Internasjonale domstoler og mysteriet med det malaysiske flyet

 

FNs sikkerhetsråd
FNs sikkerhetsråd

av Israel Shamir

Folk er ikke like i døden heller. Noen dødsfall er mer nyhetsvennlige enn andre. Media og politikerne elsker sensasjonelle terrordåder, branner, katastrofer og når de rike og priviligerte dør; dødsfall som leder til et formål.

Et slikt tilfelle var når 300 passasjerer og betjening på det malaysiske flyet MH17 i Donbass omkom, nær den russisk-ukrainske grensen. Deres død, beklagelig som den var, blir sett på som av mye større viktighet, eller i det minste nyhetsvennlighet, enn dødsfallene til anslagsvis ti tusen av lokalbefolkningen som har omkommet i artilleriangrep (som ikke skiller mellom sivile og militære mål), på byer i Donbass, utført av tropper fra regimet i Kiev. Eller for den del, en million arabere.

Denne hendelsen hjelper formålet: å tvinge Russland opp i et hjørne. USA og deres allierte ønsket å brennmerke Russland som kriminell. De manøvrerte Putin inn i en situasjon der alle utveiene var et tap: enten å gi inntrykk av å underkaste seg, eller å se ut som en massemorder. Mynt – jeg vinner, krone – du taper.

De framla et forslag i FNs sikkerhetsråd, et vedtak om en spesialdomstol for det styrtede malaysiske flyet. Forslaget nevnte «Kapittel VII», det mest dødelige kapittelet av alle, som omhandler «trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger», og som godkjenner bruk av maktmidler. Hvis en slikt vedtak skulle vedtas, ville det bety at Russland ga opp sin selvstendighet.

Selv i det usannsynlige tilfellet at det skulle bli en upartisk rettssak, ville innvirkningen av et slik underkastelse være stor. Og rettsaken vil holdes av en fiendtlig domstol, hvor sannhet ikke er noe forsvar.

Det ville være et under for Russland å unnslippe å bli (for)dømt av slik en domstol. Du kan si: men Russland er jo åpenbart uskyldig i katastrofen. Hva så? Disse karene er ikke ut etter sannhet i det hele tatt- de hengte Saddam, de maltrakterte Gadaffi, de holder palestinerne innesperret i Gaza, de ønsker å ødelegge og å underkaste seg et Russland som fortsatt har en egen vilje. Og hva vil være et bedre åpningstrekk en et vedtak med de magiske ordene «Kapittel VII». Magien i disse ordene kan åpne for krig.

Men den verste konsekvensen vil være overgivelsen av russisk selvstendighet. Hvis de godtar dette, vil de kunne overkjøres hver gang det måtte ønskes. Ingen stor stat har noen gang godtatt å bli stilt for retten og bli domfelt. Dette er et tegn på «begrenset selvstendighet», et tegn på underkastelse til en sterkere myndighet.

USA har aldri gjort det. USA ville ikke slutte seg til den Internasjonale Straffedomstolen, slik at deres innbyggere aldri vil bli stilt for retten. Det har vært hundre tilfeller hvor USA kunne og burde ha blitt stilt for retten, men det har aldri skjedd.

I skrivende øyeblikk er det den triste årsdagen for Hiroshima, som minner oss på den største forbrytelsen i forrige århundre. Denne handlingen har aldri vært foran en domstol, men det skjedde jo for lenge siden.

I 80-årene la USA ut miner i havner i Nicaragua, og i 1986 dømte ICJ (Den internasjonale domstolen i Haag) USA skyldig i brudd på internasjonal lov. USA nektet å følge dommen. De anerkjente ikke domstolens rett til å dømme dem.

MH17
MH17

I 1989 invaderte de Panama, kidnappet presidenten og stengte han inn i et fangehull i Barad Dur i Florida. Flertallet i FNs sikkerhetsråd stemte for et forslag som fordømte invasjonen i et klart og tydelig språk: «Sikkerhetsrådet…. beklager sterkt den amerikanske militærmaktens intervensjonen i Panama, noe som er et klart brudd på internasjonal lov, og vi krever øyeblikkelig slutt på intervensjonen,» Men USA og deres allierte la ned et veto mot vedtaket.

Siden da har det vært mange kriger og invasjoner, men USA har aldri godtatt å bli dømt, har alltid nektet å følge dommene og har nedlagt veto mot forslag som kunne tolkes som en hindring på sin selvstendighet.

