Å drepe Cecil: Afrika er fortsatt vestens nykoloniale lekeplass

web-walter-palmer

av Eric Draitser

I enda en kvalmende fremvisning av miljøkriminalitet og nykolonialisme har en amerikansk tannlege gjort folk på sosiale media rasende over hans forkastelige lystmord på Cecil, en majestetisk løve som lenge har vært en av hovedattraksjonene I Hwange Nasjonalpark i Zimbabwe.

Fordømmelser har rast inn fra alle verdens hjørner, når dyrevernsaktivister, miljøaktivister og mennesker med en samvittighet høylydt har fordømt Cecils drapsmann. Han er en tannlege fra Minnesota, navnet er Walter Palmer. Raseriet gjelder hans ulovlige drap, kun for sin egen forlystelse, av dette mektige symbolet på Zimbabwe og et av Afrikas naturlige underverk. Palmer, en selvbeskrevet «jaktelsker», betalte 55.000 dollar (litt under en halv million kroner) til sine lokale guider for å hjelpe til ved drapet på den høyt elskede løven, som bodde i et beskyttet naturreservat. Palmer har nå blitt mål for en rasende kampanje i sosiale media. Den har nå har blitt en del av hovedstrømmen, der millioner av mennesker har rettet sitt raseri mot hans avskyelige handling.

Men midt i denne stormen av sinne ser det ut til at ingen har stoppet opp for å tenke over den symbolske og historiske betydningen av denne forferdige handlingen. Mens de fordømmer Palmer individuelt, så har ingen hovedstrømsmedia funnet det verdt bryet å overveie det faktum at Palmers forbrytelse er, i miniatyr, et eksempel på den type kolonialistisk utbyttelse som det angivelig siviliserte vesten har utført i Afrika i mer en fem århundrer. Faktisk, så er den symbolske gjenklangen av denne episoden langt dypere enn bare drapet på et sterkt symbol på Zimbabwes uavhengighet.

Den skjulte fortellingen

Vi har sett denne historien før. Penger kjøper lokal hjelp i voldtekten av naturresurser og land, slik at de koloniale utbytterne kan tjene på det og samtidig få en følelse av stolthet og erobring. Kolonialisten, når han blir konfrontert med forbrytelsene sine, later som om han er uvitende og skylder på de lokale kollaboratørene for forbrytelser som han selv er ansvarlig for. Kolonialisten bruker utenomrettslige midler for lykkes, koste hva det koste vil, i hans plyndring av naturressurser. I dette tilfellet brukte de rått kjøtt for å lokke Cecil ut av villmarksreservatet for å drepe den.

Det er også en politisk betydning i hendelsen. Det var den rituelle drapet på et sterkt symbol på et av de få virkelig uavhengige statene i Afrika: Zimbabwe.

Selv om det er demonisert av vestlige korporative media, så har Zimbabwe og dets leder Rober Mugabe og hans parti ZANU-PF, tatt det modige steget å «gjøre innfødt» jordbrukslandet og eierskap av naturressurser. De har tatt rettighetene vekk fra de hvite kolonialistene og deres etterkommere, og lagt dem tilbake i hendene på svarte afrikanere.

Mugabe har nektet alt samarbeid med USAs militærkomplekst og multinasjonale selskaper, og har til gjengjeld blitt bakvasket uendelig mye. Han er blitt satt i gapestokken som «Afrikas Hitler» og annet slikt nonsens.

Så drapet på Cecil er på mange måter et symbolsk slag mot selve hjertet av Zimbabwes anti-kolonialistiske og anti-imperialistiske politikk.

Selv med all propagandaen om Zimbabwe, kan sannheten om hva som har blitt gjort i landet ikke undertrykkes, og det forblir et sårt punkt for ny-liberalistene og ny-kolonialistene.

