En ny politikks fødsel

Av Matt Carr den 13 september 2015

Da jeg så gårsdagens imponerende seier for Jeremy Corbyn utfolde seg, måtte jeg virkelig motstå trangen til å klype meg selv. En stemme gikk hele tiden gjennom hodet mitt som sa at dette ikke kunne skje. Det var så mye med det som var uvirkelig. For det første, var det et nesten ikke til å tro det faktum at den mest konsekvente og lidenskapelige parlamentsmedlemmet fra venstresiden i sin generasjon, hadde blitt valgt til leder av Arbeiderpartiet. Han hadde fått støtte fra en grasrotkampanje som hadde dukket opp tilsynelatende ut av intet.

labour_leaders_3306221b-300x187
De andre kandidatene

Da Corbyn først ble nominert, ble han betraktet av sine motstandere, både i og utenfor partiet, som en spøk; en kandidat som ville gi en illusjon av demokratisk debatt og fornyelse. Etter som valgkampen begynte å samle fart. kastet et panisk Labour-establishment alt det hadde mot ham. En rekke «storvilt» fra Blair-tiden, inkludert ‘den store mannen’ selv, sto i kø for å beskrive ham som en uvalgbar bakstreversk gufs fra fortiden; som en terrorist-medløper; en venstreorientert Donald Trump støttet av ‘trotskister’; en utopisk drømmer. Disse angrepene har bare gjort Corbyn mer populær.

Da det ble klart at han kunne vinne, sluttet media seg til angrepene. Hver eneste riksdekkende avis var imot ham og angrep ham. Spaltist etter spaltist utsatt ham for nedsettende, ondskapsfulle og ofte latterlige angrep.

Til tross for alt dette, fortsatte ‘Corbynismen’ å vokse eksponentielt. I går knuste Corbyn sine motstandere og forlot dem lamslått og sydende; bare falske smil, sammenknepne lepper og langsom klapping, mens han takket og roste dem, og skisserte en ny dagsorden som de fleste av dem knapt kunne tro de hørte.

Så alt dette var intet mindre enn forbløffende i seg selv. Og så var det Corbyns tale. Det har vært lenge, lenge siden jeg har hørt en Labour-leder – eller en hvilken som helst politiker – snakke så kraftfullt, direkte, uten innøvde sound-bites og unndragelser, og med en slik moralsk kraft om det onde lille samfunns-laboratoriet som Storbritannia har blitt etter tiår med nyliberalisme.

Det har vært mange år siden en Labour-leder sang den Røde Fanen eller forsvarte fagforeninger slik Corbyn gjorde i går. Etter at Ed Milibands «innvandringskrus«, etter år med Labour-politikere som droner videre om «å svare på velgernes bekymringer om innvandring «, var det fantastisk å tenke på det utenkelige, i at en Labour-leder hadde deltatt i en demonstrasjon i solidaritet med flyktningene samme dag han ble valgt.

Inntil i går, ville jeg ikke trodd at slike ting var mulig. Dette resultatet skyldes delvis Corbyn egen personlighet og politikk, men dette forklarer ikke i og for selv jordskjelvet som fant sted i går. Tross alt, har Corbyn eksistert i lang tid på marginene i Arbeiderpartiet, og til tross for de mange kampanjene han har vært involvert i, var det ikke før i de siste tre månedene han ble sentrum for en sosial bevegelse.

Corbyns fiender har forsøkt å fremstille ham som et merkelig politisk sprang tilbake, en tilbakevending til Labours «komfortsone» ; men det er de selv som er sprangene tilbake, ikke han. Fordi Corbynismen er et bevis på at venstre ikke er en historisk anakronisme, og at det britiske offentligheten er ikke så ubevegelig, ekkel og høyreorientert som det politiske establishmentet ønsker at den skal være.

Da han ble nominert, var Corbyn alltid mest sannsynlig å appellere til det tradisjonelle venstre i Arbeiderpartiet, som ikke aksepterer snik-privatiseringen av NHS og den pågående privatiseringen utført under navnet reformer i offentlig sektor; som er forferdet over at syke og døende mennesker skal bli tvunget til å arbeide; at en million mennesker skal leve av mat-banker; at innvandrere og flyktninger skal ondskapsfullt angrepet; og at Labour-politikere har også blitt med på slike angrep.

