Libanon – Hva om landet faller?

 

sppelbeirut
Søppelhaug i Beirut

av Andre Vltchek

Beirut brenner. Byen er skadet, sint og usikker på sin egen fremtid.

Ambulanser hyler. Hundrevis er skadet. Gummikuler suser, og det gjør også skarp ammunisjon.

En revolusjon? Et opprør?

Hvem er disse mennene, muskuløse med bar overkropp, som kaster stein mot sikkerhetsstyrkene i sentrum av Beirut? Er de ekte revolusjonære? Er de der for å ta tilbake den «arabiske våren» som kom i slikt et vanry?

Eller kom de hit i en maktoppvisning, fordi Vesten betalte dem? Hvis den libanesiske staten kollapser, kan Isil flytte seg hit, og okkupere en vesentlig del av Libanon. Noe som ville passe Vestens interesser, og de til Tyrkia samt Gulf-statene.

Eller Israel kunne dra nytte av tomrommet og invadere Libanon nok en gang. Eller både Isil og Israel.

For to uker siden sa en venn av meg spøkefullt: «Jeg møtte en ungdom i Beirut. Han fortalte meg at han er i ferd med å få en jobb med en eller annen europeisk ikke-statlig organisasjon. Hans oppdrag vil være å bidra til å destabilisere Libanon «.

Hun sa navnet på landet som finansierer organisasjonen, men jeg vil helst ikke nevne det her for ikke å legge mer olje på bålet. Vi flirte godt av det da, men det ser ikke så morsomt ut lenger.

I går fortalte hun meg: «Sikkerhetsstyrkene skjøt mot ham.»

Han var der. Han skrøt ikke. Det var ikke en spøk.

Ingenting ser ut til å være en spøk i Libanon lenger!

Eller kan det være to «typer» av demonstranter på samme sted og på samme tid? De som kjemper for en bedre Libanon, og de som er betalt for å kjempe for sekterisme og for utenlandske interesser (som i dette landet er nesten det samme)?

protesterbeirut
Protest i Beirut

***
Bare én dag før gatekampene brøt ut, kjørte jeg fra Beirut, krysset fjellene og deretter nordover gjennom Bekaa-dalen.

Det ble natt i den antikke byen Baalbek. Mayada El-Hennawy, den store syriske panarabiske klassiske musikeren, begynte å synge. Hennes distinkte stemme ble forsterket, og deretter båret mot fjellene som danner grensen mellom to søstre: Libanon og Syria.

For et syn! Slik en galskap! Bak Mayadas rygg sto den enorme strukturen Bacchus-tempelet, og over henne summet helikoptre. Tanks og hundrevis av soldater var stasjonert over hele Baalbek for å beskytte det arkeologiske området og konsertstedet. Bare noen få kilometer unna er Hezbollah engasjert i sitt episke slag med IS.

Men tusenvis av mennesker kom, i påfallende trass, og nekter å gi etter for frykt. De kjørte hit fra Beirut og andre byer i et medtatt, nå nesten dysfunksjonelt Libanon.

De kom for å feire livet og arabisk kultur; de kom for å lytte til sine kjære sanger, og for å gjøre en hyllest til denne feirete syriske divaen . Noen kom tydeligvis for å gjøre en hyllest til Syria selv – til Syria og til livet.

konsert baalbek
Mayada El-Hennawy,

Da Mayada El-Hennawy begynte å synge, skrek folk.

24 timer etter konserten, støtte en folkemengde sammen med de libanesiske sikkerhetsstyrkene i sentrum av Beirut, nær regjeringspalasset.

Dusinvis ble skadet og den 24. august ble det rapportert at en person omkom på sykehus.

«Du stinker»-bevegelsen var den første som organiserte protestene. Tusenvis av mennesker gikk ut i gatene som respons til en pågående søppelkrise, som ifølge mange har gjort det allerede vanskelige livet i Beirut nesten uutholdelig.

«Du stinker»! I 18 år klarte (eller ville) ikke regjeringen bygge et varig område for gjenvinning av søppel. I 18 år led fattige landsbyboere i nærheten av «provisoriske» søppeldynger; de ble forgiftet, døde av uvanlig høyt nivå av kreft og av luftveissykdommer.

Så til slutt sa de «Halas! Nok!». De blokkerte stedet. Og etter at de gjorde det, begynte søppel samle seg på gatene i Beirut. I stedet for å finne en permanent løsning, spredte regjeringen giftig hvit rottegift over hauger av råtnende søppel. Folk i hovedstaden begynte å bli syke.

Men det er ikke bare søppel som gjør livet i hovedstaden, og faktisk over hele landet, nesten uutholdelig.

En ting må bli forstått: Libanon er ikke Irak, Libya eller Syria. Alle disse landene hadde sterkt lederskap, og de hadde robuste sosialistiske og sosiale programmer (foraktet av Vesten): fra medisinsk hjelp, til utdanning, offentlige boliger og pensjoner.

I total kontrast, er Libanons regjering dysfunksjonell, korrupt og delt. Landet har overlevd over ett år uten president, til tross for at regjeringen møttes mer enn 20 ganger i forsøk på å velge en.