I en viktig bok fra 2013, Zimbabwe tar landet sitt tilbake, forklarer forfatterne hvordan:

«I den største landreformen i Afrika har 6000 hvite farmere blitt erstattet av 245.000 zimbabwiske farmere. Disse er hovedsaklig vanlige, fattige, mennesker som har blitt mer produktive farmere. Det var uunngåelig at forandringen ville bli forstyrrende i begynnelsen, men produksjonen øker kraftig. Jordbruksproduksjonen er nå på vei tilbake til nivået fra 1990-årene, og bøndene med nytt land dyrker allerede i dag 40% av landets tobakk og 49% av maisen.»
tintincongo

Dette er et nøkkelpunkt for å forstå Zimbabwe og det postkoloniale Afrika generelt – afrikansk kontroll over jordbrukslandet er en av de viktigste måtene som afrikanske innbyggere kan oppnå frihet, både økonomisk og politisk.

Og for å understreke dette poenget har ZANU-PF tatt i bruk mottoet «jorden er økonomien, og økonomien er jorden». Med andre ord, jorden er både økonomisk viktig, men står også kulturellt og åndelig sentralt, siden den representer en fornyet forbindelese til den før-koloniale fortiden.

Og det er av denne grunnen at handlingen til en amerikaner som marsjerer inn i Zimbabwe for å drepe en løve i et naturreservat er mer enn en grusom handling ; det er også en kulturell krig, uansett om han visste eller ikke.

Det bør også påpekes at skinnhelligheten til vestlige korporative media er meget tydelig med drapet på Cecil. En enslig amerikaner soom jakter på og ulovlig dreper en løve i Afrika, og media og Internett er i fyr og flamme med fordømmelser og oppfordringer til undersøkelser og hevn.

Men når hele Amerikas og NATOs krigsmaskineri blir mobilisert for å ødelegge et helt afrikansk land som Libya og sender det inn i en helvetes-spiral av vold og blodsutgytelse, et levende mareritt for innbyggerne, så er det knapt nevnt på noen kritisk måte.

Joda, det var dekning av Obamas, Camerons og Sarkozys krig mot Libya, men det var for det meste gjentagelser av pressemeldinger fra de respektive maktene, og deres lydige «ikke-statlige organisasjoner».

Det er også en usagt rasisme og hvit overlegenhet på gang her. Menneskeliv spiller ingen egentlig rolle så lenge illusjonen om «demokrati» og «frihet» kan bli hengt som rått kjøtt foran nesene til uvitende nyhetskonsumenter.

Folk fra det hvite vesten trenger ikke å føle seg medskyldig i de forferdelige handlingene til en høyreorientert tannlege fra Minnesota. Men de burde ha (men har ikke) en følelse av kollektivt ansvar for den imperialistiske og kriminelle krigen mot Libya. Den ene handlingen tillater kritisk avstandtagen, den andre forlanger at noen står til ansvar.

Drapet på Cecil viser også at for mennesker fra det hvite vesten er alt i Afrika til salgs, alt kan skaffe….. for den riktige prisen. Det viser at, selv med triumfalismen og den selv-gratulerende tonen, så viser det liberale borgerskapet igjen og igjen at svært i virkeligheten har forandret seg. Og dette er en smertefull innsikt for liberale som tror på «framskrift».

Som siste punkt, så viser det at tankegangen bak voldtekten og utplyndringen av Afrika lever i best velgående i vårt nåværende, angivelig opplyste, postmoderne samfunn. Men langt derfra, den vestlige verden (og særlig USA), er like barbarisk og grådig som noen gang.

Ikke lur deg selv, ny-kolonialismen er i live og i beste velgående. Og vi har akkurat sett den.


Eric Draitser er ebn uavhengig geopolitisk analytiker som bor i New York. Han er grunnlegger av StopImperialism.org, og skriver for mange internasjonale medier.


http://journal-neo.org/2015/08/15/killing-cecil-africa-still-the-west-s-neocolonial-playground/

Advertisements