Europa i fritt fall

Europa er i fritt fall. Ingen kan tvile på det lengre. Faktisk lider EU på samme tid av flere alvorlige problemer. Noen av disse kan potensielt bli katastrofale. La oss se på dem, ett etter ett.
wile_3366650b

Av The Saker

Den Europeiske Union med 28 medlemsland er økonomisk  meningsløs

Det mest åpenbare problemet for EU er at den har absolutt ingen økonomisk mening. Innledningsvis, i begynnelsen av 1950-årene, var det en liten gruppe av ikke altfor ulike nasjoner som bestemte seg for å integrere økonomiene sine.

Disse var de såkalte ‘indre 6’, som grunnla Det europeiske fellesskap (EF): Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland. I 1960 fikk denne «kjernegruppen» selskap av syv flere land, ‘de yttre 7’, som var uvillige til å bli med i EU, men ønsket å delta i et europeisk frihandelsforbund (EFTA). Disse var Østerrike, Danmark, Norge, Portugal, Sverige, Sveits og Storbritannia. Sammen dannet disse landene det som kunne løst bli kalt «det meste av Vest-Europa».

For alle sine feil, så gjenspeilte disse avtalene en virkelighet – at landene som deltok i dem hadde mye til felles, og at deres folk ønsket å forene krefter. Etter 1960, ble historien om europeisk integrasjon og utvidelse svært komplisert. Mens den gikk fremover i sikksakk, med regelmessige tilbakeslag, så endte denne prosessen til slutt med å ese ut ukontrollert, akkurat som en ondartet svulst. I dag omfatter EU  28 (!) medlemsland, inkludert alt av det som pleide å bli kalt det «sentrale» og «østlige» Europa.

Selv de tidligere sovjetiske baltiske republikkene er nå en del av denne nye unionen. Problemet er at mens en slik utvidelse var attraktiv for de europeiske elitene av ideologiske grunner, utgjør er en slik enorm ekspansjon ikke økonomisk fornuftig i det hele tatt. Hva har Sverige, Tyskland, Latvia, Hellas og Bulgaria til felles? Svært lite, selvfølgelig.

Nå vises sprekkene tydelig. Den greske krisen og trusselen om en «Grexit» har potensiale for en dominoeffekt som involverer de tre andre gamle middelhavslandene (Portugal, Italia og Spania). Selv Frankrike er truet av konsekvensene av denne krisen.

Den europeiske valutaen – euroen – er «en valuta uten mening»: er den ment å støtte den tyske økonomien eller den greske? Ingen vet det, i hvert fall offisielt. I virkeligheten forstår selvfølgelig alle at Frau Merkel har regien. Raske løsninger, som er hva de Eurobyråkratene tilbyr, kan bare kjøpe tid, men de tilbyr ikke noen løsning på hva som er helt klart et systemisk problem: den helt kunstig karakteren av en union med 28-medlemsland.

Den åpenbare løsningen, som er å gi opp den sinnssyke drømmen om en 28-medlem EU, er så absolutt politisk uakseptabelt at den ikke engang vil bli diskutert, selv om alle frykter det.

EU er på randen av en sosial og kulturell kollaps

Den unektelig virkeligheten er like enkel som den er brutal:

-EU kan ikke absorbere så mange flyktninger
-EU har ikke midler til å stoppe dem

En massiv tilstrømning av flyktninger presenterer et svært kompleks sikkerhetsproblem som EU-landene ikke er utstyrt for å håndtere. Alle EU-land har tre grunnleggende virkemidler de kan bruke til å beskytte seg mot uro, forstyrrelser, kriminalitet eller invasjoner: sikkerhetstjenestene, politistyrker og militæret. Problemet er at ingen av disse er i stand til å håndtere en flyktningkrise.

