Velkommen til krigene om handelsavtaler

 

Singapore Ghost Fleet-L

Av Pepe Escobar den 30. August 2015

Kina fortsetter å vokse med ikke altfor dårlige 7%. Og likevel, på grunn av devaluering av yuanen og det kraftige fallet i aksjemarkedet, har rapporteringen i de fleste vestlige hovedstedene byttet til dommedag over den økonomisk modellen som gjennom årene har seksdoblet veksten i det kinesiske brutto nasjonalproduktet.

Få er klar over at Beijing samtidig er engasjert i tre gigantisk oppgaver; å skifte sin vekstvektor fra eksport og massiv investering til tjenester; å takle de negative og/eller selvtilfredse rollene til statseide bedrifter; og tømme luften ut av minst tre bobler – gjeld, spekulasjon i eiendom og aksjemarkedet – og alt dette samtidig med en nesten global økonomisk stagnasjon.

Alt dette mens det er nesten ingen vestlig mediedekning av det Kina-ledede krafttaket for Eurasisk handelsintegrasjon, noe som vil bidra til slutt å konsolidere Midtens rike som den største økonomien i verden.

Og det bringer oss til et avgjørende handlingspunkt i det store bildet: Sørøst Asia.

Om fire måneder vil Foreningen av Sørøstasiatiske Nasjoner (ASEAN), med 10 medlemer, integreres via ASEANs økonomiske fellesskap (AEC).

AEC er ingen dårlig prestasjon. Vi snakker om den økonomiske integreringen av en samlet marked med 620 millioner mennesker og en kollektiv BNP på 2,5 billioner dollar.

Selvfølgelig er dette fortsatt et en ganske splittet ASEAN . Grovt sett er landene på fastlandet nærmere Kina, mens landene i Sørøst-Asia som ligger ute i havet, er mer konfronterende. Dette er ikke minst på grunn av amerikansk innblanding, som fyrer opp under konfrontasjonen. Det vil ta lang tid før det kommer til en regelbasert fremgangsmåte i Sør-Kinahavet som er undertegnet av samtlige deltakere.

Men selv om det kontinentale og det maritime Sørøst-Asia presenter ganske forskjellige synspunkt, og deres integrering kan være mere ord enn realitet – i hvert fall på kort sikt – så ser ikke Beijing ut til å ha noe imot det lange spillet. Tross alt er Kina uløselig knyttet til Indokina.

Ta Kambodsja, Laos, Myanmar og Thailand. Det er en kollektiv marked på 150 millioner mennesker og et BNP på over 500 milliarder dollar. Inkluder disse fire i sammenheng med regionen rundt hele lengden av Mekongelva, som omfatter de sørlige kinesiske provinsene Guangxi og Yunnan, og vi har et marked på 350 millioner mennesker med en BNP på over $ 8 billioner kroner. Konklusjonen sett fra Beijing er uunngåelig; Indokina er det sørlige Kinas bakgård.

rcep
RCEP- land

TPP mot RCEP

Den USA-ledede Trans-Pacific Partnership (TPP) er allment ansett på tvers av flere breddegrader i ASEAN som en viktig del av «omdreingen til Asia.»

Hvis ASEAN er delt, så øker TPP denne delingen. Bare fire ASEAN nasjoner – Brunei, Malaysia, Singapore og Vietnam – er involvert i forhandlingene om TPP. De andre seks foretrekker noe som heter ‘Det Regionale Inkluderende Økonomiske Partnerskapet’ (RCEP).

RCEP er en ambisiøs idé som tar sikte på å bli verdens største frihandelsavtale; 46% av verdens befolkning, med en samlet BNP på 17 000 milliarder dollar og 40% av verdenshandelen. RCEP omfatter de 10 ASEAN landene pluss Kina, Japan, Sør-Korea, India, Australia og New Zealand. I motsetning til TPP som er ledet av USA, er RCEP ledet av Kina.

tpp
TPP-land

Selv om det er en betydelig grad av politisk vilje vil det være umulig for disse 16 landene å sluttføre forhandlingene i løpet av de neste fire månedene – og dermed offentliggjøre RCEP samtidig som starten av AEC-møtet. Det ville ha vært et enormt løft til den felles oppfatningen av «sentraliteten» av ASEAN .

Problemer, bare problemer, overalt.

For det første den alvorlige krangelen mellom Kina og Japan om Diaoyo/Senkaku-øyene. Og den stadig pågående knuffingen mellom Kina, Vietnam og Filippinene i Sør-Kinahavet. Konkurranse og mistro er normen. Mange av disse landene ser Australia som en trojansk hest. Så det er usannsynlig en konsensus vil bli nådd før 2017.

Ideen om RCEP ble født i november 2012 på et ASEAN -toppmøte i Kambodsja. Det har vært ni runder med forhandlinger så langt. Merkelig nok, kom den opprinnelige ideen fra Japan – som en mekanisme for å kombinere en mengde bilaterale avtaler ASEAN har inngått med sine partnere. Men nå leder Kina an.

Og hvis konkurransen mellom TPP og RCEP ikke var nok, så er det i tillegg «Frihandelsområdet i Asia-Stillehavet» (FTAAP). Det ble innført ved APEC-møtet i Beijing sent i fjor, selvfølgelig av Kina. Dette for å forføre disse statene bort fra TPP. De har uansett Kina som viktigste handelspartner.

Joseph Purigannan fra «Foreign Policy in Focus»» har treffende nok oppsummert all denne opphisselsen; «Hvis vi kobler sammen alle disse utviklingene av mega-frihandelsavtaler, så er det vi faktisk ser, en intensivering av det vi kan kalle et krig for revir blant de store aktørene.»

Nok en gang: Dette er en Kina mot USA i en krig via stedfortredere.

