Rørledningstan — forbindelsen Iran-Pakistan-Kina

 

Kart

Av Pepe Escobar

Den iranske utenriksministeren Javad Zarif har akkurat vært i Islamabad for å snakke om alvorlige saker med den pakistanske statsministeren Nawaz Sharif. Og de alvorlige sakene må ha vært “Rørledningstan» [engelsk: Pipelineistan]. Det de særlig må ha snakket om er: hva er det neste som skjer med rørledningen for naturgass mellom Iran og Pakistan (forkortet IP-rørledningen).

Zarif har – i sammendrag – sagt at IP-rørledningen er klar til å begynne å bygges – igjen – så snart som sanksjonene mot Iran begynner å smelte bort, anatageligvis på slutten av 2015 eller begynnelsen av 2016. Iran har allerede investert 17 milliarder kroner i den iranske delen av IP-rørledningen, og Kina vil finansiere den pakistanske delen.

Dette er et større trekk i spillet om Rørledningstan, som jeg har rapportert mye om.

Som en fotnote, så snart som IP-rørledningen er klar til bruk, så vil alle årene med konstant trakassering og sabotasje fra Bush- og Obama-administrasjonene ha vært forgjeves.

Selv før Zarif drar til Pakistan var noe alvorlig på gang i … Karamay. Du har kanskje aldri hørt om Karamay, men denne byen i den kinsiske Xinjiang-provinsen er midt i sentrum av hvor ting skjer i det Eurasiske store spillet.

Som vi alle vet er den Kinesisk-Pakistanske Økonomiske Korridor (KPØR) en absolutt nøkkeldel, verdt 350 milliarder norske kroner (46 milliarder dollar), i prosjektet Nye Silkeveier, som Kina har vært stor pådriver for. KPØR vil forbinde Kashgar i Xinjiang til havnebyen Gwadar ved det Arabiske hav, via motorveier (egentlig bare en oppgradering av den sagnomsuste Karakoam-veien over fjellene), jernbaner, industriparker, fiberoptiske nettverk og – til slutt- en rørledning.

Og den rørledningen er ikke noe mindre en en nordlig forlenging av rørledningen fra Iran.

For eksempel, som en del av KPØR, så ferdigstilte i forrige måned TBEA Xinjiang SunOasis – et kinesisk selskap – det største solkraftverket i Pakistan, verdi 1,5 milliarder kroner, på bare tre måneder.

I Karamay undertegnet Kina og Pakistan 20 samarbeidsavtaler forbundet med KPØR. De undertegnet til og med et Karamay-manifest, som understreket den politisk/økonomiske viktigheten av »Silkeveiens Økonomiske belter» og »det 21. århundres Silkeveier over havet». KPØR er det største kinesisk-pakistanske felles økonomiske prosjektet siden byggingen av Karakoamveien i 1979. Og KPØR er bare en av seks økonomiske korridorer som skal skal bygges som del av ‘Nye Silkeveier’.

Og likevel så vil den fulle betydningen av KPØR først bli merket i neste årtiende. Det er da den Nye Silkeveien for Kinas energiimport fra Midtøsten vil bli redusert med ikke mindre enn 12.000 kilometer.

Ashgabar våkner opp

I mellomtiden har Turmengaz – Turkmenistans nasjonale gasskonsern- overtatt en andel på 51%  av et konglomerat som fortsatt forsøker å bygge den alltid plagete TAPI (Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India) rørledningen. Den vil være en alvorlig konkurrent til IP-rørledningen hvis den noengang bygges.

Dette forandrer spillet, fordi Turkmenistan nå vil være ansvarlig for byggingen og administrasjonen av TAPI. Kostnadene er fantastiske 80 milliarder kroner (IP vil koste bare en tredjedel); investeringer på cirka 35 milliarder kroner og 48 milliarder kroner i gjeld.

Men alt vender tilbake til det samme problemet: hvem ønsker å investere i en navlestreng av stål som er sårbar for all slags sabotasje når den går gjennom en krigssone – vestlige Afghanistan hele veien til Kandahar? I teorien vil »vertslandene» være ansvarlige for sikkerheten til TAPI ; i Afghanistans tilfelle, kvalifiserer dette som svart humor.

For øyeblikket kan Turkmengaz bare håpe på den Manila-baserte men USA/Japan kontrollerte Asiatiske Utviklingsbanken (ADB). Det er ikke mye. Det notorisk ugjennomsiktige regimet i Ashgabat sier at de leter etter annen hjelp – men ingen vet hvorfra og hvordan.

TAPI er fortsatt en fantasi. Pakistan og India vurderer det ikke som bærekraftig, selv på middels lang sikt. Så det er tilbake til IP-rørledningen.

Selv etter at sanksjonene er opphevet vil Iran trenge et hav av investeringer – i det minste 1500 milliarder kroner (180 milliarder dollar) – for å oppgradere sin infrastruktur for energi, og for å begynne å eksportere gass til Europa, i konkurranse med russiske Gazprom.

Så Irans beste trekk i spillet om Rørledningstan vil i den nærmeste fremtid være Asia – fra Sørvest-Asia (Irak og Oman) til Sør-Asia (Pakistan). Der Kina er klar til å trekke fordel av hver eneste økning i Irans produksjon av naturgass.

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.