Søppelet var bare toppen av isberget. Infrastrukturen i Libanon har kollapset: det er vannmangel og stadige strømbrudd. Det er knapt noen offentlig transport å snakke om og nesten ingen grønne fellesområder. Land stjeles over hele Libanon. Helse og utdanning er på katastrofale nivåer. Dette er en ekstremt brutal sted for mange.

checkpointlebanon

Libanon er kanskje en av de mest kapitalistiske land på jorden. Det er nesten ingenting offentlig, ikke noe sosialistisk igjen her lenger. Og turbokapitalismen (alltid resepten skrevet for sine klientstater av de vestlige «samarbeidspartnerne») i Libanon, som overalt i verden, fungerer rett og slett ikke.

Landet produserer knapt noe. Det er flere libanesere som bor i utlandet enn i Libanon selv, og det er pengeoverføringer som holder staten flytende på et vis. Det kommer også betydelige inntekter inn fra lyssky virksomhet i Vest-Afrika og i Irak, men også inntekter fra banknæringen (som i hovedsak betjener Midtøsten og Gulf-statene), og fra narkotikaen som dyrkes i Bekaa-dalen.

Det er rikelig med kontanter i enkelte individers lommer og i deres bankkonti, men nesten ingen penger for grunnleggende offentlige tjenester. Lamborghinier og Ferrarier kappkjører om natten langs El Corniche (strandpromenaden), og båthavnen i Zaitunay-bukten setter sitt motstykke i Abu Dhabi til skamme. Men det meste av byen er forurenset, falleferdig, og desperat.

Mellom disse kontrasterende fasadene, tigger desperate syriske flyktninger.

Ingenting ser ut til å være nok. Penger kommer inn, og på mystisk vis ser store biter av dem ut til rett og slett fordampe.

Nå landet er helt uten penger. Statlige kilder hevder at Libanons statsgjeld i dag er på om lag 143 prosent av brutto nasjonalprodukt.

Libanon er delt langs sekteriske linjer: 18 religiøse grupper. De viktigste er kristne, sunnimuslimer, sjiamuslimer, og en liten minoritet av drusere. På grunn av sekterisme, er det knapt noen nasjonal enhet eller et «nasjonalt prosjekt».

Flere demonstranter jeg snakket med, hevder at de er lei av sekterisme og delinger. De vil ha én, sterk, forent stat i Libanon. Eller det er hva de sier.

Ahmed – en av demonstrantene – en utdannet, middelaldrende, mann fra Beirut, forklarte:
«Jeg ønsker ikke et Libanon av kristne og muslimer. Jeg vil ha ett Libanon, ett land, forent! »
Men det synes ikke å finnes noen ideologi som kan virkelig forene disse demonstrantene. Det er bare klagemål de har til felles.

Kravene synes å være legitime.

Men i Libanon kan man ikke være sikker på hva som ligger under overflaten. Det er rykter om at hver av de religiøse gruppene nå sender soldatene sine til barrikadene.

I mange år og i tiår har konkurrerende politiske interesser trukket dette lille landet i ulike retninger.

«Jeg så en mann som protesterte og som åpenbart var brite» fortalte en diplomat med base i Beirut som ikke ønsker å bli identifisert . «Han var ikke en reporter, han var faktisk en av demonstrantene! Og han snakket ikke arabisk. Det er mange merkelige karakterer med på protestene.»

Hvem er hvem, og hvem som er med hvem, er ofte svært vanskelig å definere.

De kristne sympatiserer for det meste med Vesten. Sunnimuslimer er nært alliert med Gulf-statene, og indirekte med Vesten. Shiamuslimer, inkludert Hezbollah, heller mot Iran.

Nesten alle her er enig i at Hezbollah er den eneste sunne sosiale kraften i landet. Bevegelsen tar også sikte på å forene Libanon ved å rekke ut handen til ikke-sjiagrupper.

For tiden er Hezbollah låst inn i en episk kamp mot IS, en brutal terroristhær som opprinnelig ble støttet og trent av Vesten, Tyrkia, og generelt av NATO. Hezbollah er i mot de forferdelige ødeleggelsene som blir spredt av Vesten og Israel over hele regionen. Av den grunn, er Hezbollah sitt navn fast inngravert i den selektive amerikanske terrorlisten.

Libanon er presset fra alle kanter. Borgerkrigen i Syria, som har blitt gitt næring av Vesten, har allerede tvunget minst 2 millioner syrere til å krysse grensen og til å søke asyl i dette lille landet. ISIL prøver til stadighet å ta territorier i den nordlige delen av Libanon. Mens Hezbollah tar på seg mesteparten av kampen mot ISIL, er den libanesiske hæren og sikkerhetsstyrkene trent i Vesten. Saudi Arabia har nylig betalt for en fransk tilførsel av våpen til Libanon. Israel truer stadig med å invadere. Hvis du vil legge til i listen over piner, har det kommet nye kamphandlinger i de palestinske flyktningleirene i Sør-Libanon, med flere døde og mange skadde.