Sikkerhetstjenestene er i håpløst underbemannet når de arbeider med en flyktningkrise. Dessuten er deres vanlige mål (karrierekriminelle, spioner, terrorister) få og langt i mellom i en typisk bølge av flyktninger. Flyktninger er for det meste familier, ofte utvidete familier, og mens de noen ganger omfatter kriminelle gjenger, er dette langt fra alltid tilfelle.

Problemet er at hvis for eksempel 10% av kosovoalbanerne er narkotikalangere, gir det får alle migranter fra Kosovo et dårlig rykte, og migrantene selv ender opp med å bli behandlet som kriminelle. Til slutt: sikkerhetstjenester stoler veldig mye på informanter, og utenlandske gjenger er vanskelige å infiltrere. De snakker også ofte vanskelige språk som bare få lokale språkspesialister mestrer. Som et resultat, er sikkerhetstjenestene i EU for det meste av tiden uten peiling på hvordan man skal håndtere sikkerhetsproblemene som blir gitt til dem, om ikke annet så fordi de mangler personell og midler til å holde styr på så mange mennesker.

Politiet, i motsetning til dette, har én fordel: de er bokstavelig talt overalt og de har vanligvis en god følelse av «pulsen på gata». Men deres myndighet er sterkt begrenset, og de trenger å få en rettskjennelse for å gjøre det meste av sitt arbeid. Politifolk jobber også mest med de lokale kriminelle, mens de fleste flyktningene er verken lokale og heller ikke kriminelle. Den triste realiteten er at det meste av hva politiet gjør i en flyktningkrise er å være opprørspoliti – neppe en løsning på noe som helst.

Når det gjelder de væpnede styrkene, er det aller meste de kan prøve å gjøre, å bidra til å stenge grensene. I noen tilfeller kan de bistå politistyrkene i tilfelle sivile uroligheter, men det er omtrent alt.

Dermed har de forskjellige statene i EU verken midler til å stenge sine grenser, deportere flesteparten av flyktningene og heller ikke nok til å kontrollere dem. Selvsagt vil det alltid være politikere som vil komme med løfter om hvordan de vil sende alle disse flyktningene hjem, men det er en grov og åpenbar løgn. De aller fleste av disse flyktningene flykter fra krig, sult og ekstrem fattigdom, og det er det kommer aldri til å skje at noen sender dem tilbake dit de kom fra.

Å beholde dem er også umulig, i hvert fall i en kulturell forstand.

Selv med all «dobbelplussgodtenking» propagandaen om å integrere alle raser, trosbekjennelser og kulturer er det i virkeligheten absolutt ingenting EU har å tilby disse flyktningene for å få dem til å ønske å integrere seg. For alle sine synder og problemer, kan i hvert fall i USA tilby en «amerikansk drøm» som, uekte som den kanskje er, fortsatt inspirerer mennesker over hele verden, spesielt usofistikerte og dårlig utdannete mennesker. Ikke bare det, men det amerikanske samfunnet har lite kultur til å begynne med. Spør deg selv hva amerikansk kultur er. Hvis den er noe, er den egentlig en «smeltedigel» eller en «salatbolle»? Det betyr at alt som går inn i en smeltedigel mister sin opprinnelige identitet, mens den totale blandingen i salatbollen ikke klarer å produsere en ekte innfødt kultur, i alle fall ikke i europeisk forstand.

Europa er eller kanskje jeg heller burde si, brukte å være, radikalt forskjellig fra USA. Det pleide å være ekte, dype, kulturelle forskjeller mellom ulike regioner og provinser i hvert europeisk land. En basker er absolutt ikke en katalaner, en fra Marseille er ikke fra Bretagne, osv. Når det gjelder forskjellene mellom en tysker og en greker – er de rett og slett enorme. Resultatet fra dagens flyktningkrise er at alle de europeiske kulturene nå direkte blir truet i sin identitet og sin livsstil.

