Krigene i Syria og Irak er også kriger om vann – og flere vil komme

water me 3

Av B./Moon of Alabama

Tidsskriftet Foreign Affairs har et anbefalingsverdig stykke om vannkriger mellom Tyrkia, Syria og Irak: Ved Babylons Elver:

Tyrkia har bygget svært mange dammer over hele landet for å skaffe elektrisitet, men også for fiskeoppdrett. Da jeg reiste i det østlige Tyrkia på 1990-tallet, var mange nye prosjekter som var deler av Southeast Anatolia Project (GAP) synlige, og nylig oppdemmet vann ble ledet til de tørre områdene i sør-øst gjennom åpne kanaler. Mye av dette vannet ble borte på grunn av fordampning, men også på grunn av valget av vannintensive nye avlinger i en varm og ofte ørkenlignende region.

Det nye vannet som ble gitt til bønder i Tyrkia brukte å strømme nedover Eufrat og Tigris til Syria og Irak. Tre tørkeår i Syria, fra 2006 til 2009, overtalte mange bønder om å forlate de tørre jordene sine og flytte til byene der de ikke fant mye arbeid:

Innen 2011 hadde svikt i avlingene på grunn av tørke presset opp til 1,5 millioner fordrevne bønder til å forlate sitt land; de fordrevne ble et oppkomme av rekrutter til Den Frie Syriske Armé og for slike grupper som Den islamske staten (også kalt ISIS) og al-Qaida. Vitnesbyrd samlet inn av journalister og aktivister i konfliktsoner tyder på at mangelen på statlig hjelp under tørken var en sentral motivasjonsfaktor i opprøret mot staten. Dessuten viser en studie fra 2011 at dagens opprørshøyborger i Aleppo, Deir al-Zour og Raqqa var blant de områdene som ble hardest rammet av avlingssvikt.

Situasjonen i Irak er likedan, om ikke verre. Store områder har mistet grunnlaget for landbruket sitt, og bøndene spør om løsninger og mer offentlig støtte.

I Karbala i Irak er bøndene fortvilte, og vurderer angivelig å forlate sine gårder. I Bagdad er de fattigste nabolagene avhengige av Røde Kors for drikkevannet sitt. Til tider har Røde Kors måttet levere mer enn 150.000 liter om dagen. Lengre sør, forsvinner Iraks sentrale sumper, Midtøstens største våtmarksområde, på nytt. De fikk et nytt liv etter å ha fått nyt vann igjen etter at Saddam Hussein ble styrtet. I Chibayish, en by i våtmarkene som en av forfatterne av denne artikkelen nylig besøkte, dør bøffelen og fisken. For øyeblikket er minst 60.000 mennesker avhengig av landbruk der. De, og hundretusener flere, vil stå ovenfor stadig større motgang når vannressursene fortsetter å forsvinne.

Mangel på vann er ikke den eneste årsaken til krigene i Syria og Irak. Men det gjorde disse landene utsatt for indre konflikter og sårbare for innblanding utenfra.

Men regjeringene i Syria og Irak kan ikke gjøre mye for å hjelpe bøndene sine. Mens det er avtaler om en minimum vannmengde mellom Tyrkia, Syria og Irak, er det ingen måter Syria og Irak kan faktisk kreve at Tyrkia skal levere den avtalte vannmengden.

Selv om dagens avtaler mellom Syria og Tyrkia, for 500 kubikkmeter per sekund, der 46 prosent av dette skal videre til Irak, kan vannstrømmen på sommeren være langt mindre. Ifølge Jasim al Asadi, en hydrolog som jobber for Nature Iraq, når Eufrates når Nasiriyah i Sør-Irak, trengs et minimum av 90 kubikkmeter per sekund for offentlige-, industrielle- og jordbruks-formål. Noen ganger kan strømmen være så lav som 18 kubikkmeter per sekund, så ikke overraskende svinner sumpene raskt. Før de store damutbyggingene i 1970-årene var den gjennomsnittlige flyten i Eufrat cirka 720 kubikkmeter per sekund. Nå er den omtrent 260, idet elva kommer inn i Irak.