Vi visste alltid at slike mennesker eksisterte. Men hva som er slående om Corbyn-kampanjen er den måten at det inspirerte en ny generasjon som deler mange av disse synspunktene, og som er frastøtt av teknokratiske karriere-politikere som snakker som før-programmerte roboter.

Alt dette er en lenge ventet og triumferende demonstrasjon av at noen ganger kan sosiale bevegelser vinne mot alle odds. Endelig har England begynt å smake på noe av hva skottene smakte i fjor. Nå blir frontlinjer trukket opp, nye ideer og dagsordener dukker opp og friske nye og styrkende muligheter er nå i ferd med å dukke opp i den karrige ødemarken som politikerbobla i Westminster er.

Jeg nøler med å bruke ordet «håp» for å beskrive disse mulighetene, gitt hva som skjedde da Obama brukte ordet. Håp er nødvendig, og til og med essensiell for enhver bevegelse som ønsker å forandre samfunnet, men det kan også være en form for politisk opium som kan resultere i over-optimistiske forventninger, at man setter sine forventninger på feil sted, eller en undervurdering av hindringer for gjennomførelsen.

Gjennom Corbyn -kampanjen jeg har ofte tenkt på Alan Plater geniale 1988 dramatisering av Chris Mullins roman «A Very British Coup.» For de som ikke husker det, beskriver serien i fire deler veksten og fallet av den venstreorienterte lederen av Arbeiderpartiet Harry Perkins, parlamentsmedlem for Sheffield Central, som blir valgt som statsminister i mars 1991 på en plattform som inkluderer å gå ut av NATO, fjerning av amerikanske militærbaser fra Storbritannia, oppstykking av avismonopoler, og en forpliktelse til en åpen måte å styre på.

Som spilt av den avdøde store Ray MacAnally, er Perkins en slags fantasileder av Arbeiderpartiet, upretensiøs, intelligent, vittig, stille karismatisk og kompromissløst sosialistisk – mye slik som Corbyn, faktisk. Ved slutten av serien har han blitt knust av en konspirasjon av skitne triks som involverer MI5, USA og en Murdoch-lignende pressebaron.

Et svært britisk kupp
Et svært britisk kupp – flott TV-serie

Hvis Corbynismen fortsetter å skape det politisk momentumet han ervervet under lederskaps-kampanjen i nasjonal politikk, er det ingen tvil om at han vil bli utsatt for ondskapsfulle og ubarmhjertige angrep. I går kom Michael Fallon med en smak av ting som vil komme når han beskrev Corbyn som en «trussel mot rikets sikkerhet … og en trussel mot familien din».

Alt det er som forventet, og vi kan forvente mye mer av det. Men Corbyns farligste fiender vil sannsynligvis bli funnet i hans eget parti. Fordi til tross for hans appeller om samhold, og til tross for den fantastiske nederlaget som har blitt påført dem, kan jeg ikke forestille meg at Labours høyrefløy vil tillate dette resultatet å bli stående. Selv om hans motstandere ikke forlater partiet, vil de konspirere mot ham, lekke til pressen mot ham og gjøre alt i deres makt for å undergrave og diskreditere ham og kastrere og hule ut hans mer radikale forslag, helst i tide for dem til å få en ny leder på plass før neste valg.

Det vil kreve en svært kraftig bevegelse for å forhindre dette – og en bredere politisk forandring både innenfor og også videre utover Arbeiderpartiet selv. I går kan ha vært begynnelsen på denne forandringen, og jeg håper virkelig det er, fordi dette landet sårt trenger det, og fordi det har vært lenge, lenge siden noe slikt syntes mulig.

 

http://www.informationclearinghouse.info/article42847.htm

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/14/intelligent-prinsippfast-og-aerlig-corbyn-vinner/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/21/les-denne-britisk-general-truer-med-kupp-i-storbritannia-hvis-corbyn-blir-statsminister/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/13/corbyns-seier-viser-kommentarfeltets-makt/

Advertisements