Nå har de plutselig blitt tilhengere av internasjonal lov.

Det vil være en fatal feil av Russland å bøye seg. Slike domstoler er høyst politiske, og de bestemmer slik de har blitt kommandert til. Russerne hadde nylig en ubehagelig opplevelse: de godtok at en domstol i Haag skulle megle mellom de flyktede oligarkene som hevdet at Putin hadde stjålet deres velfortjente penger. Russland trodde saken var meget åpenbar, og trodde domstolen var uavhengig. De ble overrasket da Haag-domstolen dømte dem til å betale 50 milliarder amerikanske dollar til rømlingene. Det er ikke sannsynlig de vil tråkke på samme rive to ganger.

Diktere beskriver slike domstoler bedre enn advokater : «Jeg vil være dommer jeg vil være jury… Jeg skal føre hele saken og vil dømme deg til døden» med ordene til Lewis Carroll.

Russland la ned veto mot utkastet, og det var en overdøvende hyl fra media for å fordømme Russland for ikke å adlyde. Ingen av disse skrikhalsene brydde seg med å forlange at USA skulle adlyde etter en eneste overtredelse. De visste at det ikke ville nytte. Ikke bare USA: selv den lille jødiske staten Israel har aldri godtatt å stå foran en domstol.

Hvorfor nekter Israel? Rettferdighet er et storartet begrep, og jøder er naturlige advokater, så jøder vet det: en dommer kan alltid dømme den veien han synes selv er best, for så å finne begrunnelser han liker for dommen.

Loven er så eiendommelig og forandrer seg så raskt! For femti år siden ville en amerikaner bli dømt til fengsel for å ha samleie med en person av an annen rase eller av samme kjønn. Nå for tiden er rase ingen hindring, men en 30 år gammel kvinne får 22 år i fengsel for hennes amorøse affære med 3 17 år gamle ungdommer i Florida. Hun ville fått mindre straff om hun hadde drept dem.

Vladimir Lenin, av utdannelse advokat, betraktet domstoler og advokater som redskaper for den herskende klassen. Han trodde ikke på objektiv justis. Faktisk så utfører dommerne de styrendes vilje. Så når de styrende ønsker å finne Russland skyldig, så vil dommerne gjøre det, hvis de blir gitt sjansen.

Gitt alt dette, hva skjedde egentlig i luftrommet over Donetsk? Det er mange versjoner: det var plantet en bombe ombord i flyet; flyet ble truffet av en bakke-til-luft rakett; det ble skutt ned av et jagerfly. Det er mange innviklede konspirasjonsteorier, som kombinerer disse grunnene og som ville gi 11. september sterk konkurranse. De avanserte versjonene forbinder dette havariet med det mystiske forsvinningen av Malaysian Airlines MH370 et par måneder tidligere.

Det er ingen tvil om at russerne ikke ønsket å treffe passasjerflyet. Opprørerne i Donetsk kunne det ikke, for denne bragden, å treffe flyet i en slik høyde, er mer enn de er i stand til. Det har blitt sagt at regimet i Kiev eller den daværende herskeren over Dnepropetrovsk, oligarken Igor Kolomoiski gjorde det for å sverte russerne, men jeg tviler på det.

Det finnes vitner på at et ukrainsk Su-25 jagerfly som var basert i Dnepropetrovsk fløy den dagen. Det kunne muligens ha skutt ned passasjerflyet, i den tro at det var det russiske flyet »Rossiya» som hadde president Putin om bord. De oppgir til og med pilotens navn: kaptein Vladislav Voloshin.

Alternativt er det vitner som så et batteri av bakke-til-luft raketter som tilhørte Kiev eller til og med opprørene (noe som er ganske usannsynlig: de er ikke så avanserte). Hvem vet sannheten? Slike ting skjer i krig, og dette var en periode med intensiv krigføring mellom opprørerne og regimet i Kiev.

Jeg skal forteller deg en gammel soldathistorie: I 1973 hadde min bataljon av israelske fallskjermjegere erobret det egyptiske Ataka-høydedraget, i ørkenen mellom Suezkanalen og Nildalen. Vi hadde sent en gruppe av våre beste soldater ut på et speidingsoppdrag. En av mine venner tok kommando. Det var en mørk natt i oktober. På vei tilbake glemte vennen min å signalisere at han kom tilbake, og våre vaktposter åpnet ild. Min venn og tre soldater ble drept. Å bli beskutt fra egen side er ikke uvanlig. Hvis venner dør av skudd fra egen side, så er fremmede som kom inn på feil sted på feil tid også i fare.