Nesten to tredjedeler av vannstrømmen som Irak brukte å motta, er borte. Det er ingen måte å erstatte den på. Det lille vannet som i dag fortsatt strømmer kan også snart være borte:

Tyrkisk demninger, som det er over 140 av, har langt større lagringskapasitet enn demningene lengre nede. Og når de nye tyrkiske damprosjektene er ferdigstilte i løpet av de neste par årene, vil så mye som 1,2 millioner flere hektar i Tyrkia bli vannet – en åttedobling fra i dag.

Vannkart over Midtøsten

Gitt Tyrkias relativt bedre forsyningssituasjon, kan det være rimelig å tenke seg at de vil slutte å bygge demninger på bekostning av sine naboer. I stedet, har de gjort det motsatte. De planlegger å fullføre 1700 nye dammer og demninger innenfor sine grenser.

Et annen tyrkisk prosjekt vleder enda mer vann bort fra naboene i sør. I 1974 invaderte Tyrkia, for etterpå å okkupere, Nord-Kypros. De okkuperte delene av øya ble etnisk renset for greske innbyggere, og så mange som 150.000 tyrkere ble overført fra Tyrkia og bosatte seg på deres land.

Tyrkia har nå bygget en rørledning for å skaffe vann fra Fastlands-Tyrkia til den tyrkisk-okkuperte delen av øya:

 En nylig ferdigstilt rørledning som går under Middelhavet vil pumpe 75 millioner kubikkmeter ferskvann årlig fra Tyrkia til den nordlige, dvs. tyrkiske, delen av den delte øya Kypros.

 Ataturk Dam som holder tilbake Eufrates, Dammen er nøkkelen i Tyrkias GAP, en plan som dreier seg om 22 demninger and 19 kraftverk in the Tigris-Eufrates-bassenget.

Vannet som strømmer gjennom rørledningene vil gjøre tyrkisk-kypriotene, som allerede er avhengige av subsidier fra Ankara for sin økonomiske overlevelse, enda mer avhengig av Tyrkia. Et scenario er derfor at de blir tettere bundet til fastlandet, og tyrkisk-kypriotene vil ha mindre frihet når de forhandler om gjenforening med sine gresk-kypriotiske landsmenn, noe som vil gjøre det vanskelig å oppnå en løsning.

Et annet tyrkisk prosjekt, av-og-på-igjen i løpet av årene, er planer om å bygge vann- og gassrørledninger til Israel. Israel håper å levere gass til Tyrkia, og Tyrkia vann til Israel. Vann som i tillegg vil bli savnet i Syria og Irak.

Vi trenger et global system som kan håndheves for å regulere naturlige vannstrømmer som krysser landegrenser. Alternativet er en alvorlig økning i kriger mellom de landene som i stor utstrekning bruker vann i sitt eget land, mens land lenger nede tørker ut.

Situasjonen mellom Tyrkia, Syria og Irak er ikke den eneste aktive vannkrigen. Pakistan og India kjemper om Kashmir, kontrollert av India, der kildene for Indusfloden er. Indus er Pakistans eneste livslinje for vann, og India har brukt sin kontroll over Kashmir for å presse Pakistan. Den neste krigen mellom India og Pakistan kan være kun en tørkeperiode borte, og en slik krig kan bli en atomkrig.

Et annen vannkrig truer mellom Usbekistan og Tadsjikistan. Etiopia er i ferd med å bygge en kjempestor demning på Nilen, som truer Egypts viktigste vannforsyning. Det er tvilsomt om Egypt vil tillate dammen å bli ferdigbygget. Alle disse sakene har allerede, eller vil føre til, kriger mellom land, og/eller borgerkriger over (mangel på) vann.

Vannstrømmen mellom land er ett av de få problemene som trenger global styring. Vi trenger et regelverk og en global rettsinstans som sier at alle mennesker langs en elv har rett til å dra nytte av den. Mega-prosjekter som GAP i Tyrkia bør prøves for en slik domstol, og domstolens bindene avgjørelser bør støttes av betydelige tvangsmidler.

Alternativet ikke bare kan, men vil, være intense kriger om tilgang på vann.


Utgitt på bloggen Moon of Alabama den 27 August 2015.

Advertisements