Islam får ofte skylden , men virkeligheten er at afrikanske kristne ikke integrerer seg noe bedre. Det gjør forresten heller ikke de kristne sigøynerne. Som et resultat skjer sammenstøt bokstavelig talt overalt – i butikker, gater, skoler, osv. Det er ikke et eneste landet i Europa hvor disse sammenstøtene ikke truer den sosiale ordenen. Disse daglige sammenstøtene fører til kriminalitet, undertrykkelse, vold og ghettoisering av både innvandrere og lokalbefolkningen, som forlater sine tradisjonelle forstader og flytter til mindre innvandrermettede områder.

saker
En Saker (forfatterens pseudonym) er en type falk

Et apropos til mine amerikanske lesere som kanskje tenker «og hva med det? Vi har ghettoer i USA også «. Jeg vil si at det franskmennene kaller  «zones de non-droit» (lovløse soner) er langt verre enn noe du kan se i USA. Og husk at ingen land i EU har den typen store, militariserte politistyrker som alle store amerikanske byen nå har. Det finnes heller ikke noe lignende som den amerikanske nasjonalgarden. I beste fall finnes det anti-opprørsstyrker som den franske CRS, men der er grenser for hva de kan gjøre.

Nivået på krenkelse som mange, om ikke de fleste, europeere føler som direkte følge av denne migrasjonskrisen er vanskelig å beskrive for noen som ikke har sett den. Og siden å sette ord på slike frustrasjoner ble ansett som «rasistisk» eller «fremmedfiendtlig» av elitene, (i hvert fall inntil nylig – dette er gradvis endring nå), er denne dype harmen for det meste holdt skjult, men den er merkbar likevel. Og innvandrerne føler den absolutt. Hver dag.

Og for å si det igjen, dette er grunnen til at oppfatningen av en amerikansk-lignende «smeltedigel» i Europa ikke skjer: det eneste Europa har å tilby til alle disse hundretusener av flyktninger er en stille fiendtlighet, matet av frykt, sinne, avsky og hjelpeløshet. Selv de i lokalbefolkningen som pleide å være flyktninger selv i fortiden (innvandrere fra Nord-Afrika, for eksempel) er nå lei av og svært fiendtlig innstilt til den nye bølgen av flyktninger som nå kommer inn. Og selvfølgelig, ikke en eneste flyktning som kommer til Europa tror på noen slags «europeisk drøm».

Sist men ikke minst, disse flyktningene er en stor belastning for de lokale økonomiene og sosialtjenestene, som aldri var utformet for å takle en slik tilstrømning av vanskeligstilte «klienter».

I overskuelig fremtid er prognosen klar: mer av det samme, bare verre, eventuelt mye verre.

EU er bare en amerikansk koloni, ute av stand til å forsvare sine egne interesser

EU er styrt av en gruppe mennesker som helt har solgt seg til USA. De beste eksemplene på denne beklagelige tingenes tilstand er den libyske fiaskoen som så USA og Frankrike fullstendig ødelegge det mest utviklede landet i Afrika, bare for nå å se hundretusener av flyktninger krysse Middelhavet og søke tilflukt fra krigen i EU. Dette resultatet kunne ha vært veldig lett å forutsi, og likevel gjorde de europeiske landene ingenting for å hindre det.

Faktisk har alle disse Obamakrigene (Libya, Syria, Afghanistan, Irak, Jemen, Somalia, Pakistan), resultert i store flyktningbevegelser. Til dette kan legges kaoset i Egypt, Mali og fattigdom over hele Afrika, og du har en masseflukt som ingen mengde veggbygging, grøftegraving eller bruk av tåregass mot flyktninger vil stoppe. Og om ikke dette var nok, så har EU begått det som bare kan kalles politisk og økonomisk selvmord ved å tillate Ukraina å eksplodere i en stor borgerkrig som involverer 45 millioner mennesker, en helt ødelagt økonomi og en vaskeekte naziregime ved makten. Det utfallet var også lett å forutsi. Men alt Euro-byråkratene gjorde var å innføre selvødeleggende økonomiske sanksjoner mot Russland. De endte opp med å gi akkurat den type stimuli som trengtes for at den russiske økonomientil slutt skulle bli variert og å begynne å produsere lokalt i stedet for å importere alt fra utlandet (særlig EU).