Legemiddelgigantene bestemmer

TPP presenteres i USA som at den tar sikte på å sette felles standarder for nesten halvparten av verdensøkonomien.

Og likevel er TPP, som forhandles fram i ytterste hemmelighet av store næringslivslobbyister absolutt uten offentlig innsyn, hovedsaklig en slags ‘NATO for handel’ (og en nær følgesvenn av TTIP, som er rettet mot EU). TPP har blitt utviklet som den handelsmessige og økonomiske armen av «omdreiningen til Asia» – med to innebygde våte drømmer; å ekskludere Kina og tynne ut Japans innflytelse. Og mest av alt tar TPP sikte på å forebygge størstedelen av Asia, derunder ASEAN-landene, fra å inngå avtaler som ikke inkluderer USA.

Kinas reaksjon er subtil, ikke et frontalangrep. Beijing satser faktisk på å multiplisere antall avtaler – fra RCEP til FTAAP . Det endelige målet er å redusere hegemoniet til den amerikanske dollaren (ikke glem at TPP er dollarbasert).

Selv etter å ha sikret den amerikanske kongressens godkjenning for raskere behandling i oppledningen til en avtale forrige måned, har President Obama og den allmektige TPP-næringslivslobbyen hatt en svært vanskelig oppgave i å overbevise de 12 svært ulike TPP -partnerne.

Når det for eksempel gjelder neste generasjons biologiske medisiner, så gir TPP legemiddelgiganter som Pfizer og Japans Takeda store fordeler. TPP går mot statsforetak, som er svært viktig i økonomier som Singapore, Malaysia og Vietnam, til fordel for utenlandske konkurrenter når det kjempes for offentlige kontrakter.

TPP ønsker å kvitte seg med Malaysias særbehandling av etniske malayer når det gjelder næringsliv, boliger, utdanning og offentlige kontrakter – et hovedpunkt i Malaysias utviklingsmodell.

Under påskudd av å kutte tollsatser på «sensitive» klær tar store amerikanske tekstilselskaper som Unifil sikte på å stanse Vietnam fra å selger billige klær laget i Kina i det amerikanske markedet.

Og USA og Japan har alvorlige uenighet når det gjelder landbruk og bilindustri. For eksempel fortsetter de å diskutere om når et kjøretøy har nok lokale deler for å kvalifisere for tollfrihet.

Statsminister og general Prayut Chan-o-cha er overbevist om at TPP kan enten utvikle eller ødelegge Thailand – med vekt på «ødelegge». Det er i alle fall hva han sa til en gruppe viktige gjester fra en næringslivsdelegasjon.

Bangkok er livredd for at landets lover om patent på medisin, som i retten til å produsere generiske medisiner, vil bli erstattet av kjemperestriktive patentlover diktert av de vanlige mistenkte: legemiddelgigantene.

«Et Belte, En Vei» – en bank

Til slutt kommer alt tilbake til Kinas president Xi Jinping nå legendariske I Tai I Lu («Et Belte, En Vei»); også kallt strategien om Den Nye Silkeveien, eller De Nye Silkeveiene, der en av de viktigste delene er eksport av all slags kinesisk kommunikasjonsteknologi til de andre ASEAN-landene.

Det starter med 350 milliarder kroner i et ‘Silkveisfond’ annonsert sent i fjor. Men andre investeringsmuligheter for infrastrukturnettverk – veier, jernbane, havner – vil komme via «Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB).»

Så AIIB kan også tolkes som en forlengelse av Kinas eksportmodell. Forskjellen er at i stedet for å eksportere varer og tjenester, vil Kina eksportere infrastrukturekpertise, samt sin for store innenlandske produksjonskapasitet.

Et av disse prosjektene er en jernbane fra Yunnan-provinsen gjennom Laos og Thailand til Malaysia og Singapore – med Indonesia bare en kort reise unna (der Kina er allerede kjemper mot Japan for kontrakten om å bygge Indonesias første 160 km høyhastighetstog mellom Jakarta og Bandung). Kina har bygget ikke mindre enn 17.000 km høyhastighetsjernbane – 55% av verdens samlede – på bare 12 år.

Washington er ikke akkurat blid for et nærmere og nærmere forhold mellom Beijing og Bangkok. Kina på sin side, ønsker at landets bånd med Thailand skal bli modellen for relasjoner med de andre ASEAN-landene.

Så derfor kinesiske bedrifters iver for å investere i ASEAN ved å bruke Thailand som sitt regionale investeringssenter. Dette handler om å investere i land med gode muligheter til å bli kinesiske produksjonsbaser.

I umiddelbar fremtid er en reell økonomisk integrasjon uunngåelig i Indokina. Det er allerede mulig å bruke veiforbindelser fra Myanmar til Vietnam. Og snart vil det være mulig med jernbane fra det sørlige Kina gjennom Laos til Siambukten, og gjennom Myanmar til Det indiske hav.

Arbeidsmarkedet blir stadig mer integrert. Det jobber allerede fem millioner mennesker fra Myanmar, Kambodsja og Laos i Thailand, og de fleste av dem lovlig. Grensehandelen går som det suser, siden offisielle «grenser» ikke betyr mye i Indokina (på samme måte som de ikke betyr mye mellom Afghanistan og Pakistan).

Men det er fortsatt en veldig åpen kamp. Det handler om tilkobling. Det handler om globale produksjonskjeder. Det handler om harmoniserte regler for handel. Men mest av alt er det en maktspill med enorm høy innsats: hvem – USA eller Kina – som til slutt vil bestemme de globale reglene om handel og investeringer.

oversatt av TM med tillatelse fra forfatteren

Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Født i Brasil, han har vært utenrikskorrespondent siden 1985, og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.