevne granater og bombekastergranater. Via en forbindelse med land i Midtøsten som allerede støttet ulike opposisjonsgrupper i Syria, ble noen av disse våpnene kanalisert til opprørerne.

Den Pulitzerpris-vinnende journalisten Seymour Hersh har også avdekket at president Obama og den tyrkiske statsministeren Erdogan hadde inngått en hemmelig avtale i begynnelsen av 2012. Avtalen var at CIA og den britiske M16 ville påta seg å flytte Gaddafis tunge våpen ut av Libya og bruke dem til å forsyne «Den frie syriske armé»; Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar skulle gi midler til denne operasjonen som ble gjort undere skalkeskjul av en australsk bedrift.

Det er svært sannsynlig at de fleste av disse våpnene havnet i hendene på An-Nuṣrah-fronten – en ekstremistisk gruppe som er knyttet til Al-Qaida i Syria. På tidspunktet USA og deres allierte i Europa og Midtøsten kanaliserte tunge våpen til opprørerne i Syria tilhørte opp til 9 prosent av alle soldatene i «Den frie syriske armé» an-Nusra fronten. I 2012 rapporterte Washington Post at jihadist-gruppen vokste raskt «delvis fordi det har vært den mest aggressive og vellykkete delen av opprørsstyrken»

Faktisk, innen 2013 ble nesten alle opprørskontrollerte områdene i Syria styrt av jihadister.

Ghouta-massakren

I august 2013, steg gul røyk over opprørs-kontrollerte forstaden Ghouta nær Damaskus. Et par timer senere, og de livløse kroppene til 1000 mennesker, inkludert 300 barn, la igjen i gatene. Det var en av de verste sarin-angrepene i historien til den syriske borgerkrigen.

President Obama anklaget det syriske regimet for angivelig å ha krysset en «rød linje» han hadde satt i 2012 om bruk av kjemiske våpen, og kunngjorde USAs militære intervensjon i Syria.

Men to dager før den planlagte angrepet, sa Obama at han ville prøve å få Kongressens godkjenning for intervensjonen.

Så hva gjorde at den amerikanske presidenten ombestemte seg?

Seymour Hersh presenterer en alternativ forklaring til hendelsene: Den amerikanske etterretningstjenestene fryktet at Tyrkia forsynte saringass til opprørerne i måneder før angrepet fant sted. Denne informasjonen ble aldri offentliggjort.

Hersh skriver at «det amerikanske Defense Intelligence Agency»» utstedte et høyt klassifisert fem-sides liste med hovedpoeng fra et møte den 19 juni ,som sa at den syriske opprørsgruppen an-Nusra opprettholdt en produksjonsenhet for sarin. Ifølge avisen så prøvde tyrkisk- og saudi-baserte hjelpeenheter å få tak i Sarin-ingredienter i store mengder, flere titalls kilo, sannsynligvis for forventet produksjon i stor skala i Syria.

Ifølge Hersh sin avsløring, mente den amerikanske etterretningstjenesten i 2012 at opprørerne ville tape krigen. Dette fikk den tyrkiske nasjonale etterretningsbyrået og gendarmeriet, landets paramilitære politistyrke, til å jobbe med An-Nuṣrah-fronten i Syria for å hjelpe dem å bygge deres kjemiske kapasitet. Erdogan håpet angivelig at bruk av kjemiske våpen mot syriske sivile ville føre til en militær respons fra USA mot Assad.

Hersh’s artikkel har skapt kontrovers og magasinet «New Yorker» og «Washington Post» nektet å publisere den.

Det vil ta år før de politiske og militære spillet rundt den syriske konflikten kommer frem i lyset.

I mellomtiden er 4 millioner syrere tvunget til å flykte fra konflikten og over 250 000 mennesker har forsøkt å nå Europa i august 2015. Vestlige land er villige til å innvilge asyl, men er ikke villig til å stoppe handlingene som gir næring til krigen.

Det virker som om likene av de druknete syriske barna sjokkerte mange samvittigheter, men de endret ikke noen handlinger.

Skrevet av Fragkiska Megaloudi den 17 september 2015. Oversatt fra

http://www.informationclearinghouse.info/article42885.htm

Advertisements