Jeg ønsker ikke å gi noen skylden for flykatastrofen, bortsett fra de som sendte flyet over kampområdet – kontrolltårnene i Kiev og Dnepropetrovsk.

Hverken ukrainske eller russiske SAM (bakke-til-luft) rakettoperatører, og heller ikke opprørerne, ønsket å skyte ned et sivilt fly. Selv om ukrainske jagerfly skjøt ned flyet, så gjorde han det uten å skjønne målets betydning. Men i krig skjer ting.

I 1988 skjøt amerikanerne ned et sivilt iransk passasjerfly, Airbus A-300. 300 mennesker omkom, inkludert 52 kvinner og 66 barn – det samme som i Donetsktragedien.

Barn kaster blomster i havet der det iranske flyet ble skutt ned.

Først nektet amerikanerne ansvaret – de sa at passasjerflyet fløy i et forbudt område og at piloten ikke svarte på en «venn eller fiende»-forespørsel. President Reagan frikjente kapteinen på krysseren som skjøt ned passasjerflyet. Senere viste det seg at flyet fløy i en tillatt høyde, ga de rette svarene på forespørselen, men at skipets rakettforsvarssystem, AEGIS, misforsto signalene og at kapteinen trykte på den røde knappen.

Det libyske passasjerflyet som ble skutt ned i 1973
Det libyske passasjerflyet som ble skutt ned i 1973

I Februar 1973 skjøt Israel ned et libysk passasjerfly og drepte mer enn hundre passasjerer. Flyet kom bort fra ruten sin i en sandstorm og israelske jagerfly skjøt det ned. Israel sa at det libyske flagget lignet på det egyptiske, eller at flyet kunne ha vært kapret av terrorister, fordi det fløy mot Israel….  Staten innrømmet aldri skyld, men utbetalte forsikringspengene.

I disse to tilfellene var det ingen ordentlig krig på gang, selv om det var spenninger i området. Men i Donbass var det en varm krig på gang da det skjedde. Hvem som helst av de stridende kunne ha skutt ned det uheldige flyet og ha mistolket det som en fiende – hvis de hadde de tekniske mulighetene.

De slurvete ukrainerne greide å skyte ned et sivilit fly selv i fredstid av ren skjødesløshet, da de skjøt ned Siberia Airlines 1812, på vei fra Tel Aviv til Novosibirsk for ti år siden. Til dags dato har ikke ukrainerne innrømmet skyld.

Konspirasjonsteorier kan være nyttige – media er ikke alltid korrekt. Men jeg ville ikke ta dem på alvor. I krig virker ikke regelen om «qui prodest» – hvem tjener på det. Folk og fly kan bli ødelagt av tilfeldigheter.

Israel tjente på tragedien i Donestsk, siden den tok verdens søkelys bort fra den blodige krigen i Gaza. Kolomoiski, en israelsk borger, en glødende sionist, en oligark og hersker i Dnepropetrovsk, en mann i stand til hva som helst, var en mann som var delvis ansvarlig for styrten, siden det var hans luftkontrollører som ga ordre om at flyet skulle senke høyden, og kaptein Vladislav Voloshin var under hans befal. Men det betyr ikke at sionister skjøt ned flyet.

Jeg er sikker på at russerne ikke var innvolvert med vilje, fordi de åpnet alle sine hemmelige kommunikasjoner for etterforskerne å se. Hvis de var innblandet, ville amerikanerne kunne se det via sine satelitter, og de ville ha fortalt det med en gang. Men USA holder kjeft; de presenterte ikke sine data. Det gjorde heller ikke regimet i Kiev: de holder tilbake innspillinger av kommunikasjonen mellom flykontrollørene og flyet. Vil de offentliggjøre alle innspillingene? Jeg tviler.

En ting er sikkert – fred være med offrene. Allah Yerham – Gud ha nåde med dem – som våre arabiske brødre sier i slike tilfeller. Dramatisten Anton Tjekov sa: «et gevær som henger på veggen i første akt vil bli skutt av før siste akt er omme».

Slik er også et vedtak om Kapittel 7. De er bra at russerne hadde vett til å nedlegge veto mot forslaget, og utsatte krigen til en annen gang. Hvis ikke ville vi måtte be om Guds nåde for svært mange mennesker.

 

Advertisements