Corbyns seier viser kommentarfeltets makt

Jeremy Corbyn vant lederskapsvalget i Det britiske arbeiderpartiet. Det har du sannsynligvis hørt. Han var ikke ment å vinne – han var ikke engang ment å være kandidat – men han gjorde det. Ikke bare vant han, men han vant valget med det største mandatet i historien til britisk politikk. Dette er litt av en prestasjon, tatt i betraktning at alle de etablerte media hadde brukt sin kollektive skuddkraft mot ham.

Jeremy Corbyn
Jeremy Corbyn

Når de ikke feilsiterte ham for å kritisere «planene» hans, gjorde de narr av klærne hans eller anklaget ham for indirekte antisemittisme. Han var uvalgbar, sa de. Han var gammeldags, sa de. Han var en sikkerhetsrisiko. Og han vant. Han stormet til seier.

Fordi i dag, når mediene skriver enda en uærlig kronikk, har allmenheten en umiddelbar rett til å svare. Når de feilsiterer en offentlig person kan den offentlige figuren umiddelbart tweete en korreksjon. Når de lyver om et åsted eller en protest eller en krigsforbrytelse, kan femti øyenvitner laste opp mobiltelefon-videoer til YouTube og alle kan se med egne øyne hva som egentlig skjedde.

Det gamle ordtaket om at en løgn går halvveis rundt i verden før sannheten har fått sine støvler på – det pleide å være sant. Men bare fordi løgnen ble gitt et privat jetfly, mens sannheten måtte gå til fots. Internett må sies å ha jevnet ut oddsene i den forbindelsen.

Ingen steder er denne nye verdenen mer tydelig enn i dekningen av Jeremy Corbyn. Når Michael White skriver absurd tullball om Corbyn i stedet for politisk kommentar – kan et ikke-for-profitt alternativt media lage et svar og laste det opp gratis i løpet av noen timer.

Da George Osborne blir sitert da han kalte Corbyn en «sikkerhetsrisiko,» for å være mot atomrakettene Trident, er det er tusenvis av stemmer som venter på å rope «tull og vås» i kommentarfeltet. Tusenvis av mennesker klare til å påpeke Osbornes egen dagsorden, som tjener hans rike venner i våpenindustrien og hjelper amerikansk utenrikspolitikk.

Jeg tviler på at når aviser og magasiner åpnet opp denne funksjonen, at de noensinne trodde det kunne brukes til så totalt å undergrave deres autoritet. Maktstrukturer er alltid trege til å tilpasse seg, de er alltid sikre på at de har alt under kontroll. Men under streken kontrollere de ingenting. Det er derfor de så desperat ønsker seg en unnskyldning for å stenge kommentarfunksjonen ned. For å gå tilbake til The Guardian, som for en analytiker av moderne orwellsk media er et takknemmelig lett sted å begynne. Angrepene på kommentarfeltet har vært tre metoder:

1. Å bare stenge kommentarfeltet. Dette har vært en langvarig politikk, spesielt med hensyn til Israel. Hvis en artikkel som motsier Mediafortellingen blir offenliggjort, så vil den være stengt for kommentarer – ethvert forsøk på å kommentere historien i andre, lignende artikler vil bli fjernet siden det er «usaklig».

2. Diskreditering av dissenterende stemmer. Blir mest åpenbart gjort med russiske artikler. Pompøse tullartikler som beskriver fiktive «troll-fabrikker», intervjuer med moderatorer som bare vet at det er «Putinbots» som arbeider på skift for å prøve å diskreditere Guardians journalister Shaun Walker og Luke Harding. Som om det er noe som er vanskelig å gjøre. Dette er patetiske forsøk, laget for å spre ideen om at det er en offentlig enighet om alle ting som omhandler Russland , og hvis noen avviker fra linjen er de en agent for fienden. Paranoid. Dumt. Ineffektivt.

3. Angrep på selve ideen om kommentarer selv. Du skjønner, ytringsfriheten er veldig opprørende, fordi noen ganger sier folk sier ting som ikke er sant, eller er sant, men også uhøflig. Folk har rett til å ikke bli fornærmet, og slike kommentarer på internett er faktisk skadelig for et sivilisert samfunn. De har en fin gruppe med godtroende, navlebeskuende idioter for dette arbeidet … fra begge sider av Atlanteren.

I flere år nå har etablerte media lidd nederlag etter nederlag i forsøket på å lage en fortelling som alle kan tro på De mislyktes, grundig i å sette støtte for krig med Syria på dagsorden i 2013. De mislyktes – gang på gang – å etablere den antatte «russiske invasjonen av Ukraina». Og de mislyktes katastrofalt i å utøve karaktermord på Jeremy Corbyn ved å fremstille ham som en slags farlig marxistisk galning. Enkelt sagt, så virker ikke Mediamaskinen lenger.

Jeremy Corbyn seier i lederskapvalget er ikke bare en triumf for mannen i over de heslige Blair-lignende marionettene han stillte mot, men en triumf for menigmann over etablerte media som har løyet for oss i generasjoner.

Jeremy Corbyn’s Victory Highlights the Power BTL

se også:

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/14/intelligent-prinsippfast-og-aerlig-corbyn-vinner/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/14/en-ny-politikks-fodsel/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/21/les-denne-britisk-general-truer-med-kupp-i-storbritannia-hvis-corbyn-blir-statsminister/

Advertisements