Her kan det være verdt å minne om at etter andre verdenskrig var Europa i utgangspunktet okkupert territorium. Sovjeterne kontrollerte den sentral-østlige delen, mens Storbritannia/USA kontrollerte den vestlige delen.

Vi har alle blitt innlært til å anta at folk levde i «undertrykkelse» i hva den amerikanske propagandaen kalte «Warszawapakten» (i virkeligheten kalt «Warszawa-traktat organisasjonen»), og at de var mindre frie enn de som levde under «beskyttelse» av den Nord-Atlantiske traktat-organisasjonen.

Bare legg merke til at begrepet «Nordatlantisk» ble bevisst skapt for å knytte Vest-Europa til USA. Det sentrale spørsmålet her er at mens på mange måter var, så absolutt, folk i Vesten gitt mange flere friheter enn de i Øst, så gjenvant ikke den av delen av Europa som var okkupert USA/Storbritannia ekte suverenitet heller. Og akkurat som Sovjet vedlikeholdt en lokal styringselite i hvert øst-europeiske land, så gjorde USA det i vest.

Den store forskjellen dukket bare opp på slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene, da hele det sovjetstyrte systemet kom styrtende ned, mens det amerikanskstyrte systemet kom forsterket ut som følge av den sovjetiske kollapsen. Om noe, så har det amerikanske jerngrepet over EU blitt enda sterkere enn før 1991.

Den triste virkeligheten er enkel: EU er en amerikansk koloni, styrt av amerikanske marionetter som rett og slett ikke er i stand til å stå opp for grunnleggende og åpenbare europeiske interesser.

EU er i en dyp politisk krise

Frem til slutten av 1980-årene, pleide det å finnes en mer eller mindre «ekte» motstand, «venstre»-partier i Europa. Faktisk så kom de italienske og franske kommunistene nesten til makten. Men så snart det sovjetiske systemet kollapset, enten forsvant alle de europeiske opposisjonspartiene, eller de ble raskt absorbert av systemet. Og akkurat som i USA, ble tidligere trotskister forvandlet til ny-konservative nesten over natten.

Som et resultat mistet Europa den lille opposisjonen det hadde mot det anglo-sionistiske Imperiet, og ble en «politisk pasifisert» land. Hva franskmennene kaller «la pensée unique» eller «den eneste tanke» har nå seiret, i hvert fall hvis man dømmer på grunnlag av kommersielle media. Politikk er blitt en fantasiland hvor ulike aktører later som om de takler reelle problemstillinger, når alt de i virkeligheten snakker om er oppdiktede, kunstig skapte «problemer» som de deretter «løser» (homofile ‘ekteskap’ som det perfekte eksempel). Den eneste form for meningsfull politikk igjen i EU er separatisme (skotsk, baskisk, katalansk, etc.), men så langt har de ikke klart å skape noe alternativ.

I denne vidunderlige nye verden av late-som politikk er ingen ansvarlig for reelle problemer som aldri blir håndtert direkte, men bare skyvet under teppet til neste valg, som nødvendigvis bare forverrer alt. Når det gjelder EUs anglo-sionistiske overherrer, bryr de seg ikke hva som skjer hvis deres egne interesser ikke er direkte berørt.

Du kan si at Titanic synker og orkesteret fortsetter å spille, og du vil være i nærheten av sannheten. Alle hater kapteinen og mannskapet, men ingen vet hvem de skal erstatte dem med.

Av The Saker den 28. August 2015 / Creative Commons. Oversatt av TM
http://thesaker.is/europe-in-free-fall/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.