«Det vi ønsker er å bli kvitt sekterismen» forklarte Ahmed mens han står foran betongveggen reist for å hindre demonstranter fra å marsjere mot regjeringskvartalet. «Ingen flere kristne eller muslimer; Bare libanesere! Og hvis vi vinner, så vil det være definitivt mye mer sosialisme her, flere sosiale reformer, bedre helse, utdanning, infrastruktur.»

Men kan denne gruppen virkelig vinne mot en enorm kapitalistisk og religiøs treghet?
Alle demonstrantene som jeg snakker med er lei, men svært få av dem kan se en vei ut av krisen. I Libanon er det ingen ideologi og ingen alvorlig snakk om sosialisme. Latin-Amerika har ikke blitt nevnt en eneste gang.

Den opprinnelige gruppen av demonstrantene er forskrekket. Mange av dem gikk for å protestere med sine små barn på ryggen og med sine besteforeldre på slep. De trodde de kunne engasjere seg i dialog med regjeringen. I stedet ble de ønsket velkommen av vannkanoner, gummikuler og tåregass.

Sammenstøt og forferdelige skader følges. Så ble en vegg reist utenfor hotell Grand Serail, bare for å bli tatt ned neste dag. Piggtråd er fortsatt over hele sentrum av byen. Fortau er stiplet med steiner, butikkvinduer knust, biler brent. Brennende dekk er glohete og blokkerer hovedfartsårene for byen.

Sikkerhetsstyrkene er allestedsnærværende, til fots, i sine Humvees, og på toppen av panservognene. Og det er også leger og ambulansepersonell, klare for videre opptrappinger.

«Er dette en videreføring av den arabiske våren?» spurte jeg.

«Ja» ble jeg fortalt.

Hvem står bak dette opprøret?

Alle på protestområdet hevder at opprøret er helt spontant, at det ikke er utenlandsk innflytelse.

«Revolusjon!» ropte demonstrantene gjentatte ganger.

***

«Dette er ikke som de såkalte fargerevolusjonene,» blir jeg fortalt. En demonstrant henviser til den vestlig-støttede bevegelsene betalt for å utføre «regime-endringer» over hele verden. «Her er vi alene. Vi ønsker et forent, fritt og bedre Libanon!»

Det er ingen tvil om at mange av demonstrantene som nå kjemper i sentrum av hovedstaden er «ekte» og rasende borgere. Men andre er helt klart ikke det. Situasjonen pleide å være det samme i nesten alle de andre landene i den «arabiske våren»: i utgangspunktet et ønske om reformer og for en sosial politikk. Deretter fulgte snart infiltrasjon fra flere politiske (hovedsakelig pro-vestlige og pro-Saudi) grupper. Gang på gang ble ekte ønsker kidnappet.

Er alle opprørene i den arabiske verden dømt til å mislykkes fra starten? Kommer de alle til å ende i USA og EU-orkestrerte statskupp, i blodige massakrer og til slutt i grusomme kollaps av nasjoner? Er det libyske scenarioet virkelig uunngåelig?

En av de ledende professorene ved det amerikanske universitetet i Beirut fortalte meg nylig: «Dette universitetet er der de fleste av lederne fra Gulf-statene blir utdannet. Og de som ikke er det, drømmer faktisk om at de kunne bli det.»

Så minner meg en av de «internasjonale ekspertene» basert i regionen om at: «Jeg er sikker på at du allerede vet at seminarene som ble holdt for aktivister for å ‘tenne’ den arabiske våren ble holdt i Libanon».

Jeg vet det. Og det sier mye. I mange år og tiår tiltrakk Beirut seg de som ønsket å smake den «vestlige verden» uten å forlate Midtøsten. Det er her indoktrineringen ble formidlet, og hvor så mange lyssky avtaler mellom Vesten og de lokale herskere og maktmennesker ble forseglet.

Et par tusen demonstranter i sentrum av Beirut blir nøye overvåket. Det sier seg selv at enhver bevegelse de gjør blir analysert, og at Vesten kommer til å prøve å snu hendelsene til sin fordel.

Dette betyr ikke at man ikke bør prøve å forbedre verden eller å kjempe for et mye bedre land. Men det betyr at de få autentiske demonstrantene vil alltid være i mindretall, og de vil alltid måtte møte lederne av den brutale libanesiske kapitalistiske herskerklassen som støttet av Vesten og Gulf-statene. De vil også ha måtte møte de andre «demonstrantene» som allerede har klart å infiltrere dette lille opprøret, og som håndteres av forskjellige politiske interesser, både lokale og utenlandske.

Hvis det som skjer har opprinnelse i utlandet, hvorfor er det plutselig slikt hastverk med å ødelegge Libanon? Er det fordi det kommer stadig mer vellykkede russiske diplomatiske initiativ for å stoppe alle konfliktene i Midtøsten? Eller er det en plan for å nesten fullt omringe Syria? Kan Hezbollah nå være på Vestens dødsliste?

Ryktene er mange mens informasjon er mangelvare. En ting er sikkert: hvis Libanon kollapser, vil hele regionen igjen blitt en koloni.

Oversatt av TM med tillatelse fra forfatteren.

Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonerende romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe over hele verde

Advertisements